Svenske Alex Willner aka The Field gjorde furore lang utenfor elektronikamiljøet med From here we go sublime i 2007. 19. mai er han klar med sin nye plate Yesterday and today, og denne gangen har han bl.a. samarbeidet med Battles- og ex-Helmet-trommis John Stanier. Dette - sammen med større bruk av analoge synthesizere, bassgitarer og altså trommer - har visstnok bidratt til å gi plata et mer organisk preg enn forgjengeren. Vi gleder oss, og skal vi dømme ut fra smakebiten "The more that I do", har vi all grunn til det!
Vi fortsetter nyhetsuka her på bloggen og drar fram et perfekt helgenummer. Engelsk raps wonderboy Dizzee Rascal er tilbake! og denne gangen har han fått med seg stjerneprodusent Armand Van Helden på den fullstending helsprøe "Bonkers". Selvsagt murres det i rapmiljøet om sellout, men vi mener Dizzee bare utforsker nye sider ved seg sjøl, og tror låta kan bli en av sommerens store slagere. En knalltøff og morsom sak er det i alle fall - selvironi byr han også på, og det er normalt ikke en del av etiketten i hans kretser.
"Bonkers" kommer som single 18. mai og blir å finne på Dizzee Rascals nye plate, Tounge 'n' cheek.
Spør du oss står den 21 år gamle engelske Mica Levi bak årets single så langt med "Lips". Ikke bare klokker inn godt under god gammel singleplatelengde (1 min, 19 sek), men den setter seg umiddelbart fast i hjernen sin og blir der. Micachu, som hun kaller seg, og hennes 2 medmusikere - The Shapes - kaller musikken sin pop, men ignorerer vanlige kjøreregler innen genren som fengende refrenger og lett tilgjengelige tekster, og benytter seg ofte av hjemmelagede instrumenter og uortodokse spilleteknikker. Mica har også studert både fiolin, bratsj og komposisjon ved flere velrenommerte institusjoner, og til og med skrevet et orkesterstykke på kommisjon fra London Symphony Orchestra. Ikke verst merittliste så langt altså! Men nå er det altså pop som gjelder for Micachu og det er i alle fall vi veldig glade for.
Mer nytt: i dag fra Annie Clark aka St. Vincent som imponerte stort med sin forrige plate Marry me i 2007. Neste uke kommer oppfølgeren Actor, og første singel, "Actor out of work", har vært i omløp et par uker allerede. Her framfører Clark sitt ambivalente kjærlighet/hat-budskap i en låt som bygger seg opp mot et refreng som aldri kommer, men som forløses i en smittende melodi over stadig mer intense vers. Fin sak!
Pink Mountaintops er kanadiske Stephen McBeans hovedprosjekt ved siden av stoner rock-bandet Black Mountain. De er rett rundt hjørnet med sin tredje plate, Outside love, og samtlige låter derfra streames for tiden på MySpace-sida deres. De ti sangene omhandler og er - i følge McBean - inspirert av vinter, Pink Floyd's The Final Cut, juleplater, Bermudatrianglet, å være deprimert i solskinn og The Everly Brothers; og med seg på plata har han bl.a. folk fra Godspeed you! Black emperor og Whiskeytown.
Se opp for plata i samlinga vår i begynnelsen av mai, og lån i mellomtida mer Pink Mountaintops hos oss. Her er "Vampire", et spor fra Outside love, i en fanvideo fra YouTube med klipp fra den svenske vampyrfilmen Låt den rätta komma inn.
Flere essensielle 70-tallsband har først nå kommet med skikkelige samleplater. The Nerves - som levde kort og intenst fra 1975-78 - leverte feiende flott kraftpop som bl.a. inspirerte Blondie, men ga ikke ut mer enn en EP mens de holdt på. Den er til gjengjeld en klassiker, og inneholder bl.a. "Hanging on the telephone" som Blondie senere gjorde til en av sine signaturlåter. Denne EPen har knapt vært tilgjengelig fram til i fjor da samleren One way ticket endelig forelå. Denne kan du nå låne hos oss. Det samme gjelder for plater med to av de mest innflytelsesrike bandene innen New Yorks No wave-scene på slutten av 70-tallet, Teenage Jesus and the Jerks og Mars, som i likhet med The Nerves endelig har blitt tilgodesett med ordentlige karriereoppsummeringer som burde være obligatorisk å få med seg. Her er The Nerves uimotståelige godbit fra 1976.
Vi trenger et pusterom før siste innspurt så helg. Dermed finner vi fram musikk som skapt for formålet: "On" - en tidlig Aphex Twin-klassiker (hvor er det forresten blitt av han?) fra 1993. Fantastisk. Senke skuldrene nå... og pust.
The road to God knows where er en av de minst glamorøse musikkdokumentarene som finnes. Den følger den kanskje mest klassiske inkarnasjonen av Nick Cave and the Bad Seeds på tur gjennom USA i 1989 - før Cave slo gjennom skikkelig og mens han og bandet enda reiste i en skranten gammel buss - og skildrer Caves ambivalens overfor musikkindustrien, bandets gnistrende liveopptredener og kameratslige samhold og turnélivets ørkesløshet, alt filmet i nydelig kornete og deskriptiv svart/hvitt.
Her er en uortodoks akustisk versjon av tordnende "The mercy seat" henta fra Tender pray, plata som Cave og hans kumpaner promoterte på veien til Gud vet hvor. Filmen kom på DVD i 2005 parret med konsertfilmen Live at Paradiso fra 1992.
Roland Kirk var et unikum: en postmodernist lenge før begrepet ble skapt, og en multiinstrumentalist uten sidestykke med en altoppslukende musikalitet. Kirk gjorde det til sin gimmick å spille på 2 og 3 blåseinstrumenter samtidig, og til sitt varemerke å dra inn elementer fra mange forskjellige musikalhistoriske epoker, og kunne være innom barokkmusikk, arabisk tradisjonsmusikk, dixieland og frijazz i en og samme låt uten at det låter hverken påklistret eller masete. Samtidig var han blant jazzhistoriens absolutt mest originale og heftigste saksofonister og fløytister, med en uovertruffen teknikk og ustoppelig musikalsk kreativitet. Her hører du han med en hardtslående rytmeseksjon i ryggen bestående av Coltranetrommis Elvin Jones, Mingus mangeårige pianist Jaki Byard og bassist Richard Davis som har spilt med alt fra Sarah Vaughan til Eric Dolphy, i et nummer fra fantastiske Rip, rag and panic fra 1965: "From Bechet, Byas, and Fats".
16-åringen Randy California - som kom fra samspill med daværende Jimmy James (senere Jimmy Hendrix) og hans The Blue Flames - dannet Spirit sammen med bl.a. låtskriverne Jay Ferguson og John Locke i 1967. Gutta var unge, men den tjue år eldre trommisen Ed Cassidy dro med seg verdifull musikalsk erfaring. Han kom fra jazzverdenen og hadde spilt med storheter som Canonball Adderley, Gerry Mulligan, Roland Kirk, Thelonious Monk og Lee Konitz; og dessuten vært med å danne Rising Sons sammen med Taj Mahal og Ry Cooder. Spirit hadde moderat suksess fra sin svært psykedeliske debut i 1968, og begitt sitt mesterverk tre plater senere med den psykedelisk titulerte Twelve dreams of Dr. Sardonicus i 1970. California hadde forhørt seg med Neil Young om bruk av David Briggs som produsent, noe Young selv hadde gjort med stort hell på sine første soloplater. Innspillingen tok 5 måneder og Briggs ble som et sjette bandmedlem underveis. Hans rolle som katalysator og kompis inspirerte Spirit til sin beste studioopptreden, og førte til deres mest fokuserte plate.
Twelve dreams of Dr. Sardonicus regnes i dag som et landemerke innen psykedelisk rock på linje med The Whos Tommy og Pink Floyds Dark side of the moon, og tar for seg store temaer som livets skjørhet og den menneskelige eksistens komplekshet. Dessuten var Spirit tidlig ute med utforskingen av miljøspørsmål på platas klassiker, Randy Californias "Nature's way".
Et knippe soulartister i verdensklasse gjorde furore i Njårdhallen i Oslo en aprilkveld i 1967, da The Stax/Volt Revue var på besøk fra de amerikaske sørstatene. Turnéen var legendarisk og konserten i Norge var den eneste som ble filmen. På programmet sto bl.a. Otis Redding - som bare ni måneder senere skulle omkomme i en flyulykke, Eddie Floyd og Sam & Dave. Stax Records husband, Booker T. and the M.G.'s, bandt det hele sammen til en uforglemmelig opplevelse for soulsultne nordmenn. Se bare her på Sam & Daves ustoppelige fremførelse av klassikeren "Hold on I'm coming", og lån DVDen pluss masse deilig soul hos oss!
De snodige waliserne i Super Furry Animals har stått bak en rekke innholdsrike og eksperimentelle rockealbum de siste 15 årene. Nå er de ute med sitt niende, Dark Days/Light Years, som er et avvik fra bandets normale idealer og arbeidsmetoder, og et bevisst forsøk på å gjøre noe annet. Her kan du se og høre Gruff Rhys og hans medsammensvorne rocke ut i energiutblåsningen "Do or die" fra 10 år gamle Guerilla.
Siden Jim O'Rourke takka for seg som Sonic Youths femtemann i 2005 har vi hørt lite fra han. Ryktene sier at mannen har tatt pause fra musikken på ubestemt tid for å dyrke sin interesse for film og filmskaping i sin nye hjemby Tokyo (les et forholdsvis nytt intervju vedrørende dette her). O 'Rourke har vært aktiv innenfor mange musikalske felt var en dominerende musikalsk kraft i Chicago og New York før ferden gikk østover. Han har gitt ut plater med friimprovisasjon, støy- og dronemusikk, akustistisk gitarspill, barokk popmusikk; og vært produsent for bl.a. Wilco, Stereolab, John Fahey, Tony Conrad og Faust - en god indikasjon på mannens allsidighet! Vi håper virkelig ikke det blir taust fra O'Rourke til evig tid, og trekker frem en vinnerduo fra hans fantastiske, stort sett akustiske pop-EP, Halfway to a threeway fra 1999.
Daniel Dumile aka Doom ble et stort navn ikke bare innen hip-hop, men i langt videre kretser da han, sammen med Madlib, ga ut et av 2004s mest bejublede album, Madvillainy. Siden da har han bl.a. samarbeida med DJ Danger Mouse. Sammen ga de ut The mouse and the mask under navnet Dangerdoom, en av årets plater i 2005. I tillegg har det kommet plater under andre alias som Viktor Vaughn, MF Doom og Metal Finger. Nå er han her med nytt alias og ny plate.
Born like this gis ut under navnet Doom, og plata er kraftig preget av Dumiles karakteristiske stil: rhymes fulle av trestavelsesord og bissare metaforer, samples fra gamle tegnefilmer (spesielt Fantastic Four, som har opphavet til Dumiles Doom-alias Dr. Doom som erkefiende), og populærkulturelle referanser fra gamle science-fiction- og B-filmer. På Born like this produserer han mye sjøl, men har med seg både Madlib, Jake One og avdøde J Dilla som avløsere. Dessuten er han svært kresen på gjeste-MCene: Posdnuos fra De La Soul, Ghostface og Raekwon fra Wu-Tang Clan og legenden Prince Paul er funnet verdige, og resultatet er omtrent så vellykket som det ser ut på papiret. Nedenfor kan du høre et av platas mørkeste øyeblikk, "Cellz", hvor Doom deler vokalen med en sample av Charles Bukowski som leser sitt apokalyptiske dikt Dinosauria, We.
Heia Doom som befrir oss fra gagsta-rap på tomgang og viser at hip-hop kan være både hardtslående, morsomt og overraskende også i 2009!
En av progrockens mest vellykkede mastodonter er utvilsomt Genesis "Supper's ready" fra Foxtrot, og her kan du nyte den - riktignok i redigert utgave men likevel! - i et opptak fra fransk TV i 1973.
Melankolikerne i Midnight Choir (navnet henta de fra denne Cohen-klassikeren) opparbeidet seg en stor lojal fanskare gjennom det drøye tiåret de eksisterte mellom 1992 og 2003. Sin mest kjente plate begikk de med Amsterdam stranded i 1998, en plate som har fått betegnelsen moderne klassikere: her utleverer låtskriver Atle Bystrøm seg selv enda mer enn vanlig i tekstene, og Paal Flaatas silkemyke Elvishulk sitter støpt i beinmargen etter endt lytting. En sterk plate. I mars 2003 holdt Midnight Choir gravøl for sine fans på Rockefeller i Oslo, og her kan du se gutta dra en av sine ubestridte klassikere, tittellåta fra Amsterdam stranded. Avskjedskonserten ble sluppet på DVD i fjor under navnet In the shadow of the circus, og den kan du låne hos oss sammen med en god porsjon av bandets diskografi.
Sett en spiss på lørdagskvelden med Jay Reatards nye video til fyndige "DOA" fra Matador singles '08, og hvil ut morgenen etter med en klassiker fra The Cranberriesfør de ble utålelige: "Linger" fra deres debutplate Everybody else is doing it so why can't we. Begge platene finner du hos oss. God helg!
Det grå, industrielle Nord-England på midten av 80-tallet var åstedet for utviklingen av en særegen musikalsk genre: grindcore. Musikken kan fortone seg som korte, apokalyptiske utbrudd av støy, og selv om den ikke er friimprovisert, følger den heller ikke noen konvensjonell struktur med vers, refreng, eller melodier. Vokalen er enten høyfrekvente hyl eller gutturalt grums, og teksten oftest vanskelig å tyde. Grindcorens vanvittige aggressjon er så over-the-top at å vise til inspirasjonskilder som hardcore og thrash metal blir fåfengt: grindcoren er milevis over både i aggresjonsnivå og intensitet.
Genrens ubestridte opphavsmenn er Napalm Death fra Ipswich, som satte standarden med debuten Scum i 1987. Bandet hadde en dypere mening med musikken enn ren aggresjon, de brukte grindcoren som sonisk metafor for det kalde og kyniske moderne samfunnets vold og forfall. Carcass fra Liverpool var mer ekstreme: tekstene deres var tatt fra lærebøker i anatomi og brukt for sjokkeffektens (og galgenhumorens) skyld, og covrene ble prydet av bilder fra obduksjoner. I sin opprinnelige form ble grindcoren fort begrensende, men også viktige inspirasjonskilder for undergrunnsmetal; den japanske noisescenen (med Boredoms og Merzbow i spissen); og New Yorks avantgardejazzscene med John Zorn som musikalsk sentrum (Zorn starta tom bandet Painkiller med ex-Napalm Death-trommis Mick Harris). I tillegg har miljøet rundt Mike Patton og hans Mr. Bungle også hentet mye av intensiteten i musikken sin fra den tidlige grindcoren.
Musikkavdelinga har de to første platene til både Napalm Death og Carcass i samlinga - kjernen i den tidlige grindcoren - og dette kan jo være passende musikk til påskeferien? Her er (og titlene sier sitt om de to bandas ståsted) "Multinational corporations" fra Napalm Deaths Scum, og "Vomited anal tract" fra Carcass debut Reek of putrefaction. Og her kan det være nødvendig å justere volumknappen, ja oppover naturligvis!
Få var like musikalsk slående, morsomme, poengterte og ikke minst: imagebevisste som Sparks på midten av 70-tallet. Platerekka Kimono my house/Propaganda/Indiscreet/Big Beat er en av rockens sterkeste, hvor Maelbrødrenes talent for superfengende glamrock, imagebygging og tounge-in-cheek humor slår ut i full blomst. Det mest kommersielt vellykkede øyeblikket i denne perioden hadde de med "This town ain't big enough for both of us" som ble en kjempehit - beviset på det ser du her i en uforglemmelig opptreden på Top of the Pops, hvor låta nådde en andreplass i desember 1974.
Svenske Alex Willner aka The Field gjorde furore lang utenfor elektronikamiljøet med From here we go sublime i 2007. 19. mai er han klar med sin nye plate Yesterday and today, og denne gangen har han bl.a. samarbeidet med Battles- og ex-Helmet-trommis John Stanier. Dette - sammen med større bruk av analoge synthesizere, bassgitarer og altså trommer - har visstnok bidratt til å gi plata et mer organisk preg enn forgjengeren. Vi gleder oss, og skal vi dømme ut fra smakebiten "The more that I do", har vi all grunn til det!
