Paul Weller, mannen ingen ikke respekterer, er aktuell med ny soloplate, men inntil vi har fått hørt ordentlig på den skal vi tilbake til startfasen av hans forrige bandprosjekt, The Style Council. Her tok Weller for seg av en bredere musikalsk pallett enn han hadde brukt med The Jam, og skapte noe av 80-tallets mest inntagende popmusikk sammen med keyboardist Mick Talbot. TSC eksisterte i årene 1983-1989, men var på topp både kunstnerisk og kommersielt i begynnelsen av perioden. En ikke ubetydelig faktor i suksessen var innlemmelsen av vokalist Dee C. Lee, som forlot fremadstormende Wham! til fordel for større utfordringer hos Weller. Samarbeidet de to imellom resulterte for øvrig også i ekteskap og to felles barn.
Her er de som sagt i startgropa, fra en opptreden på engelsk TV i 1983, hvor de fremfører følgende tre låter: "My Ever Changing Moods", "Headstart for Happiness" og "Hanging on to a Memory", sistnevnte en coverlåt av den amerikanske soulgruppa Chairmen of the Board.
The Style Council i samlinga
Paul Weller i samlinga
▼
30.3.12
29.3.12
Betagende gloom and doom
Chromatics, ett av uhorvelig mange bra band fra den bemerkelsesverdig vitale musikkscenen i Portland, Oregon, er klare med oppfølgeren til Night Drive fra 2007, et av det årets mest delikate album i våre ører. Bandet bidro med en låt derfra på soundtracket til den atmosfæriske suksessfilmen Drive i fjor, noe som gjorde flere oppmerksom på dem. I forkant av det nye albumet har de bl.a. vært ute med en lekker coverversjon av Neil Youngs "Into the Black", siste ledd i en rekke flotte coverlåtframstøt fra bandet, som både har gjort Springsteens "I'm on Fire" og Kate Bush sin "Running Up That Hill" til sine egne. Kvartetten med multiinstrumentalist/låtskriver/produsent Johnny Jewel og vokalist Ruth Radelet i spissen, har kalt sitt nye verk Kill for Love, i sedvanlig romantisk tone, og du kan nyte hele det deilige dobbelalbumet i fulle drag nedenfor. Hvis 2011 var M83 sitt gjennombruddsår, kan vi håpe på at vi får høre Chromatics på P3s spillelister i år?
Chromatics svært cinematiske musikk trenger kanskje ikke bildeakkompagnement, men vi anbefaler likevel en kikk på bandets forseggjorte videoer, regissert av Alberto Rossini.
Chromatics i samlinga
Chromatics svært cinematiske musikk trenger kanskje ikke bildeakkompagnement, men vi anbefaler likevel en kikk på bandets forseggjorte videoer, regissert av Alberto Rossini.
Chromatics i samlinga
27.3.12
Fra et underkjent bands levnet
Av alle indierockens foregangsband (mange vil hevde at den såkalte matterockens vugge var plassert svært nært der bandet holdt til) på det tidlige 90-tallet forblir Polvo våre favoritter. Ingen har gjenoppstått med like stor bravur som kvartetten fra Chapel Hill, North Carolina heller. Deres comebackalbum In Prism fra 2009 nådde så svimlende kunstneriske høyder at de også klatret opp på vår topp-3 det året, og det etter ti års pause. I år fulgte de opp med en syvtommer titulert "Heavy Detour", som vi skal ha kloa vår i snart, og du dermed kan låne hos oss sammen med nevnte In Prism; klassikeren Today's Active Lifestyles fra 1993; og minialbumet Celebrate the Dark Age fra 1994, hvis vinylpressing er i bestilling hos oss nå.
Her er tre høydepunkt fra bandets foreløpige levnet, "Tilebreaker" fra TAL; "Right the Relation" fra In Prism; og "Heavy Detour", som forhåpentligvis leder deg til samme konklusjon som oss: fy flate for et band!
Polvo jobber for tiden med et nytt album. Vil du ha noe Polvoaktig å bite i fram til da, anbefaler vi gjerne Cymbals Eat Guitars fjorårsalbum Lenses Alien, som vi har på følelsen av at unslapp manges radar da den kom.
Polvo i samlinga
Her er tre høydepunkt fra bandets foreløpige levnet, "Tilebreaker" fra TAL; "Right the Relation" fra In Prism; og "Heavy Detour", som forhåpentligvis leder deg til samme konklusjon som oss: fy flate for et band!
Polvo jobber for tiden med et nytt album. Vil du ha noe Polvoaktig å bite i fram til da, anbefaler vi gjerne Cymbals Eat Guitars fjorårsalbum Lenses Alien, som vi har på følelsen av at unslapp manges radar da den kom.
Polvo i samlinga
20.3.12
Bjørn med beatlesque EP
Det begynner å bli lenge siden vi hørte livstegn fra Grizzly Bear, gruppa som tok indieverdenen med storm (og havnet på Billboards topp-10(!)) med Veckatimest, deres tredje plate, i 2009. Selv om vi syntes den var skuffende i forhold til forgjengeren, mesterverket Yellow House fra 2006, har vi savnet oppdateringer fra New York-kvartetten. Bassist Chris Taylor er den som har hatt flest fingre borti andre prosjekter siden sist, med soloprosjektet CANT og diverse produsentoppdrag for bl.a. The Morning Benders og Twin Shadow; mens Ed Droste, Christopher Bear og Daniel Rossen har forbeholdt seg retten til taushet. Nå er imidlertid sistnevnte aktuell med ny EP, Silent Hour/Golden Mile, og det viser seg at mannen, som har overtatt stadig mer av låtskriveransvaret i Grizzly Bear, har brukt tida godt!
Se opp for EPen i samlinga vår snarlig.
Grizzly Bear er i studio og spiller inn oppfølgeren til Veckatimest as we speak.
Grizzly Bear i samlinga
Department of Eagles i samlinga
Se opp for EPen i samlinga vår snarlig.
Grizzly Bear er i studio og spiller inn oppfølgeren til Veckatimest as we speak.
Grizzly Bear i samlinga
Department of Eagles i samlinga
16.3.12
Vondt i hjertet
Musikken til Mike Hadreas AKA Perfume Genius er som skapt for hodetelefoner, den krever intimitet. Hvis han får låtene til å fungere live foran et stort publikum (han varmet bl.a. opp for Beirut i fjor), tar vi av oss hatten og vel så det. Enda mer intimt blir det når Hadreas fremfører et par av låtene sine kun med kameraets nakne øye som tilskuer, for franske A Take Away Show. Det er nesten så vi må snu oss bort.
Perfume Genius i samlinga
Perfume Genius i samlinga
13.3.12
Ny råskap fra Susanna
Det er en dårlig bevart hemmelighet at vi har stor sans for Susanna Wallumrød, enten hun opptrer med Morten Qvenild (The Magical Orchestra), i trio med Helge Sten og Jo Berger Myhre, som duettpartner til Bonnie "Prince" Billy, eller alene. På Wild Dog, som slippes førstkommende fredag, står Susannas navn alene på omslaget, men det betyr ikke at det er en ren soloplate. Hun har med seg flere av sine faste folk, som nevnte Sten og Myhre, og noen nye, bl.a. Jeremy Gara fra Arcade Fire, bassisten Shahzad Ismaily og Will Oldhams samarbeidspartner Emmett Kelly. Coverlåtene er fraværende denne gangen, og Wallumrød framstår som komponist i all sin prakt.
Her er et en livevideo av "Freeze", fra en førlytting på plata som ble holdt på Mono i Oslo forleden, hvor Susanna utgjør en fabelaktig trio sammen med Jenny Hval og Hilde Marie Kjersem (få også med deg Hvals Nude on Sand, som antakelig unslapp manges radar da den kom tidligere i år).
Susanna i samlinga
Her er et en livevideo av "Freeze", fra en førlytting på plata som ble holdt på Mono i Oslo forleden, hvor Susanna utgjør en fabelaktig trio sammen med Jenny Hval og Hilde Marie Kjersem (få også med deg Hvals Nude on Sand, som antakelig unslapp manges radar da den kom tidligere i år).
SUSANNA- Freeze (live with Jenny Hval and Hilde Marie Kjersem) from Susanna on Vimeo.
Susanna i samlinga
12.3.12
Snikskudd fra hofta
Det trondheimsbaserte hip-hop-kollektivet Sørsia Gerilja (Ben Baller, Kaptein på skuta og Runde, gruppas inhouse produsent) har tøffa seg siden 2003, da de starta opp som en videreutvikling av gruppa Kloakksystemet. Gruppa skapte mye blæst rundt sin første utgivelse i 2005, da de bl.a. ble anmeldt for ærekrenkelse av URO-patruljen i Trondheim, etter noen nedsettende linjer mot en tjenestekvinne på låta "Fuck You". På sin andre mixtape, Hølvant (en variert, styggvakker affære som sparker i alle retninger), som endelig nå foreligger, besviser de at det fortsatt er mange små kriger verdt å utkjempe. Med seg i slaget har de fått erfarne soldater, som Joddski & Jan Steigen og Elling fra Gatas Parlament. Vi blir med på marsjen!
2.3.12
Obsternasig oppførsel
Jefferson Airplane foregrep The Beatles berømte guerilla-konsert på taket av Apple Studios i 1969, da de rigget seg opp på et hotelltak på Manhattan midt på travleste arbeidsdagen i desember 1968, etter instruks fra filmskaper Jean-Luc Godard. Forbløffede New Yorkere speidet mot himmelen etter lyden, og kunne få med seg at bandet gjennomførte en låt - en eksplosiv versjon av "The House At Pooneil Corners"- før politiet dukket opp og truet med å arrestere hele gjengen for ordensforstyrrelse. Opptakene skulle brukes i Godards politiske semi-dokumentar One American Movie (One A.M.), og bandet var håndplukket fordi regissøren følte at de best representerte tidas ungdomsrevolusjon. Godard hoppet av prosjektet, men seansen dukket senere opp i D. A. Pennebakers film One P.M. (One Pennebaker Movie).
Mange har siden prøvd seg på samme strategi, av ulike grunner. Mest kjent i tillegg til The Beatles er U2 sin musikkvideoinnspilling av "Where the Streets Have No Name" på et tak i Los Angeles sentrum i 1987. Men ingen er i nærheten av "originalen" når det gjelder nerve og sjarm. Så må vi samtid få minne om Motorpsychos fryktinngytende versjon av samme JA-låt på sin Mountain EP fra 1994.
Mange har siden prøvd seg på samme strategi, av ulike grunner. Mest kjent i tillegg til The Beatles er U2 sin musikkvideoinnspilling av "Where the Streets Have No Name" på et tak i Los Angeles sentrum i 1987. Men ingen er i nærheten av "originalen" når det gjelder nerve og sjarm. Så må vi samtid få minne om Motorpsychos fryktinngytende versjon av samme JA-låt på sin Mountain EP fra 1994.