Carly Simon fyller syvogseksti i dag. I 1987 var hun toogførti, og satte i stand en konsert i det som vel må være perfekte omgivelser for Simons glamorøse sessionmusiker-dominerte, kokainbefengte soft rock: Martha's Vineyard. Konserten ble gjort som en TV-special for HBO, og var Simons første sceneopptreden etter en periode med sceneskrekk som varte i sju år. Vind i håret, seilersko, duse kremfargede blazere og lukusbåter i bakgrunnen - vi er ved yacht-rockens peak. Michael Brecker spiller kul, tilbakelent tenorsaks og koristen spiller kubjelle som om morgendagen var avlyst. Ellers ser alle ut til å være godt inne i sin avslappede comfort zone, men Carly - som du skinner!
Paul McCartney er 70 i dag, og hva skal man si? Hva kan man si som ikke allerede er sagt? Utvilsomt en av tidenes låtskivere, mest kjent for sine fine, flinke poplåter, men også evig rastløs, stadig på søken etter nye lyder og uttrykk. Han har skrevet oratorier, ballettmusikk, og - ikke minst - ekspansiv elektronika. Hans første plate under navnet The Fireman - et samarbeidsprosjekt sammen med Martin Glover AKA Youth, eks. Killing Joke-bassist og produsent - Strawberries Oceans Ships Forest, kom i stand i 1993 da Youth fikk oppdraget å remikse flere av låtene på McCartneys da aktuelle soloplate Off the Ground med tanke på mulige tolvtomssingler. Etterhvert ble McCartney med i studio, og prosjektet vokste til en LP. Materiale fra Off the Ground ble benyttet som base for enkelte låter, men samples fra flere låter på Back to the Egg (1979) ble også brukt. Plata ble utgitt under navnet The Fireman, og hverken McCartney eller Youth ble kreditert på omslaget. Likevel tok det ikke lang tid før ryktene om Maccas tilstedeværelse begynte å gå. Siden har det blitt to The Fireman-plater til, Rushes (1998) og Electric Arguments (2008), med stadig mindre påtrengende elektroniske elementer.
Her er "Celtic Stomp", med deilig dub-bass og etno-techno base, ikke ulikt det Brian Eno og David Byrne holdt på med på My Life in the Bush of Ghosts (1981). Vi liker spesielt godt tanken på at Macca følte behov for å skape denne musikken samtidig som "Hope of Deliverance" herjet hitlistene her hjemme. Du må gjerne fortsette slik framover også, Paul. Gratulerer med dagen!
Det smaker alltid godt med en troika på fredags ettermiddag, når lunsjen er fordøyd og blodsukkeret faller. Her er vår medisin.
David Byrne har en unik evne til å røre oss med stemmen sin. Det er noe med intensiteten og desperasjonen i den som fremkaller en spesiell form for melankoli. Når han nå presenterer første smakebit fra sitt samarbeid med Annie Clark AKA St. Vincent, er det en glede å kunne konstatere at han har funnet sin optimale duettpartner. Når Clarkes luftige vokal dukker opp 44 sekunder inn i "Who" blir vi helt myke innvendig. Byrne og Clark har jobbet med Love This Giant i to og et halvt år, og nå er det klart at plata skal slippes midt i september. Du kan laste ned "Who" vederlagsfritt her. Dette har vi trua på!
En annen gjeng vi har venta en stund på neste fremstøt fra er Dirty Projectors. David Longstreth & Co. (som for øvrig også har samarbeidet med Byrne, og som helt tydelig har et og annet å takke han for) er ute med andre låt fra kommende Swing Lo Magellan. "Dance For You" er bandet på sitt minst manierte, mest avslappede.
Ukas retronyhet har vært at Can gir ut en boks med tidligere uutgitt materiale titulert The Lost Tapes den 18. juni. Her er det ikke bare snakk om sammenraskede demoversjoner, liveopptak, eller alternative takes av kjente låter, men hittill ukjente låter fra bandets beste og mest aktive periode, 1968-1977. Her er "A Swan is Born", et deilig, svalt kutt fra boksen, med Damo Suzuki på vokal.
Juninummeret av musikktidsskriftet The Wire har en hårete, åpenbart eksentrisk mann på omslaget. Vel, bildet lyver ikke. R. Stevie Moore er noe for seg selv. Følgende tekst er hentet fra mannens hjemmeside: "Veteran Progressive Popster, creativity unmatched! Content over style, always diverse never mediocre. Get on it." Etter sigende har han gitt ut over 400 album, det meste på kassett eller CD-R, siden 1968. Det meste temmelig obskurt, tilgjengelig gjennom kassettklubben hans, for en gruppe innvidde fans. De aller fleste utgivelsene hans er nokså utilgjengelige, i alle fall i fysisk form - noe kan anskaffes i digitale utgaver, og med en så overveldende produksjon behøver man en inngangsdør. Problemet
er at det også eksisterer en mengde samleplater, ikke alle like egnet
til formålet. Moores musikk er perfekt for fordypning. Det låter så uensartet og originalt, og det er en utfordring å orientere seg for nybegynnere. Er du villig til å bruke litt tid (etter to-tre låter kan du være hekta) er det uhorvelige mengder gull i vente.Vi anbefaler den seneste samleren fra Cherry Red Records som introduksjon, titulert Meet the R. Stevie Moore: an introduction to the father of home recording. Kanskje kan Ariel Pink, en annen eksentriker og langvarig talsmann for Moores musikk, være en passende referanse. Liker du hans snurrige versjon av popmusikk, er sjansen stor for at du også har sansen for Moores. De to har for øvrig også gitt ut plate sammen, så sent som i år (som også anbefales!) Nevnte The Wire har vært så omtenksomme at de har satt sammen en introduksjonssending om R. Stevie Moore i serien Adventures in Sound and Music, og den kan du høre her. I tillegg inkluderer vi skamløst fengende "Part of the Problem" (som minner om Kevin Ayers 70-tallsarbeider på mer enn en måte), innspilt i 1978, men ikke utgitt før på Glad Music i 1986.
Om du skulle vært en castaway på en øde øy, hvilken musikk ville du hatt med deg i bagasjen? BBC-programmet Desert Island Discs har stilt dette spørsmålet til notabiliteter i 70 år. Glem den bleike NRK-kopien Øde øy - hos BBC er både samtalene, programlederne og kjendisene bedre. Hvert intervjuobjekt må velge ut åtte stykker musikk som de ikke kan greie seg uten i denne ensomheten. Det er nærliggende å tenke på komplekse, helst kanskje utømmelige komposisjoner (hvis slike finnes) som selskap, i tilfelle oppholdet blir langt, men trenger du ikke noe fyndigere også, for å holde humøret oppe? Valget er selvsagt umulig, men om du likevel skulle gjøre et forsøk her og nå, hva ville det blitt? Vi er ganske sikre på at vi ville hatt med noe av Brian Wilson. Kanskje "'Til I Die" (til tross for at den bare er 2:45 lang), hans sørgmodige meditasjon over havet fra Surf's Up, 1971 - en av få Beach Boys-låter Wilson har skrevet både melodi og tekst til. Den burde vel passe godt! Sitte med beina begravd i sand og tenke på Wilsons skjøre skjebne, mens denne flyter gjennom hjernebarken. "I'm a cork on the ocean, floating over the raging sea."
Hva ellers, da? Vi setter opp en Spotify-liste og en YouTube-liste (hvor vi også får med alt som ikke ligger på Spotify) med våre åtte, så kan du også dele dine. Da burde vi få en god samling av betydningsfull musikk som ruster oss godt for et øde øy-opphold.
I det siste har vi latt oss imponere over utgivelsene til det norske plateselskapet Hubro. Vi har gledet oss over plater med 1982, Erland Dalen, Stein Urheim, Mats Eilertsen, Huntsville, Ballrogg, Cakewalk og - ikke minst - Jæ. Nederlandske Jessica Sligter står bak låtene på Balls and Kittens, Draught and Strangling Rain, men hun har en mengde gode krefter med på lasset: Daniel Meyer Grønvold, Kyrre Laastad, Martin Taxt, Ole Henrik Moe og Kari Rønnekleiv, for å nevne noen få! Plata er uvanlig innsmigrende, med Sligters styggvakre stemme i sentrum, og kammerspill av høy klasse omkring. Låtene sniker seg inn på deg, og fester grepet før du vet ordet av det. Bare prøv! Du kan jo begynne hos La Blogotheques Take Away Show, hvor Sligter har fått med seg to medmusikanter inn i en leilighet i Paris.
Carly Simon fyller syvogseksti i dag. I 1987 var hun toogførti, og satte i stand en konsert i det som vel må være perfekte omgivelser for Simons glamorøse sessionmusiker-dominerte, kokainbefengte soft rock: Martha's Vineyard. Konserten ble gjort som en TV-special for HBO, og var Simons første sceneopptreden etter en periode med sceneskrekk som varte i sju år. Vind i håret, seilersko, duse kremfargede blazere og lukusbåter i bakgrunnen - vi er ved yacht-rockens peak. Michael Brecker spiller kul, tilbakelent tenorsaks og koristen spiller kubjelle som om morgendagen var avlyst. Ellers ser alle ut til å være godt inne i sin avslappede comfort zone, men Carly - som du skinner!
