Dekadanse-dansen

"Corporal Clegg" (fra A Saucerful of Secrets, 1968), første (og eneste?) Pink Floyd-låt med kazoo, og deres første låt med tema fra andre verdenskrig - senere blant tekstforfatter Roger Waters yndlingstema. Passende nok fikk de laget en video til låta av Vest-Tysk-TV i oktober 1969. Her blandes live- og krigsfoto med opptak fra en naken spisesal der bandmedlemmene, kledt i hjelmer og uniformer, bryter ut i matkamp: den ultimate utskeielse. Teksten er en sarkastisk kommentar til foreldregenerasjonens krigsdyrkelse, og selve navnet Clegg refererer til kazooens opphavsmann, Thaddeus Von Clegg. Snedig, ikke sant? Musikalsk er den dessuten blant det sterkeste Floyd begikk på 60-tallet, deilig psykedelia med markant avgrensede partier, mye arrangementsmessig snacks, og ikke minst, humør! - en egenskap de skulle neglisjere stadig mer i kommende år. 



Pink Floyd i samlinga

Praktfull parafrase

Få gir seg i kast med coverlåtplater, enda færre får det til å fungere. Men skal vi dømme ut fra Field Music sin versjon av Robert Wyatt-smygeren "Born Again Cretin" - opprinnelig utgitt på Wyatts raritetssamling Nothing Can Stop Us (1982), som bortsett fra denne låta selv bare består av coverlåter - er det håp for deres coverlåtplate Field Music Play..., som slippes i disse dager. Foruten Wyatt finner vi låter av Roxy Music, The Beatles, Syd Barrett, John Cale, Leonard Cohen, og to av Pet Shop Boys. Her kan du høre brødrene Brewis snakke litt om plata hos BBC6. Skal du ha kloa i den bør du være kjapt ute. Den trykkes i bare tusen eksemplarer, og gjenopptrykk kommer ikke på tale i følge bandet. Vinyl- eller digital utgave blir heller ikke aktuelt, plata materialiserer seg kun på CD.



Field Music i samlinga
Robert Wyatt i samlinga

Feltarbeid

Internett har tvunget musikerne ut av komfortsonene sine, ut på gata, inn i skogen, med minimalt av musikkutstyr og musikkbloggere med opptaksutstyr på slep. Resultatet kan være avslørende, men blir ofte overraskende, og overraskende bra.

Ut av mylderet plukker vi to nylige eksempler på øvelsen. Engelske Micachu & The Shapes er en tur ut i skogen nær Washington på oppdrag fra NPR Music, og norske Einar Stray og hans band tar plass i Hamburgs undergrunn for å synge a cappella. Begge kommer godt ut av det. Vil du se mer av fenomenet vil vi trekke fram den franske bloggen La Blogotheque sine konsertserier, hvor de tar musikken ut til folket: ut på gata eller på café, i storbylandskap. Her stiller også store og kjente navn gjerne opp.


Micachu & The Shapes i samlinga
Einar Stray i samlinga

Og høsten kommer tidsnok

Josephine Foster har jobbet som bryllups- og begravelsessanger, sanglærer, vært oppslukt av flamencosang, og skulle bli operasanger, men endte som plateartist med bredt nedslagsfelt. Hun har vært innom Tin Pan Alley, psykedelia, blues og folk. Det hun driver med på årets plate Blood Rushing - hennes niende på tolv år - er en god blanding av alt dette, and then some. Hun er fra Colorado, men har bodd store deler av sitt musikkutøvende liv i Chicago. Her holder også (formodentlig norskættede) Angel Olsen til. Hun vokste opp fra folk-underskogen med sin deltakelse på Bonnie 'Prince' Billys seneste plate Wolfroy Goes to Town (hør spesielt fra ca. 1:57 her), og gjennom å være en viktig del av hans liveband de siste årene. Disse to damene lager sine særegne vrier på folkuttrykket, og har kommet med hver sin fenomenale plate i år.

Her kan du høre Fosters "Child of God" og Olsens "Acrobat", åpningssporet på Half Way Home - sistnevnte også nydelig billedsatt av Toshadeva Palani.




Josephine Foster i samlinga
Angel Olsen i samlinga

Far out there

Noe av det artigste som finnes er når du kommer over tv-opptak som du ikke har sett før med et favorittband fra en tid du minnes, men blir like overrasket over å se bilder fra hver gang. Den mest fornøyelige og utømmelige kildene for slike opptak er gamle talkshows på amerikansk tv, lagt ut på YouTube. I dag er det vanlig at band som opptrer på Letterman spiller på egen hånd, men tidligere skulle absolutt husbandet bidra - til og med når bandene var fulltallige. Så da Dinosaur Jr. skulle spille for å promotere nyplata Where You Been i 1992 måtte de finne seg i å dele scene og lydbilde med Paul Schaffer og hans menn. Det viser seg tidlig i "Out There" at J Mascis & Co. befinner seg på ethelt  annet nivå rent lydnivgåmessig enn feinschmeckerne i husbandet er vant til. Schaffer finner det til og med nødvendig å holde for ørene og grine på nesen innledningsvis. Gitaristen hans klarer ikke helt å holde seg fra å le, formodentlig på grunn av det absurde i situasjonen, og på toppen av det hele skal David Sanborn blande seg inn med altsaksen sin på refrenget. Litt av ei suppe! Men J holder stand han og leverer en kanon versjon til tross for alt dette, toppet av en gnistrende gitarsolo og en drøy støysekvens på tampen. Herlig å se!

Glem for all del heller ikke Dinosaur Jr. sitt splitter nye album I Bet On Sky, som kan lånes hos oss nå.

Dinosaur Jr. i samlinga

Bra fra bassfar

deLillos fjortende plate, Vi er på vei, vi kanke snu er en svært hyggelig overraskelse. Lars Lillo er i bedre slag enn på lenge, og Lars Lundevall bidrar med en uimotståelig power-poplåt. Likevel er det den eldste Lars'en, Beckstrøm, som stjeler showet. Hans mektige dødsmeditasjon "Tiden Tar" er helt oppe på nivå med det beste han har gjort tidligere som låtskriver. En sugende rocker i 6/8 takt som heves ytterligere av Bent Sæthers dynamiske produksjon, og forløses i det vakre korpartiet midtveis uti. 



deLillos i samlinga

Bossen bak bassen

Dee Dee, den mest elskelige av alle Ramones-brødrene. Bandets innpisker, oppteller, hovedtekstforfatter og musikalske drivkraft. En av rockens beste korister. En av rockens store outsidere, som ga opp sin gjerning som Ramone for å bli rapper på tampen av 80-tallet. Rusmisbruker og heroinist. Mentalpasient. Fender Precision-ikon. Legende. I dag ville han ha fylt 60. Samtidig er det ti år siden han døde i år. Sjenk han en tanke og legg ekstra merke til han på en av bandets mest klassiske opptredener, fra The Rainbow i London, nyttårsaften 1977. En opptreden som skulle bli til det klassiske livealbumet It's Alive i 1979. Ei plate det er fint å ty til om det skulle butte litt, som er god til å nullstille hodet med. Joey, Johnny, Tommy, i dag får dere ha oss unnskyldt.



Ramones i samlinga

Omnipotens

Anders Bjermeland står bak aliaset Flashback Caruso, som debuterer med plata Volume I på Dayladore Collective 14. september. Vi antar at navnet er hentet fra denne Faust-låta, og det er ingen dårlig musikalsk referanse. Men her er det mye å ta tak i! Musikken er vidåpen, med rom for opptrinn og innspill fra mange musikalske idélandskap. Noen referanser kan være freakfolk a-la Espers og Feathers, folk-pop a-la Laura Nyro og folk-prog a-la Dungen. Det er også mye soul i Bjermelands stemme. Han synger faktisk alle stemmene, i tillegg til at han spiller alle instrumentene på plata. Glockenspiel, perkusjonsintrumenter, farfisaorgeler, gitarer og mye udefinerbar ambience danner et viltvoksende musikalsk landskap med mye fint å stoppe opp ved. Og som tittelen antyder er det enda mer i vente. I følge plateselskapet blir det i alle fall ett volum til, som skal gis ut i løpet av vinteren. Foreløpig blir plata bare tilgjengelig digitalt, men det er også planer om en 4×12″(!) vinylutgivelse. Her er tre låter som ligger ute for streaming, pluss et trivelig opptak fra øvingsrommet, med livebandet på plass.

Fugl i hånd

Sonny Boy Williamson II på tur til Europa, tidlig 60-tall. Den største munnspiller som noensinne har levd. Hvilken tilstedeværelse, hvilken eleganse, hvilken teknikk, og hvilke enorme hender! "Bye Bye Bird". Sonny Boy Williamson II i samlinga

"We are the icebubes from sugarland"

Medlemmene i Sugarcubes var allerede veteraner i musikkbransjen da de slo igjennom internasjonalt med debutplata Life's Too Good i 1988. Bandet ble dannet to år tidligere - i følge legenden på samme dag som Björk fødte sønnen Sindri, som hun fikk med ektemannen Þór Eldon Jónsson, Sugarcubes gitarist - men sprang ut av en myriade av bandprosjekter som kulminerte i punkbandet Tappi Tíkarrass som igjen gikk over i KUKL, Sugarcubes forgjenger. Sugarcubes ga ut tre plater før de la opp i 1992, den beste perioden var utvilsomt de første par årene. Her er et konsertopptak fra den første USA-turnéen, hvor de spiller på Auburn University i Alabama i oktober 1988, og her ser vi prov på at de var mer enn en parantes i Björks karriere. Selv om det ikke er noen tvil om hvem som er stjerna i bandet, viser opptaket at Sugarcubes ikke hadde svake ledd. Einar Örns autoritære, småarrogante scenepersona, og - ikke minst - rytmeseksjonen Siggi Baldursson og Bragi Olafsson gjør inntrykk, med sin snertne, knallstødige fundamentjobb. Jónsson og Magga Ornolfsdottir strør elegant topping på gitar og keyboard.

Sugarcubes i samlinga

Kjempens fall

Bassisten og komponisten Charles Mingus ble kastet ut av leiligheten sin i New York i november, 1966. I dokumentaren Mingus: 1968, av Thomas Reichman, fanges en vemodig stund, da musikeren, flankert av sin fem år gamle datter Carolyn, går igjennom eiendelene sine kvelden før offentlige tjenestemenn kommer for å pakke ned alt. Mingus komponerer ved pianoet, plukker opp et gevær og setter ei kule i taket, diskuterer kunst, kjærlighet og politikk. Han finner en kagge vin og gir en slurk til datteren. Scener fra leiligheten kombineres med opptak av Mingus og hans fantastiske sekstett, som opptrer på klubben Lennie’s-on-the-Turnpike i Peabody, Massachusetts. Foruten bandlederen Mingus på bass, består bandet av Dannie Richmond på trommer, Charles McPherson på altsaks, John Gilmore på tenorsaks, Lonnie Hillyer på trompet og Walter Bishop, Jr. på piano. 

Filmen dokumenterer en spesielt smertefull periode i Mingus liv. Han hadde håpet at loftsleiligheten i Greenwich Village skulle fungere som musikkskole. I sluttsekvensen kjemper journalister og kameramenn om den beste posisjonen for å dokumentere den ydmykende hendelsen. Mingus eiendeler dras ut på fortauet og lempes opp på et lasteplan. Han greier ikke å holde tårene tilbake når politiet nekter han adgang til bygningen. Når politimennene finner sprøytespisser blant tingene hans, vises Mingus inn i en politibil som kjører avgårde.


Charles Mingus i samlinga

Total tilstedeværelse

Det følgende kommer høyt oppe på lista over musikkhistoriske begivenheter vi gjerne skulle vært vitne til. I mai 1968 var Aretha Franklin i sitt livs beste form, et års tid etter det store gjennombruddet med en singelrekke av en annen verden ("I Never Loved a Man (The Way I Love You)", "(You Make Me Feel Like) A Natural Woman", "Think", "Chain of Fools" "Respect"). Hennes tredje LP, Lady Soul, hadde nettopp kommet ut, og hun var på sin første Europa-turné. Turnéens andre konsert fant sted i Concertgebouw i Amsterdam, og heldigvis var det et kameracrew på plass for å filme begivenheten. Den drøyt 40 minutter lange filmen dokumenterer en av pophistoriens viktigste artister helt på høyden, foran et ekstatisk publikum. Etter et kleint backstageintervju og et par oppvarmingssigaretter entrer Aretha og hennes backingsangere scenen, der bandet har underhold publikum med svett souljamming lenge allerede. Sammen raser de gjennom et vanvittig knippe klassikere med enestående autoritet, og setter salen i kok. Vi finner vår plass bak scenen, ved Arethas flygel, og knipser i kor med sidemannen.



Aretha Franklin i samlinga