Og i avdelingen for kuriosa er vi nå fremme ved NRKs grundige dekning av forarbeidet til Åge Aleksandersens plate Laika. Åge dro til toll- og avgiftsfrie Svalbard med band for å finne godstemningen, øve inn materialet, stå på slalomski og henge med lokalbefolkningen, før turen skulle gå til Puk Studio i Danmark for å spille inn plata. Trommeslager Stein Inge Brækhus og en pur ung Annbjørg Lien var nye i bandet som skulle perfeksjonere oppfølgeren til suksessplata Solregn sammen. Den kreative prosessen ble satt på hold de første åtte-ti dagene av oppholdet i det luksuriøse platestudioet. Det minnet for mye om ferie. Stort svømmebasseng med boblebad, egne leiligheter til alle musikerne og egen kokk. Produsent Lasse Lindbom hadde personlige problemer og innsatte studioveggene med dårlig stemning. Samholdet i bandet raknet. Da plata kom ut følte Åge at kritikerne gjennomskuet alt. Plata ble slaktet overalt. I
Aftenposten skrev anmelder Ketil Bjørnstad at Aleksandersens tidligere
aggressive vokal var erstattet med "grynting og nynning". NTB kalte Laika for "uinteressant lirekassemusikk". VG trillet en toer på terningen, Dagbladet landet på én. Aleksandersen var ikke vant til slakt. "Det var ganske ille.
Jeg bodde på hotel Royal Christiania i Oslo, og gikk ned om morran for å
kjøpe VG og Dagbladet. Så gikk jeg opp på rommet, la meg i badekaret og
tenkte «Skal jeg drukne meg nå?»", uttalte Åge i forbindelse med et portrettintervju i Dagbladet i 2005. I Ole Jacob Hoels biografi omtales denne dagen som "den verste i hans liv".
I NRK-programmet som ble laget om forarbeidet til plata er det ikke mye som vitner om nedturen som skulle komme. Stemningen er god, og det er mye fint å feste seg ved. Ikke minst det TV-produksjonsmessige. Var det noen som sa ARK?
Storbandet har hatt magre kår i noen år, men i California sitter det en kar som tar ansvar. For snart fjorten år siden startet Adam Lane sitt Full Throttle Orchestra for å skape musikk med "multidimensjonelle soniske kvaliteter" (sitat fra Lanes hjemmesider). Lane og hans kontrabass står stødig og lekent i sentrum på de ti kompososjonene som utgjør Ashcan Rantings, deres forløpig siste utgivelse fra 2010. Hvis du kan tenke deg et oktett (bass, trommer, altsaksofon, 2 tenorsaksofoner, trompet og 2 tromboner) som blander inspirasjon fra Duke Ellington og Charles Mingus sine storbandeksperimenter, så vel som tekstur-pionérer som Iannis Xenakis og David Tudor og groovemestere som Bootsy Collins Black Sabbath og Motörhead er du god! Dermed anbefaler vi deg heller å høre på Adam Lanes band. Der er det nemlig akkurat det du får.
Sørgelig å si det, men vi føler ikke at vi har sett mer en toppen av det berømte isfjellet når det gjelder fjorårets plateutgivelser enda. Men mer avdekkes heldigvis, omtrent daglig nå faktisk, mens vi sakte manøvrerer gjennom to do-lista som ligger igjen fra i fjor. Nå stopper vi opp ved THEESatisfactionAwe Naturale, ENDA et rap-ensemble vi ikke har merket oss tidligere. Stasia Irons and Catherine Harris-White er damene bak. Plata er bamsemums for de som satte pris på Shabazz Palaces Black Up fra 2011, og regner annen jazza rap som Digable Planets, A Tribe Called Quest, Jungle Brothers og Gang Starr blant sine favoritter. Store ord å bruke, kanskje, men THEESatisfaction bygger på forfedrenes pionerarbeid på forbilledlig vis. Skulle vi prøve å beskrive musikken kunne vi ha brukt stikkord som funky, organiske oppkutta beats, dyyype basslinjer, småskumle synthesizere, soulsamples, laid back vokal-levering og plenty positiv energi. Vi stopper der. Så må du nesten bare høre sjøl, da.
Lenge var vi overbevisst om at Familien-aktuelleKiller Mike sin El-P-produserte R.A.P. Music skulle toppe lista vår over 2012s beste rap-album. Men det var før vi fikk taket på den tolv år yngre Ab-Souls formidable andrealbum Control System. Ab-Soul er en del av det Los Angeles-baserte rap-kollektivet Black Hippy, sammen med Jay Rock, Schoolboy Q, samt mannen bak fjorårets mest omtalte rap-utgivelse, Kendrick Lamar. Ab-Soul har bidratt med sterke ting på begge LP'ene til Lamar, mens debutplata fra 2011 unslapp vår og mange andres radar. Control System er en lang, men imponerende variert plate, med gjesteopptredener fra hele kollektivet. Den hypercatchy "Terrorist Threats" forsterkes av fine bidrag fra Jhene Aiko og Danny Brown. Sistnevnte proklamerte for øvrig dette på twitter i forbindelse med singelslippet i fjor vår. Samplingarbeidet er utrolig elegant gjennomført plata igjennom, selv om han ofte plukker fra øverste hylle. Han kan til og med tillate seg å sample Steve Gadds ikoniske trommegroove fra Paul Simons "Fifty Ways to Leave Your Lover" uten at det blir kleint.
80-tallet var en musikalsk brytningstid, og en av de mest eksperimentbefengte og interessante epokene innen popmusikken. Selv om de fleste i dag forbinder tiåret med klebrige pophits a-la Stock Aitken Waterman (you should be so lucky at du glemmer denne når den først har satt seg), sydet det godt i undergrunnen hvor all verdens stilarter hadde promiskuøse nachspiel. Ett av bandene som oste mest av disse nattlige seansene var Arto Lindsay og Peter Scherers Ambitious Lovers. I årene 1984-1991 utga de tre plater som fusjonerte brasiliansk bossa nova med New Yorksk No Wave, P-funk, synthpop og avant garde-jazz. Med base i New York forsynte duoen seg grovt av byens musikerstand. Bill Frisell, Nile Rodgers, Marc Ribot, Vernon Reid og Joey Baron var alle innom Ambitious Lovers, det samme var sterke krefter utenbys fra som den brasilianske tropicalialegenden Caetano Veloso. Lindsay selv var misjonærsønn og bodde store deler av barndommen i Brasil, så inpsirasjonen derfra ga seg selv. Den brasilianske elegansen bidro sammen med støyelementer og dype grooves til at de nådde de et musikalsk raffinement som sjelden siden er overgått.
Vi fant en fabelaktig liveopptreden fra et TV-show i 1989, hvor de introduseres av snål-Pål sjøl, Jools Holland, og der Arto Lindsay gjør seg fortjent til tittelen verdens kuleste mann.
