22.12.14

Ry Cooder – fra Paris, Texas til Timbuktu, Mali


Første gang jeg la merke til Ry Cooder var gjennom filmmusikken til Paris, Texas. Vi spilte den plata igjen og igjen; de smygende gitartonene, med smak av ørken og ødemark. Ingenmannsland. Og så til slutt den ensomme, triste historien som sto perfekt til musikken, langsom og melankolsk.

Det er vanskelig å si noe kort og oppsummerende om Cooder, han har en bredde få kan matche, uten at det har gått ut over kvaliteten på musikken han har spilt, arrangert, komponert eller produsert. Han har vært aktiv musiker siden sekstitallet, da han blant annet spilte med Captain Beefheart og Taj Mahal. Siden har han samarbeidet med utallige musikere innen flere ulike sjangere. Han har gravd fram gamle amerikanske skatter og spilt dem inn på nytt, han har gitt ut soloplater, filmmusikk og vært gjesteartist på plater av artister som Johnny Cash, Nancy Sinatra, Arlo Guthrie, Little Feat, Van Morrison, Rolling Stones og mange flere.

De senere år har Cooder brukt mye av sin tid på å samarbeide med folkemusikere fra ulike land og verdensdeler. Mest kjent er Buena Vista Social Club fra 1997. I 1999 kom dokumentarfilmen med samme navn, regissert av Wim Wenders, samme mann som lagde Paris, Texas noen tiår tidligere. Dokumentaren ble nominert til en Oscar i 2000. Cooder reiste til Cuba, tanken var å spille inn musikk sammen med kubanske og vestafrikanske musikere, men vestafrikanerne ble sittende fast et sted på veien, så de kom aldri fram. Cooder begynte arbeidet med å oppspore glemte kubanske musikere, og han fant den ene etter den andre, gamle, falmede stjerner fra en svunnen tid, enkelte hadde ikke spilt på over ti år, noen hevdet de ikke kunne spille lengre. Men det kunne de, noe denne perlen av en plate viser med all tydelighet. Resultatet ble «et bisart band som aldri eksisterte på sekstitallet», ifølge Joachim Cooder, sønnen til Ry, som medvirker som perkusjonist på både plata og i filmen (og som har fortsatt å spille med faren siden). Den ble en verdenssuksess, og Ibrahim Ferrer er den største stjernen av dem alle, med en fremtredende rolle både i filmen og på plata; den vakre, gamle mannen, med en glød og dybde i de mørke øynene, en dybde som gjenspeiler seg i stemmen hans. Buena Vista Social Club var en stor suksess både for Cooder og for de kubanske musikerne, som hadde sin siste felles konsert i Carnegie Hall 1. juli 1998. I ettertid har flere av de aldrende musikerne som fikk sitt comeback med denne plata, sluppet soloalbum.

Ry Cooder
Cooder ble født i California, og begynte å spille gitar som treåring. Han er mest kjent som slidegitarist, og har figurert høyt på ulike kåringer over de beste gitaristene gjennom tidene. Men han spiller også andre instrumenter, blant annet instrumenter fra ulike folkemusikktradisjoner han har jobbet med. På nittitallet vant han to grammypriser for sitt samarbeid med musikere fra andre musikkulturer. Den første var for plata A Meeting By The River med inderen V.M. Bhatt, og den andre var for Talking Timbuktu med malieren Ali Farka Touré.

Cooder har alltid vært en studiomusiker, han liker ikke å spille live, å bli sett og vurdert mens han spiller musikken sin. Han vil spille uten å måtte forholde seg til et publikum, han liker rett og slett ikke å opptre. Derfor har han ikke drevet noen utstrakt turnévirksomhet, og da skiva Live in San Francisco kom i fjor, var det den første liveskiva hans på 35 år, og den andre i hele hans karriere. Denne plata er innom flere epoker i hans karriere, og består blant annet av mye rootsmusikk.

Vi runder av med et klipp som viser Cooder som slidegitarist. Dette er hans versjon av Guthrie-låten Vigilante Man, avslutningssporet  på plata Into the Purple Valley fra 1972.


 

Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
Tekst: Ranja Bojer

Ry Cooder i samlinga


18.12.14

Curtis Mayfield – Curtis/Live!


Curtus


Noen ganger kan musikk føles vagt meningsløst. For eksempel når folk blir halshugd foran et kamera et eller annet sted ute i ørkenen i Irak, barn blir utsatt for gassangrep i Syria eller hele landsbyer utslettes av ebola i Vest-Afrika. Da kan jeg finne en form for trøst i en plate som «Curtis /Live!».


Curtis Mayfield er en av de viktigste politiske agitatorene i rockosfæren, samtidig som musikken hans holder et usedvanlig høyt nivå. På denne konsertskiva er det i tillegg en tilstedeværelse og nærhet mellom sal og scene som løfter musikk og tekst opp på et høyere nivå.

1960-tallet var et politisk tiår i USA, i tillegg til at alle fikk langt hår og sleng i buksene. Folk flest så muligheten til en ny generasjons politkk med John F. Kennedy. Borgerretighetsbevegelsen hadde sterkt momemtum og den offentlige segregeringspolitikken i sørstatene ble lagt død. Vietnamkrigen skapte en proteststorm mot det etablerte som ingen hadde sett maken til. Det var en følelse av endring i lufta, at alt var mulig. Samtidig kom tilbakeslaget ganske så brutalt og nådeløst mot slutten av tiåret og begynnelsen av neste. Richard Nixon ble president, en representant for den gamle, korrumperte makteliten. Mange svarte nabolag var i kraftig forfall og en narkotikaepidemi skylte over områdene. Martin Luther King (og Robert Kennedy) ble snikmyrdet. Vietnamkrigen fortsatte tilsynelatende med uforminsket styrke.

Med dette bakteppet spiller Curtis Mayfield inn disse fire platesidene på klubben The Bitter End i New York i januar 1971 foran kun 200-300 sjeler. Låtene er både fra tida i The Impressions og fra hans første soloplate «Curtis» fra året før. Samtidig som det er en brytningstid sosiokulturelt, noe Mayfield i stor grad beskriver og kommenterer i tekstene sine, er han også artistisk i sin mest spennende og kreative epoke.

Hvis du forventer deg et funky fyrverkeri er ikke «Curtis/Live!» plata for deg. De rolige, nedtonede melodiene dominerer. Dette skuffet meg litt i starten, men etter å ha hørt en del på skiva har jeg lært å like den. Veldig godt. Kompet er både neddempet og tilstedeværende, stemmen til Mayfield er hele veien det klart mest fremtredende. Lyden er ekstremt god. Hvert instrument har sin definerte og dynamiske plass i lydbildet. To gitarer, en bass, perkusjon og trommer. Det hjelper helt sikkert at den fantastiske Eddie Kramer (Hendrix, Zeppelin) har mikset det hele.

Det som gir Mayfield en politisk sprengkraft er at han ikke ser problemstillingene i svart hvitt. Det er forbedringspunkter i alle miljøer, også i de i utgangspunktet svakerestilte. Se på dette verset fra låta
“We People Who Are Darker Than Blue”.
Loving one brother and killing the other
When the time comes and we are really free
There’ll be no brothers left you see

Jeg syns det er oppmuntrende og forbilledlig å se fram mot en tid da rase ikke spiller noen rolle, kanskje spesielt i en tid da verden i stor grad har sunket ned i skyttergravene igjen når det gjelder disse spørsmålene. Kan jeg uttale meg om dette, som en del av den hvite, maktdominerende majoritet? Generelt foretrekker jeg kritisk tenkning og kommentarer uten fasitsvar. Samtidig ser jeg at det kan være i hvite, middelaldrende menn av begge kjønn sin interesse å heie fram artister som også kritiserer ‘sine egne’. Da blir presset mot oss her oppe på toppen mindre. Kanskje.
Noe av det samme budskapet, kanskje med enda beskere undertone, finner vi i “(Don’t Worry) If There’s A Hell Below, We’re All Going To Go”. Bare tittelen kaster vrak på og stiller spørsmålstegn ved det grunneggende fundamentet kristendom i amerikansk samfunnsliv. Samtidig ligger det implisitt i tittelen, og uttrykkes mer direkte i teksten, at ingen går fri, ingen er i utgangspunktet helligere enn andre. Her er en generell tilstandsrapport:

Everybody’s praying
And everybody’s saying
But when come time to do
Everybody’s laying

Og styresmaktene klapper fornøyde i hendene: “And Nixon talking about don’t worry”. Selv om samfunnet på mange måter hangler og går predikerer det bestående den samme leveregelen som folk flest følger. Selvsagt. Status quo er motsatsen til revolusjon.

“We’re A Winner” har en mer positiv undertone enn de to ovenstående låtene, som begge er fra Curtis (1970). Her er vi i The Impressions-tida. Gjennom hele 60-tallet hadde de (stort sett med Curtis penn) beskrevet og oppildnet den pågående borgerrettighetsbevegelsen, og på mange måter vært et soundtrack til tidsånden. Hele “We’re A Winner” er en peptalk av dimensjoner til USAs svarte befolkning: “Just keep on pushing, like Martin Luther told you to […] cause we’re movin’ on up.” Tre år senere synger Mayfield fremdeles med innlevelse og overbevisning, men legger inn en kanskje lett desillusjonert snakkesekvens mitt i låta: “Try not to offend anyone, but tell it basically like it is.”

Curtis Mayfield er viktig fordi han skrev god musikk og sang tekster med politisk brodd gjennom hele karrieren. Han betalte en tidvis høy pris, med utestenging fra radiostasjoner og økonomisk tap, men lot aldri dette stoppe seg.

Verdens fattige og fornedrede blåser antagelig en lang mars i hva jeg lytter til. Men ved å høre på musikk og tekster som kan få meg til å reflektere og kanskje til og med trekke meg opp av sofaen på en god dag, er jeg kanskje nettopp et ørlite hakk nærmere disse menneskene som ikke ble født som vinnere i verdens lottospill. Også derfor.

Innlegget er tidligere publisert hos Deichman musikkblogg
Tekst: Kjetil Syverud

Curtis Mayfield i samlinga

15.12.14

Musikkåret 2014 ifølge Ranja


Er det sant at 2014 er det beste musikkåret på årevis? Mange mener det. Selv tenkte jeg bare å kaste ut spørsmålet, ikke besvare det.

Her er en liten liste over det som i mine ører er årets beste plater. Det er en deilig blanding av sjangere, og en viss geografisk spredning, selv om jeg ser det er en overvekt av amerikanske artister her. Likevel: bare plata Unstraight Ahead har god geografisk spredning i seg selv. Karl Hector er aliaset til den tyske gitaristen og produsenten Jay Whitefield, plata er utgitt på et Los Angeles-selskap, og musikken låter tidvis ganske så afrikansk.


Årets skiver:
The War on Drugs – Lost in the Dream
Mark Lanegan – Phantom Radio 
Highasakite – Silent Treatment
Thurston Moore – The Best Day
Elbow – The Take Off and Landing of Everything
Karl Hector & The Malcouns – Unstraight Ahead
St. Vincent – St. Vincent 







Til stor glede for DJ-en i meg kom
Ibibio Sound System – Ibibio Sound System
Todd Terje – It's Album Time

Årets konsert:
Pearl Jam var på europaturné igjen, og jeg så to energiske og upåklagelige konserter. Nok en gang. De leverer alltid. Jeg gikk hjem i lykkerus begge kveldene, samtidig som jeg angret bittert på at jeg bare hadde bestilt billetter til to konserter denne gangen.

Årets samleplate: 
Calypso – Musical Poetry in the Caribbean 1955-69 
Nok en elegant utført samler fra Soul Jazz Records. Calypsoen fra Trinidad er like interessant å lese om som å lytte til, derfor passer det fint at denne vinylen har utbrettcover med masse bakgrunnsstoff både om artistene og den sosiale konteksten til musikken.


Elektroniske, afrikanske rytmer som funker som fjell. Dessuten er videoen til singelen Let's Dance særdeles fin.  


 

3.12.14

Musikkåret 2014 ifølge David

Juletid er listetid og som den strukturerte musikknerden jeg er, har jeg laget en liste som oppsummerer musikkåret 2014 og hva jeg har hørt på /likt /elsket/vært fanatisk opptatt av i år. For første gang på lenge er det totalt fravær av hiphop på listen min, selv om både Run The Jewels og Freddie Gibbs & Madlib nesten snek seg med på listen. Det har som vanlig vært mange solide utgivelser i år, men det er som de sier i bladet Sonic: hvert år er et bra musikkår. Listen har en salig blanding av både nye og gamle helter, lokalt og fjernt og blander sammen rølpepunk, AOR, countryrock, sophistipop og frijazz.

1. Mac DeMarco - Salad Days
2. The War On Drugs - Lost In The Dream
3. Motorpsycho - Behind The Sun
4. Woods - With Light and With Love
5. The Men - Tomorrow's Hits
6. The Delines - Colfax
7. Spoon - They Want My Soul
8. Steve Gunn - Way Out Weather
9. Tweedy - Sukierae
10. Stephen Malkmus & The Jicks - Wig Out At Jagbags
11. David Crosby - Croz
12. Jenny Lewis - The Voyager
13. Sugarfoot - Big Sky Country
14. Dagens Ungdom - Dagens Ungdom
15. Meatbodies - Meatbodies / Krokofant - Krokofant

Årets samleplate: Warfaring Strangers: Darkscorch Canticles.

Fantastiske Numero Group leverer med en samling obskur hardrock fra 70-tallet, bestående av band sterkt inspirert av Dungeons and Dragons og Black Sabbath. Flesteparten av bandene rakk så vidt å gi ut en singel før de forsvant inn i obskuriteten. Helt magisk!


Årets låt OG video: Skogen Brinner - Mr. Fantastic.

Sue av David Bowie må nevnes når man snakker om årets låt, men det er svenskene i Skogen Brinner som så vidt stikker av med seieren. Skogen Brinner ga ut det finfine albumet 1st i 2013 og gir oss nå skyhøye forventninger til det nye albumet med Mr. Fantastic. Bandet har tydeligvis et ganske avslappet forhold til musikkvideoer, legg merke til snusboksen som dukker opp i den fantastiske lavbudsjettsvideoen under.



- David Jønsson


2.12.14

Ethio-jazz, stort kulere blir det ikke

Tradisjonell etiopisk musikk er influert av arabisk så vel som afrikansk musikk, men populærmusikken er også i stor grad påvirket av vestlig storbandmusikk. Store blåserekker blandet med tradisjonell etiopisk musikk er et av kjennetegnene. Flere av de kjente etiopiske sangerne startet sine karrierer som vokalister i musikkorpsene til hæren eller politistyrken.

Mulatu Astatke (også Astatqé) blir gjerne sett på som oppfinneren av den nye sjangeren han kalte ethio-jazz. Astatke studerte musikk i Wales, England og USA, der han blant annet fattet interesse for latin-jazz. Han tok med seg conga-trommer, latinsk inspirasjon og termen ethio-jazz tilbake til Etiopia. I 1973 spilte han med Duke Ellington og hans band da de var på turné i Etiopia.

På seksti- og tidlig på syttitallet blomstret moderniteten, musikklivet og utelivet i Addis Abeba. Denne perioden omtales gjerne som «Swinging Addis». Men ved keiserdømmets fall i 1974 ble det brått slutt på moroa, da det ble innført portforbud på kveldstid av det nye kommunistregimet. Flere artister gikk i eksil. Få år etter ble den siste vinylplaten trykt opp, og fra da av var det kassetter som gjaldt. En mann kjent som Ali Tango jobbet iherdig med å gi ut kassetter, og han sørget for at salgstallene ble mangedoblet. Ali Tango drev en musikkforretning og han spilte inn og produserte utallige låter under det tøffe diktaturet. Innspillingene foregikk stort sett med én mikrofon til vokalisten, og én plassert mellom musikerne, alt ble spilt inn live og ingenting ble mikset i ettertid.

Den briljante CD-serien Éthiopiques samler mye av det beste innen etiopisk musikk, dette er et fint sted å starte hvis man er nysgjerrig. Filmen Broken Flowers har også mye etiopisk musikk på sitt lydspor.

Men også trøndere kan spille etiopisk musikk. Flere av musikerne i Trondheim World Music Ensemble bor eller har bodd i Addis Abeba, og de har spilt inn den fortreffelige platen Fendinka Sessions vol. 1 sammen med flere etiopiske musikere.

Den som har hørt litt på etiopisk musikk, har kanskje lagt merke til at ordet «fikir» går igjen i en del titler. Jeg spurte en etiopier hva det betyr, og svaret er selvfølgelig «kjærlighet», det vanligste temaet i populærmusikk verden over.

Vi runder av med et spor av Mahmoud Ahmed, som er å finne på The Very Best of Éthiopiques. Dette er Erè Mèla Mèla, produsert av den tidligere nevnte Ali Tango.

– Ranja Bojer
(deler av innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no)



Ethiopiques i samlinga

Mulatu Astatke i samlinga