Flyttemelding

Vi har flyttet plattform. Besøk oss her:

https://musikkprat.wordpress.com/         

Paul Simons Graceland – antiapartheid i praksis

I 2012 gjestet Paul Simon Norge sammen med musikerne fra Graceland-albumet, og de spilte mye av musikken fra nettopp den plata. Plata kom ut i 1986, og selv om den i ettertid er blitt hyllet som et mesterverk, var det stor kontrovers rundt den da den kom ut.

Grunnet det umenneskelige apartheidregimet var det full boikott av Sør-Afrika midt på åttitallet. Da Paul Simon dro dit for å samarbeide med sørafrikanske musikere fikk han mye pepper, fra ANC (African National Congress, som Nelson Mandela jobbet for) såvel som fra andre antiapartheidaktivister. Konsertene i kjølvannet av plateutgivelsen ble ledsaget av illsinte demonstrasjoner, noen steder til og med håndgranater og bombetrusler. Sikkerhetssjekkene på konsertene var ekstreme. Motstanderne av Simon hadde en sterk sak og de hadde gode argumenter. Boikott er boikott, vi kan ikke gjøre unntak, da er det ikke lenger en boikott.

Historien har vist at den totale boikotten av Sør-Afrika fungerte. Verden kunne fordømme styresettet moralsk så mye den ville, men det hjalp lite. Det er penger som skriker høyest. Omsider falt regimet. Simons brudd på boikotten greide ikke ødelegge det, med det var jo heller aldri hans hensikt.
Hva var så hans hensikt? Jo, ganske enkelt å lage musikk. Simon hadde ingen politisk agenda, han ville bare lage plate. Graceland kan ses på som antiapartheid i praksis. Simon ville samarbeide med svarte sørafrikanere på like vilkår. Det at han ikke hadde noen politisk agenda gjør dette aspektet enda sterkere, enda mer overbevisende. Det var ingen «jeg må samarbeide med de stakkars, undertrykte folkene for å støtte deres sak»-holdning, han ville ha et samarbeid av rent kunstneriske årsaker, uten å forholde seg til politikken. Naivt, ja, men likeverd i praksis.

Historien har ikke bare vist at boikott fungerte, den har også vist at Paul Simons plate Graceland er et ruvende mesterverk i populærmusikkens historie, en klassiker, og et lite stykke pionerarbeid. Det var kanskje ikke riktig det han gjorde, men jammen er jeg glad han gjorde det likevel. Verden ville vært et fattigere sted uten Graceland.

Nå er det snart 30 år siden platen kom ut, Paul Simon har vært i Sør-Afrika og pratet med ANC, skværet opp, kan man si. Det hele ble filmet, og finnes på dokumentaren Under African Skies, som ble sendt på NRK. Den er også å finne som en del av den nyutgitte jubileumsutgaven av Graceland-skiva, som vi har til utlån på biblioteket.

Graceland-turneen, der Simon fikk med seg størrelser som Miriam Makeba, Hugh Masekela og koret Ladysmith Black Mambazo, gikk, til tross for protestene, sin seiersgang verden over. Dessverre fikk de ikke spilt i Sør-Afrika, siden Miriam Makeba ikke hadde innreisetillatelse i sitt eget hjemland. Det nærmeste de kom var Zimbabwe, og konserten de gjorde der ble filmet og utgitt på DVD (Graceland, The African Concert). Jeg håper utgiverne kjenner sin besøkelsestid og trykker opp denne i nytt opplag.

Oslo Spektrum, tirsdag 24. juli 2012, bevende av glede sitter jeg nesten rett foran scenen og ser og hører musikken som har vært en så viktig del av min ungdom og mitt voksne liv. Miriam Makeba døde i 2008, men ellers var de der, de fleste som var med på turneen i 1987. De afrikanske musikerne gjorde flere solonummer, og ett av de mange høydepunktene for meg var Hugh Masekelas intense Stimela (Coal Train). Denne ble mer som et verk enn en sang, han fortalte, sang, stønnet, spilte, ropte og gryntet så vi både så, hørte og luktet toget som dundret gjennom det afrikanske landskapet, på vei til gruvene i Sør-Afrika, der gruverarbeiderne klatrer langt under jorda, langt vekk fra sine kjære, til sin mørke verden av støv og trange ganger med farer rundt hvert hjørne.

Sør-Afrikas politiske framgang ble selvsagt feiret på denne konserten, det skulle bare mangle. 25 år er gått, og det utrolige har skjedd: Nelson Mandela er satt fri og de svarte sørafrikanerne har fått rettigheter i sitt eget land. Om Paul Simon kan tillegges noen rolle i det hele, så er jeg ganske overbevist om at han var en positiv drivkraft heller enn det motsatte.


Bildet viser Joseph Shabalala, lederen for Ladysmith Black Mambazo, sammen med Paul Simon, under Graceland-turneen, anno 2012.

Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
Tekst: Ranja Bojer

Paul Simon i samlinga

Poetisk om og av Patti Smith

Just Kids er historien om de to unge kunstnerne Patti Smith og Robert Mapplethorpe, de to fattige ungdommene som møttes i New York på sekstitallet. I starten hadde de ikke stort annet enn hverandre og en drøm om å leve av egen kunst. Innimellom hadde de ikke engang mat eller noe sted å bo.

Dette var før Patti Smith ble musiker, før hun visste at hun ville bli musiker. Hun skrev dikt, tegnet, malte. Dette var også før Mapplethorpe ble fotograf, før han visste at han ville bli fotograf, han malte, lagde smykker, lagde kollasjer av bilder han klipte ut av blader, tegnet. Flere ganger oppfordret Smith Mapplethorpe til å ta bilder selv, heller enn å kjøpe blader med bilder som aldri var helt slik han ønsket. Flere ganger oppfordret Mapplethorpe Smith til å synge. Det satt litt langt inne hos dem begge å gjøre det de for ettertiden vil bli best husket for. Begge var multikunstnere, med mye de ville uttrykke og mange mulige måter å gjøre det på.

Smith flyttet til New York i 1967, uten noen plan, bare med en drøm om å bli poet. Tidvis sultet hun. Hun gikk rundt og søkte jobber i bokhandler og traff tilfeldigvis på Mapplethorpe. De flyttet inn hos noen venner av ham og brukte tiden sin på å overleve og på å lage kunst, sammen og hver for seg.
Vi får vite litt om begges barndom, men mesteparten av boka handler om tiden de hadde sammen. De ble kjærester og samboere. Etter hvert fant Mapplethorpe ut at han var tiltrukket av menn, men også etter det fortsatte de å være tett på hverandre. De skapte kunst sammen, delte atelier, de bodde på legendariske Chelsea Hotel og traff på Jimi Hendrix, Grace Slick og andre av datidens storheter på hotellpuben. De ble kjent med andre kunstnere og skaffet seg kontakter.

Da de flyttet til Chelsea Hotel var Mapplethorpe syk, veldig syk. Det ingen visste var at han hadde hiv. Mapplethorpe døde av aids i 1989, og på dødsleiet ba han Smith om å fortelle historien deres. Det tok tid før hun fikk til å gjøre det, men Just Kids er denne historien, boka slutter idet Mapplethorpe dør.

Robert Mapplethorpe fikk aids i en tid da ingen visste hva det var, da han fikk sin primærinfeksjon på slutten av sekstitallet var det ingen som ante hva som feilte ham. Han skrev brev til Patti, som var i Paris på den tiden, og fortalte at munnen hans var syk og full av sår. Da hun kom hjem hadde de sex. Det skulle gå mange år før det ble slått fast hva han led av. Heldigvis ble han frisk igjen og levde et godt og kreativt liv i mange år før infeksjonene tok innersvingen på ham. Da det skjedde var Patti gift og hadde to barn.

Omslaget til Horses, den første plata Patti Smith ga ut, er et av svært mange bilder Mapplethorpe tok av henne. I boka får vi en vakker beskrivelse av hvordan omslaget ble til. «I flung my jacket over my shoulder, Frank Sinatra style. I was full of references. He was full of light and shadow.» Hele boka er en sann nytelse å lese.



Boka Just Kids kom i 2010. I 2007 kom filmen Dream of Life laget av Steven Sebring, også den om Patti Smith. Filmen handler mer om Smiths voksne liv. Også i filmen er poesien sterkt tilstede. Store deler av den er i svart-hvitt, mye er filming av polaroidbilder, av Patti i ulike situasjoner, Patti som leser poesi, Patti som snakker. Hun forteller at hun aldri drømte om å synge i rockeband, men at livet stadig forandrer seg, hun forteller om da hun øvde seg på å lære å praie en drosje med samme håndbevegelse som Bob Dylan, hun forteller om sin takknemlighetsgjeld til William Burroughs, som hun virkelig beundret. Hun snakker mye om poeter og kunsnere, om poesi og kunst. Vi hører Smith lese et rasende dikt mot George Bush og hans politikk, vi ser henne hjemme hos foreldrene. Filmen viser Smith som en multikunstner.

Boka er skrevet av Patti Smith selv, og er således en del av hennes verk. Noe annet blir det med filmen, som er laget av en annen, men også den har et uttrykk som gjør at den ikke bare forteller om Patti Smith og kunsten hennes, men at den gjenspeiler den, på en måte er den.

Første gang jeg hørte om Robert Mapplethorpe var på samleplata No Alternative, som kom ut i 1993, til støtte for aids-saken. Mot slutten av plata kommer en liveversjon av Patti Smiths Memorial Song, som hun skrev til Mapplethorpe.

 

 Både boka og filmen om Smith er til utlån hos oss.

 Patti Smith i samlinga

Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
Tekst:  Ranja Bojer

Fugazi

«This world is totally fugazi!»




I 1984 satte jeg på albumet Fugazi av Marillion. Jeg tok  frem tekstene, hentet engelsk-norsk ordboken og prøvde å skjønne hva i all verden Fish sang om. Og ble ikke veldig mye klokere etter endt lytting. Tekstene gikk langt over mitt 12 årig hode. Gudene vet hva Fish gikk på den gang. Men, et ord husker jeg godt, fugazi. Ordet ble visstnok brukt under Vietnamkrigen for å beskrive noe som gikk rett til helvete eller var «fucked up». Det kan også bety at noe er falskt. Hvilken betydning vektla gruppa Fugazi? Sikkert en miks av begge betydninger.

Fugazi dukket opp på slutten av 80-tallet, og var tuftet på restene av Minor Threat, et hardcore-punk band Ian MacKaye startet i 1980. Et skikkelig DIY-prosjekt, som ga ut plater på MacKays eget Dischord-selskap. Minor Threat var inspirert av Bad Brains og Black Flag, to pionerer innen hardcore-punken, der credoet var faster, harder, louder. Ian MacKaye hadde sett seg lei på dopkulturen, som preget punkemiljøet, og bestemte seg for å rendyrke en straight-edge livsstil, som innebar null dop, alkohol, røyk og tilfeldig sex.

At det skulle bli en bevegelse var aldri MacKayes hensikt, og han tok senere avstand fra straight-edge kulturen. Ufrivillige eller ei,  hundrevis av grupper ble influert av MacKaye de to neste ti-årene. Onward, med fetterne Peter og Torgny Amdam i spissen, er det mest kjente eksempelet her til lands. Gruppa oppsto tidlig på 90-tallet, angivelig etter at Peter Amdam var på en Youth of Today-konsert på Blitz i 1989, som 17-åring. Torgny forlot etter kort tid gruppa, og dannet Amulet. Peter fortsatte i Onward, samtidig som han var vokalist i Sportswear, et annet straight-edge prosjekt.



MacKaye likte dårlig at Minor Threat begynte å bli populære, og etter noen ep’er og én fullengder ble bandet oppløst i 1983, drøye to år etter oppstarten. MacKaye konsentrerte seg om å drive plateselskapet Dischord noen år, for så i 1987 å starte Fugazi sammen med Brendan Canty, Joe Lally og Guy Picciotto.

DIY-estetikken var fremdeles inntakt. Ingen konserter skulle koste mer enn 5 dollar og ingen cd’er mer enn 10 dollar. Fugazi fjernet seg fra rett-frem-punken, ble mer nyanserte og i større grad opptatt av temposkifte og stopp/start-dynamikk. I tillegg blandet de inn elementer fra reggae og dub, som ofte resulterte i groovy rullende basslinjer fra Joe Lally. Guy Picciotto og MacKaye byttet på vokal-jobben, det skapte en fin variasjon, med Ians råe gutturale stemme mot Guys nasale (også vakre) stemme. Alt i alt, en kjærkommen endring fra Minor Threats ensformighet og evige primalskrik.



En kan lett beskylde Fugazi for å være humørløse, at de for ofte retter den moralske pekefingeren. Det overskygger ikke det faktum at de lagde noen knakende gode album, som fremdeles slår oss rett i bakken, 13 Songs (1990), Repeater (1990), Red Medicine (1995) og The Argument (2001), sistnevnte er jeg mest hekta på for tiden. Dette er det siste ordinære de albumet de ga ut. Fugazi var fremdeles aggressive og potente, og viste dessuten fram en mer melodiøs side. Tittelsporet er en fabelaktig poplåt. Sikkert riv ruskende feil i noens hardcore-punk ører, men vakkert i andres. Låta får en til å undre på hva de ville gjort på neste utgivelse.

Fugazi er aldri blitt offisielt oppløst. I 2011 lanserte Dischord «Fugazi Live Series», et online-arkiv som huser over 1000 liveopptak. Og like før jul i fjor slapp de First Demo, en samling med uutgitte låter innspilt i 1988. Uttrykket er rått, tidvis rufsete, det var her det hele startet. Guy Picciotto hadde bare vært med i et par måneder, de låter likevel usedvanlig tight, og til å være demoer er dette svært imponerende. Vi får håpe at Fugazi  kommer til fornuft og lager noe nytt snart. Vi trenger Fugazi mer enn noesinne!

Innlegget har tidligere vært publisert på Deicmans musikkblogg
Skrevet av Stian Bjørnsson Hope

Fugazi i samlinga