24.3.14

Makeløs musikk

foto: Sebastien Dehesdin, Iceland Airwaves 2013
Tror du ikke det har gått både høst og vinter før jeg har fått opp ørene for Mariam Wallentins soloprosjekt Mariam the Believer, da. Uhørt! - som plata var for meg inntil nylig. Men nå har den spunnet uavbrutt hjemme hos meg hele helga, og sjelden har jeg hatt en så forlokkende lytteopplevelse. For min del skjer dette gjerne med musikk som ikke følger musikalske formler og sedvane. Materialet på Blood Donation ligner av og til på popmusikk, men det ER ikke popmusikk. Noe ligner på jazz, men det er jo ikke det. Låtene bryter opp grooves, og skifter ufortrødent rundt på harmonikk. Andre igjen tværer ut enkle virkemidler. Syntlinjer hører i beste fall hjemme i et paralelt univers til resten av kompet. Lydbildet er sparsomt og krystallklart. Ektemann Andreas Wallin er med, som i duoen Wildbirds & Peacedrums, og den norske superbassisten Jo Berger Myhre gjør en kjempejobb. Vokalen til Wallentin er ubeskrivelig. Det er bare å sette seg ned å høre.

Her er det lengste og mest rastløse sporet på plata, "Invisible Giving".

  

Mariam the Believer i samlinga

11.3.14

Joan as Police Woman - The Classic



Den nasale stemmen er tilbake! Den funk-elskende, alltid eksperimentvillige, kompromissløse, fiolinspillende dama som noen fortsatt insisterer på å omtale som eksen til Jeff Buckley, har sneket ut en ny plate. Den fjerde under navnet Joan as Police Woman, og den første siden 2011s fenomenale The Deep Field. Noe så generøst. Likevel: tror du ikke enkelte er frekke nok til å påstå at hun kaster seg på retro-soul-bølgen i kjølvannet av Amy Winehouse?(!) Påstanden faller selvsagt på sin egen urimelighet. JA, hun spiller på et "klassisk" soul-sound denne gangen, men Joan Wasser gjør som vanlig akkurat som hun vil: følger sine stier uavhengig av all verdens musikalske trender. Som vi har blitt vant til dreier det seg om mangefasseterte, groovebaserte, ofte langtrukne (på en god måte!) låter med inderlig vokalarbeid og DYBDE. Denne gangen er lydbildet en tanke råere, tilnærmet live, enn på de tidligere platene.

The Classic er ute nå - hør den på WiMP og Spotify, og sjekk videoen til "Holy City" under.



Joan as Police Woman i samlinga

12.2.14

Mark i magan

Sorgpoeten Mark Kozelek er ute med ny kritikerrost plate med sitt Sun Kil Moon, men hver gang navnet hans kommer opp går tankene mine til en annen mollstemt Mark. Nemlig Eitzel. Der Kozelek er sober og kontrollert lar Eitzel på sitt beste alt henge ut. Følelser på vrangsida, tatt ut i sin ytterste konsekvens er ofte temaet, og gjennomføringen er hjerteskjærende - og veldig morsom! Smak på låttitler som "Sick of Food", "What the Pillar of Salt Held Up" elle "The Hopes and Dreams of Heaven's 10,000 Whores"så får du kanskje en viss forståpelse for hvordan verden fortoner seg filtrert gjennom Eitzels brustne hjerte. Derfor og bare derfor feirer vi mannen med en av bandet hans, American Music Club, sine mest livsbejaende øyeblikk, "Rise" fra Everclear (1991). En plate for vinterens helt mørke kvelder.





American Music Club i samlinga

11.2.14

Lokken fra skogen

Steike, som det KOKER borte hos gamle, skarpe HUBRO for tiden. Etter å ha vært blant landets mest interessante plateselskaper uansett størrelse i årevis, ser alt ut til å skje på en gang for dem denne våren. Kanskje er det kun Jansen plateproduksjon som kan måle seg med Hubro for tiden? Her er et kort resymée over kommende utgivelser, fra pianotrioen Moskus, unikumet 1982 (fele, harmonium og trommer), Øyvind Skarbøs improtrio Bly de Blyant, og Cakewalk-gitarist Stephan Meidells første soloplate. Stikk innom nettbutikken deres og bruk litt penger, så kanskje de kan fortsette slik.









HUBRO i samlinga

16.12.13

2013 In Memoriam



Da må det vel snart være trygt å sette sammen sin årebesteliste for 2013? Regner med at faren for at enda en superstjerne slipper album helt uforvarende på verden er forsvinnende liten med to uker igjen av året. Personlig synes jeg at 2013 har lidt under mangelen på et par-tre virkelige gode album som skiller seg ut (i skrevne stund holdes en knapp på Hanne Kolstø-albumet Stillness and Panic som årets virkelige konjakk i pralinen, i alle fall innen popmusikkfeltet), men det har selvsagt ikke mankert på høydepunkter likevel. Jeg dropper både albumliste og rangering, men har likevel satt sammen et par spillelister med det som har gjort inntrykk i løpet av året som har gått. Lettest var det å bestemme hvilken låt som skulle åpne og hvilken som skulle avslutte lista. Frida Ånnevik tok et krumspring inn i min bevissthet og i alles pophjerter med plata si Ville Ord, og den innledes av kanskje årets beste åpningslåt, "Fra A til Å". Rumble in Rhodos fortsatte nedover softhetsskalaen på Grace and Nuance, uten å bli noe ligh-produkt for det. Avslutningslåten "Reversal of Fortune" er passe storslagen, med en god eim av 80-tallsprog over seg. En real anthem, og det nærmeste noe norsk band har vært 80-talls-Yes på mange herrens år. Ellers har jeg brynt hjernen på masse både hyperfengende og vriompeisaktige ting innen den notorisk diffuse elektronika-sjangeren. Laurel Halo, Darkside, Tim Hecker, Jon Hopkins, The Knife, Logos, The Field, Matmos og Ole Torjus fior å nevne noe. Kanskje er det mer r&b-aktige greier enn det som før har vært å finne på listene våre også. For både Kelela, Charli XCX, Rhye, Dawn Richard og FKA Twigs ga ut formidable ting i år. Highasakite-vokalist Ingrid Helene Håvik trumfet moderbandet med sin mørke meditasjon Babylove, som satte seg godt i bevisstheten. Det samme med Cass McCombs omfattende Big Wheel and Others, som er stappfull av låter tilsynelatende tatt ut av tynn luft. enkelt, men likevel så imponerende gjort. Og hva med Stig Aarskogs spleiselag Running Away, med det meste som kan krype å gå på Trondheims musikkscene i besetningen. Hør på den skamløse 80-talls-popflørten "Boy is Mine" (sunget av musical-artist, MGP-deltaker og Beat for beat-gjenganger Kathrine Strugstad) og tell ned det frydefulle glisets inntog i ansiktet ditt. På jazz-sida er det MYE som ikke finnes, hverken på strømmetjenester eller på YouTube. HUBRO ga som vanlig ut jevnt skyhøy kvalitet i 2013, og Atomic bekrefter sin posisjon som verdens beste band (en betegnelse de har gjort seg gradvis fortjent til, men som særlig ble sittende i etter deres strålende konsert på Dokkhuset i Trondheim i november). Jeg kunne ha nevnt mye mer (et usedvanlig godt norsk musikkår!), men motstår fristelsen. Hør heller gjennom lista! Det er helt sikkert også noe som er glemt. Det kan kanskje noen minne meg på?

Disse listene er bare delvis sammenfallende. Spotify-lista er på 88 låter så langt, WiMP-versjonen er litt kortere. YouTube-spillelista teller niognitti klipp. Musikkåret har vært mangfoldig. Det må nesten være såpass.



Tilsvarende liste i WiMP.






9.12.13

Mer grums, takk!

Angel Olsens Half Way Home var en av de mest spilte platene hos oss i 2012. På sin kommende utgivelse Burn Your Fire For No Witness (slippes i februar, 2014) ser pipa henns ut til å ha fått en litt annen lyd. Forgjengerens sobre uttrykk må vike for kledelig fuzz i både gitar og vokal, i alle fall på "Forgiven/Forgotten", som Zia Anger har laget en kul Freaks and Geeks-inspirert video til. Anger sto bl.a. også bak videoen til Jenny Hvals "Innocence Is Kinky" tidligere i år.



Angel Olsen i samlinga

21.11.13

Pop i toppklasse

Neste fredag slipper Hanne Kolstø sin tredje plate på tre år. Som de to foregående er Stillness and Panic også produsert av Rumble in Rhodos-bassist Øyvind Gundersen, og skal vi dømme ut fra singelen "One Plus One Makes One Out Of Two" (som har et klassisk poprefreng av Abba- eller Sparks-format, et slikt som Marit Larsen drømmer om å naile) blir resultatet minst like bra som Riot Break (2011) og fjorårets FlashBack. Feinschmekerpop med sans for detaljer, kontraster og sterke melodier, altså. Å! som vi gleder oss. 



Hanne Kolstø i samlinga

13.11.13

Se deg ikke tilbake

Et av mitt livs tristeste minner kommer fra da jeg overvar konserten med mine gamle helter i Pavement på øyafestivalen i 2010, og Stephen Malkmus introduserte det gjenforente bandet med den lakoniske frasen "We're Pavement. We're from the nineties." Det var så tydelig på Malkmus at han egentlig ikke ville være der at det gjorde vondt å se på. Og hvem kan vel klandre han for det? At bandets andre gitarist, Scott Kannberg, var i overkant entusiastisk, ja nærmest overtent, på den andre siden av scenen gjorde ikke saken bedre. Stemningen medlemmene mellom kjølnet visst betraktelig i løpet av det halve året de spilte gjenforeningskonserter, og jeg synes vi skal være takknemlige for at "Stephen does not write songs for Pavement anymore, or songs in the Pavement mindset.", som trommeslager/keyboardist Bob Nastanovich uttalte til journalister som ville vite om det var aktuelt med videre samarbeid.

Nå har Malkmus spilt lengre med The Jicks enne han gjorde med Pavement, og på nyåret kommer deres sjette album, Wig Out at Jagbags. Singelen "Lariat" viser at Malkmus er i kjempeform, som han som oftest er når han får holde på med det han har lyst til. La han for musikkens skyld få fortsette med det!



Stephen Malkmus & The Jicks i samlinga

11.11.13

Rustfritt stål

Av og til må det være lov å la seg begeistre av litt godt, gammeldags håndverk. Vibrafoneleganten Gary Burton, ofte omtalt som vibrafonens Bill Evans, har traktert instrumentet sitt siden han var seks år gammel, og beriket plater med bl.a. George Shearing, Stan Getz, Chick Corea, Keith Jarrett og Carla Bley. Nå har han passert 70, men alderen ser ikke ut til å tynge ham det minste. Nylig stakk han innom NPR sine lokaler i Washington DC for å spille et kort sett til deres konsertserie Tiny Desk Concert. Han holder seg innen et av sine favorittformater: duetten, og utveksler tre fine samtaler med den unge gitaristen Julian Lage. Sjekk håndarbeidet!



Gary Borton i samlinga

31.10.13

Indre overbevisning

Jeg er ingen troende mann, men dette er mektig. Folkene bak den franske nettsiden La Blogothèque visste nok nøyaktig hva de gjorde da de tok med den femogseksti år gamle, sterkt troende soulsangeren Charles Bradley til en tom kirke i sentrum av Paris for å filme en versjon av "Through the Storm", avslutninglåten fra Bradleys seneste plate Victim of Love. Romklang og Guds nærvær hjelper på opplevelsen, men kameraene fanger noe helt spesielt i Bradley og hans eminente gitarist sin opptreden her. I thank you, La Blogothèque!



Dokumentarfilmen om Bradley anbefales dessuten. The Soul of America er historien hvordan han detuterte som plateartist i en alder av 62, etter et hardt liv i fattigdom som James Brown-imitator.