22.12.14

Ry Cooder – fra Paris, Texas til Timbuktu, Mali


Første gang jeg la merke til Ry Cooder var gjennom filmmusikken til Paris, Texas. Vi spilte den plata igjen og igjen; de smygende gitartonene, med smak av ørken og ødemark. Ingenmannsland. Og så til slutt den ensomme, triste historien som sto perfekt til musikken, langsom og melankolsk.

Det er vanskelig å si noe kort og oppsummerende om Cooder, han har en bredde få kan matche, uten at det har gått ut over kvaliteten på musikken han har spilt, arrangert, komponert eller produsert. Han har vært aktiv musiker siden sekstitallet, da han blant annet spilte med Captain Beefheart og Taj Mahal. Siden har han samarbeidet med utallige musikere innen flere ulike sjangere. Han har gravd fram gamle amerikanske skatter og spilt dem inn på nytt, han har gitt ut soloplater, filmmusikk og vært gjesteartist på plater av artister som Johnny Cash, Nancy Sinatra, Arlo Guthrie, Little Feat, Van Morrison, Rolling Stones og mange flere.

De senere år har Cooder brukt mye av sin tid på å samarbeide med folkemusikere fra ulike land og verdensdeler. Mest kjent er Buena Vista Social Club fra 1997. I 1999 kom dokumentarfilmen med samme navn, regissert av Wim Wenders, samme mann som lagde Paris, Texas noen tiår tidligere. Dokumentaren ble nominert til en Oscar i 2000. Cooder reiste til Cuba, tanken var å spille inn musikk sammen med kubanske og vestafrikanske musikere, men vestafrikanerne ble sittende fast et sted på veien, så de kom aldri fram. Cooder begynte arbeidet med å oppspore glemte kubanske musikere, og han fant den ene etter den andre, gamle, falmede stjerner fra en svunnen tid, enkelte hadde ikke spilt på over ti år, noen hevdet de ikke kunne spille lengre. Men det kunne de, noe denne perlen av en plate viser med all tydelighet. Resultatet ble «et bisart band som aldri eksisterte på sekstitallet», ifølge Joachim Cooder, sønnen til Ry, som medvirker som perkusjonist på både plata og i filmen (og som har fortsatt å spille med faren siden). Den ble en verdenssuksess, og Ibrahim Ferrer er den største stjernen av dem alle, med en fremtredende rolle både i filmen og på plata; den vakre, gamle mannen, med en glød og dybde i de mørke øynene, en dybde som gjenspeiler seg i stemmen hans. Buena Vista Social Club var en stor suksess både for Cooder og for de kubanske musikerne, som hadde sin siste felles konsert i Carnegie Hall 1. juli 1998. I ettertid har flere av de aldrende musikerne som fikk sitt comeback med denne plata, sluppet soloalbum.

Ry Cooder
Cooder ble født i California, og begynte å spille gitar som treåring. Han er mest kjent som slidegitarist, og har figurert høyt på ulike kåringer over de beste gitaristene gjennom tidene. Men han spiller også andre instrumenter, blant annet instrumenter fra ulike folkemusikktradisjoner han har jobbet med. På nittitallet vant han to grammypriser for sitt samarbeid med musikere fra andre musikkulturer. Den første var for plata A Meeting By The River med inderen V.M. Bhatt, og den andre var for Talking Timbuktu med malieren Ali Farka Touré.

Cooder har alltid vært en studiomusiker, han liker ikke å spille live, å bli sett og vurdert mens han spiller musikken sin. Han vil spille uten å måtte forholde seg til et publikum, han liker rett og slett ikke å opptre. Derfor har han ikke drevet noen utstrakt turnévirksomhet, og da skiva Live in San Francisco kom i fjor, var det den første liveskiva hans på 35 år, og den andre i hele hans karriere. Denne plata er innom flere epoker i hans karriere, og består blant annet av mye rootsmusikk.

Vi runder av med et klipp som viser Cooder som slidegitarist. Dette er hans versjon av Guthrie-låten Vigilante Man, avslutningssporet  på plata Into the Purple Valley fra 1972.


 

Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
Tekst: Ranja Bojer

Ry Cooder i samlinga


18.12.14

Curtis Mayfield – Curtis/Live!


Curtus


Noen ganger kan musikk føles vagt meningsløst. For eksempel når folk blir halshugd foran et kamera et eller annet sted ute i ørkenen i Irak, barn blir utsatt for gassangrep i Syria eller hele landsbyer utslettes av ebola i Vest-Afrika. Da kan jeg finne en form for trøst i en plate som «Curtis /Live!».


Curtis Mayfield er en av de viktigste politiske agitatorene i rockosfæren, samtidig som musikken hans holder et usedvanlig høyt nivå. På denne konsertskiva er det i tillegg en tilstedeværelse og nærhet mellom sal og scene som løfter musikk og tekst opp på et høyere nivå.

1960-tallet var et politisk tiår i USA, i tillegg til at alle fikk langt hår og sleng i buksene. Folk flest så muligheten til en ny generasjons politkk med John F. Kennedy. Borgerretighetsbevegelsen hadde sterkt momemtum og den offentlige segregeringspolitikken i sørstatene ble lagt død. Vietnamkrigen skapte en proteststorm mot det etablerte som ingen hadde sett maken til. Det var en følelse av endring i lufta, at alt var mulig. Samtidig kom tilbakeslaget ganske så brutalt og nådeløst mot slutten av tiåret og begynnelsen av neste. Richard Nixon ble president, en representant for den gamle, korrumperte makteliten. Mange svarte nabolag var i kraftig forfall og en narkotikaepidemi skylte over områdene. Martin Luther King (og Robert Kennedy) ble snikmyrdet. Vietnamkrigen fortsatte tilsynelatende med uforminsket styrke.

Med dette bakteppet spiller Curtis Mayfield inn disse fire platesidene på klubben The Bitter End i New York i januar 1971 foran kun 200-300 sjeler. Låtene er både fra tida i The Impressions og fra hans første soloplate «Curtis» fra året før. Samtidig som det er en brytningstid sosiokulturelt, noe Mayfield i stor grad beskriver og kommenterer i tekstene sine, er han også artistisk i sin mest spennende og kreative epoke.

Hvis du forventer deg et funky fyrverkeri er ikke «Curtis/Live!» plata for deg. De rolige, nedtonede melodiene dominerer. Dette skuffet meg litt i starten, men etter å ha hørt en del på skiva har jeg lært å like den. Veldig godt. Kompet er både neddempet og tilstedeværende, stemmen til Mayfield er hele veien det klart mest fremtredende. Lyden er ekstremt god. Hvert instrument har sin definerte og dynamiske plass i lydbildet. To gitarer, en bass, perkusjon og trommer. Det hjelper helt sikkert at den fantastiske Eddie Kramer (Hendrix, Zeppelin) har mikset det hele.

Det som gir Mayfield en politisk sprengkraft er at han ikke ser problemstillingene i svart hvitt. Det er forbedringspunkter i alle miljøer, også i de i utgangspunktet svakerestilte. Se på dette verset fra låta
“We People Who Are Darker Than Blue”.
Loving one brother and killing the other
When the time comes and we are really free
There’ll be no brothers left you see

Jeg syns det er oppmuntrende og forbilledlig å se fram mot en tid da rase ikke spiller noen rolle, kanskje spesielt i en tid da verden i stor grad har sunket ned i skyttergravene igjen når det gjelder disse spørsmålene. Kan jeg uttale meg om dette, som en del av den hvite, maktdominerende majoritet? Generelt foretrekker jeg kritisk tenkning og kommentarer uten fasitsvar. Samtidig ser jeg at det kan være i hvite, middelaldrende menn av begge kjønn sin interesse å heie fram artister som også kritiserer ‘sine egne’. Da blir presset mot oss her oppe på toppen mindre. Kanskje.
Noe av det samme budskapet, kanskje med enda beskere undertone, finner vi i “(Don’t Worry) If There’s A Hell Below, We’re All Going To Go”. Bare tittelen kaster vrak på og stiller spørsmålstegn ved det grunneggende fundamentet kristendom i amerikansk samfunnsliv. Samtidig ligger det implisitt i tittelen, og uttrykkes mer direkte i teksten, at ingen går fri, ingen er i utgangspunktet helligere enn andre. Her er en generell tilstandsrapport:

Everybody’s praying
And everybody’s saying
But when come time to do
Everybody’s laying

Og styresmaktene klapper fornøyde i hendene: “And Nixon talking about don’t worry”. Selv om samfunnet på mange måter hangler og går predikerer det bestående den samme leveregelen som folk flest følger. Selvsagt. Status quo er motsatsen til revolusjon.

“We’re A Winner” har en mer positiv undertone enn de to ovenstående låtene, som begge er fra Curtis (1970). Her er vi i The Impressions-tida. Gjennom hele 60-tallet hadde de (stort sett med Curtis penn) beskrevet og oppildnet den pågående borgerrettighetsbevegelsen, og på mange måter vært et soundtrack til tidsånden. Hele “We’re A Winner” er en peptalk av dimensjoner til USAs svarte befolkning: “Just keep on pushing, like Martin Luther told you to […] cause we’re movin’ on up.” Tre år senere synger Mayfield fremdeles med innlevelse og overbevisning, men legger inn en kanskje lett desillusjonert snakkesekvens mitt i låta: “Try not to offend anyone, but tell it basically like it is.”

Curtis Mayfield er viktig fordi han skrev god musikk og sang tekster med politisk brodd gjennom hele karrieren. Han betalte en tidvis høy pris, med utestenging fra radiostasjoner og økonomisk tap, men lot aldri dette stoppe seg.

Verdens fattige og fornedrede blåser antagelig en lang mars i hva jeg lytter til. Men ved å høre på musikk og tekster som kan få meg til å reflektere og kanskje til og med trekke meg opp av sofaen på en god dag, er jeg kanskje nettopp et ørlite hakk nærmere disse menneskene som ikke ble født som vinnere i verdens lottospill. Også derfor.

Innlegget er tidligere publisert hos Deichman musikkblogg
Tekst: Kjetil Syverud

Curtis Mayfield i samlinga

15.12.14

Musikkåret 2014 ifølge Ranja


Er det sant at 2014 er det beste musikkåret på årevis? Mange mener det. Selv tenkte jeg bare å kaste ut spørsmålet, ikke besvare det.

Her er en liten liste over det som i mine ører er årets beste plater. Det er en deilig blanding av sjangere, og en viss geografisk spredning, selv om jeg ser det er en overvekt av amerikanske artister her. Likevel: bare plata Unstraight Ahead har god geografisk spredning i seg selv. Karl Hector er aliaset til den tyske gitaristen og produsenten Jay Whitefield, plata er utgitt på et Los Angeles-selskap, og musikken låter tidvis ganske så afrikansk.


Årets skiver:
The War on Drugs – Lost in the Dream
Mark Lanegan – Phantom Radio 
Highasakite – Silent Treatment
Thurston Moore – The Best Day
Elbow – The Take Off and Landing of Everything
Karl Hector & The Malcouns – Unstraight Ahead
St. Vincent – St. Vincent 







Til stor glede for DJ-en i meg kom
Ibibio Sound System – Ibibio Sound System
Todd Terje – It's Album Time

Årets konsert:
Pearl Jam var på europaturné igjen, og jeg så to energiske og upåklagelige konserter. Nok en gang. De leverer alltid. Jeg gikk hjem i lykkerus begge kveldene, samtidig som jeg angret bittert på at jeg bare hadde bestilt billetter til to konserter denne gangen.

Årets samleplate: 
Calypso – Musical Poetry in the Caribbean 1955-69 
Nok en elegant utført samler fra Soul Jazz Records. Calypsoen fra Trinidad er like interessant å lese om som å lytte til, derfor passer det fint at denne vinylen har utbrettcover med masse bakgrunnsstoff både om artistene og den sosiale konteksten til musikken.


Elektroniske, afrikanske rytmer som funker som fjell. Dessuten er videoen til singelen Let's Dance særdeles fin.  


 

3.12.14

Musikkåret 2014 ifølge David

Juletid er listetid og som den strukturerte musikknerden jeg er, har jeg laget en liste som oppsummerer musikkåret 2014 og hva jeg har hørt på /likt /elsket/vært fanatisk opptatt av i år. For første gang på lenge er det totalt fravær av hiphop på listen min, selv om både Run The Jewels og Freddie Gibbs & Madlib nesten snek seg med på listen. Det har som vanlig vært mange solide utgivelser i år, men det er som de sier i bladet Sonic: hvert år er et bra musikkår. Listen har en salig blanding av både nye og gamle helter, lokalt og fjernt og blander sammen rølpepunk, AOR, countryrock, sophistipop og frijazz.

1. Mac DeMarco - Salad Days
2. The War On Drugs - Lost In The Dream
3. Motorpsycho - Behind The Sun
4. Woods - With Light and With Love
5. The Men - Tomorrow's Hits
6. The Delines - Colfax
7. Spoon - They Want My Soul
8. Steve Gunn - Way Out Weather
9. Tweedy - Sukierae
10. Stephen Malkmus & The Jicks - Wig Out At Jagbags
11. David Crosby - Croz
12. Jenny Lewis - The Voyager
13. Sugarfoot - Big Sky Country
14. Dagens Ungdom - Dagens Ungdom
15. Meatbodies - Meatbodies / Krokofant - Krokofant

Årets samleplate: Warfaring Strangers: Darkscorch Canticles.

Fantastiske Numero Group leverer med en samling obskur hardrock fra 70-tallet, bestående av band sterkt inspirert av Dungeons and Dragons og Black Sabbath. Flesteparten av bandene rakk så vidt å gi ut en singel før de forsvant inn i obskuriteten. Helt magisk!


Årets låt OG video: Skogen Brinner - Mr. Fantastic.

Sue av David Bowie må nevnes når man snakker om årets låt, men det er svenskene i Skogen Brinner som så vidt stikker av med seieren. Skogen Brinner ga ut det finfine albumet 1st i 2013 og gir oss nå skyhøye forventninger til det nye albumet med Mr. Fantastic. Bandet har tydeligvis et ganske avslappet forhold til musikkvideoer, legg merke til snusboksen som dukker opp i den fantastiske lavbudsjettsvideoen under.



- David Jønsson


2.12.14

Ethio-jazz, stort kulere blir det ikke

Tradisjonell etiopisk musikk er influert av arabisk så vel som afrikansk musikk, men populærmusikken er også i stor grad påvirket av vestlig storbandmusikk. Store blåserekker blandet med tradisjonell etiopisk musikk er et av kjennetegnene. Flere av de kjente etiopiske sangerne startet sine karrierer som vokalister i musikkorpsene til hæren eller politistyrken.

Mulatu Astatke (også Astatqé) blir gjerne sett på som oppfinneren av den nye sjangeren han kalte ethio-jazz. Astatke studerte musikk i Wales, England og USA, der han blant annet fattet interesse for latin-jazz. Han tok med seg conga-trommer, latinsk inspirasjon og termen ethio-jazz tilbake til Etiopia. I 1973 spilte han med Duke Ellington og hans band da de var på turné i Etiopia.

På seksti- og tidlig på syttitallet blomstret moderniteten, musikklivet og utelivet i Addis Abeba. Denne perioden omtales gjerne som «Swinging Addis». Men ved keiserdømmets fall i 1974 ble det brått slutt på moroa, da det ble innført portforbud på kveldstid av det nye kommunistregimet. Flere artister gikk i eksil. Få år etter ble den siste vinylplaten trykt opp, og fra da av var det kassetter som gjaldt. En mann kjent som Ali Tango jobbet iherdig med å gi ut kassetter, og han sørget for at salgstallene ble mangedoblet. Ali Tango drev en musikkforretning og han spilte inn og produserte utallige låter under det tøffe diktaturet. Innspillingene foregikk stort sett med én mikrofon til vokalisten, og én plassert mellom musikerne, alt ble spilt inn live og ingenting ble mikset i ettertid.

Den briljante CD-serien Éthiopiques samler mye av det beste innen etiopisk musikk, dette er et fint sted å starte hvis man er nysgjerrig. Filmen Broken Flowers har også mye etiopisk musikk på sitt lydspor.

Men også trøndere kan spille etiopisk musikk. Flere av musikerne i Trondheim World Music Ensemble bor eller har bodd i Addis Abeba, og de har spilt inn den fortreffelige platen Fendinka Sessions vol. 1 sammen med flere etiopiske musikere.

Den som har hørt litt på etiopisk musikk, har kanskje lagt merke til at ordet «fikir» går igjen i en del titler. Jeg spurte en etiopier hva det betyr, og svaret er selvfølgelig «kjærlighet», det vanligste temaet i populærmusikk verden over.

Vi runder av med et spor av Mahmoud Ahmed, som er å finne på The Very Best of Éthiopiques. Dette er Erè Mèla Mèla, produsert av den tidligere nevnte Ali Tango.

– Ranja Bojer
(deler av innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no)



Ethiopiques i samlinga

Mulatu Astatke i samlinga



26.11.14

Dagens klassiker: Let It Be

Joda, vi kunne ha skrevet om Beatles-albumet med samme navn, men i dagens klassiker-spalte handler det om The Replacements og deres fantastiske plate Let It Be. Bandet ble dannet i Minneapolis i 1979 da Paul Westerberg (som da jobbet som vaktmester) ble med som vokalist i bandet bestående av Chris Mars på trommer og brødrene Tommy og Bob Stinson på henholdsvis bass og gitar. Let It Be er bandets tredje fullengder og ble sluppet i oktober 1984, så albumet har nylig fylt 30 år. Albumet viser at bandet tar stadig større steg som låtskrivere og en mer voksen side av bandet. Vel, kanskje ikke helt...

Let It Be starter med I Will Dare med Peter Buck fra R.E.M. på gitar, er der oppe blant de flotteste åpningssporene noensinne. En klassisk, catchy og sår poplåt med fremragende tekst av Westerberg, Frontfiguren med stor F, med kjærlighet og usikkerhet som evig aktuelle temaer. Festen blir tatt til et nytt nivå med Favorite Thing, We`re Coming Out og Tommy Gets His Tonsils Out, tre kjappe og frenetiske rockelåter på rappen, før tempoet blir tatt ned igjen med den nydelige Androgynous. Etter albumets eneste halvsvake låt, Kiss-coveren Black Diamond, kommer det flere topplåter som Unsatisfied, Seen Your Video, Sixteen Blue og Answering Machine. Gary's Got A Boner viser at bandet kanskje ikke hadde blitt så voksne allikevel, men den passer perfekt inn på Let It Be.

The Replacements slapp det fremragende albumet Tim i 1985, som skulle bli det siste albumet med den opprinnelige besetningen. Bob Stinson fikk sparken i 1986 på grunn av fyll, dop og rot, noe som bandet var viden kjent for. Pleased To Meet Me med "hiten" Alex Chilton (Big Star!) ble utgitt i 1987 og var også det siste virkelige gode albumet til bandet. Men det skal sies at Don't Tell A Soul fra '89 definitivt har sine høydepunkt.

I tidsrommet fra 1984 til 1987 var The 'Mats et av de beste rock and roll-bandene der ute. Start derfor med Let It Be. Bandet har i de siste årene spilt noen gjenforeningskonserter som har blitt meget godt mottatt og det er utrolig morsomt. Det hadde vært en krembooking til for eksempel Øyafestivalen. Det er vanskelig å finne gode liveopptak av bandet, spesielt fra Let It Be-perioden. Derfor legger vi ved opptaket av Alex Chilton fra Jimmy Fallon nå i høst som er deres første tv-opptreden på 25 år. Vi har Let It Be inne på musikkavdelinga, samt dokumentarfilmen Color Me Obsessed og biografien All Over But The Shouting. Let It Be-boken i serien 33 1/3 skrevet av Colin Meloy (frontfigur i The Decemberists og blodfan) får vi straks inn.

- David Jønsson

 

25.11.14

Mark Lanegan og hans mange prosjekter



Musikkavdelinga gratulerer Mark Lanegan så mye med femtiårsdagen i dag. Hvis de neste femti årene blir like interessante og produktive som de femti første har vært, har vi mye å glede oss til.

Det er ikke gjort i en håndvending å lage en oversikt over alle prosjektene han har vært involvert i, i større og mindre grad. Hjelp oss gjerne med å fylle hullene i denne oversikten.

Screaming Trees
Dette bandet kom fra Washington og var tilknyttet Seattle-scenen på nittitallet. De eksisterte fra 1985 til 2000. Lanegan var vokalist og låtskriver. Sweet Oblivion fra 1992 er det mest kjente (og beste) albumet deres.

Isobel Campbell & Mark Lanegan
Isobel Campbell, kjent fra Belle and Sebastian, har gitt ut tre plater sammen med Mark Lanegan. Musikken har stort sett vært skrevet og produsert av Campbell, og de to har sunget sammen. Campbells lyse, klare stemme danner en fin kontrast til Lanegans dype bass. Skivene de har gitt ut er Ballad of the Broken Seas fra 2006, Sunday At Devil Dirt fra 2008 og Hawk fra 2010.

Duke Garwood & Mark Lanegan
I 2013 kom plata Black Pudding der Lanegan jobber med den britiske multiinstrumentalisten Duke Garwood. Lanegan har omtalt Garwood som hans favorittartist gjennom tidene.

The Gutter Twins
Dette er en duo band bestående av Greg Dulli (kjent fra The Afghan Whigs) og Mark Lanegan. De har gitt ut en skive sammen, Saturnalia som kom i 2008.

The Twilight Singers
Lanegan har også vært med på flere Twilight Singers-plater. Dette er enda et av Greg Dullis band.

Mad Season
Band med musikere fra Pearl Jam, Alice in Chains og Screaming Trees. Ga ut ett album, Above, i 1995. Lanegan synger på et par av låtene, ellers er Layne Staley hovedvokalist. Senere døde to av medlemmene av overdoser, så det planlagte andrealbumet ble aldri noe av.

Queens of the Stone Age
Dette bandet er mer å regne som et musikerkollektiv, med tanke på alle musikerne som kommer og går. Lanegan var med på flere låter på Songs for the Deaf fra 2002, minst fire låter på Lullabies to Paralyze fra 2005, én låt på Era Vulgaris fra 2007 og to låter fra  ... Like Clockwork fra 2013.

Creature With the Atom Brain
Lanegan bidro på skivene I Am the Golden Gate Bridge i 2007, Transylvania i 2009 og The Birds Fly Low i 2012 

Soulsavers
Soulsavers er en elektronika-duo, og Lanegan har medvirket på to av skivene deres, It's Not How Far You Fall, It's the Way You Land fra 2007 og Broken fra 2009

Plater utgitt som Mark Lanegan
The Winding Sheet, 1990
Whiskey For The Holy Ghost, 1994
Scraps at Midnight, 1998
I'll Take Care of You, 1999
Field Songs, 2001
Imitations, 2013 (versjoner av gamle standardlåter)

Plater utgitt med The Mark Lanegan Band
Bubblegum, 2004
Blues Funeral, 2012
Phantom Radio, 2014

Et lite utvalg av andre plater han har medvirket på:
Ball-hog or Tugboat (Mike Watt, 1995)
We Are Only Riders. The Jeffrey Lee Pierce Sessions Project, 2009
Little Beast (Christine Owman, 2013)
I'm Not There. Filmmusikk. (2007)

The Lonely Night, singel utgitt sammen med Moby i 2013.

Mens vi venter på at The Mark Lanegan Band skal komme til Norge (de spiller på Rockefeller 3. februar), kan vi nyte dette herlige liveopptaket.

– Ranja Bojer





Mark Lanegan i samlinga Screaming Trees i samlinga
The Gutter Twins i samlinga
Queens of the Stone Age i samlinga
The Twilight Singers i samlinga
We Are Only Riders
Filmmusikken til I'm Not There



20.11.14

Stor skrivekunst om stor kunstner – Bob Dylans memoarer og hvorfor du bør lese dem



Chronicles vol. 1 er den noe ironiske tittelen på Bob Dylans selvbiografi fra 2004. (Memoarer del 1 har den blitt hetende på norsk, i Hans Marius Stormoens oversettelse.) Jeg aner ikke hvorfor jeg ventet i ni år med å lese den, kanskje jeg ble skremt av å ha forsøkt å lese Tarantula som tenåring. Dette er noe helt annet. Hver side i denne boka er en litterær nytelse. Det er ingen selvfølge at en mann som kan skrive sanger også kan skrive bok. Samtidig oppleves det som selvfølgelig når man først leser boka. Den er så veldig dylansk, uten at jeg skal beskrive det noe nærmere.

Dylan spilte på alle klubber og puber i New York, sov rundt på sofaene til folk, han forteller om bøkene han leste, musikken han hørte på, hva som rørte seg i tiden. Hva som manglet. Han forteller om bestemora hans, som fortalte at han måtte være snill, fordi alle han kom til å møte i livet kjemper en hard kamp. Han forteller om Roy Orbison, som overskred sjangre, til og med de som enda ikke var oppfunnet. «With Roy you didn’t know if you were listening to mariachi or opera. He kept you on your toes. (…) He sang like a professional criminal», mens alt det andre på radioen på den tiden «came at you like you didn’t have a brain».

Han forteller om Harry Belafonte, «Everything about him was gigantic. Harry was the rare type of character that radiates greatness and you hope some of it rubs off on you. The man commands respect.» Harry Belafonte forteller i sin egen selvbiografi om hvor overrasket og glad han ble av de to sidene Dylan skrev om ham. Dylans første plateinnspilling noensinne var da han spilte munnspill på Belafontes Midnight Special.

Dylan forteller om at han leste gamle artikler fra 1800-tallet på mikrofilm på biblioteket, om første gang han hørte Hank Williams, «The sound of his voice went through me like an electric rod”, om hvordan han reagerte da han hørte at Hank var død. «The silence of outer space never seemed so loud.» Han forteller om kunstnerisk tørke, om å være på turné med Tom Petty and the Heartbreakers mens han følte at hans egen tid som skapende artist var forbi.

Noe av det mest smertelige er å lese om hvordan han opplevde å bli utpekt til talsmann for en generasjon – en generasjon han hadde lite til felles med og visste lite om, som han sier. Han så på seg selv som en fyr som hadde laget noen sanger, en familiemann som prøvde å være sann mot seg selv. Han drømte om et rolig familieliv, men uansett hvor de flyttet ble gaten utenfor fylt av marsjerende mennesker som krevde at han kom ut og ledet dem. «I felt like a piece of meat that someone had thrown to the dogs.»

Chronicles er en utradisjonell selvbiografi i den forstand at den i liten grad er en kronologisk gjennomgang av Dylans liv og karriere. Dette er en helt annen type bok. Det var mange ting jeg hadde sett fram til å lese om, men ble snytt for. Han hopper glatt over lange og viktige perioder i sin karriere. Det meste blir ikke nevnt med et ord. Men det går likevel ikke an å være skuffet over Chronicles. For den er noe helt annet, noe mer. I størsteparten av boka forteller han utvalgte episoder og anekdoter, gjerne svært detaljert. Som leser vet man ikke engang om det han skriver er sant. Men det spiller ingen rolle, for først og fremst er denne boka god litteratur.

Innspillingen av Oh Mercy, med Daniel Lanois som produsent, blir viet stor plass. Plata ble spilt inn i New Orleans, og beskrivelsen av byen er ett av mange litterære høydepunkter i boka. Etter dette gjør vi et hopp tilbake i tid, og Dylan forteller igjen om tiden før han ble etablert artist.

Etter at Dylan hørte – virkelig hørte – Woody Guthrie, ville han ikke spille noe annet enn Guthrie-låter etterpå.  «I listened all afternoon to Guthrie, as if in a trance, (…) feeling more like myself than ever before.» Andre artister som får hederlig omtale er Johnny Cash («ten thousand years of culture fell from him») og Robert Johnson («I immediately differentiated between him and anyone else I had ever heard.»).

I denne siste delen av boka får vi interessante innblikk i noe av det som har formet Dylan som kunstner. Guthrie er allerede nevnt. På den tiden skrev ikke Dylan låter selv, og han hadde egentlig aldri vurdert det heller. Det var ikke sånt folk drev med i hans kretser. Men så gikk han på teateret og fikk høre musikk av Kurt Weill og Bertold Brecht. Han bruker flere sider på å beskrive denne åpenbaringen, og han forteller hvordan det fikk ham til å begynne å produsere eget låtmateriale.

Chronicles er en ekstraordinær leseropplevelse.  Sjelden har jeg lest en mer velskrevet bok. Jeg brukte lang tid på den, hver side er så innholdsrik, så full av finurlige språklige bilder, av velklingende formuleringer. Dette er den perfekte bok for den som er interessert i både litteratur og musikk.

Det er blitt lovet en del to og en del tre av Chronicles. Nå vet jeg hvorfor folk går og venter så utålmodig på disse. Det gjør nemlig jeg også.



– Ranja Bojer
Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no

Bob Dylan i samlinga:

Bøker av Dylan 
Bøker om Dylan
CD-er
Vinyl
Filmer

19.11.14

Welcome To The Fillmore East

The Allman Brothers Band At Fillmore East fra 1971 er viden kjent som et av historiens beste livealbum. På albumet som ble spilt inn over 3 konserter i mars '71, fyrer bandet på alle sylindre og gir oss gåsehudfremkallende versjoner av blant annet In Memory of Elizabeth Reed og Whipping Post. YouTube-kanalen Music Vault offentliggjorde nylig et opptak av bandet fra Fillmore East seks måneder tidligere, nærmere bestemt 23. september 1970. Her får vi muligheten til både å se og høre bandet i et unikt opptak fra deres storhetstid, faktisk på dagen til utgivelsen av andrealbumet Idlewild South.

Selv om vokalen til Gregg Allman er altfor lav, spesielt i første halvdel og at opptaket er selvfølgelig altfor kort, er dette helt klart verdt å få med seg. Man blir sittende med hakeslepp over hvor bra og samspilte bandet var i denne perioden, hvor selvsagt Duane "Skydog" Allman utmerker seg. Grunnen til at opptaket kun varer i 25 minutter er at det er en del av et tv-program kalt Welcome To The Fillmore East, hvor også blant annet The Byrds og Van Morrison opptrådte.

Duane Allman og bassist Berry Oakley døde i motorsykkelulykker med kort tids mellomrom (Allman i oktober '71 og Oakley i november '72), men bandet fortsatte videre og ga ut klassikere som Eat A Peach (1972) og Brothers and Sisters (1973). Bandet har 45 års jubileum i år og har samtidig annonsert at de skal gi seg. De hadde nettopp sin avslutningskonsert i New York (http://www.rollingstone.com/music/live-reviews/the-allman-brothers-band-take-a-final-bow-at-epic-beacon-theatre-show-20141029). Du kan derfor ha din private feiring ved å sette av en liten halvtime og få med deg klippet, det blir nesten ikke bedre enn dette!

- David Jønsson


18.11.14

Cat Stevens alias Yusuf Islam ruller igjen. On the Peace Train


Yusuf Islam har han kalt seg siden han ble muslim, foreldrene kalte ham Steven Demetre Georgiou, men han er kanskje mest kjent som Cat Stevens. Det var under det navnet han ga ut sine mest kjente album og singler. Nå er han på turné igjen, Peace Train Late Again Tour 2014 er i disse dager på veien i Europa.

Siden 1967 har Stevens/Islam gitt ut fjorten studioalbum (ikke medregnet det han på sitt nettsted omtaler som religiøse utgivelser), og det var på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet han hadde sin storhetstid som musiker. Flere av albumene fra denne perioden toppet salgslistene, og flere av låtene har vi hørt i utallige coverversjoner, spesielt Wild World og Morning Has Broken. Stevens slo altså an både som albumartist og som singelmaker. Tekstene bar ofte preg av en spirituell søken, og denne søken førte til at han konvertere til Islam i 1979.

Etter konverteringen skiftet han altså navn, og i tillegg trakk han seg tilbake som artist. På nittitallet og utover 2000-tallet kom flere religiøse plater, men det var først i 2006 at han var tilbake som pop-/visesanger. I år kom den tredje platen etter den lange pausen, Tell 'em I'm Gone, produsert av selveste Rick Rubin. Ifølge en anmeldelse låter denne platen på sitt beste som «Cat Stevens meets rhythm and blues». I høst kom også boka Why I Still Carry a Guitar, der Yusuf Islam forteller om livet sitt og de valgene han har tatt, og også imøtegår  noen av de underlige ryktene som har svirret om ham etter at han forsvant fra offentligheten. Boka har allerede rukket å få prisen for beste internasjonale ikke-fiksjonelle bok, på Sharjah International Book Fair 2014.


Denne plata har vi til utlån på vinyl.

Som en kuriositet kan jeg på tampen nevne at Islam i 2004 fikk utdelt en pris for sitt arbeide med å «alleviate the suffering of thousands of children and their parents and dedicating himself to promoting peace, reconciling people and the condemnation of terrorism.» Prisen ble delt ut av ingen ringere enn Mikhail Gorbatsjov, og kåringen var gjort av en komité av tidligere mottakere av Nobels fredspris. Dette altså til samme mann som i 2004 ble nektet innreise til USA fordi navnet hans lignet på navnet til en person som sto på lista deres over skumle personer.

Vi avslutter med en gammel perle fra den gang han het Stevens, så kan dere heller komme på biblioteket og låne de siste skivene hans.



– Ranja Bojer

Cat Stevens og Yusuf Islam i samlinga