16.6.14

Sommermusikken

Snart ferietid og endelig litt tid til overs til musikklytting. Men hva fanken funker best i varmen, egentlig? Ikke noe for intenst, bare sett på noe sløy reggae eller luftig bossa nova, oppløftende powerpop eller en søtlanden gatehjørne-serenade. Eller ta litt av alt, men ikke overdriv. Det må ikke bli stress.

Vi velger oss den deilige The Drifters-klassikeren "Up On the Roof" og den nydelig motstandsløse pop-perlen "The Brae" av New Zealandske Yumi Zouma, fra deres EP som kom ut tidligere i år. Dessuten legger vi ved sommerlåtlista vår som du veldig gjerne må bidra til - vi har sikkert glemt noe.





23.5.14

Stoisk svulstighet

Jeg er kanskje ikke den eneste som har tenkt at Sharon Van Etten har gjort fine ting lenge, men samtidig irritert meg over et uforløst potensial i den store stemmen. Vel, med "Your Love Is Killing Me" gir hun svar på tiltale. Det storlåtte melodramaet blir å finne på Van Ettens kommende plate Are We There (<-- på WiMP nå!), og refrenget når patos av Gene Clarkske/Fred Neilske dimensjoner.

Lar du deg ikke bevege av dette er du jaggu egenstridig.



Sharon Van Etten i samlinga

22.5.14

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant



"May 22nd. 1914 - Sun Ra arrives to Planet Earth"

To måneder før vi feirer vår nasjonalskald Alf Prøysen, markerer vi hundreårsdagen for fødselen til den utenomjoriske amerikanske jazzvisjonæren (ja, jeg er klar over at denne betegnelsen ikke yter mannen rettferdighet) Herman 'Sun Ra' Blount. Jeg synes dette er verdt en tilsvarende feiring som den som tilfaller husmannssønnen fra Rudshøgda året gjennom.

Sun Ras virksomhet er nesten for for omfattende til å fatte, og i alle fall for mangfoldig til å omtales balansert i en enkel bloggpost. Jeg anbefaler å gå rett til kilden (ofte en fornuftig strategi). Et sted må man starte nøstingen fra. Begynn gjerne med Robert Mugges dokumentarfilm Sun Ra - a joyful noise fra 1981. Supplér med spillefilmen Space is the Place fra 1974 og en av bandlederens mest gjennomførte og vakreste album, Jazz in Silhouette fra 1959. Etter det er du on your own.

Og glem for all del ikke:

Sound Sun Pleasure!!! rules the world.







Sun Ra i samlinga

24.4.14

Drosje-Dan

Da Steely Dan (på turné i sommer og høst, men kun i Amerika foreløpig, dessverre) skulle promotere Everything Must Go (deres niende studioalbum) i 2003, valgte de å lage en liten promofilm som de la ved som bonus til selve CD-plata. De satte seg baki en drosje (et opplagt nikk til HBO's populære Taxicab Confessions), kjørte rundt i Las Vegas og plukket opp forkjellige passasjerer underveis. Ganske underholdende saker! Ja, hvis du liker sånt, da. Og hvis du liker glatt flinkismusikk, med dystre, tørrvittige tekster.



Steely Dan i samlinga

24.3.14

Makeløs musikk

foto: Sebastien Dehesdin, Iceland Airwaves 2013
Tror du ikke det har gått både høst og vinter før jeg har fått opp ørene for Mariam Wallentins soloprosjekt Mariam the Believer, da. Uhørt! - som plata var for meg inntil nylig. Men nå har den spunnet uavbrutt hjemme hos meg hele helga, og sjelden har jeg hatt en så forlokkende lytteopplevelse. For min del skjer dette gjerne med musikk som ikke følger musikalske formler og sedvane. Materialet på Blood Donation ligner av og til på popmusikk, men det ER ikke popmusikk. Noe ligner på jazz, men det er jo ikke det. Låtene bryter opp grooves, og skifter ufortrødent rundt på harmonikk. Andre igjen tværer ut enkle virkemidler. Syntlinjer hører i beste fall hjemme i et paralelt univers til resten av kompet. Lydbildet er sparsomt og krystallklart. Ektemann Andreas Wallin er med, som i duoen Wildbirds & Peacedrums, og den norske superbassisten Jo Berger Myhre gjør en kjempejobb. Vokalen til Wallentin er ubeskrivelig. Det er bare å sette seg ned å høre.

Her er det lengste og mest rastløse sporet på plata, "Invisible Giving".

  

Mariam the Believer i samlinga

11.3.14

Joan as Police Woman - The Classic



Den nasale stemmen er tilbake! Den funk-elskende, alltid eksperimentvillige, kompromissløse, fiolinspillende dama som noen fortsatt insisterer på å omtale som eksen til Jeff Buckley, har sneket ut en ny plate. Den fjerde under navnet Joan as Police Woman, og den første siden 2011s fenomenale The Deep Field. Noe så generøst. Likevel: tror du ikke enkelte er frekke nok til å påstå at hun kaster seg på retro-soul-bølgen i kjølvannet av Amy Winehouse?(!) Påstanden faller selvsagt på sin egen urimelighet. JA, hun spiller på et "klassisk" soul-sound denne gangen, men Joan Wasser gjør som vanlig akkurat som hun vil: følger sine stier uavhengig av all verdens musikalske trender. Som vi har blitt vant til dreier det seg om mangefasseterte, groovebaserte, ofte langtrukne (på en god måte!) låter med inderlig vokalarbeid og DYBDE. Denne gangen er lydbildet en tanke råere, tilnærmet live, enn på de tidligere platene.

The Classic er ute nå - hør den på WiMP og Spotify, og sjekk videoen til "Holy City" under.



Joan as Police Woman i samlinga

12.2.14

Mark i magan

Sorgpoeten Mark Kozelek er ute med ny kritikerrost plate med sitt Sun Kil Moon, men hver gang navnet hans kommer opp går tankene mine til en annen mollstemt Mark. Nemlig Eitzel. Der Kozelek er sober og kontrollert lar Eitzel på sitt beste alt henge ut. Følelser på vrangsida, tatt ut i sin ytterste konsekvens er ofte temaet, og gjennomføringen er hjerteskjærende - og veldig morsom! Smak på låttitler som "Sick of Food", "What the Pillar of Salt Held Up" elle "The Hopes and Dreams of Heaven's 10,000 Whores"så får du kanskje en viss forståpelse for hvordan verden fortoner seg filtrert gjennom Eitzels brustne hjerte. Derfor og bare derfor feirer vi mannen med en av bandet hans, American Music Club, sine mest livsbejaende øyeblikk, "Rise" fra Everclear (1991). En plate for vinterens helt mørke kvelder.





American Music Club i samlinga

11.2.14

Lokken fra skogen

Steike, som det KOKER borte hos gamle, skarpe HUBRO for tiden. Etter å ha vært blant landets mest interessante plateselskaper uansett størrelse i årevis, ser alt ut til å skje på en gang for dem denne våren. Kanskje er det kun Jansen plateproduksjon som kan måle seg med Hubro for tiden? Her er et kort resymée over kommende utgivelser, fra pianotrioen Moskus, unikumet 1982 (fele, harmonium og trommer), Øyvind Skarbøs improtrio Bly de Blyant, og Cakewalk-gitarist Stephan Meidells første soloplate. Stikk innom nettbutikken deres og bruk litt penger, så kanskje de kan fortsette slik.









HUBRO i samlinga

16.12.13

2013 In Memoriam



Da må det vel snart være trygt å sette sammen sin årebesteliste for 2013? Regner med at faren for at enda en superstjerne slipper album helt uforvarende på verden er forsvinnende liten med to uker igjen av året. Personlig synes jeg at 2013 har lidt under mangelen på et par-tre virkelige gode album som skiller seg ut (i skrevne stund holdes en knapp på Hanne Kolstø-albumet Stillness and Panic som årets virkelige konjakk i pralinen, i alle fall innen popmusikkfeltet), men det har selvsagt ikke mankert på høydepunkter likevel. Jeg dropper både albumliste og rangering, men har likevel satt sammen et par spillelister med det som har gjort inntrykk i løpet av året som har gått. Lettest var det å bestemme hvilken låt som skulle åpne og hvilken som skulle avslutte lista. Frida Ånnevik tok et krumspring inn i min bevissthet og i alles pophjerter med plata si Ville Ord, og den innledes av kanskje årets beste åpningslåt, "Fra A til Å". Rumble in Rhodos fortsatte nedover softhetsskalaen på Grace and Nuance, uten å bli noe ligh-produkt for det. Avslutningslåten "Reversal of Fortune" er passe storslagen, med en god eim av 80-tallsprog over seg. En real anthem, og det nærmeste noe norsk band har vært 80-talls-Yes på mange herrens år. Ellers har jeg brynt hjernen på masse både hyperfengende og vriompeisaktige ting innen den notorisk diffuse elektronika-sjangeren. Laurel Halo, Darkside, Tim Hecker, Jon Hopkins, The Knife, Logos, The Field, Matmos og Ole Torjus fior å nevne noe. Kanskje er det mer r&b-aktige greier enn det som før har vært å finne på listene våre også. For både Kelela, Charli XCX, Rhye, Dawn Richard og FKA Twigs ga ut formidable ting i år. Highasakite-vokalist Ingrid Helene Håvik trumfet moderbandet med sin mørke meditasjon Babylove, som satte seg godt i bevisstheten. Det samme med Cass McCombs omfattende Big Wheel and Others, som er stappfull av låter tilsynelatende tatt ut av tynn luft. enkelt, men likevel så imponerende gjort. Og hva med Stig Aarskogs spleiselag Running Away, med det meste som kan krype å gå på Trondheims musikkscene i besetningen. Hør på den skamløse 80-talls-popflørten "Boy is Mine" (sunget av musical-artist, MGP-deltaker og Beat for beat-gjenganger Kathrine Strugstad) og tell ned det frydefulle glisets inntog i ansiktet ditt. På jazz-sida er det MYE som ikke finnes, hverken på strømmetjenester eller på YouTube. HUBRO ga som vanlig ut jevnt skyhøy kvalitet i 2013, og Atomic bekrefter sin posisjon som verdens beste band (en betegnelse de har gjort seg gradvis fortjent til, men som særlig ble sittende i etter deres strålende konsert på Dokkhuset i Trondheim i november). Jeg kunne ha nevnt mye mer (et usedvanlig godt norsk musikkår!), men motstår fristelsen. Hør heller gjennom lista! Det er helt sikkert også noe som er glemt. Det kan kanskje noen minne meg på?

Disse listene er bare delvis sammenfallende. Spotify-lista er på 88 låter så langt, WiMP-versjonen er litt kortere. YouTube-spillelista teller niognitti klipp. Musikkåret har vært mangfoldig. Det må nesten være såpass.



Tilsvarende liste i WiMP.






9.12.13

Mer grums, takk!

Angel Olsens Half Way Home var en av de mest spilte platene hos oss i 2012. På sin kommende utgivelse Burn Your Fire For No Witness (slippes i februar, 2014) ser pipa henns ut til å ha fått en litt annen lyd. Forgjengerens sobre uttrykk må vike for kledelig fuzz i både gitar og vokal, i alle fall på "Forgiven/Forgotten", som Zia Anger har laget en kul Freaks and Geeks-inspirert video til. Anger sto bl.a. også bak videoen til Jenny Hvals "Innocence Is Kinky" tidligere i år.



Angel Olsen i samlinga