Karakterbrudd

Robert Fripp har vært sjef for King Crimson i førti år, og har i alle år ledet et av de strengeste regimene i musikkverdenen. Han har ikke gått av veien for å skifte ut bandmedlemmer og gjøre alt i sin makt for å underbygge sin kunstneriske visjon. Siden bandet ble lagt på is i 2009 ser det imidlertid ut til at Fripp har egnet seg mer til huslige sysler og kjærligheten til sin tolv år yngre kone, artisten Toyah Wilcox, som han fridde til i 1985, en uke etter at de møttes. Forleden stilte paret opp i gameshowet All Star Mr & Mrs, der de ble introdusert som "Toya Wilcox and her husband Robert"(!) Snakk om world's collide (nesten like omtumlende som dette). Visst er det så godt som utenkelig at Fripp vil stille opp på noe slikt. Men mannen som har et rykte som streng, knivskarp, og dødelig satirisk, ser ut til å storkose seg, helt uten ironisk distanse, når han proklamerer sin kjærlighet for kaninen Willifred og koseprater med kona. Noen vil kanskje hevde at dette er en forandring til det bedre, men en viss nervøsitet kommer krypende inn over meg. Skal vi ta tekstene på "21st Century Schizoid Man" og "The Great Deceiver" alvorlig likevel?



Robert Fripp i samlinga
King Crimson i samlinga

På repeat: Wolves

Italiensk-britiske Valentina lanserte sin fire låter lange debut-EP Wolves i forrige uke. En delikat samling sanger som strekker seg fra stemningsdrevet elektronika til pianopopminimalisme.Valentina sang på Joe Goddard (Hot Chip) sin versjon av hennes låt "Gabriel", som vakte en del oppmerksomhet i 2011. På Wolves finnes Valentinas egen versjon av låten. Her er videoen til tittellåta som innleder EPen på forførende vis. Foreløpig er den kun tilgjengelig digitalt, men en vinylutgave skal være i emning.

Valentina - Wolves from Richard Forbes-Hamilton on Vimeo.

Verdens jazzdag

Det er verdens jazzdag og hva er vel mer naturlig enn å ta en nærmere kikk på jazzens fremste spiritualist, John Coltrane. Scene-/soloskiftet mellom Miles Davis og Coltrane (fra ca. 11 min. ut i filmen) er fantastisk å se. Miles trekker seg tilbake, tørker svetten og tar seg en sigarett, lyttende, mens Coltrane meisler ut soloen sin på "So What". Miles må ha visst at han ikke kom til å få beholde saksofonisten sin lenge, og svettet nok litt ekstra under halstørkleet på grunn av det.





Jazz i samlinga

Ekstramateriale

Å høre Sonic Youth og Nirvana (dette skjedde omtrent samtidig for min del, må jeg innrømme, i forbindelse med fenomenet som filmen omtaler: undergrunnens inntreden i mainstreamen) for første gang var en åpenbaring, men å se dem interagere på turnébussen, backstage og daffe rundt mellom spillejobber var enda mer fascinerende for en ung musikerspire back in the day. Filmen var 1991: The Year Punk Broke. Min VHS-kopi er forlengt utslitt, men heldigvis kom den endelig ut på DVD for et par år siden. Nå har det dukket opp en generøs mengde bortklipte scener på YouTube som i alle fall jeg koser meg fælt med. Thurston Moore opptrer på scenen, men også utenfor, som naturlig midtpunkt, der han driver rundt med mikrofon i hånd, på konstant jakt etter cheap thrills.



Filmen i samlinga

Lekne lydbilder

Med Innocence is Kinky har Jenny Hval begått sin beste plate så langt. Både mer melodiøs, umiddelbar, avslappet, utforskende, skarp og inviterende enn noe annet hun har gjort. Bandet virker mer delaktig, mer som et band. Kyrre Laastads rytmestrukturer og Håvard Voldens gitarteksturer leker og strammer der de skal, og John Parish sine bidrag som instrumentalist og produsent  kompletterer lydbildene. For dette er bilder, som du kan oppsøke igjen og igjen, og stadig finne nyanser, skygger og oppklarende lys.

Her er avslutningslåten, "The Seer" - et nikk til Michael Gira og Swans mesterverk ved samme navn fra i fjor, og en inspirasjonskilde som er hørbar i musikken denne gangen.



Jenny Hval i samlinga

  

Unge, frustrerte menn

Danske Iceage står bak noe av den minst rigide rockemusikken vi har hørt på lenge, og overbeviste med andrealbumet You're Nothing som kom ut tidligere i år. Live legger de på en ekstra dimensjon, ikke minst takket være vokalist Elias Bender Rønnenfelt. En frontmann med en karisma på linje med Ian Curtis eller den unge Nick Cave. Her er de live i et København-studio, der de fremfører den saktebrennende "Morals".



Iceage i samlinga

På repeat: With Love

Den ansiktsløse engelske musikeren og DJ'en Zomby fikk stor oppmerksomhet for debutplata Where Were U In '92 i 2008. Fem år senere er han fortsatt stuck på 90-tallet. "With Love" minner mest av alt om noe Richard D. James kunne begått under Aphex Twin-aliaset for tjue år siden. Nokså stillestående, men utforskende i sitt lille univers. "With Love" hører etter sigende til en kommende plate fra Zomby. Inntil den kommer, har vi den på repeat.



Zomby i samlinga
Aphex Twin i samlinga

Hør, hør!

Hvor lenge er det siden du satte deg ned for å høre et album fra A til Å, helt uforstyrrelset, med optimale lytteforhold? Hos oss får du sjansen i serien Hør, hør! Hvert album introduseres av en kjenner, som brenner for musikken. Etterpå kan du diskutere opplevelsen med likesinnede.

Med ujenvne mellomrom vil vi behørig presentere og høre gjennom en plate i ærverdige Rådhussalen, med fantastisk lydutstyr, levert av Hi-fi klubben.

På torsdag tar vi for oss den særegne italienske komponisten Giacinto Scelsi og hans fiolinkonsert Anahit. Komponist og verk settes i kontekst og presenteres av komponist og musiker Maja S.K. Ratkje.

Vel møtt til en unik musikkopplevelse hos oss!

Mesterlig nikk

Det er alltid like etterlengtet med nytt stoff fra Joanna Newsom, selv når det dreier seg om gammelt stoff. Her er hennes definitive versjon av tittellåten fra Sandy Dennys andre soloalbum The North Star Grassman and the Ravens fra 1971. Vi tar i mot med glede og håper på nytt, egenskrevet materiale snart.



Joanna Newsom i samlinga

Sandy Denny i samlinga

Bilde tå'n Ivers

Peter Ivers var Harvard-student; lærte å spille munnspill av legenden Little Walter som ung, og ble kalt verdens beste munnspiller av Muddy Waters; var vert for det temmelig enestående TV-programmet New Wave Theater; skrev Eraserheads nifse centerpiece "In Heaven (The Lady in the Radiator Song)" (tolket av både Devo og Pixies) sammen med David Lynch; og var bestekompis med John Belushi. I 1983 ble han funnet død, ihjelslått med en hammer i sin egen leilighet i Los Angeles. Morderen er enda ikke identifisert. Ivers skrev også endel uimotståelige, smårare Jonathan Richman-aktige poplåter på 70-tallet, bl.a."Even Stephen Foster", en forstyrret kjærlighetssang hvis tittel refererer til den amerikanske musikkens gudfar, Stephen Foster. Interessant type, som Iverser flest.