20.10.14

Staff Benda Bilili og drømmen om å få råd til en madrass



«I was born a strong man but polio crippled me
Look at me today, I’m screwed onto my tricycle
I have become the man with the canes»

Kongo er viden kjent for sin populærmusikk, dansbar og fengende, med inspirasjon blant annet fra Cuba. I Kongo er det svært mange som er rammet av polio, en sykdom som har vært utryddet i Norge og store deler av verden i flere tiår. Og i Kinshasa i Kongo bor det omtrent 40 000 gatebarn.
Dette er noen av ingrediensene i Staff Benda Bilili, et gateorkester hvis musikk har nådd langt ut over gatene i Kinshasa.

Ricky Likabu, Coco Ngambali og Theo Nsituvuidi er tre menn på rundt femti år, velutdannede, smarte og akk så fattige. Og alle tre er avhengige av hjelp til å ta seg fram, fordi beina deres ikke fungerer.  Men de kan synge, spille og lage låter, innimellom alt det andre de gjør for å livnære seg i en tøff hverdag, som for eksempel å selge sigaretter på hjørnet. Gateguttene hjelper dem med å skyve trehjulssyklene deres og til gjengjeld får de mat. Og jammen kan ikke noen av gateguttene spille musikk også.

Spesielt Roger Landu, som spilte på gata i Kinshasa på et egenkomponert enstrengsinstrument, en satonge, da han ble adoptert av Ricky. Av Ricky og de andre i Staff Benda Bilili fikk han musikalsk opplæring, og nå er han blitt en virtuos på sitt instrument, og fast medlem i Staff Benda Bilili. Satongen er lagd av en blikkboks, en bue av tre, og en gitarstreng.

En sang bandet skrev til valget i 2006 sies å ha fått opp valgdeltakelsen i Kongo med 70 prosent.

Orkesteret, som lever og virker i og rundt Kinshasa Zoo, og hvis musikk blir spilt på egenproduserte instrumenter (i tillegg til en plaststol som brukes som tromme), ble oppdaget av den belgiske plateprodusenten Vincent Kenis. Han ble så begeistret at han bestemte seg for å hjelpe dem å spille inn en plate. Det tok noen år, på grunn av vansker som oppsto underveis, men i 2009 kom deres debutplate, Très Très Fort, på Crammed Discs. Platen er spilt inn utendørs, i Kinshasa Zoo, med en Mac som studio.

Platen ble godt mottatt, spesielt i USA, England og Frankrike, og ble fulgt opp av en europaturné. Nå fikk bandmedlemmene sove i senger på hoteller, heller enn på papplater på gata i Kinshasa, slik de var vant til.

«I once slept on cardboard
Good luck hit me, I bought myself a mattress»

Dokumentarfilmen Benda Bilili forteller historien om dette bemerkelsesverdige orkesteret, der vi blant annet får se klipp fra deres opptreden på Oslo World Music Festival i 2009.

Både filmen og platen er herved anbefalt på det varmeste.






– Ranja Bojer –
Innlegget er tidligere publisert på rotrock.no

Staff Benda Bilili i samlinga

16.10.14

Happy birthday, Bobby!

Robert Hall Weir, bedre kjent som Bob Weir fyller 67 år i dag og det må selvfølgelig markeres. Han er et av de originale medlemmene og låtskriver i Grateful Dead og malte lydbilder med sin gitar sammen med Jerry Garcia. Weir og Garcia stod side om side på scenen helt til Garcia gikk bort i 1995. Weir ble sparket ut av bandet en kort periode i 1968, visstnok grunnet hans manglende evner som rytmegitarist, noe som i etterkant virker smått utrolig. Dagen markeres med å spille et av de utallige flotte albumene til Grateful Dead, både studio- og livealbum. Eller man kan plukke frem Weirs glimrende soloplate fra 1972, Ace. Her finner man mange spor som skulle prege setlistene til Dead fremover, deriblant Playing In The Band, One More Saturday Night og ikke minst nydelige Looks Like Rain. Vi har lagt ved et opptak av låten fra 2011 med en tilårskommen Weir, men magien er der fortsatt . Gratulerer med dagen, Bobby! 

- David Jønsson
 



2.9.14

Westerhus coda

I kveld innvies Rådhussalen på hovedbiblioteket for sesongen når Carl Frode Tiller skal dybdeintervjues om Innsirkling III av Adresseavisens kulturredaktør og med-namsosing Stian Wallum. Da Tiller slapp forrige bind i trilogien var det en annen Stian, litt lengre sørfra (Jådåren nord for Steinkjer for lokalkjente), som trollbandt de oppmøtte i salen med et kvarters langt solosett i etterkant av Tillers opplesing. Som en i salen utbrøt i spontan begeistring når applausen hadde lagt seg: "du har gitt meg min største musikkopplevelse på veldig lang tid!" Stian Westerhus, som sist imponerte kraftig som frontfigur på et helt nytt vis i sin nye trio Pale Horses, er for tiden opptatt med innspilling av ny duoplate med Sidsel Endresen. Han skal dessuten besøke Blæst i Trondheim med Mats Gustafsson og Thomas Järmyr senere i september. Men nå skal vi tilbake til oktober i 2010, da han altså beriket Carl Frode Tillers boklansering, og jeg holdt pusten bak videokameraet og lot meg fange i Westerhus sin lydverden, i likhet med alle andre tilstede. Sjelden har vel Tillers ord blitt fargelagt på like pregnant vis.

Vel møtt i Rådhussalen i kveld! Hvis du enda ikke har billett, er det muligens enda håp her.

16.6.14

Sommermusikken

Snart ferietid og endelig litt tid til overs til musikklytting. Men hva fanken funker best i varmen, egentlig? Ikke noe for intenst, bare sett på noe sløy reggae eller luftig bossa nova, oppløftende powerpop eller en søtlanden gatehjørne-serenade. Eller ta litt av alt, men ikke overdriv. Det må ikke bli stress.

Vi velger oss den deilige The Drifters-klassikeren "Up On the Roof" og den nydelig motstandsløse pop-perlen "The Brae" av New Zealandske Yumi Zouma, fra deres EP som kom ut tidligere i år. Dessuten legger vi ved sommerlåtlista vår som du veldig gjerne må bidra til - vi har sikkert glemt noe.





23.5.14

Stoisk svulstighet

Jeg er kanskje ikke den eneste som har tenkt at Sharon Van Etten har gjort fine ting lenge, men samtidig irritert meg over et uforløst potensial i den store stemmen. Vel, med "Your Love Is Killing Me" gir hun svar på tiltale. Det storlåtte melodramaet blir å finne på Van Ettens kommende plate Are We There (<-- på WiMP nå!), og refrenget når patos av Gene Clarkske/Fred Neilske dimensjoner.

Lar du deg ikke bevege av dette er du jaggu egenstridig.



Sharon Van Etten i samlinga

22.5.14

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant



"May 22nd. 1914 - Sun Ra arrives to Planet Earth"

To måneder før vi feirer vår nasjonalskald Alf Prøysen, markerer vi hundreårsdagen for fødselen til den utenomjoriske amerikanske jazzvisjonæren (ja, jeg er klar over at denne betegnelsen ikke yter mannen rettferdighet) Herman 'Sun Ra' Blount. Jeg synes dette er verdt en tilsvarende feiring som den som tilfaller husmannssønnen fra Rudshøgda året gjennom.

Sun Ras virksomhet er nesten for for omfattende til å fatte, og i alle fall for mangfoldig til å omtales balansert i en enkel bloggpost. Jeg anbefaler å gå rett til kilden (ofte en fornuftig strategi). Et sted må man starte nøstingen fra. Begynn gjerne med Robert Mugges dokumentarfilm Sun Ra - a joyful noise fra 1981. Supplér med spillefilmen Space is the Place fra 1974 og en av bandlederens mest gjennomførte og vakreste album, Jazz in Silhouette fra 1959. Etter det er du on your own.

Og glem for all del ikke:

Sound Sun Pleasure!!! rules the world.







Sun Ra i samlinga

24.4.14

Drosje-Dan

Da Steely Dan (på turné i sommer og høst, men kun i Amerika foreløpig, dessverre) skulle promotere Everything Must Go (deres niende studioalbum) i 2003, valgte de å lage en liten promofilm som de la ved som bonus til selve CD-plata. De satte seg baki en drosje (et opplagt nikk til HBO's populære Taxicab Confessions), kjørte rundt i Las Vegas og plukket opp forkjellige passasjerer underveis. Ganske underholdende saker! Ja, hvis du liker sånt, da. Og hvis du liker glatt flinkismusikk, med dystre, tørrvittige tekster.



Steely Dan i samlinga

24.3.14

Makeløs musikk

foto: Sebastien Dehesdin, Iceland Airwaves 2013
Tror du ikke det har gått både høst og vinter før jeg har fått opp ørene for Mariam Wallentins soloprosjekt Mariam the Believer, da. Uhørt! - som plata var for meg inntil nylig. Men nå har den spunnet uavbrutt hjemme hos meg hele helga, og sjelden har jeg hatt en så forlokkende lytteopplevelse. For min del skjer dette gjerne med musikk som ikke følger musikalske formler og sedvane. Materialet på Blood Donation ligner av og til på popmusikk, men det ER ikke popmusikk. Noe ligner på jazz, men det er jo ikke det. Låtene bryter opp grooves, og skifter ufortrødent rundt på harmonikk. Andre igjen tværer ut enkle virkemidler. Syntlinjer hører i beste fall hjemme i et paralelt univers til resten av kompet. Lydbildet er sparsomt og krystallklart. Ektemann Andreas Wallin er med, som i duoen Wildbirds & Peacedrums, og den norske superbassisten Jo Berger Myhre gjør en kjempejobb. Vokalen til Wallentin er ubeskrivelig. Det er bare å sette seg ned å høre.

Her er det lengste og mest rastløse sporet på plata, "Invisible Giving".

  

Mariam the Believer i samlinga

11.3.14

Joan as Police Woman - The Classic



Den nasale stemmen er tilbake! Den funk-elskende, alltid eksperimentvillige, kompromissløse, fiolinspillende dama som noen fortsatt insisterer på å omtale som eksen til Jeff Buckley, har sneket ut en ny plate. Den fjerde under navnet Joan as Police Woman, og den første siden 2011s fenomenale The Deep Field. Noe så generøst. Likevel: tror du ikke enkelte er frekke nok til å påstå at hun kaster seg på retro-soul-bølgen i kjølvannet av Amy Winehouse?(!) Påstanden faller selvsagt på sin egen urimelighet. JA, hun spiller på et "klassisk" soul-sound denne gangen, men Joan Wasser gjør som vanlig akkurat som hun vil: følger sine stier uavhengig av all verdens musikalske trender. Som vi har blitt vant til dreier det seg om mangefasseterte, groovebaserte, ofte langtrukne (på en god måte!) låter med inderlig vokalarbeid og DYBDE. Denne gangen er lydbildet en tanke råere, tilnærmet live, enn på de tidligere platene.

The Classic er ute nå - hør den på WiMP og Spotify, og sjekk videoen til "Holy City" under.



Joan as Police Woman i samlinga

12.2.14

Mark i magan

Sorgpoeten Mark Kozelek er ute med ny kritikerrost plate med sitt Sun Kil Moon, men hver gang navnet hans kommer opp går tankene mine til en annen mollstemt Mark. Nemlig Eitzel. Der Kozelek er sober og kontrollert lar Eitzel på sitt beste alt henge ut. Følelser på vrangsida, tatt ut i sin ytterste konsekvens er ofte temaet, og gjennomføringen er hjerteskjærende - og veldig morsom! Smak på låttitler som "Sick of Food", "What the Pillar of Salt Held Up" elle "The Hopes and Dreams of Heaven's 10,000 Whores"så får du kanskje en viss forståpelse for hvordan verden fortoner seg filtrert gjennom Eitzels brustne hjerte. Derfor og bare derfor feirer vi mannen med en av bandet hans, American Music Club, sine mest livsbejaende øyeblikk, "Rise" fra Everclear (1991). En plate for vinterens helt mørke kvelder.





American Music Club i samlinga