28.10.14

Transform viser fram verden i Trondheim

























Denne uka avvikles festivalen Transform i Trondheim. Festivalen, som markedsfører seg som Trondheim internasjonale festival, består av en rekke konserter på flere scener i byen, men også utstillinger, seminarer og foredrag, blant annet her på Trondheim folkebibliotek. Festivalen ble arrangert for første gang i 2005 og har som mål å bygge bro mellom ulike kulturer i Trondheim, samt å vise fram mangfoldet og styrken som ligger i dette. De ønsker å bryte ned fordommer og bygge opp kunnskap.

Det største internasjonale navnet i år er Mory Kanté, som i 1987 ga ut platesuksessen Akwaba Beach. Låten Yé ké yé ké fra den plata ble en stor internasjonal hit, og nådde toppen av hitlistene i flere europeiske land. Det er en av Afrikas mestselgende låter gjennom tidene. Kanté er av griotavstamning og kommer fra Guinea på vestkysten av Afrika. Som elleveåring flyttet han til Mali, og etterhvert ble han medlem av Rail Band, sammen med blant andre Salif Keita. Da Keita forlot bandet overtok Kanté som vokalist. Konserten på Byscenen 1. november blir en trippelkonsert med – foruten Mory Kanté – også Lions of Africa og Moussa Diallo Trio. Diallo har besøkt Norge flere ganger, spesielt Vestlandet der han har flere fans.

Diallo skal også underholde et yngre publikum på Barnas Transform på biblioteket, der han skal framføre musikk og fortelle eventyr. Men biblioteket har også andre arrangement, blant annet en utstilling som heter Africa Afrika, og et foredrag om den norske løven.

Transform har et bredt program med mange ulike typer arrangement, men det er likevel musikken som er hovedfokuset til festivalen. Konseptet «DreamTeam» ble startet for noen år siden, og har vært en stor suksess så langt. I år er det Andreas Aase som skal sette sammen sitt drømmelag av musikere. Årets konsert har fått navnet «Gitar: Øst/Sør/Nord». Med seg på scenen har Aase fått Debashish Bhattacharya fra India og Derek Gripper fra Sør-Afrika. Dette blir en mulighet til å høre musikk fra tre ulike kontinenter i samspill. Aase har bakgrunn fra blant annet Sambandet, men har de siste årene gitt ut egne plater med lokal folkemusikk og egne komposisjoner. Bhattacharya er en pioner innen indisk lapsteel-gitar, han har gjort litt om på instrumentet og spiller ragamusikk på en helt ny måte. Gripper har nylig gitt ut en kritikerrost plate, One Night On Earth, der han spiller kora-musikk fra Mali på en vanlig gitar (kora er en harpe med 21 strenger).

Andre navn på festivalplakaten er blant andre Stian Carstensen, som denne gangen skal spille sammen med Yurodny, og Hot Club de Norvége, som har holdt på i 35 år og fortsatt holder koken.

Musikkavdelinga anbefaler deg å sjekke det fullstendige programmet til Transform. Dette er en mulighet til å reise langt avsted samtidig som man oppholder seg i sin egen by. Kanskje er ikke de fjerne strøkene så fjerne likevel.

– Ranja Bojer

Mory Kanté i samlinga

Stian Carstensen i samlinga

Hot Club de Norvége i samlinga








24.10.14

Jaime and Mike

I dag tidlig kom det en mail fra Jaime Meline og Mike Render om at Run The Jewels 2 var nå tilgjengelig, litt tidligere enn oppgitt slippdato. For noen fantastiske nyheter på en fredag morgen. Jaime og Mike er bedre kjent som El-P og Killer Mike som har slått seg sammen som Run The Jewels og slapp et av de beste hip-hop albumene i 2013. Radarparet fant tonen mens de samarbeidet på Killer Mikes album R.A.P. Music fra 2012, hvor El-P produserte hele albumet. Killer Mike dukket opp med gjestevers på El-Ps Cancer 4 Cure fra samme år.

El-P har vært en banebrytende produsent siden midten av 90-tallet da han var med i gruppen Company Flow og etter hvert startet plateselskapet Def Jux. Det var med albumet The Cold Vein av Cannibal Ox (2001) utgitt på Def Jux at jeg ble oppmerksom på evnene til El Producto. På The Cold Vein var produksjonen bekmørk, futuristisk og klaustrofobisk på en gang, elementer som har vært en sentral del av lydbildet i produksjonen til El-P. Atlanta-rapperen Killer Mike hadde en del gjesteopptredener med blant annet Outkast, før han debuterte med Monster i 2003 og fikk sitt definitive gjennombrudd med nevnte R.A.P. Music i 2012.

Musikkavdelinga anbefaler varmt Run The Jewels-albumene, men også albumene som har blitt nevnt ovenfor. Vi har det første Run The Jewels-albumet inne på Musikkavdelinga, samt Company Flow og flere av El-P og Killer Mike sine soloalbum. Ikke minst har vi mesterverket The Cold Vein av Cannibal Ox inne. Det er bare å ta turen innom for å plukke opp litt dyster hip-hop til helga.  

- David Jønsson




21.10.14

Headed For The Ditch


Som mange andre som har kombinert samlemani med musikkinteresse, synes jeg det er stas å se hva som kommer av utgivelser på Record Store Day og Black Friday. På årets Black Friday-liste var det de vanlige RSD-navnene (Grateful Dead, Bowie..) som dukket opp, men som jeg helt sikkert kommer til å kjøpe allikevel. Nesten helt nederst på listen finner man Neil Young og hans evige Archives-prosjekt. Ikke nok med at det blir en offisiell utgivelse av mesterverket On The Beach på vinyl for første gang på 40 år, men nå kommer endelig Time Fades Away fra 1973 i remastret versjon. Time Fades Away består av tidligere uutgitte låter og ble spilt inn med The Stray Gators på turneen som etterfulgte Harvest som ble en suksess verden over, mye takket være Heart Of Gold. Dødsfallet til Danny Whitten fra Crazy Horse og umenneskelige mengder tequila gjorde turneen til en liten katastrofe. Publikum var heller ikke helt fornøyd med de nye låtene som ble spilt på konsertene, de ville stort sett høre låtene fra Harvest. Neil Young har selv så dårlige minner fra denne turneen at albumet har aldri vært offisielt utgitt på cd. Blant fansen har trekløveret Time Fades Away, nevnte On The Beach og Tonight's The Night gått under navnet The Ditch Trilogy. Uten tvil Neils mørkeste periode.

På grunn av sin utilgjengelighet på markedet og Youngs egne uttalelser om albumet, har albumet blitt myteomspunnet og en stor fanfavoritt. Det er noen helt fantastiske låter på albumet som for eksempel Journey Through The Past, Love In Mind og Don't Be Denied. Det er nok flere enn meg som gleder seg til hvordan Time Fades Away høres ut etter sin første remastring, men det forutsetter at man er en av de 3500 heldige som får tak i den kommende vinylboksen. I mellomtiden kan man komme innom Musikkavdelinga og låne vårt eksemplar på vinyl. Du kommer ikke til å bli skuffet.


"Time Fades Away is the worst record I ever made - but as a documentary of what was happening to me, it was a great record. I was onstage and I was playing all these songs that nobody had heard before, recording them, and I didn't have the right band. It was just an uncomfortable tour. I felt like a product, and I had this band of all-star musicians that couldn't even look at each other". - Neil Young

- David Jønsson


20.10.14

Staff Benda Bilili og drømmen om å få råd til en madrass



«I was born a strong man but polio crippled me
Look at me today, I’m screwed onto my tricycle
I have become the man with the canes»

Kongo er viden kjent for sin populærmusikk, dansbar og fengende, med inspirasjon blant annet fra Cuba. I Kongo er det svært mange som er rammet av polio, en sykdom som har vært utryddet i Norge og store deler av verden i flere tiår. Og i Kinshasa i Kongo bor det omtrent 40 000 gatebarn.
Dette er noen av ingrediensene i Staff Benda Bilili, et gateorkester hvis musikk har nådd langt ut over gatene i Kinshasa.

Ricky Likabu, Coco Ngambali og Theo Nsituvuidi er tre menn på rundt femti år, velutdannede, smarte og akk så fattige. Og alle tre er avhengige av hjelp til å ta seg fram, fordi beina deres ikke fungerer.  Men de kan synge, spille og lage låter, innimellom alt det andre de gjør for å livnære seg i en tøff hverdag, som for eksempel å selge sigaretter på hjørnet. Gateguttene hjelper dem med å skyve trehjulssyklene deres og til gjengjeld får de mat. Og jammen kan ikke noen av gateguttene spille musikk også.

Spesielt Roger Landu, som spilte på gata i Kinshasa på et egenkomponert enstrengsinstrument, en satonge, da han ble adoptert av Ricky. Av Ricky og de andre i Staff Benda Bilili fikk han musikalsk opplæring, og nå er han blitt en virtuos på sitt instrument, og fast medlem i Staff Benda Bilili. Satongen er lagd av en blikkboks, en bue av tre, og en gitarstreng.

En sang bandet skrev til valget i 2006 sies å ha fått opp valgdeltakelsen i Kongo med 70 prosent.

Orkesteret, som lever og virker i og rundt Kinshasa Zoo, og hvis musikk blir spilt på egenproduserte instrumenter (i tillegg til en plaststol som brukes som tromme), ble oppdaget av den belgiske plateprodusenten Vincent Kenis. Han ble så begeistret at han bestemte seg for å hjelpe dem å spille inn en plate. Det tok noen år, på grunn av vansker som oppsto underveis, men i 2009 kom deres debutplate, Très Très Fort, på Crammed Discs. Platen er spilt inn utendørs, i Kinshasa Zoo, med en Mac som studio.

Platen ble godt mottatt, spesielt i USA, England og Frankrike, og ble fulgt opp av en europaturné. Nå fikk bandmedlemmene sove i senger på hoteller, heller enn på papplater på gata i Kinshasa, slik de var vant til.

«I once slept on cardboard
Good luck hit me, I bought myself a mattress»

Dokumentarfilmen Benda Bilili forteller historien om dette bemerkelsesverdige orkesteret, der vi blant annet får se klipp fra deres opptreden på Oslo World Music Festival i 2009.

Både filmen og platen er herved anbefalt på det varmeste.






– Ranja Bojer –
Innlegget er tidligere publisert på rotrock.no

Staff Benda Bilili i samlinga

16.10.14

Happy birthday, Bobby!

Robert Hall Weir, bedre kjent som Bob Weir fyller 67 år i dag og det må selvfølgelig markeres. Han er et av de originale medlemmene og låtskriver i Grateful Dead og malte lydbilder med sin gitar sammen med Jerry Garcia. Weir og Garcia stod side om side på scenen helt til Garcia gikk bort i 1995. Weir ble sparket ut av bandet en kort periode i 1968, visstnok grunnet hans manglende evner som rytmegitarist, noe som i etterkant virker smått utrolig. Dagen markeres med å spille et av de utallige flotte albumene til Grateful Dead, både studio- og livealbum. Eller man kan plukke frem Weirs glimrende soloplate fra 1972, Ace. Her finner man mange spor som skulle prege setlistene til Dead fremover, deriblant Playing In The Band, One More Saturday Night og ikke minst nydelige Looks Like Rain. Vi har lagt ved et opptak av låten fra 2011 med en tilårskommen Weir, men magien er der fortsatt . Gratulerer med dagen, Bobby! 

- David Jønsson
 



2.9.14

Westerhus coda

I kveld innvies Rådhussalen på hovedbiblioteket for sesongen når Carl Frode Tiller skal dybdeintervjues om Innsirkling III av Adresseavisens kulturredaktør og med-namsosing Stian Wallum. Da Tiller slapp forrige bind i trilogien var det en annen Stian, litt lengre sørfra (Jådåren nord for Steinkjer for lokalkjente), som trollbandt de oppmøtte i salen med et kvarters langt solosett i etterkant av Tillers opplesing. Som en i salen utbrøt i spontan begeistring når applausen hadde lagt seg: "du har gitt meg min største musikkopplevelse på veldig lang tid!" Stian Westerhus, som sist imponerte kraftig som frontfigur på et helt nytt vis i sin nye trio Pale Horses, er for tiden opptatt med innspilling av ny duoplate med Sidsel Endresen. Han skal dessuten besøke Blæst i Trondheim med Mats Gustafsson og Thomas Järmyr senere i september. Men nå skal vi tilbake til oktober i 2010, da han altså beriket Carl Frode Tillers boklansering, og jeg holdt pusten bak videokameraet og lot meg fange i Westerhus sin lydverden, i likhet med alle andre tilstede. Sjelden har vel Tillers ord blitt fargelagt på like pregnant vis.

Vel møtt i Rådhussalen i kveld! Hvis du enda ikke har billett, er det muligens enda håp her.

16.6.14

Sommermusikken

Snart ferietid og endelig litt tid til overs til musikklytting. Men hva fanken funker best i varmen, egentlig? Ikke noe for intenst, bare sett på noe sløy reggae eller luftig bossa nova, oppløftende powerpop eller en søtlanden gatehjørne-serenade. Eller ta litt av alt, men ikke overdriv. Det må ikke bli stress.

Vi velger oss den deilige The Drifters-klassikeren "Up On the Roof" og den nydelig motstandsløse pop-perlen "The Brae" av New Zealandske Yumi Zouma, fra deres EP som kom ut tidligere i år. Dessuten legger vi ved sommerlåtlista vår som du veldig gjerne må bidra til - vi har sikkert glemt noe.





23.5.14

Stoisk svulstighet

Jeg er kanskje ikke den eneste som har tenkt at Sharon Van Etten har gjort fine ting lenge, men samtidig irritert meg over et uforløst potensial i den store stemmen. Vel, med "Your Love Is Killing Me" gir hun svar på tiltale. Det storlåtte melodramaet blir å finne på Van Ettens kommende plate Are We There (<-- på WiMP nå!), og refrenget når patos av Gene Clarkske/Fred Neilske dimensjoner.

Lar du deg ikke bevege av dette er du jaggu egenstridig.



Sharon Van Etten i samlinga

22.5.14

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant



"May 22nd. 1914 - Sun Ra arrives to Planet Earth"

To måneder før vi feirer vår nasjonalskald Alf Prøysen, markerer vi hundreårsdagen for fødselen til den utenomjoriske amerikanske jazzvisjonæren (ja, jeg er klar over at denne betegnelsen ikke yter mannen rettferdighet) Herman 'Sun Ra' Blount. Jeg synes dette er verdt en tilsvarende feiring som den som tilfaller husmannssønnen fra Rudshøgda året gjennom.

Sun Ras virksomhet er nesten for for omfattende til å fatte, og i alle fall for mangfoldig til å omtales balansert i en enkel bloggpost. Jeg anbefaler å gå rett til kilden (ofte en fornuftig strategi). Et sted må man starte nøstingen fra. Begynn gjerne med Robert Mugges dokumentarfilm Sun Ra - a joyful noise fra 1981. Supplér med spillefilmen Space is the Place fra 1974 og en av bandlederens mest gjennomførte og vakreste album, Jazz in Silhouette fra 1959. Etter det er du on your own.

Og glem for all del ikke:

Sound Sun Pleasure!!! rules the world.







Sun Ra i samlinga

24.4.14

Drosje-Dan

Da Steely Dan (på turné i sommer og høst, men kun i Amerika foreløpig, dessverre) skulle promotere Everything Must Go (deres niende studioalbum) i 2003, valgte de å lage en liten promofilm som de la ved som bonus til selve CD-plata. De satte seg baki en drosje (et opplagt nikk til HBO's populære Taxicab Confessions), kjørte rundt i Las Vegas og plukket opp forkjellige passasjerer underveis. Ganske underholdende saker! Ja, hvis du liker sånt, da. Og hvis du liker glatt flinkismusikk, med dystre, tørrvittige tekster.



Steely Dan i samlinga