31.3.08

Mer motorpsykedelia

I dag slipper Motorpsycho sin nye plate Little lucid moments. Det er knytta stor spenning til albumet som inneholder bare 4 låter og er den første utgivelsen med Håkon Gebhardts arvtaker Kenneth Kapstad bak trommene. Bent Sæther og Hans Magnus Ryan som har vært kjernen i bandet i snart 20 år, virker fornøyde med å ha funnet et nytt fast medlem etter endel famling de siste åra, og fant etter eget sigende felles referansepunker med Kapstad i 70-tallets riffrock: Deep Purple, Black Sabbath og Led Zeppelin. Se første del av "Suite: Little lucid moments" fra den nye plata i et liveopptak fra Den Haag i desember i fjor under - del 2 kan du se her, og plata kan du selvsagt låne hos oss!

Suite: Little lucid moments Part 1


Bonus: Motorpsycho i et flashback fra 1993
Nytt intervju: Morgenbladet
Nytt intervju: Adressa


Motorpsycho på MySpace
Plater med Motorpsycho i samlinga

18.3.08

Påskekrim

Sjekk ut vår påskequiz hvor det gjelder å finne fram til musikk med et visst kriminelt tilsnitt.

13.3.08

I gjørma

Codeine fra New York var forgrunnsfigurer innen musikkformen som ble kalt slowcore, og deres debutalbum, Frigid stars, var en viktig utgivelse som dannet grunnlaget for genren sammen med plater fra mer kjente band som Low, Galaxie 500, American Music Club og Red House Painters. Plata som først kom ut i 1990, inneholder malende, dynamisk musikk med tempo satt så lavt som mulig uten å miste taktfasthet og groove. Bass, gitar, trommer og vokal utgjør hele lydbildet, og skaper et nakent uttrykk som står perfekt til de dvelende, dystre tekstene. Her er et eksempel på hvordan det låter. "Loss leader" er ikke henta fra Frigid stars som du finner i samlinga vår, men fra Codeines siste utgivelse The white birch, som kom ut på tampen av bandets levetid i 1994 - en flott låt som forteller det meste om hva bandet sto for.



Codeine i samlinga
Low i samlinga
American Music Club i samlinga
Red House Painters i samlinga

12.3.08

Vær flue på veggen

For musiknerdene blant oss, er det ofte ikke nok å høre på plater: vi vil ha historien bak innspillingene, hva som inspirerte sangene, hvordan stemningen var i studio og hvor mange takes det tok før gitarsoloen satt. Produsentene av DVD-serien Classic albums har skjønt det, hittil har de produsert et tjuetalls timeslange dokumentarer om plater få kan bestride fortjener status som klassikere. Det er unektelig fascinerende og følge artister, produsenter, innleide musikere, managere, kritikere og fans sine synspunkter på platene, innspillingene og omstendighetene rundt, det gir en ekstra dimensjon til den velkjente musikken og bidrar til mytologien som skal omhylle slike klassikere.

Klipp fra noen av filmene:

Motorhead Ace of spades
Queen A night at the opera
Iron Maiden The number of the beast
Deep Purple Machine head
Nirvana Nevermind
Pink Floyd Dark side of the moon
Sex Pistols Nevermind the bollocks

Classic albums-DVDer i samlinga

11.3.08

10 kjappe

Tren opp quizmuskelen og skjerp konkurranseinstinktet før helligdagene setter inn med vår førpåskequiz!

London calling!

Englands hovedstad er yngleplass for mer eller mindre dansbare avarter av elektronisk basert popmusikk. To av de mest toneangivende artistene som opererer i metropolen er M.I.A. og Burial som kom med platene Kala og Untrue i fjor. De har det til felles at de har latt seg inspisere av jamaicansk musikk; i M.I.A.s musikk hører man spesielt inspirasjon fra dancehall, mens Burial er eksponent for den forholdsvis ferske musikkformen dubstep, som har sterke røtter i jamaicansk dub. Forskjellene er likevel mer fremtredende; M.I.A.s oppfinnsomme, fargesprakende og overrumplende låter har høy partyfaktor, mens Burials musikk er noe i nærheten av den rake motsetningen. Den er som navnet indikerer, dyster, kjølig og sober, og funker kanskje best på naschpiel eller dagen derpå. Begge platene er perfekte soundtracks til storbyen, og blant de beste utgivelsene fra 2007.

Video: M.I.A. "Paper planes."

Holy ground

Reggae er kanskje utpreget sommermusikk, men hva passer vel egentlig bedre på tampen av vinteren, som en forsmak på lysere tider. Det har eksplodert i flotte samleutgivelser innen genren i de senere år, og det finnes masse fint å ta av. Mye av dette har vi i samlinga vår, sjekk utvalget her.

Alvin Ranglin´s GG Records satset på en melodiøs form for reggae som skulle appellere til folk flest, et utgangspunkt som førte til noe av den mest spennende og varige reggaemusikken som er utgitt. Kjente navn som The Maytones, Big Youth og Gregory Isaacs spilte inn låter for selskapet, i likhet med en lang rekke mer obskure artister. Tidlig på 90-tallet kom samlinga Holy ground (som også er navnet på en låt med The Maytones som finnes på plata), og den kan du høre et lite utvalg fra nedenunder. Mange drar kanskje kjensel på K C Whites "No no no"; en låt som har vært gjenstand for flere makeovers, bl.a. Dawn Penns store hit fra 1994, og Rihannas utgave fra hennes debutalbum som kom i 2005.

Hats off to Harper

Til tross for Led Zeppelins hyllest "Hats off to Harper", har Roy Harper aldri blitt noe veldig kjent navn. Dette er selvsagt synd, ettersom han sto bak noe av den mest særegne, personlige og storslåtte musikken 70-tallet hadde å by på. Et par av hans mest sentrale plater finnes i samlinga vår, Stormcock og HQ. Fra førstnevnte kommer "Me and my woman", et fantastisk stykke musikk som langt overskrider folkrockgenren Harper ofte plasseres i. Sett deg godt til rette og lytt.

Bonus: Se Harper framføre sin største "hit" "One of those days in England", live på The Old Grey Whistle Test.

Blå toner

Mens 80-talls nostalgien er på hell og 90-talls nostalgien er på vei inn, vil vi holde litt fast ved et høyt respektert, men altfor lite kjent band som ga ut ett av sine beste album i overgangen mellom de to tiårene. Hats var skotske The Blue Nile sitt andre album, og ett av bare 4 totalt på 20 år så langt, og her oser det kvalitet i alle ledd. Produksjonen er deilig sval, sterkt dominert av elektroniske instrumenter; myke synthtepper og standhaftige trommemaskiner som vugger deg duvende avsted. Tekstene er melankolske og stemningsfulle, hverdagslige og drømmende, og sammen med musikken låter det både distansert og intimt på samme tid. På toppen av dette får vi Paul Buchanans stemme, som er en av popens absolutt fineste; alt i alt blir dette en ganske så uimotståelig cocktail som garantert vil fremkalle frysninger hos deg som lytter. Hør bare her på mesterlige "The downtown lights", ett av mange høydepunkt på en plate som bør høres i sin helhet for å komme inn i den rette stemningen.



The Blue Nile i samlinga