Lederen

Nina Simone bar borgerrettighetsbevegelsen med seg hvor enn hun dro. I 1965 ble stemmerettmarsjene fra Selma til Montgomery arrangert. Nina Simone var der for å synge for deltakerne, og hun turnerte i Europa senere samme år med erfaringene friskt i minnet. Det europeiske publikumet var sympatisk men distanserte. Simone uttrykte sin frustrasjon i et brev til vennen Langston Hughes.

“Sometimes, when I’m with white ‘liberals’ who want to know why we’re so bitter - I forget (I don’t forget - I just get tongue-tied) how complete has been the white race’s rejection of us all these years.”

Nederlandsk TV var på plass for å filme da Simone var i Loenersloot utenfor Amsterdam, og på dette 40 minutter lange opptaket har hun med seg Lisle Atkinson på bass, Rudy Stevenson på guitar og Bobby Hamilton på trommer. Simone sitter bak pianoet og utstråler en karisma og tilstedeværelse jeg sjelden har sett maken til. Alle de sju sangene omhandler en eller annen form for diskriminering. I et intervju samme år uttalte hun:

“Because of the lack of respect that endures even after hundreds of years, each time I go to a new country I feel obligated, proudly, to assert my race. And don’t fool yourself. No matter what I sing, whether it’s a ballad or a lament, it’s all the same thing - I want people to know who I am.”

Denne helga markerer AKKS sitt 30-årsjubileum med en rekke konserter i landets fem største byer. Vi kan ikke tenke oss et mer passende forbilde for alle minoritetsgrupper enn Simones dype følelsesmessige engasjement, som er en forutsetning for det unike musikalske uttrykket.

Dette opptaket finner på Jazz Icons-DVDen "Live in '65 & '68", som du naturligvis kan låne hos oss.
Denne artikkelens opphav.



Nina Simone i samlinga