Noe for seg selv

foto: Andreas Ulvo

Lite slår det å bli overrumplet av musikk. Ukjent musikk, som tilsynelatende kommer ingensteds fra og umiddelbart finner plass i hjertet, som en gammel venn. En slik opplevelse har vi hatt med Jessica Sligters musikk. Fra plata hun ga ut under aliaset Jæ i 2010 via bandet Sacred Harp (med den fantastiske, selvkomponerte musikkbeskrivelsen ..."an imaginary movie directed by David Lynch, where Billie Holiday, Deerhoof, Earth and Low are picking mushrooms with John Cage. Told in music" - hvem blir ikke nysgjerrig på det?) til Fear and the Framing, utgitt uten alias tildligere i høst. Sligter ferdes i et åpent musikalsk landskap der det meste kan skje. Musikken er lettfordøyelig, bråkete, fengende, utfordrende. Lik alle virkelig gode plater rommer Fear and the Framing både lys og mørke, forvilelse som bikker over i håp og omvendt. Lydmessig foregår det mye som vi ikke skal forøke og sette ord på, og mye er hennes eget, men selv om hun står bak det meste selv er samspillerne hun har fått med seg på plata mange. Musikere fra det norske jazz- og impromiljøet (plata er også utgitt på kvalitetsgarantisten HUBRO, Grappas underlabel for slik musikk) sprer sin finesse jevnt utover, leker seg med og underbygger Sligters artistiske visjon.

Nok prat, nå bør du lytte.
Vi snur plata en gang til.



Jessica Sligter i samlinga