Fest i frisørsalongen

Hvem andre enn Ungdomskulen kunne kommet opp med låttittelen "Kafka on Ice"? Ett av landets mest unike rockeband er tilbake med maskinaktige trommegrooves, tunge og småskeive riff, synth-splash, gitareffekter og Kristian Stockhaus melankolske vokalavlevering. Jo, vi kjenner igjen det fra bandets backkatalog, men likevel er det noe nytt denne gangen. Uttrykket er mer raffinert, litt mindre in your face. Secrecy (ute 26/10) trenger litt mer tid på å sette seg, men så sitter den plutselig og vi mistenker at den blir sittende lenge. Det er ikke oss imot! Her er videoen til nevnte låt, hvor frisørsalongen forvandles til festlokale og fønespa.

Hør hele Secrecy her.

UNGDOMSKULEN - "Kafka On Ice" from Ungdomskulen on Vimeo.

Ungdomskulen i samlinga

Noe for seg selv

foto: Andreas Ulvo

Lite slår det å bli overrumplet av musikk. Ukjent musikk, som tilsynelatende kommer ingensteds fra og umiddelbart finner plass i hjertet, som en gammel venn. En slik opplevelse har vi hatt med Jessica Sligters musikk. Fra plata hun ga ut under aliaset Jæ i 2010 via bandet Sacred Harp (med den fantastiske, selvkomponerte musikkbeskrivelsen ..."an imaginary movie directed by David Lynch, where Billie Holiday, Deerhoof, Earth and Low are picking mushrooms with John Cage. Told in music" - hvem blir ikke nysgjerrig på det?) til Fear and the Framing, utgitt uten alias tildligere i høst. Sligter ferdes i et åpent musikalsk landskap der det meste kan skje. Musikken er lettfordøyelig, bråkete, fengende, utfordrende. Lik alle virkelig gode plater rommer Fear and the Framing både lys og mørke, forvilelse som bikker over i håp og omvendt. Lydmessig foregår det mye som vi ikke skal forøke og sette ord på, og mye er hennes eget, men selv om hun står bak det meste selv er samspillerne hun har fått med seg på plata mange. Musikere fra det norske jazz- og impromiljøet (plata er også utgitt på kvalitetsgarantisten HUBRO, Grappas underlabel for slik musikk) sprer sin finesse jevnt utover, leker seg med og underbygger Sligters artistiske visjon.

Nok prat, nå bør du lytte.
Vi snur plata en gang til.



Jessica Sligter i samlinga

Lederen

Nina Simone bar borgerrettighetsbevegelsen med seg hvor enn hun dro. I 1965 ble stemmerettmarsjene fra Selma til Montgomery arrangert. Nina Simone var der for å synge for deltakerne, og hun turnerte i Europa senere samme år med erfaringene friskt i minnet. Det europeiske publikumet var sympatisk men distanserte. Simone uttrykte sin frustrasjon i et brev til vennen Langston Hughes.

“Sometimes, when I’m with white ‘liberals’ who want to know why we’re so bitter - I forget (I don’t forget - I just get tongue-tied) how complete has been the white race’s rejection of us all these years.”

Nederlandsk TV var på plass for å filme da Simone var i Loenersloot utenfor Amsterdam, og på dette 40 minutter lange opptaket har hun med seg Lisle Atkinson på bass, Rudy Stevenson på guitar og Bobby Hamilton på trommer. Simone sitter bak pianoet og utstråler en karisma og tilstedeværelse jeg sjelden har sett maken til. Alle de sju sangene omhandler en eller annen form for diskriminering. I et intervju samme år uttalte hun:

“Because of the lack of respect that endures even after hundreds of years, each time I go to a new country I feel obligated, proudly, to assert my race. And don’t fool yourself. No matter what I sing, whether it’s a ballad or a lament, it’s all the same thing - I want people to know who I am.”

Denne helga markerer AKKS sitt 30-årsjubileum med en rekke konserter i landets fem største byer. Vi kan ikke tenke oss et mer passende forbilde for alle minoritetsgrupper enn Simones dype følelsesmessige engasjement, som er en forutsetning for det unike musikalske uttrykket.

Dette opptaket finner på Jazz Icons-DVDen "Live in '65 & '68", som du naturligvis kan låne hos oss.
Denne artikkelens opphav.



Nina Simone i samlinga

Årets par

Vi kommer til å huske 2012 som året da to godt voksne rappere slo seg sammen og skapte den mest politisk potente rapmusikken på lang tid. Killer Mikes R.A.P. Music ble produsert av EL-P, og her er det snakk om et usedvanlig vellykket samarbeid. Videoen til "Reagan" har sjeldent virkningsfull animasjon som forsterker det mørke, konspirasjonsteoriaktige budskapet, og låta drives av Mikes presise verseføring og El-Ps perkussive, synthglaserte produksjon. Sistnevnte må ha vært spesielt inspirert i år, ettersom han også leverte sin første soloplate på fem år, Cancer 4 Cure. El-Ps ordlek er både instinktiv og metodisk, stavelsene måles mesterlig mens den science-fiction-inspirerte produksjonen river og sliter i deg. De politiske overtonene fra Fantastic Damage (2002) og I’ll Sleep When You’re Dead (2007) er tilstede også her, ikke minst på singellåta "Stay Down", som du ser den ferske videoen til under.





Killer Mike i samlinga
EL-P i samlinga

Dypdykk

Er Stian Westerhus nyeste plate The Matriarch and the Wrong Kind of Flowers samtidsmusikk? Er det elektronisk musikk? Spiller det egentlig noen rolle hva man kaller det? NRK P2s program Jazzklubben tar opp disse spørsmålene og mye mer i sin disseksjon av plata. Etter et innledende intervju med Westerhus sjøl, tar Espen Eriksen virkelig for seg musikken på plata i samtale med Bodil Maroni Jensen fra Musikk i Brennpunktet, P2s eget samtidsmusikkprogram. Ære være kulturkanalen for en slik behandling av ei plate som fortjener et skikkelig dypdykk.

Nedenfor kan du også se et opptak fra i fjor, hvor Westerhus spiller i Emmanuel Vigelands Mausoleum sammen med Nils Petter Molvær trio. Westerhus møte med rommet førte til at han bestemte seg for å gjøre soloopptakene som ble til The Matriarch and the Wrong Kind of Flowers der. 





Stian Westerhus i samlinga

Muskelspill

Siste halvdel av 80-tallet var en tid for skamløs musikalsk eksess. Få representerte dette endetidsfenomenet bedre enn gitarhelt Eddie Van Halen og trommehelt Cozy Powell (Rainbow, Whitesnake, Black Sabbath). Begge tar den helt ut i disse to klippene. Eddie spiller på en Les Paul tributekonsert i 1989, sammen med bl.a. Jan Hammer (Mahavishnu Orchestra, Jeff Beck Band, og mannen bak denne) på strap-on synth og Tony Levin (King Crimson, Peter Gabriel) på bass. Innledningsvis ser vi ham kjæle med den allerede da utgamle Les Paul (som ikke døde før i 2009), og det er nesten rørende å se den gjensidige respekten dem imellom, før Eddie river igang sin gitarintro på sedvanlig nonchalant vis.

I neste klipp er Cozy Powell, som hadde spilt sammen med Van Halen i Brian Mays Star Fleet Project tidligere på 80-tallet, gjest i BBCs barne-tv-program Record Breakers (1972-2001). Meningen er at han skal rekke over 400 trommer på ett minutt, en rekord som - hvis den lykkes - vil sette den forrige rekorden på 100 trommer i minuttet fullstendig i skyggen. 

Orientens strengemester

Omar Khorshid var den arabiske verdenenes største gitarhelt. Han gjorde suksess som filmkomponist og spilte med stjerner som Abdel Wahab, Abdul Halim Hafez, og, ikke minst, Umm Kulthum - den egyptiske sangerinnen som også var kjent som the star of the east (kawkab el-sharq). I motsetning til Kulthum, forblir imidlertid Khorshid et lite kjent navn utenfor Midtøsten. Vi håper flere finner fram til mannens teknisk brilliante gitarstil og elegante frasering, og serverer en ørliten smakebit fra filmen Ebnati El Aziza (My Dear Daughter) (1971) - én av tretten filmer Khorshid komponerte musikk til.

Khorshid døde i en bilulykke bare 36 år gammel i 1981, under mystiske omstendigheter. Han var med og markerte fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979, noe mange ekstremister aldri tilga ham for, og han hadde allerede overlevd en rekke mordforsøk.

Déjà vu

Det låter så skamløst retro, og all musisering er utvilsomt foretatt på vintageinstrumenter, -mikrofoner og -opptaksutstyr, men det er umulig å motstå Cody ChesnuTTs comebacklåt "Til I Met Thee". Mannen som noe ufortjent er mest kjent for å ha lånt ut en av låtene sine til The Roots, er tilbake med sin første LP på 10 år. Det parafraseres over smektende, strykerbefengt 70-tallssoul og varieres over kjente Marvin Gaye-fraseringer - så velkjent, men likevel så friskt. Landing on a Hundred slippes 26. oktober, enn så lenge er det bare å finne frem kordfløyelsbuksene og dans!

Hubro-høst

Det er ikke så lenge siden vi skrøt av Hubro sist, men så lenge de fortsetter å gi ut så mye spenstig og variert musikk som de gjør nå, ser vi ingen grunn til å holde tilbake. Moskus ga ut en utforskende, frisk plate i det klassiske pianotrioformatet i sommer, og nå er det to plater til på trappene til Grappas underselskap for improvisasjonsbasert musikk. Folkemusikk/jazz/impro-trioen 1982 samarbeider med den engelske steelgitaristen B. J. Cole. Cole har vært med på milepæler som Elton Johns "Tiny Dancer" og "Country Comfort"; spilt live med R.E.M., og samarbeidet med så forskjellige artister som Brian Eno, Björk, Sting, Cat Stevens, Roy Harper, The Stranglers og Hanson(!). Fiolinist Nils Økland, pumpeorganist Sigbjørn Apeland og trommeslager Øyvind Skarbø, møtte Cole over en lett lunsj og gikk rett i studio i Grieghallen og ble der resten av dagen. Resultatet får du altså på plate senere i oktober.

Sist vi trakk fram Hubro snakka vi også om Jessica Sligter. Nederlenderen som holder til i Norge ga ut en vidunderlig plate på selskapet i fjor under navnet Jæ. Aliaset er borte, men sjarmen er minst like sterkt tilstede under eget navn. Fear and the Framing er ute nå, og "Everly" omtales som the pop song of the bunch av artisten sjøl. Høsten står i hubroens tegn!





Hubro i samlinga