Trippelinjeksjon

Det smaker alltid godt med en troika på fredags ettermiddag, når lunsjen er fordøyd og blodsukkeret faller. Her er vår medisin.

David Byrne har en unik evne til å røre oss med stemmen sin. Det er noe med intensiteten og desperasjonen i den som fremkaller en spesiell form for melankoli. Når han nå presenterer første smakebit fra sitt samarbeid med Annie Clark AKA St. Vincent, er det en glede å kunne konstatere at han har funnet sin optimale duettpartner. Når Clarkes luftige vokal dukker opp 44 sekunder inn i "Who" blir vi helt myke innvendig. Byrne og Clark har jobbet med Love This Giant i to og et halvt år, og nå er det klart at plata skal slippes midt i september. Du kan laste ned "Who" vederlagsfritt her. Dette har vi trua på!  



En annen gjeng vi har venta en stund på neste fremstøt fra er Dirty Projectors. David Longstreth & Co. (som for øvrig også har samarbeidet med Byrne, og som helt tydelig har et og annet å takke han for) er ute med andre låt fra kommende Swing Lo Magellan. "Dance For You" er bandet på sitt minst manierte, mest avslappede.



Ukas retronyhet har vært at Can gir ut en boks med tidligere uutgitt materiale titulert The Lost Tapes den 18. juni. Her er det ikke bare snakk om sammenraskede demoversjoner, liveopptak, eller alternative takes av kjente låter, men hittill ukjente låter fra bandets beste og mest aktive periode, 1968-1977. Her er "A Swan is Born", et deilig, svalt kutt fra boksen, med Damo Suzuki på vokal.



David Byrne i samlinga
St. Vincent i samlinga
Dirty Projectors i samlinga
Can i samlinga

Pop på sida

Juninummeret av musikktidsskriftet The Wire har en hårete, åpenbart eksentrisk mann på omslaget. Vel, bildet lyver ikke. R. Stevie Moore er noe for seg selv. Følgende tekst er hentet fra mannens hjemmeside: "Veteran Progressive Popster, creativity unmatched! Content over style, always diverse never mediocre. Get on it." Etter sigende har han gitt ut over 400 album, det meste på kassett eller CD-R, siden 1968. Det meste temmelig obskurt, tilgjengelig gjennom kassettklubben hans, for en gruppe innvidde fans. De aller fleste utgivelsene hans er nokså utilgjengelige, i alle fall i fysisk form - noe kan anskaffes i digitale utgaver, og med en så overveldende produksjon behøver man en inngangsdør. Problemet er at det også eksisterer en mengde samleplater, ikke alle like egnet til formålet. Moores musikk er perfekt for fordypning. Det låter så uensartet og originalt, og det er en utfordring å orientere seg for nybegynnere. Er du villig til å bruke litt tid (etter to-tre låter kan du være hekta) er det uhorvelige mengder gull i vente.Vi anbefaler den seneste samleren fra Cherry Red Records som introduksjon, titulert Meet the R. Stevie Moore: an introduction to the father of home recording. Kanskje kan Ariel Pink, en annen eksentriker og langvarig talsmann for Moores musikk, være en passende referanse. Liker du hans snurrige versjon av popmusikk, er sjansen stor for at du også har sansen for Moores. De to har for øvrig også gitt ut plate sammen, så sent som i år (som også anbefales!) Nevnte The Wire har vært så omtenksomme at de har satt sammen en introduksjonssending om R. Stevie Moore i serien Adventures in Sound and Music, og den kan du høre her. I tillegg inkluderer vi skamløst fengende "Part of the Problem" (som minner om Kevin Ayers 70-tallsarbeider på mer enn en måte), innspilt i 1978, men ikke utgitt før på Glad Music i 1986.

Forslag til eksperiment

Om du skulle vært en castaway på en øde øy, hvilken musikk ville du hatt med deg i bagasjen? BBC-programmet Desert Island Discs har stilt dette spørsmålet til notabiliteter i 70 år. Glem den bleike NRK-kopien Øde øy - hos BBC er både samtalene, programlederne og kjendisene bedre. Hvert intervjuobjekt må velge ut åtte stykker musikk som de ikke kan greie seg uten i denne ensomheten. Det er nærliggende å tenke på komplekse, helst kanskje utømmelige komposisjoner (hvis slike finnes) som selskap, i tilfelle oppholdet blir langt, men trenger du ikke noe fyndigere også, for å holde humøret oppe? Valget er selvsagt umulig, men om du likevel skulle gjøre et forsøk her og nå, hva ville det blitt? Vi er ganske sikre på at vi ville hatt med noe av Brian Wilson. Kanskje "'Til I Die" (til tross for at den bare er 2:45 lang), hans sørgmodige meditasjon over havet fra Surf's Up, 1971 - en av få Beach Boys-låter Wilson har skrevet både melodi og tekst til. Den burde vel passe godt! Sitte med beina begravd i sand og tenke på Wilsons skjøre skjebne, mens denne flyter gjennom hjernebarken. "I'm a cork on the ocean, floating over the raging sea."



Hva ellers, da? Vi setter opp en Spotify-liste og en YouTube-liste (hvor vi også får med alt som ikke ligger på Spotify) med våre åtte, så kan du også dele dine. Da burde vi få en god samling av betydningsfull musikk som ruster oss godt for et øde øy-opphold.

Storslått smyger

I det siste har vi latt oss imponere over utgivelsene til det norske plateselskapet Hubro. Vi har gledet oss over plater med 1982, Erland Dalen, Stein Urheim, Mats Eilertsen, Huntsville, Ballrogg, Cakewalk og - ikke minst - Jæ. Nederlandske Jessica Sligter står bak låtene på Balls and Kittens, Draught and Strangling Rain, men hun har en mengde gode krefter med på lasset: Daniel Meyer Grønvold, Kyrre Laastad, Martin Taxt, Ole Henrik Moe og Kari Rønnekleiv, for å nevne noen få! Plata er uvanlig innsmigrende, med Sligters styggvakre stemme i sentrum, og kammerspill av høy klasse omkring. Låtene sniker seg inn på deg, og fester grepet før du vet ordet av det. Bare prøv! Du kan jo begynne hos La Blogotheques Take Away Show, hvor Sligter har fått med seg to medmusikanter inn i en leilighet i Paris. 



Hubro i samlinga

Stadion-elektronika

Vi blir så glade hver gang det er noe nytt på gang fra Dan Deacon, og det er vel ikke rart når man hører på dryppet fra hans kommende plate America, som slippes i slutten av August. "Lots" heter låta, og det er betegnende, for som vanlig når det gjelder den Baltimore-baserte renessansemannen er det intense greier. En uvanlig konsis komposisjon som klokker inn på snaue 3 minutter, og vi kan bare forestille oss hvordan dette låter i livetapning, under en av Deacons beryktede konserthappenings.



Dan Deacon i samlinga

Balanse

Fanken så mye tyn gamle helter skal få! Slike anmeldelser (eller slike) funker bra som advertisement for anmelderen, men heller dårlig som musikkopplysning. Neil og Crazy Horse humper avgårde på karakteristisk vis, uten at det imponerer veldig, men det skuffer oss heller ikke. Det låter omtrent som forventet av en gjeng aldrende, rustne karer, som kommer sammen etter ni års pause. Spontaniteten som preger innspillingen er smittende, og småpraten mellom hver låt er sjarmerende som bare det (når hørte vi slikt sist på et album?) "That was funky!", utbryter Neil etter "Oh Susannah", og om han ikke treffer spikeren på hodet akkurat der, han har rett i at det groover - på Crazy Horse-vis. Vel blir det litt anmasende i lengden, men hvilket helelektrisk Crazy Horse-album blir ikke det? Flere har trukket fram tradlåta "Wayfaring Stranger" som høydepunkt. Antakelig er dette mye på grunn av at Neil der finner frem kassegitaren og sørger for et kjærkomment avbrekk fra det levenet dette bandet er, og skal være. Fin versjon, men vi liker utblåsningene best. "Oh Susannah", som med sitt vindskeive kor kan minne om vintage Bad Seeds, og "High Flying Bird" er to av dem. "Wayfaring Stranger" foretrekker vi som "Over Jordan", tolket mesterlig av David Pajo (ex-medlem av bl.a. Slint og Tortoise) AKA Papa M på hans undervurderte soloalbum Whatever, Mortal fra 2001.



Neil Young i samlinga
David Pajo i samlinga

Sommersoundtrack

Nå er det så varm i Trondheim at vi tenker på sommermusikk. Noe av det første som renner oss i hug da er XTC sin sommersydende "Grass", fra deres udiskutable Todd Rundgren-produserte mesterverk Skylarking.

Med sitt seige psykedeliariff, leirbålkassegitar og tekst om "things we did on grass" er den selvskreven på ethvert sommersoundtrack.

Hvis det er en musikksjanger som tilhører sommeren mer enn noen annen er det reggae, som vi vet mange har tungt for å svelge, men likevel! Vi lukker øynene og forestiller oss hengekøya on some faraway beach med f.eks. Errol Baileys "People Get Ready", utgitt på Alvin Ranglin's GG Records, en litt bortgjemt avdeling av sjangermuseet, som vi gjerne besøker på denne tida.

Melodisterk pop skinner alltid omkapp med sola sommerstid, og humøret stiger i møtet med denne kraftkomboen. Vi velger oss Pavement, hvis låtkatalog er spekket med humørperler som "Carrot Rope", fra deres svanesang Terror Twilight. Vi danser sammen med Malkmus og gjengen, som ikke har på seg shorts, men som på karakteristisk vis har iført seg regnfrakker i solskinnet. 

Vi får også lyst til å dra langt sørover, f.eks. til Cuba, for å ta inn litt klassisk filin. Los Zafiros var best i klassen, og låtene deres savner sidestykke når det kommer til sol-stenk. Bossa Cubana! 


Vi får behov for å kjøle oss ned litt også, og Arto Lindsays svale, sjøsyke bossanova-pop gjør jobben for oss. Misjonærsønnen Lindsay, som tilbragte mange år i Brasil som ung, kommer ofte tilbake til det brasilianske låtlandskapet på platene sine. Som på "Clown" fra fantastiske Mundo Civilizado.


Etterpå setter vi på sommerlåtsamarbeidslista vi lagde i samarbeid med flere i fjor på denne tida, og tar det heeelt med ro.

Høyglans

R. Kelly fornekter seg ikke. Nå er han ute med video til singelen "Share My Love" (en enormt Kellysk tittel!). En hypergjennomført discopastisj, som like gjerne kunne vært signert Barry White anno 1974. I videoen ser vi lettkledte, gjennomstylede damer overalt. Vi er på fest, men Kelly vil, ikke overraskende, inn på soverommet. Den typiske Kelly-twisten inntreffer rundt 2:22 ut i låta: "Now that we're in this room, let's do what we were born to do", før pay off'en gjentas: "Populate!" Fantastisk.

Vi gleder oss til Write Me Back slippes medio juni, og håper at 2012 også bringer med seg fortsettelsen av Kelly sitt magnum opus Trapped in the Closet.



R. Kelly i samlinga

Elverum, Washington

Få artister klarer å innkorporere så mye vemod og lengsel i sangene sine uten at det blir patetisk som Phil Elverum. Først som Microphones, men særlig under sitt nåværende pseudonym, Mount Eerie. Elverum er uhyre produktiv, og det er omtrent like vanskelig å holde følge med han som med Will Oldhams mange krumspring. I år kommer han med to LPer, Clear Moon slippes nå 22/5 og Ocean's Roar som kommer i september. Det hevdes ofte at Elverums musikk er en krysning mellom folk og ambient svartmetall, men faktum er vel at han henter inspirasjon fra langt flere steder enn disse to. På "Lone Bell" hører man avtrykk fra post-rock, krautrock og minimalistisk elektronika, i tillegg til en basslinje som minner om den fra en av Will Oldhams vakreste låter. Er du ute etter flere spor til Elverums musikk kan du utforske YouTube-spillelista der han har lagt inn musikk som han har hørt mye på under arbeidet med disse platene.

Mount Eerie spilte nylig under Infernofestivalen i Oslo. Elverum - som naturligvis er norskættet - tilbragte vinteren 2002/03 i ei hytte i Nord-Norge. En av hans mest fascinerende utgivelser, Dawn - en kombinert bok og CD - ble resultatet. Denne kan du låne hos oss, sammen med et utvalg av andre Elverum-utgivelser.

Hør Clear Moon hos NPR Music allerede nå, en drøy uke før den slippes. Vi lover givende lytting!



Mount Eerie i samlinga
The Microphones i samlinga

Fredagstrippel

Forventningene var store før The Bands siste natt med gjengen på Winterland i San Fransisco Thanksgiving (25. november) 1976, og de ble ikke mindre da Van Morrison entret scenen i purpur slengdress. Van hadde vært borte i timesvis før han dukket opp i den oppsiktsvekkende habitten, og kompletterer opptredenen (bl.a. en knallskarp versjon av "Caravan") med noen velvalgte høyspark perfekt timet med Levon Helms synkoper og blåserekkas cresendo, før han går av scenen og overlater den til bandet som fullfører alene. Regissør Martin Scorsese hadde sine problemer under innspillingen, med dårlig kjemi bandmedlemmene imellom (bare Robbie Robertson snakker, og det så selvtilfreds og regissert at man nesten blir dårlig), men bandet, som svinger som ville helvete (ja, endel pålegg er gjort i studio i ettertid), nydelig fotografi, komposisjon og fantastiske artister redder prosjektet. Egentlig er det jo bare fascinerende å være vitne til den dårlige stemninga også, skarpe blikk som skjerper tilskueren, og - vil man tro - musikerne på scenen.

Ett svært høydepunkt i konsertfilmhistorien, og en av The Last Waltz's mest minneverdige nummer. Morrison, som har rykte på seg for å være lite samarbeidsvillig, tar selv grep og løfter band og publikum opp i en høyere enhet, man fornemmer hvordan det ville vært å være tilstede. Det hele dokumentert så stilrent av Scorsese og hans crew. Like stilrent som en av de mest klassiske sekvensene i Pink Floyds  Live at Pompeii, når kamera sveiper over forsterkene med påtrykket "Pink Floyd London" i starten av "Echoes part II". Har du ikke sett denne enda, foreslår vi at du gjør det. Den ligger ute på YouTube i sin helhet. Dette gjelder for stadig flere godbiter fra musikkhistorien. Etter at YouTube fjernet opplastingssperren sin (maks 10 min per klipp) for et par år siden, har det dukket opp stadig flere hele konserter på nettstedet. Vi spår en enda større utstrekning av YouTube-avhengighet basert på dette. Er du musikkinteressert begynner det å bli veldig vanskelig å rive seg løs.

Live at Pompeii har vært parafrasert uttallige ganger, ikke minst av Beastie Boys, hvis "Gratitude"-video (fra Check Your Head, 1992) er en ren hyllest til Floyds klassiker. Her kan de ikke dy seg og har til og med fått satt samme trykk på sine forsterkere (nesten litt overtydelig, men like vel morsomt for oss som setter pris på sånt). Disse to har også noe mer til felles: coole bassister. Roger Waters anno 1972 ser nesten farlig ut, mens nylig avdøde MCA er kanskje verdens fremste perfeksjonist av den edle kunst å se verdensmester ut samtidig som man trakterer et instrument. Kombinasjonen tyggis og fuzzbass er uovertruffen. Keyboardist og assosiert medlem Money Mark stjeler for øvrig lydbildet fullstendig når han skrur på Leslien og kommer inn (ca 2:11) med sine Hammond-chops. MCA tar seg like godt en pause når dette skjer. Nå er han på permanent pause.

Hvil i fred MCA, vi kommer til å savne deg.


The Band i samlinga
Van Morrison i samlinga
Pink Floyd i samlinga
Beastie Boys i samlinga