Karakterbrudd

Robert Fripp har vært sjef for King Crimson i førti år, og har i alle år ledet et av de strengeste regimene i musikkverdenen. Han har ikke gått av veien for å skifte ut bandmedlemmer og gjøre alt i sin makt for å underbygge sin kunstneriske visjon. Siden bandet ble lagt på is i 2009 ser det imidlertid ut til at Fripp har egnet seg mer til huslige sysler og kjærligheten til sin tolv år yngre kone, artisten Toyah Wilcox, som han fridde til i 1985, en uke etter at de møttes. Forleden stilte paret opp i gameshowet All Star Mr & Mrs, der de ble introdusert som "Toya Wilcox and her husband Robert"(!) Snakk om world's collide (nesten like omtumlende som dette). Visst er det så godt som utenkelig at Fripp vil stille opp på noe slikt. Men mannen som har et rykte som streng, knivskarp, og dødelig satirisk, ser ut til å storkose seg, helt uten ironisk distanse, når han proklamerer sin kjærlighet for kaninen Willifred og koseprater med kona. Noen vil kanskje hevde at dette er en forandring til det bedre, men en viss nervøsitet kommer krypende inn over meg. Skal vi ta tekstene på "21st Century Schizoid Man" og "The Great Deceiver" alvorlig likevel?



Robert Fripp i samlinga
King Crimson i samlinga

Progførerne

Finnes det en bedre måte å starte uka på enn med årgangsprog av aller beste merke? We think not! Her holder King Crimson minikonsert for fransk tv i 1974, med det som muligens var deres beste besetning og deres beste låtmateriale. I tur og orden får vi "Larks' Tongues in Aspic pt II", "The Night Watch", "Lament" og "Starless", og det er veldig vanskelig å ikke la seg berøre av denne utrolige musikken (selv om Robert Fripp gjør sitt ytterste for å ikke vise noen følelser). 

King Crimson i samlinga

Symbiotisk samliv

Starless and Bible Black (1974) er midtpunktet i King Crimson fenomenale 70-tallstrilogi som ellers består av Lark's Tongues in Aspic (1973) og Red (1975). De fleste låtene på plata omhandler det moderne samfunnets materialisme på satirisk vis, spesielt forhold innen musikkbransjen, som på den knallsterke åpningsduoen "The Great Deciever", (en ironisk kommentar til platebransjens kommersielle krav) og "Lament" (om berømmelse). Disse to er studio-opptak mens resten av låtene på plata er redigerte konsertopptak fra Amsterdam høsten før (hele denne konserten kom for øvrig ut på plate i 1997 under tittelen The Night Watch).

Bandet var på denne tida en tett, sammensveiset gruppe som hadde nådd et høyt samspillnivå etter intens eksperimentering over tid, og besto foruten sjef Robert Fripp på gitar, mellotron, el-piano og elektronikk, av John Wetton, bass og vokal, Bill Bruford, trommer/perkusjon og David Cross, filion, bratsj, mellotron og el-piano.



King Crimson i samlinga

På en annen planet

For å feire vårt nyervervede eksemplar av King Crimsons mørke 90-tallsmesterverk THRAK (deres første plate på 11 år da den kom i 1995), spanderer vi tittelsporet i livetapning fra Tokyo, Japan samme år. Ved drillen: Adrian Belew.



King Crimson i samlinga

Umake par

Vi starter uka med et hopp tilbake i tid, til 1977 og en grovt underkjent plate fra en grovt underkjent låtskriver. Vi snakker om Daryl Hall, mannen med den beste fraseringa i "We are the world" (se 2:36), hvis navn som oftest nevnes i samme setning som mangeårig makker John Oates, men som burde få mer kred for sitt soloarbeid. Det vil si: alene var han jo heller ikke da han begikk perlen Sacred songs i omtalte år, der var nemlig en annen person sterkt delaktig i prosessen: selveste King Crimson-sjefen Robert Fripp. The Odd couple? Kanskje, resultatet av samarbeidet er også til tider litt odd, men du verden som det funker! Som her på platas lengeste og flotteste låt, "Babs and Babs", ei låt som enten handler om siamesiske tvillinger eller en hard indre kamp, hvor Fripp bidrar på umiskjennelig vis.

Vi vil samtidlig anbefale Fripps soloplate fra omtrent samme tid, Exposure, hvor Hall bidrar i like stor grad.


Daryl Hall i samlinga
Robert Fripp i samlinga

Lange linjer

Gjennom Wyatting har vi fått nyss i at BBC for tiden sender den snedig titulerte dokumentarserien Prog rock Britannia, an observation in three movements. Her får man en fin gjennomgang av den engelske progscenen fra dens røtter i det sene 60-tallets psykedelia til framveksten av punken omtrent et tiår senere, og får bli med ned i BBCs rikholdige arkiver såvel som å møte sentrale aktører fra band som King Crimson, Soft Machine, Yes og Genesis som ser tilbake på perioden.

Den første delen kan du se nedenfor mens del 2 og 3 finnes henholdsvis her og her, og musikken låner du selvfølgelig hos oss.

Blue-eyed soul

Kongen av blue-eyed soul er kanskje Van Morrison, Todd Rundgren eller David Bowie (dronninga er definitivt Dusty Springfield!), men helt der oppe finner du også Hall & Oates som figurerte på pop og r&b-listene med sin smoothe, men langt fra friksjonsfrie soul-pop. I løpet av en mangslungen karriere som plateartister fra debuten i 1972 og fram til i dag, har det vært flere perioder med høydepunkter. Fra 1980-82 kom det 3 plater som alle regnes som moderne klassikere: Voices, Private Eyes og H2O. På disse platene fant de virkelig formen som popsnekkere og hitleverandører, og Daryl Hall står fram som soulsanger extrordinaire. Et godt eksempel på dette er "I can't go for that (no can do)" som du kan høre nedenfor. Den finner du også på Private Eyes fra 1981. Voices og Private Eyes kan lånes hos oss, sammen med den flotte soloplata Sacred Songs som Hall ga ut i samarbeid med selveste King Crimson-sjefen Robert Fripp! Plata ble innspilt i 1977 men ble liggende på hold og ikke utgitt før i 1980 fordi plateselskapet RCA etter å ha hørt den stemplet den som "ikke-kommersiell" (det hører med til historien at de før gjennomhøringa hadde planlagt en stortilt lansering av Hall som soloartist). Sacred Songs bærer preg av større eksperimentvillighet enn Hall & Oates-platene og er kanskje en litt glemt godbit som vi vil anbefale alle og sjekke ut.



Video: Hall & Oates "Private eyes"
Video: Todd Rundgren "Black Mariah"
Video: Van Morrison & The Band "Caravan"
Video: David Bowie "Young americans"
Video: Dusty Springfield "Son of a preacher man"

Festivalsommer 2

Festivalsommeren er på hell, men et av sesongens høydepunkter, Øyafestivalen, gjenstår. Festivalen, som finner sted i middelalderparken i tjukkeste Oslo, starta med klubbkonserter rundt omkring i byen på tirsdag og er ikke over før sent lørdag kveld. Som vanlig er det et imponerende program festivalen har satt sammen, med japanske Boredoms, Tool, Devendra Banhart, Lily Allen, The Jesus and Mary Chain, Roky Ericson, Tinariwen, Melvins og Primal Scream som noen av de største navnene. Platene kan du låne hos oss!

Ett av norges heftigste band for tida, Shining, sto på scenen i går ettermiddag og formidlet sin intense hybrid av jazz og progrock (se opptredenen her). For å få en ide om hvor Shining har hentet inspirasjon til musikken sin fra, anbefaler vi å ta en titt på følgende opptak, gjort i et av NRKs radiostudio tidligere i år, hvor gutta framfører King Crimsons klassiske "21st century schizoid man" på meget overbevisende vis.





Plater med Shining i biblioteket.
Hør mer musikk av Shining på MySpace.

Følg med på konsertene under Øyafestivalen her.