Dagens klassiker: Let It Be

Joda, vi kunne ha skrevet om Beatles-albumet med samme navn, men i dagens klassiker-spalte handler det om The Replacements og deres fantastiske plate Let It Be. Bandet ble dannet i Minneapolis i 1979 da Paul Westerberg (som da jobbet som vaktmester) ble med som vokalist i bandet bestående av Chris Mars på trommer og brødrene Tommy og Bob Stinson på henholdsvis bass og gitar. Let It Be er bandets tredje fullengder og ble sluppet i oktober 1984, så albumet har nylig fylt 30 år. Albumet viser at bandet tar stadig større steg som låtskrivere og en mer voksen side av bandet. Vel, kanskje ikke helt...

Let It Be starter med I Will Dare med Peter Buck fra R.E.M. på gitar, er der oppe blant de flotteste åpningssporene noensinne. En klassisk, catchy og sår poplåt med fremragende tekst av Westerberg, Frontfiguren med stor F, med kjærlighet og usikkerhet som evig aktuelle temaer. Festen blir tatt til et nytt nivå med Favorite Thing, We`re Coming Out og Tommy Gets His Tonsils Out, tre kjappe og frenetiske rockelåter på rappen, før tempoet blir tatt ned igjen med den nydelige Androgynous. Etter albumets eneste halvsvake låt, Kiss-coveren Black Diamond, kommer det flere topplåter som Unsatisfied, Seen Your Video, Sixteen Blue og Answering Machine. Gary's Got A Boner viser at bandet kanskje ikke hadde blitt så voksne allikevel, men den passer perfekt inn på Let It Be.

The Replacements slapp det fremragende albumet Tim i 1985, som skulle bli det siste albumet med den opprinnelige besetningen. Bob Stinson fikk sparken i 1986 på grunn av fyll, dop og rot, noe som bandet var viden kjent for. Pleased To Meet Me med "hiten" Alex Chilton (Big Star!) ble utgitt i 1987 og var også det siste virkelige gode albumet til bandet. Men det skal sies at Don't Tell A Soul fra '89 definitivt har sine høydepunkt.

I tidsrommet fra 1984 til 1987 var The 'Mats et av de beste rock and roll-bandene der ute. Start derfor med Let It Be. Bandet har i de siste årene spilt noen gjenforeningskonserter som har blitt meget godt mottatt og det er utrolig morsomt. Det hadde vært en krembooking til for eksempel Øyafestivalen. Det er vanskelig å finne gode liveopptak av bandet, spesielt fra Let It Be-perioden. Derfor legger vi ved opptaket av Alex Chilton fra Jimmy Fallon nå i høst som er deres første tv-opptreden på 25 år. Vi har Let It Be inne på musikkavdelinga, samt dokumentarfilmen Color Me Obsessed og biografien All Over But The Shouting. Let It Be-boken i serien 33 1/3 skrevet av Colin Meloy (frontfigur i The Decemberists og blodfan) får vi straks inn.

- David Jønsson

 

Mark Lanegan og hans mange prosjekter

Musikkavdelinga gratulerer Mark Lanegan så mye med femtiårsdagen i dag. Hvis de neste femti årene blir like interessante og produktive som de femti første har vært, har vi mye å glede oss til.

Det er ikke gjort i en håndvending å lage en oversikt over alle prosjektene han har vært involvert i, i større og mindre grad. Hjelp oss gjerne med å fylle hullene i denne oversikten.

Screaming Trees
Dette bandet kom fra Washington og var tilknyttet Seattle-scenen på nittitallet. De eksisterte fra 1985 til 2000. Lanegan var vokalist og låtskriver. Sweet Oblivion fra 1992 er det mest kjente (og beste) albumet deres.

Isobel Campbell & Mark Lanegan
Isobel Campbell, kjent fra Belle and Sebastian, har gitt ut tre plater sammen med Mark Lanegan. Musikken har stort sett vært skrevet og produsert av Campbell, og de to har sunget sammen. Campbells lyse, klare stemme danner en fin kontrast til Lanegans dype bass. Skivene de har gitt ut er Ballad of the Broken Seas fra 2006, Sunday At Devil Dirt fra 2008 og Hawk fra 2010.

Duke Garwood & Mark Lanegan
I 2013 kom plata Black Pudding der Lanegan jobber med den britiske multiinstrumentalisten Duke Garwood. Lanegan har omtalt Garwood som hans favorittartist gjennom tidene.

The Gutter Twins
Dette er en duo band bestående av Greg Dulli (kjent fra The Afghan Whigs) og Mark Lanegan. De har gitt ut en skive sammen, Saturnalia som kom i 2008.

The Twilight Singers
Lanegan har også vært med på flere Twilight Singers-plater. Dette er enda et av Greg Dullis band.

Mad Season
Band med musikere fra Pearl Jam, Alice in Chains og Screaming Trees. Ga ut ett album, Above, i 1995. Lanegan synger på et par av låtene, ellers er Layne Staley hovedvokalist. Senere døde to av medlemmene av overdoser, så det planlagte andrealbumet ble aldri noe av.

Queens of the Stone Age
Dette bandet er mer å regne som et musikerkollektiv, med tanke på alle musikerne som kommer og går. Lanegan var med på flere låter på Songs for the Deaf fra 2002, minst fire låter på Lullabies to Paralyze fra 2005, én låt på Era Vulgaris fra 2007 og to låter fra  ... Like Clockwork fra 2013.

Creature With the Atom Brain
Lanegan bidro på skivene I Am the Golden Gate Bridge i 2007, Transylvania i 2009 og The Birds Fly Low i 2012 

Soulsavers
Soulsavers er en elektronika-duo, og Lanegan har medvirket på to av skivene deres, It's Not How Far You Fall, It's the Way You Land fra 2007 og Broken fra 2009

Plater utgitt som Mark Lanegan
The Winding Sheet, 1990
Whiskey For The Holy Ghost, 1994
Scraps at Midnight, 1998
I'll Take Care of You, 1999
Field Songs, 2001
Imitations, 2013 (versjoner av gamle standardlåter)

Plater utgitt med The Mark Lanegan Band
Bubblegum, 2004
Blues Funeral, 2012
Phantom Radio, 2014

Et lite utvalg av andre plater han har medvirket på:
Ball-hog or Tugboat (Mike Watt, 1995)
We Are Only Riders. The Jeffrey Lee Pierce Sessions Project, 2009
Little Beast (Christine Owman, 2013)
I'm Not There. Filmmusikk. (2007)

The Lonely Night, singel utgitt sammen med Moby i 2013.

Mens vi venter på at The Mark Lanegan Band skal komme til Norge (de spiller på Rockefeller 3. februar), kan vi nyte dette herlige liveopptaket.

– Ranja Bojer

Mark Lanegan i samlinga Screaming Trees i samlinga
The Gutter Twins i samlinga
Queens of the Stone Age i samlinga
The Twilight Singers i samlinga
We Are Only Riders
Filmmusikken til I'm Not There

Stor skrivekunst om stor kunstner – Bob Dylans memoarer og hvorfor du bør lese dem

Chronicles vol. 1 er den noe ironiske tittelen på Bob Dylans selvbiografi fra 2004. (Memoarer del 1 har den blitt hetende på norsk, i Hans Marius Stormoens oversettelse.) Jeg aner ikke hvorfor jeg ventet i ni år med å lese den, kanskje jeg ble skremt av å ha forsøkt å lese Tarantula som tenåring. Dette er noe helt annet. Hver side i denne boka er en litterær nytelse. Det er ingen selvfølge at en mann som kan skrive sanger også kan skrive bok. Samtidig oppleves det som selvfølgelig når man først leser boka. Den er så veldig dylansk, uten at jeg skal beskrive det noe nærmere.

Dylan spilte på alle klubber og puber i New York, sov rundt på sofaene til folk, han forteller om bøkene han leste, musikken han hørte på, hva som rørte seg i tiden. Hva som manglet. Han forteller om bestemora hans, som fortalte at han måtte være snill, fordi alle han kom til å møte i livet kjemper en hard kamp. Han forteller om Roy Orbison, som overskred sjangre, til og med de som enda ikke var oppfunnet. «With Roy you didn’t know if you were listening to mariachi or opera. He kept you on your toes. (…) He sang like a professional criminal», mens alt det andre på radioen på den tiden «came at you like you didn’t have a brain».

Han forteller om Harry Belafonte, «Everything about him was gigantic. Harry was the rare type of character that radiates greatness and you hope some of it rubs off on you. The man commands respect.» Harry Belafonte forteller i sin egen selvbiografi om hvor overrasket og glad han ble av de to sidene Dylan skrev om ham. Dylans første plateinnspilling noensinne var da han spilte munnspill på Belafontes Midnight Special.

Dylan forteller om at han leste gamle artikler fra 1800-tallet på mikrofilm på biblioteket, om første gang han hørte Hank Williams, «The sound of his voice went through me like an electric rod”, om hvordan han reagerte da han hørte at Hank var død. «The silence of outer space never seemed so loud.» Han forteller om kunstnerisk tørke, om å være på turné med Tom Petty and the Heartbreakers mens han følte at hans egen tid som skapende artist var forbi.

Noe av det mest smertelige er å lese om hvordan han opplevde å bli utpekt til talsmann for en generasjon – en generasjon han hadde lite til felles med og visste lite om, som han sier. Han så på seg selv som en fyr som hadde laget noen sanger, en familiemann som prøvde å være sann mot seg selv. Han drømte om et rolig familieliv, men uansett hvor de flyttet ble gaten utenfor fylt av marsjerende mennesker som krevde at han kom ut og ledet dem. «I felt like a piece of meat that someone had thrown to the dogs.»

Chronicles er en utradisjonell selvbiografi i den forstand at den i liten grad er en kronologisk gjennomgang av Dylans liv og karriere. Dette er en helt annen type bok. Det var mange ting jeg hadde sett fram til å lese om, men ble snytt for. Han hopper glatt over lange og viktige perioder i sin karriere. Det meste blir ikke nevnt med et ord. Men det går likevel ikke an å være skuffet over Chronicles. For den er noe helt annet, noe mer. I størsteparten av boka forteller han utvalgte episoder og anekdoter, gjerne svært detaljert. Som leser vet man ikke engang om det han skriver er sant. Men det spiller ingen rolle, for først og fremst er denne boka god litteratur.

Innspillingen av Oh Mercy, med Daniel Lanois som produsent, blir viet stor plass. Plata ble spilt inn i New Orleans, og beskrivelsen av byen er ett av mange litterære høydepunkter i boka. Etter dette gjør vi et hopp tilbake i tid, og Dylan forteller igjen om tiden før han ble etablert artist.

Etter at Dylan hørte – virkelig hørte – Woody Guthrie, ville han ikke spille noe annet enn Guthrie-låter etterpå.  «I listened all afternoon to Guthrie, as if in a trance, (…) feeling more like myself than ever before.» Andre artister som får hederlig omtale er Johnny Cash («ten thousand years of culture fell from him») og Robert Johnson («I immediately differentiated between him and anyone else I had ever heard.»).

I denne siste delen av boka får vi interessante innblikk i noe av det som har formet Dylan som kunstner. Guthrie er allerede nevnt. På den tiden skrev ikke Dylan låter selv, og han hadde egentlig aldri vurdert det heller. Det var ikke sånt folk drev med i hans kretser. Men så gikk han på teateret og fikk høre musikk av Kurt Weill og Bertold Brecht. Han bruker flere sider på å beskrive denne åpenbaringen, og han forteller hvordan det fikk ham til å begynne å produsere eget låtmateriale.

Chronicles er en ekstraordinær leseropplevelse.  Sjelden har jeg lest en mer velskrevet bok. Jeg brukte lang tid på den, hver side er så innholdsrik, så full av finurlige språklige bilder, av velklingende formuleringer. Dette er den perfekte bok for den som er interessert i både litteratur og musikk.

Det er blitt lovet en del to og en del tre av Chronicles. Nå vet jeg hvorfor folk går og venter så utålmodig på disse. Det gjør nemlig jeg også.

– Ranja Bojer
Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no

Bob Dylan i samlinga:

Bøker av Dylan 
Bøker om Dylan
CD-er
Vinyl
Filmer

Welcome To The Fillmore East

The Allman Brothers Band At Fillmore East fra 1971 er viden kjent som et av historiens beste livealbum. På albumet som ble spilt inn over 3 konserter i mars '71, fyrer bandet på alle sylindre og gir oss gåsehudfremkallende versjoner av blant annet In Memory of Elizabeth Reed og Whipping Post. YouTube-kanalen Music Vault offentliggjorde nylig et opptak av bandet fra Fillmore East seks måneder tidligere, nærmere bestemt 23. september 1970. Her får vi muligheten til både å se og høre bandet i et unikt opptak fra deres storhetstid, faktisk på dagen til utgivelsen av andrealbumet Idlewild South.

Selv om vokalen til Gregg Allman er altfor lav, spesielt i første halvdel og at opptaket er selvfølgelig altfor kort, er dette helt klart verdt å få med seg. Man blir sittende med hakeslepp over hvor bra og samspilte bandet var i denne perioden, hvor selvsagt Duane "Skydog" Allman utmerker seg. Grunnen til at opptaket kun varer i 25 minutter er at det er en del av et tv-program kalt Welcome To The Fillmore East, hvor også blant annet The Byrds og Van Morrison opptrådte.

Duane Allman og bassist Berry Oakley døde i motorsykkelulykker med kort tids mellomrom (Allman i oktober '71 og Oakley i november '72), men bandet fortsatte videre og ga ut klassikere som Eat A Peach (1972) og Brothers and Sisters (1973). Bandet har 45 års jubileum i år og har samtidig annonsert at de skal gi seg. De hadde nettopp sin avslutningskonsert i New York (http://www.rollingstone.com/music/live-reviews/the-allman-brothers-band-take-a-final-bow-at-epic-beacon-theatre-show-20141029). Du kan derfor ha din private feiring ved å sette av en liten halvtime og få med deg klippet, det blir nesten ikke bedre enn dette!

- David Jønsson

Cat Stevens alias Yusuf Islam ruller igjen. On the Peace Train

Yusuf Islam har han kalt seg siden han ble muslim, foreldrene kalte ham Steven Demetre Georgiou, men han er kanskje mest kjent som Cat Stevens. Det var under det navnet han ga ut sine mest kjente album og singler. Nå er han på turné igjen, Peace Train Late Again Tour 2014 er i disse dager på veien i Europa.

Siden 1967 har Stevens/Islam gitt ut fjorten studioalbum (ikke medregnet det han på sitt nettsted omtaler som religiøse utgivelser), og det var på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet han hadde sin storhetstid som musiker. Flere av albumene fra denne perioden toppet salgslistene, og flere av låtene har vi hørt i utallige coverversjoner, spesielt Wild World og Morning Has Broken. Stevens slo altså an både som albumartist og som singelmaker. Tekstene bar ofte preg av en spirituell søken, og denne søken førte til at han konvertere til Islam i 1979.

Etter konverteringen skiftet han altså navn, og i tillegg trakk han seg tilbake som artist. På nittitallet og utover 2000-tallet kom flere religiøse plater, men det var først i 2006 at han var tilbake som pop-/visesanger. I år kom den tredje platen etter den lange pausen, Tell 'em I'm Gone, produsert av selveste Rick Rubin. Ifølge en anmeldelse låter denne platen på sitt beste som «Cat Stevens meets rhythm and blues». I høst kom også boka Why I Still Carry a Guitar, der Yusuf Islam forteller om livet sitt og de valgene han har tatt, og også imøtegår  noen av de underlige ryktene som har svirret om ham etter at han forsvant fra offentligheten. Boka har allerede rukket å få prisen for beste internasjonale ikke-fiksjonelle bok, på Sharjah International Book Fair 2014.

Denne plata har vi til utlån på vinyl.

Som en kuriositet kan jeg på tampen nevne at Islam i 2004 fikk utdelt en pris for sitt arbeide med å «alleviate the suffering of thousands of children and their parents and dedicating himself to promoting peace, reconciling people and the condemnation of terrorism.» Prisen ble delt ut av ingen ringere enn Mikhail Gorbatsjov, og kåringen var gjort av en komité av tidligere mottakere av Nobels fredspris. Dette altså til samme mann som i 2004 ble nektet innreise til USA fordi navnet hans lignet på navnet til en person som sto på lista deres over skumle personer.

Vi avslutter med en gammel perle fra den gang han het Stevens, så kan dere heller komme på biblioteket og låne de siste skivene hans.

– Ranja Bojer

Cat Stevens og Yusuf Islam i samlinga

Black Magic Woman

På denne dag i 1970 ble Santanas versjon av Black Magic Woman sluppet på singel. Låten var opprinnelig skrevet av Peter Green, og ble spilt inn av Fleetwood Mac i 1968. Men det var først i Santanas tapning at låten ble en hit.

Santanas versjon av Black Magic Woman har i sammenligning med originalen et mer jazza preg, og bandet har lagt til noen karibiske elementer. Det er Gregg Rolie (som senere ble vokalist i Journey) som har hovedvokalen på dette sporet. Carlos Santana spiller Gibson Les Paul. Santana hektet på en knappe to minutter lang instrumental på slutten av sin versjon. Denne heter Gypsy Queen og ble skrevet av den ungarske jazzgitaristen Gábor Szabó i 1966. Låten er å finne på Santanas andre studioalbum, Abraxas, som også inneholder hiten Oye Como Va.

I januar 1998 ble Carlos Santana innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Samme år ble også Peter Green innlemmet sammen med resten av Fleetwood Mac. Og da lå selvfølgelig forholdene godt til rette for at Peter Green og Carlos Santana skulle framføre Black Magic Woman sammen.

Likevel tenkte jeg vi skulle kose oss med en gammel versjon i dag.

  – Ranja Bojer

Santana i samlinga

Dagens klassiker: The Velvet Underground

The Velvet Undergrounds tredje album ble sluppet 12.mars 1969 og er det første albumet uten John Cale. Cale ble erstattet av Doug Yule, som tidligere hadde vært med i The Grass Menagerie og senere på 70-tallet skulle gi ut to flotte album med vestkystrockerne i American Flyer. På The Velvet Underground får vi høre en mildere og mer nedtonet versjon av Velvet Undergrounds støykunstrock som dominerte forgjengerne The Velvet Underground & Nico (1967) og White Light/White Heat (1968). I stedet får vi høre folkinspirerte låter som Pale Blue Eyes, Candy Says (om Warhol-musen Candy Darling), Beginning To See The Light og After Hours. Det er en fredelig og harmonisk stemning på albumet, samtidig som det er sårt og vakkert. Ni minutter lange The Murder Mystery er vel den eneste låten som kunne ha passet inn på deres to første album.

Lester Bangs var en av de som ikke var fornøyde med albumet og i sin anmeldelse i Rolling Stone trekker han spesielt frem Pale Blue Eyes som en av låtene som ikke holder mål. I følge Bangs er låten en "folky ballad that never really gets off the ground either musically or lyrically". 45 år senere er det vanskelig å forstå helt hva Bangs mente, for min del er Pale Blue Eyes en av de beste låtene Lou Reed har skrevet.

Backkatalogen til Velvet Underground har blitt reutgitt flere ganger og nå har vi kommet til 45-års utgaven av dette albumet som kommer senere i november. Som en bonus har vi lagt ved et klipp av Pale Blue Eyes fra gjenforeningsturneen i 1993 med John Cale på plass.

- David Jønsson

Vinteren med Vivaldi

Vinteren er i gang og ingenting er mer naturlig enn å fylle ørene med Antonio Vivaldis store barokkslager L`Inverno fra Le Quattro Stagiono (eller Vinteren fra De fire årstider, om du ikke er så god i italiensk).

De fire årstidene er fire fiolinkonserter skrevet av Vivaldi i 1723. Konsertserien består av Våren, sommeren, Høsten og nettopp Vinteren, som også kan påstås å være den best kjente. Dette er på alle måter ekte rocknroll-barokk. Her snakker vi dramatisk festmusikk med røde vinflekker på hvit skjorte, parykker på snei og skjemtende ord fra grov mannemunn.

Kanskje har du hørt de fire årstider på restaurant, pent og pyntelig fremført over et middelmådig stereoanlegg, mens du har inntatt middagen din i ordnede former.  De fire årstider er nemlig en av kunstmusikkens mest innspilte verker. Dermed også i svært mange tilfeller radbrukket og ødelagt, og servert på fullstendig gal måte. Først på 80-tallet begynte man i enkelte kretser å fremføre barokk-musikk med tidsriktige instrumenter og med dynamikken som trengs for å løse opp hemninger og skape datidens personlige intensitet.

Under kan du høre en kool og suggerende fremførelse av Fabio Biondi og bandet hans Europa Galante. Legg merke til at alle fiolinistene og bratsjistene står. Fabio bruker også buen sin til å slå strengene med og skaper illusjonen om klaprende tenner i vinterkulden, og mannen på tangenter tar seg store friheter i forhold til komposisjonen (noe han også har lov til i følge barokkens musikalske normer). Vivaldi skrev forresten også noen små sonetter til hver av konsertene.

Innlegget er tidligere publisert hos Deichman Musikkblogg.
Tekst: Gunnar Vilberg

De fire årstider i samlinga

Dagens klassiker: Steve McQueen

Det er mange album som har en ekstra stor plass i hjertet til Musikkavdelinga. Steve McQueen av Prefab Sprout fra 1985 er et slikt album. Andrealbumet til Prefab Sprout viser hvilken utrolig låtskriver Paddy McAloon er. Låter som Bonny, When Love Breaks Down og Goodbye Lucille #1 går inn i historien som tidløse pop-perler. McAloon har vist sin teft for sofistikert pop i gjennom hele bandets karriere, men kommer bare tidvis opp mot høydene på Steve McQueen. Tittelen på albumet støtte ikke overraskende på problemer i USA, hvor de etterlatte av skuespilleren Steve McQueen nektet bandet å bruke navnet. Derfor ble albumet lansert som Two Wheels Good i USA, en tittel som ikke har helt den samme snerten som navnet til den ikoniske skuespilleren.

På albumcoveret ser vi bandet rundt en motorsykkel som kan ses på som en hyllest til mannen, ettersom McQueen hadde en forkjærlighet for Triumph-motorsykler og i tillegg som en kobling til filmklassikeren The Great Escape (som også anbefales på det sterkeste). McAloon sliter både med synet og hørselen, noe som gjør at han lever et tilbaketrukket liv i Durham, ikke så langt unna Newcastle. Heldigvis kommer det fortsatt album fra mannen, fjorårets Crimson/Red er også absolutt verdt å sjekke ut. Men hvis du vil gjøre deg kjent med Prefab Sprout, er det sophistipop-mesterverket Steve McQueen du bør starte med. Albumet har vi selvfølgelig til utlån på Musikkavdelinga. Under kan du se et flott liveklipp av Bonny fra München i 1985. 

- David Jønsson

Ny Decemberists-skive like over nyttår

Musikkavdelinga gleder seg over at Decemberists kommer med ny plate snart. 20. januar skal de slippe albumet What a Terrible World, What a Beautiful World. Det blir det første studioalbumet siden 2011, da finfine The King is Dead stadig snurret på spilleren hos mange av oss. (I 2012 slapp de liveskiva We All Raise Our Voices to the Air, som ble spilt inn i 2011.)

Dette er låtene vi får servert i januar:
1. The Singer Addresses His Audience
2. Cavalry Captain
3. Philomena
4. Make You Better
5. Lake Song
6. Till The Water’s All Long Gone
7. The Wrong Year
8. Carolina Low
9. Better Not Wake the Baby
10. Anti-Summersong
11. Easy Come, Easy Go
12. Mistral
13. 12/17/12
14. A Beginning Song

Albumet blir tilgjengelig på CD, på dobbel vinyl og som mp3. Det kommer også en DeLuxe-utgave med alt dette og mere til, for de som vil ha litt ekstra.

Decemberists legger også ut på turné på nyåret. Foreløpig er det ikke satt opp noen konserter i Norge, men nettsiden deres lover flere datoer etter hvert, så det er lov å håpe.

Frontfigur Colin Meloy gjorde et noe uvanlig stunt her om dagen for å promotere den nye skiva. Han stilte seg opp på gata i Brooklyn og spilte en helt ny låt:

Mens vi venter på den nye skiva kan vi trygt spille de gamle noen ganger til. Det tåler de. Og vi har dem på biblioteket.

  – Ranja Bojer

Decemberists i samlinga

Bored In The Usa

Josh Tillman (også kjent som J. Tillman) har en høy stjerne her på Musikkavdelinga. I disse dager går han under artistnavnet Father John Misty, en karakter som er en blanding av en forførerisk predikant, kultleder og eksentrisk rockestjerne. Tillman flyttet til musikkmetropolen Seattle tidlig på 2000-tallet og fikk fart på sin karriere etter å ha blitt oppdaget av Damien Jurado. Etter et par fine og lavmælte soloalbum ble Tillman med som trommeslager i bandet Fleet Foxes, som høstet glimrende kritikker og lovord allerede fra den første ep'en Sun Giant som kom ut i 2008. Fleet Foxes sine flerstemte vokalharmonier og vestkystrock-inspirerte låter ble en stor suksess, spesielt i Europa.

Gjennombruddet med det selvtitulerte debutlalbumet resulterte i intensiv turnering verden rundt, noe som førte til at andrealbumet Helplessness Blues ble utsatt til 2011. Helplessness Blues var mørkere enn sin forgjenger og det var tydelig at bandet merket presset rundt deres plutselige suksess, noe som kom frem i tekstene til frontfigur Robin Pecknold. Tillman sluttet i bandet tidlig i 2012 for å satse videre på sine egne prosjekter og i april samme år ble Fear Fun, det første albumet til Father John Misty utgitt på Sub Pop. Albumet er produsert av Laurel Canyon-kompisen Jonathan Wilson som de siste årene har produsert flotte album for bl.a Dawes og Roy Harper og ikke minst har gitt ut to fantastiske album selv, spesielt Fanfare fra 2013.

Fear Fun var et av høydepunktene i musikkåret 2012, hvor lettere surrealistiske og utleverende tekster blandet med Wilsons produksjon og fengende melodier førte til et flott album. På Late Show med David Letterman 3.november fikk vi se og høre første smakebit fra det nye albumet I Love You, Honeybear som kommer over nyttår. Tillman fremfører låten Bored In The Usa (en liten ironisk Springsteen-hommage der altså) med strykere og bokslatter og fremstår som en moderne Harry Nilsson. Det lover utrolig bra for det nye albumet.

PS: Det er også verdt å sjekke ut Tillmans innspilling av hele (!) Tonight's The Night albumet til Neil Young på Aquarium Drunkard.

- David Jønsson

Verdens sterkeste kvinne – Bi Kidude fra Zanzibar

Verdens sterkeste kvinne kom fra Zanzibar. Hun var musiker, hun ble hundre år gammel og hun utfordret gjerne 20 år gamle gutter til boksekamp.

21. desember 2010, på stranda på østkysten av Zanzibar, mangeognitti år gamle Bi Kidude holder konsert. I time etter time etter time, med pauser der hun røyker sigaretter og drikker sprit. Strandbålene brenner, det er folk overalt, hundrevis av mennesker har valfartet for å få oppleve legenden på nært hold.

For Bi Kidude var en legende, også da hun levde. Det be skrevet bøker om henne, lagd film, holdt forelesninger. En muslimsk kvinne som på 40-tallet kastet sløret og barberte hodet, som ga unge kvinner seksualundervisning, som røyket, drakk, danset, flørtet, sang og spilte trommer; en sensasjon, det var det denne kvinnen var, knøttliten, gammel og skrukkete, med en enorm autoritet og aura. Hun var en skikkelse omspunnet av mystikk og myter. Alle på Zanzibar visste hvem hun var. Alle elsket henne.

Ingen, ikke en gang hun selv, visste når hun ble født, men hun visste at det var før første verdenskrig («det var på den tiden da vi brukte rupier»). Noen hevdet hun bare er i nittårene, andre hevdet hun var 113. Karrieren hennes startet på 20-tallet, og sannsynligvis var hun i flere år verdens eldste praktiserende vokalist. I februar 2012 opptrådte hun på Sauti za Busara, en årlig musikkfestival på Zanzibar. Hun var mest kjent for taarab-musikken, en musikkform som kombinerte et arabisk lydbilde med afrikanske rytmer.

Hele livet gikk hun barbeint. «Idet du tar på sko blir du svak», skal hun ha sagt. (Hvorvidt hun fravek dette prinsippet da hun turnerte i Europa, sier historien ingenting om.) Hun hadde flere ektemenn og mange elskere gjennom livet, men ingen barn. Men hun kalte alle hun snakker med for «mitt barn», og hun var raus med menneskene rundt seg, stoppet og snakket med alle hun traff, elsket all oppmerksomheten.

Kimte Beach Inn var et svært avslappet sted på stranda i Jambiani, Zanzibar. Vertskapet fortalte at de skulle arrangere konsert, at det kom til å komme masse, masse folk. Jeg så for meg rigging av scene og lydprøver, men dagen skred fram og ingenting slikt skjedde. Det som derimot skjedde, var at stranda fyltes opp av zanzibarere, landsbyboere fra fjern og nær. Folk strømmet på, voksne, unger og gamle, kvinner svøpt i fargerike kangaer, de kom i små flokker, langs stranda og langs veien. Alle kom for å se, høre og oppleve Bi Kidude.

Så kom hovedpersonen og hennes band, en bitteliten, eldgammel kvinne med et tannløst og hjertelig smil, og noen damer som bar på trommer og et teppe. Det var det hele. Ingen scene, ingen kabler, ingen rigging. De sto der på et teppe på stranda og sang og trommet og danset hele ettermiddagen og kvelden, til langt på natt. De danset så rumpene ristet og tilskuerne jublet og lo. Innimellom skled det såpass ut at publikummere kastet seg med i dansen, denne dansen gikk i stor grad ut på å gni underliv mot underliv til ellevill glede for tilskuerne.

Publikum besto av hundrevis av lokale landsbyboere og et titalls turister, alle samlet i en tett sirkel rundt Bi Kidude, alle feststemte, leende, glade. Stemningen var oppunder himmelhvelvingen. Det var ikke lett å komme til for å se. Barna løp rundt og lekte, noen krøp mellom beina på de voksne for å sitte fremst, noen fikk sitte på skuldrene. Bi Kidude sang og trommet på teppet i sanda, under den store, mørknende, afrikanske himmelen.

Jeg har vært på mange konserter i mitt liv, rockekonserter med unge, sterke menn som har holdt på i et par, i spesielle tilfeller kanskje tre, timer. Men denne gamle kvinnen gav seg ikke så lett. Ungene sovnet i sanda, eller på ryggene til mødrene, sola gikk ned, bålene brant mot himmelen og månen lyste måpende ned på oss. Bi Kidude tok seg nok en pause, nok en dram konyagi og nok en Portsman-sigarett, og så gjøv de løs igjen, ristet løs på hoftene, dundret løs på trommene med seige, muskuløse armer. Sangen og rytmene danset bortover stranda og utover havet, lenge etter at lukta av grillspyd hadde svunnet hen, lenge etter at grillene var blitt kalde og kokken hadde kastet seg ut i dansen.

Da Bi Kidude var ferdig hadde jeg for lengst gått og satt meg et stykke unna, men da hun gikk forbi meg kom hun til min overraskelse og glede bort og takket meg og tok meg i handa. Heldigvis husket jeg i befippelsen å si «Shikamoo», som er en respektfull hilsen til en eldre person. Er det noen som har gjort seg fortjent til denne hilsenen så må det være Bi Kidude.

17. april 2013 døde Bi Kidude. Måtte hennes lys skinne herfra og til evigheten!

– Ranja Bojer
Innlegget er tidligere publisert på rotrock.no

Dokumentarfilmen om Bi Kidude har vi til utlån