Chronicles vol. 1 er den noe ironiske tittelen på Bob Dylans selvbiografi fra 2004. (Memoarer del 1 har den blitt hetende på norsk, i Hans Marius Stormoens oversettelse.) Jeg aner ikke hvorfor jeg ventet i ni år med å lese den, kanskje jeg ble skremt av å ha forsøkt å lese Tarantula som tenåring. Dette er noe helt annet. Hver side i denne boka er en litterær nytelse. Det er ingen selvfølge at en mann som kan skrive sanger også kan skrive bok. Samtidig oppleves det som selvfølgelig når man først leser boka. Den er så veldig dylansk, uten at jeg skal beskrive det noe nærmere.
Dylan spilte på alle klubber og puber i New York, sov rundt på sofaene til folk, han forteller om bøkene han leste, musikken han hørte på, hva som rørte seg i tiden. Hva som manglet. Han forteller om bestemora hans, som fortalte at han måtte være snill, fordi alle han kom til å møte i livet kjemper en hard kamp. Han forteller om Roy Orbison, som overskred sjangre, til og med de som enda ikke var oppfunnet. «With Roy you didn’t know if you were listening to mariachi or opera. He kept you on your toes. (…) He sang like a professional criminal», mens alt det andre på radioen på den tiden «came at you like you didn’t have a brain».
Han forteller om Harry Belafonte, «Everything about him was gigantic. Harry was the rare type of character that radiates greatness and you hope some of it rubs off on you. The man commands respect.» Harry Belafonte forteller i sin egen selvbiografi om hvor overrasket og glad han ble av de to sidene Dylan skrev om ham. Dylans første plateinnspilling noensinne var da han spilte munnspill på Belafontes Midnight Special.
Dylan forteller om at han leste gamle artikler fra 1800-tallet på mikrofilm på biblioteket, om første gang han hørte Hank Williams, «The sound of his voice went through me like an electric rod”, om hvordan han reagerte da han hørte at Hank var død. «The silence of outer space never seemed so loud.» Han forteller om kunstnerisk tørke, om å være på turné med Tom Petty and the Heartbreakers mens han følte at hans egen tid som skapende artist var forbi.
Noe av det mest smertelige er å lese om hvordan han opplevde å bli utpekt til talsmann for en generasjon – en generasjon han hadde lite til felles med og visste lite om, som han sier. Han så på seg selv som en fyr som hadde laget noen sanger, en familiemann som prøvde å være sann mot seg selv. Han drømte om et rolig familieliv, men uansett hvor de flyttet ble gaten utenfor fylt av marsjerende mennesker som krevde at han kom ut og ledet dem. «I felt like a piece of meat that someone had thrown to the dogs.»
Chronicles er en utradisjonell selvbiografi i den forstand at den i liten grad er en kronologisk gjennomgang av Dylans liv og karriere. Dette er en helt annen type bok. Det var mange ting jeg hadde sett fram til å lese om, men ble snytt for. Han hopper glatt over lange og viktige perioder i sin karriere. Det meste blir ikke nevnt med et ord. Men det går likevel ikke an å være skuffet over Chronicles. For den er noe helt annet, noe mer. I størsteparten av boka forteller han utvalgte episoder og anekdoter, gjerne svært detaljert. Som leser vet man ikke engang om det han skriver er sant. Men det spiller ingen rolle, for først og fremst er denne boka god litteratur.
Innspillingen av Oh Mercy, med Daniel Lanois som produsent, blir viet stor plass. Plata ble spilt inn i New Orleans, og beskrivelsen av byen er ett av mange litterære høydepunkter i boka. Etter dette gjør vi et hopp tilbake i tid, og Dylan forteller igjen om tiden før han ble etablert artist.
Etter at Dylan hørte – virkelig hørte – Woody Guthrie, ville han ikke spille noe annet enn Guthrie-låter etterpå. «I listened all afternoon to Guthrie, as if in a trance, (…) feeling more like myself than ever before.» Andre artister som får hederlig omtale er Johnny Cash («ten thousand years of culture fell from him») og Robert Johnson («I immediately differentiated between him and anyone else I had ever heard.»).
I denne siste delen av boka får vi interessante innblikk i noe av det som har formet Dylan som kunstner. Guthrie er allerede nevnt. På den tiden skrev ikke Dylan låter selv, og han hadde egentlig aldri vurdert det heller. Det var ikke sånt folk drev med i hans kretser. Men så gikk han på teateret og fikk høre musikk av Kurt Weill og Bertold Brecht. Han bruker flere sider på å beskrive denne åpenbaringen, og han forteller hvordan det fikk ham til å begynne å produsere eget låtmateriale.
Chronicles er en ekstraordinær leseropplevelse. Sjelden har jeg lest en mer velskrevet bok. Jeg brukte lang tid på den, hver side er så innholdsrik, så full av finurlige språklige bilder, av velklingende formuleringer. Dette er den perfekte bok for den som er interessert i både litteratur og musikk.
Det er blitt lovet en del to og en del tre av Chronicles. Nå vet jeg hvorfor folk går og venter så utålmodig på disse. Det gjør nemlig jeg også.
– Ranja Bojer
Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
Bob Dylan i samlinga:
Bøker av Dylan
Bøker om Dylan
CD-er
Vinyl
Filmer
