22.12.14

Ry Cooder – fra Paris, Texas til Timbuktu, Mali


Første gang jeg la merke til Ry Cooder var gjennom filmmusikken til Paris, Texas. Vi spilte den plata igjen og igjen; de smygende gitartonene, med smak av ørken og ødemark. Ingenmannsland. Og så til slutt den ensomme, triste historien som sto perfekt til musikken, langsom og melankolsk.

Det er vanskelig å si noe kort og oppsummerende om Cooder, han har en bredde få kan matche, uten at det har gått ut over kvaliteten på musikken han har spilt, arrangert, komponert eller produsert. Han har vært aktiv musiker siden sekstitallet, da han blant annet spilte med Captain Beefheart og Taj Mahal. Siden har han samarbeidet med utallige musikere innen flere ulike sjangere. Han har gravd fram gamle amerikanske skatter og spilt dem inn på nytt, han har gitt ut soloplater, filmmusikk og vært gjesteartist på plater av artister som Johnny Cash, Nancy Sinatra, Arlo Guthrie, Little Feat, Van Morrison, Rolling Stones og mange flere.

De senere år har Cooder brukt mye av sin tid på å samarbeide med folkemusikere fra ulike land og verdensdeler. Mest kjent er Buena Vista Social Club fra 1997. I 1999 kom dokumentarfilmen med samme navn, regissert av Wim Wenders, samme mann som lagde Paris, Texas noen tiår tidligere. Dokumentaren ble nominert til en Oscar i 2000. Cooder reiste til Cuba, tanken var å spille inn musikk sammen med kubanske og vestafrikanske musikere, men vestafrikanerne ble sittende fast et sted på veien, så de kom aldri fram. Cooder begynte arbeidet med å oppspore glemte kubanske musikere, og han fant den ene etter den andre, gamle, falmede stjerner fra en svunnen tid, enkelte hadde ikke spilt på over ti år, noen hevdet de ikke kunne spille lengre. Men det kunne de, noe denne perlen av en plate viser med all tydelighet. Resultatet ble «et bisart band som aldri eksisterte på sekstitallet», ifølge Joachim Cooder, sønnen til Ry, som medvirker som perkusjonist på både plata og i filmen (og som har fortsatt å spille med faren siden). Den ble en verdenssuksess, og Ibrahim Ferrer er den største stjernen av dem alle, med en fremtredende rolle både i filmen og på plata; den vakre, gamle mannen, med en glød og dybde i de mørke øynene, en dybde som gjenspeiler seg i stemmen hans. Buena Vista Social Club var en stor suksess både for Cooder og for de kubanske musikerne, som hadde sin siste felles konsert i Carnegie Hall 1. juli 1998. I ettertid har flere av de aldrende musikerne som fikk sitt comeback med denne plata, sluppet soloalbum.

Ry Cooder
Cooder ble født i California, og begynte å spille gitar som treåring. Han er mest kjent som slidegitarist, og har figurert høyt på ulike kåringer over de beste gitaristene gjennom tidene. Men han spiller også andre instrumenter, blant annet instrumenter fra ulike folkemusikktradisjoner han har jobbet med. På nittitallet vant han to grammypriser for sitt samarbeid med musikere fra andre musikkulturer. Den første var for plata A Meeting By The River med inderen V.M. Bhatt, og den andre var for Talking Timbuktu med malieren Ali Farka Touré.

Cooder har alltid vært en studiomusiker, han liker ikke å spille live, å bli sett og vurdert mens han spiller musikken sin. Han vil spille uten å måtte forholde seg til et publikum, han liker rett og slett ikke å opptre. Derfor har han ikke drevet noen utstrakt turnévirksomhet, og da skiva Live in San Francisco kom i fjor, var det den første liveskiva hans på 35 år, og den andre i hele hans karriere. Denne plata er innom flere epoker i hans karriere, og består blant annet av mye rootsmusikk.

Vi runder av med et klipp som viser Cooder som slidegitarist. Dette er hans versjon av Guthrie-låten Vigilante Man, avslutningssporet  på plata Into the Purple Valley fra 1972.


 

Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
Tekst: Ranja Bojer

Ry Cooder i samlinga


18.12.14

Curtis Mayfield – Curtis/Live!


Curtus


Noen ganger kan musikk føles vagt meningsløst. For eksempel når folk blir halshugd foran et kamera et eller annet sted ute i ørkenen i Irak, barn blir utsatt for gassangrep i Syria eller hele landsbyer utslettes av ebola i Vest-Afrika. Da kan jeg finne en form for trøst i en plate som «Curtis /Live!».


Curtis Mayfield er en av de viktigste politiske agitatorene i rockosfæren, samtidig som musikken hans holder et usedvanlig høyt nivå. På denne konsertskiva er det i tillegg en tilstedeværelse og nærhet mellom sal og scene som løfter musikk og tekst opp på et høyere nivå.

1960-tallet var et politisk tiår i USA, i tillegg til at alle fikk langt hår og sleng i buksene. Folk flest så muligheten til en ny generasjons politkk med John F. Kennedy. Borgerretighetsbevegelsen hadde sterkt momemtum og den offentlige segregeringspolitikken i sørstatene ble lagt død. Vietnamkrigen skapte en proteststorm mot det etablerte som ingen hadde sett maken til. Det var en følelse av endring i lufta, at alt var mulig. Samtidig kom tilbakeslaget ganske så brutalt og nådeløst mot slutten av tiåret og begynnelsen av neste. Richard Nixon ble president, en representant for den gamle, korrumperte makteliten. Mange svarte nabolag var i kraftig forfall og en narkotikaepidemi skylte over områdene. Martin Luther King (og Robert Kennedy) ble snikmyrdet. Vietnamkrigen fortsatte tilsynelatende med uforminsket styrke.

Med dette bakteppet spiller Curtis Mayfield inn disse fire platesidene på klubben The Bitter End i New York i januar 1971 foran kun 200-300 sjeler. Låtene er både fra tida i The Impressions og fra hans første soloplate «Curtis» fra året før. Samtidig som det er en brytningstid sosiokulturelt, noe Mayfield i stor grad beskriver og kommenterer i tekstene sine, er han også artistisk i sin mest spennende og kreative epoke.

Hvis du forventer deg et funky fyrverkeri er ikke «Curtis/Live!» plata for deg. De rolige, nedtonede melodiene dominerer. Dette skuffet meg litt i starten, men etter å ha hørt en del på skiva har jeg lært å like den. Veldig godt. Kompet er både neddempet og tilstedeværende, stemmen til Mayfield er hele veien det klart mest fremtredende. Lyden er ekstremt god. Hvert instrument har sin definerte og dynamiske plass i lydbildet. To gitarer, en bass, perkusjon og trommer. Det hjelper helt sikkert at den fantastiske Eddie Kramer (Hendrix, Zeppelin) har mikset det hele.

Det som gir Mayfield en politisk sprengkraft er at han ikke ser problemstillingene i svart hvitt. Det er forbedringspunkter i alle miljøer, også i de i utgangspunktet svakerestilte. Se på dette verset fra låta
“We People Who Are Darker Than Blue”.
Loving one brother and killing the other
When the time comes and we are really free
There’ll be no brothers left you see

Jeg syns det er oppmuntrende og forbilledlig å se fram mot en tid da rase ikke spiller noen rolle, kanskje spesielt i en tid da verden i stor grad har sunket ned i skyttergravene igjen når det gjelder disse spørsmålene. Kan jeg uttale meg om dette, som en del av den hvite, maktdominerende majoritet? Generelt foretrekker jeg kritisk tenkning og kommentarer uten fasitsvar. Samtidig ser jeg at det kan være i hvite, middelaldrende menn av begge kjønn sin interesse å heie fram artister som også kritiserer ‘sine egne’. Da blir presset mot oss her oppe på toppen mindre. Kanskje.
Noe av det samme budskapet, kanskje med enda beskere undertone, finner vi i “(Don’t Worry) If There’s A Hell Below, We’re All Going To Go”. Bare tittelen kaster vrak på og stiller spørsmålstegn ved det grunneggende fundamentet kristendom i amerikansk samfunnsliv. Samtidig ligger det implisitt i tittelen, og uttrykkes mer direkte i teksten, at ingen går fri, ingen er i utgangspunktet helligere enn andre. Her er en generell tilstandsrapport:

Everybody’s praying
And everybody’s saying
But when come time to do
Everybody’s laying

Og styresmaktene klapper fornøyde i hendene: “And Nixon talking about don’t worry”. Selv om samfunnet på mange måter hangler og går predikerer det bestående den samme leveregelen som folk flest følger. Selvsagt. Status quo er motsatsen til revolusjon.

“We’re A Winner” har en mer positiv undertone enn de to ovenstående låtene, som begge er fra Curtis (1970). Her er vi i The Impressions-tida. Gjennom hele 60-tallet hadde de (stort sett med Curtis penn) beskrevet og oppildnet den pågående borgerrettighetsbevegelsen, og på mange måter vært et soundtrack til tidsånden. Hele “We’re A Winner” er en peptalk av dimensjoner til USAs svarte befolkning: “Just keep on pushing, like Martin Luther told you to […] cause we’re movin’ on up.” Tre år senere synger Mayfield fremdeles med innlevelse og overbevisning, men legger inn en kanskje lett desillusjonert snakkesekvens mitt i låta: “Try not to offend anyone, but tell it basically like it is.”

Curtis Mayfield er viktig fordi han skrev god musikk og sang tekster med politisk brodd gjennom hele karrieren. Han betalte en tidvis høy pris, med utestenging fra radiostasjoner og økonomisk tap, men lot aldri dette stoppe seg.

Verdens fattige og fornedrede blåser antagelig en lang mars i hva jeg lytter til. Men ved å høre på musikk og tekster som kan få meg til å reflektere og kanskje til og med trekke meg opp av sofaen på en god dag, er jeg kanskje nettopp et ørlite hakk nærmere disse menneskene som ikke ble født som vinnere i verdens lottospill. Også derfor.

Innlegget er tidligere publisert hos Deichman musikkblogg
Tekst: Kjetil Syverud

Curtis Mayfield i samlinga

15.12.14

Musikkåret 2014 ifølge Ranja


Er det sant at 2014 er det beste musikkåret på årevis? Mange mener det. Selv tenkte jeg bare å kaste ut spørsmålet, ikke besvare det.

Her er en liten liste over det som i mine ører er årets beste plater. Det er en deilig blanding av sjangere, og en viss geografisk spredning, selv om jeg ser det er en overvekt av amerikanske artister her. Likevel: bare plata Unstraight Ahead har god geografisk spredning i seg selv. Karl Hector er aliaset til den tyske gitaristen og produsenten Jay Whitefield, plata er utgitt på et Los Angeles-selskap, og musikken låter tidvis ganske så afrikansk.


Årets skiver:
The War on Drugs – Lost in the Dream
Mark Lanegan – Phantom Radio 
Highasakite – Silent Treatment
Thurston Moore – The Best Day
Elbow – The Take Off and Landing of Everything
Karl Hector & The Malcouns – Unstraight Ahead
St. Vincent – St. Vincent 







Til stor glede for DJ-en i meg kom
Ibibio Sound System – Ibibio Sound System
Todd Terje – It's Album Time

Årets konsert:
Pearl Jam var på europaturné igjen, og jeg så to energiske og upåklagelige konserter. Nok en gang. De leverer alltid. Jeg gikk hjem i lykkerus begge kveldene, samtidig som jeg angret bittert på at jeg bare hadde bestilt billetter til to konserter denne gangen.

Årets samleplate: 
Calypso – Musical Poetry in the Caribbean 1955-69 
Nok en elegant utført samler fra Soul Jazz Records. Calypsoen fra Trinidad er like interessant å lese om som å lytte til, derfor passer det fint at denne vinylen har utbrettcover med masse bakgrunnsstoff både om artistene og den sosiale konteksten til musikken.


Elektroniske, afrikanske rytmer som funker som fjell. Dessuten er videoen til singelen Let's Dance særdeles fin.  


 

3.12.14

Musikkåret 2014 ifølge David

Juletid er listetid og som den strukturerte musikknerden jeg er, har jeg laget en liste som oppsummerer musikkåret 2014 og hva jeg har hørt på /likt /elsket/vært fanatisk opptatt av i år. For første gang på lenge er det totalt fravær av hiphop på listen min, selv om både Run The Jewels og Freddie Gibbs & Madlib nesten snek seg med på listen. Det har som vanlig vært mange solide utgivelser i år, men det er som de sier i bladet Sonic: hvert år er et bra musikkår. Listen har en salig blanding av både nye og gamle helter, lokalt og fjernt og blander sammen rølpepunk, AOR, countryrock, sophistipop og frijazz.

1. Mac DeMarco - Salad Days
2. The War On Drugs - Lost In The Dream
3. Motorpsycho - Behind The Sun
4. Woods - With Light and With Love
5. The Men - Tomorrow's Hits
6. The Delines - Colfax
7. Spoon - They Want My Soul
8. Steve Gunn - Way Out Weather
9. Tweedy - Sukierae
10. Stephen Malkmus & The Jicks - Wig Out At Jagbags
11. David Crosby - Croz
12. Jenny Lewis - The Voyager
13. Sugarfoot - Big Sky Country
14. Dagens Ungdom - Dagens Ungdom
15. Meatbodies - Meatbodies / Krokofant - Krokofant

Årets samleplate: Warfaring Strangers: Darkscorch Canticles.

Fantastiske Numero Group leverer med en samling obskur hardrock fra 70-tallet, bestående av band sterkt inspirert av Dungeons and Dragons og Black Sabbath. Flesteparten av bandene rakk så vidt å gi ut en singel før de forsvant inn i obskuriteten. Helt magisk!


Årets låt OG video: Skogen Brinner - Mr. Fantastic.

Sue av David Bowie må nevnes når man snakker om årets låt, men det er svenskene i Skogen Brinner som så vidt stikker av med seieren. Skogen Brinner ga ut det finfine albumet 1st i 2013 og gir oss nå skyhøye forventninger til det nye albumet med Mr. Fantastic. Bandet har tydeligvis et ganske avslappet forhold til musikkvideoer, legg merke til snusboksen som dukker opp i den fantastiske lavbudsjettsvideoen under.



- David Jønsson


2.12.14

Ethio-jazz, stort kulere blir det ikke

Tradisjonell etiopisk musikk er influert av arabisk så vel som afrikansk musikk, men populærmusikken er også i stor grad påvirket av vestlig storbandmusikk. Store blåserekker blandet med tradisjonell etiopisk musikk er et av kjennetegnene. Flere av de kjente etiopiske sangerne startet sine karrierer som vokalister i musikkorpsene til hæren eller politistyrken.

Mulatu Astatke (også Astatqé) blir gjerne sett på som oppfinneren av den nye sjangeren han kalte ethio-jazz. Astatke studerte musikk i Wales, England og USA, der han blant annet fattet interesse for latin-jazz. Han tok med seg conga-trommer, latinsk inspirasjon og termen ethio-jazz tilbake til Etiopia. I 1973 spilte han med Duke Ellington og hans band da de var på turné i Etiopia.

På seksti- og tidlig på syttitallet blomstret moderniteten, musikklivet og utelivet i Addis Abeba. Denne perioden omtales gjerne som «Swinging Addis». Men ved keiserdømmets fall i 1974 ble det brått slutt på moroa, da det ble innført portforbud på kveldstid av det nye kommunistregimet. Flere artister gikk i eksil. Få år etter ble den siste vinylplaten trykt opp, og fra da av var det kassetter som gjaldt. En mann kjent som Ali Tango jobbet iherdig med å gi ut kassetter, og han sørget for at salgstallene ble mangedoblet. Ali Tango drev en musikkforretning og han spilte inn og produserte utallige låter under det tøffe diktaturet. Innspillingene foregikk stort sett med én mikrofon til vokalisten, og én plassert mellom musikerne, alt ble spilt inn live og ingenting ble mikset i ettertid.

Den briljante CD-serien Éthiopiques samler mye av det beste innen etiopisk musikk, dette er et fint sted å starte hvis man er nysgjerrig. Filmen Broken Flowers har også mye etiopisk musikk på sitt lydspor.

Men også trøndere kan spille etiopisk musikk. Flere av musikerne i Trondheim World Music Ensemble bor eller har bodd i Addis Abeba, og de har spilt inn den fortreffelige platen Fendinka Sessions vol. 1 sammen med flere etiopiske musikere.

Den som har hørt litt på etiopisk musikk, har kanskje lagt merke til at ordet «fikir» går igjen i en del titler. Jeg spurte en etiopier hva det betyr, og svaret er selvfølgelig «kjærlighet», det vanligste temaet i populærmusikk verden over.

Vi runder av med et spor av Mahmoud Ahmed, som er å finne på The Very Best of Éthiopiques. Dette er Erè Mèla Mèla, produsert av den tidligere nevnte Ali Tango.

– Ranja Bojer
(deler av innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no)



Ethiopiques i samlinga

Mulatu Astatke i samlinga



26.11.14

Dagens klassiker: Let It Be

Joda, vi kunne ha skrevet om Beatles-albumet med samme navn, men i dagens klassiker-spalte handler det om The Replacements og deres fantastiske plate Let It Be. Bandet ble dannet i Minneapolis i 1979 da Paul Westerberg (som da jobbet som vaktmester) ble med som vokalist i bandet bestående av Chris Mars på trommer og brødrene Tommy og Bob Stinson på henholdsvis bass og gitar. Let It Be er bandets tredje fullengder og ble sluppet i oktober 1984, så albumet har nylig fylt 30 år. Albumet viser at bandet tar stadig større steg som låtskrivere og en mer voksen side av bandet. Vel, kanskje ikke helt...

Let It Be starter med I Will Dare med Peter Buck fra R.E.M. på gitar, er der oppe blant de flotteste åpningssporene noensinne. En klassisk, catchy og sår poplåt med fremragende tekst av Westerberg, Frontfiguren med stor F, med kjærlighet og usikkerhet som evig aktuelle temaer. Festen blir tatt til et nytt nivå med Favorite Thing, We`re Coming Out og Tommy Gets His Tonsils Out, tre kjappe og frenetiske rockelåter på rappen, før tempoet blir tatt ned igjen med den nydelige Androgynous. Etter albumets eneste halvsvake låt, Kiss-coveren Black Diamond, kommer det flere topplåter som Unsatisfied, Seen Your Video, Sixteen Blue og Answering Machine. Gary's Got A Boner viser at bandet kanskje ikke hadde blitt så voksne allikevel, men den passer perfekt inn på Let It Be.

The Replacements slapp det fremragende albumet Tim i 1985, som skulle bli det siste albumet med den opprinnelige besetningen. Bob Stinson fikk sparken i 1986 på grunn av fyll, dop og rot, noe som bandet var viden kjent for. Pleased To Meet Me med "hiten" Alex Chilton (Big Star!) ble utgitt i 1987 og var også det siste virkelige gode albumet til bandet. Men det skal sies at Don't Tell A Soul fra '89 definitivt har sine høydepunkt.

I tidsrommet fra 1984 til 1987 var The 'Mats et av de beste rock and roll-bandene der ute. Start derfor med Let It Be. Bandet har i de siste årene spilt noen gjenforeningskonserter som har blitt meget godt mottatt og det er utrolig morsomt. Det hadde vært en krembooking til for eksempel Øyafestivalen. Det er vanskelig å finne gode liveopptak av bandet, spesielt fra Let It Be-perioden. Derfor legger vi ved opptaket av Alex Chilton fra Jimmy Fallon nå i høst som er deres første tv-opptreden på 25 år. Vi har Let It Be inne på musikkavdelinga, samt dokumentarfilmen Color Me Obsessed og biografien All Over But The Shouting. Let It Be-boken i serien 33 1/3 skrevet av Colin Meloy (frontfigur i The Decemberists og blodfan) får vi straks inn.

- David Jønsson

 

25.11.14

Mark Lanegan og hans mange prosjekter



Musikkavdelinga gratulerer Mark Lanegan så mye med femtiårsdagen i dag. Hvis de neste femti årene blir like interessante og produktive som de femti første har vært, har vi mye å glede oss til.

Det er ikke gjort i en håndvending å lage en oversikt over alle prosjektene han har vært involvert i, i større og mindre grad. Hjelp oss gjerne med å fylle hullene i denne oversikten.

Screaming Trees
Dette bandet kom fra Washington og var tilknyttet Seattle-scenen på nittitallet. De eksisterte fra 1985 til 2000. Lanegan var vokalist og låtskriver. Sweet Oblivion fra 1992 er det mest kjente (og beste) albumet deres.

Isobel Campbell & Mark Lanegan
Isobel Campbell, kjent fra Belle and Sebastian, har gitt ut tre plater sammen med Mark Lanegan. Musikken har stort sett vært skrevet og produsert av Campbell, og de to har sunget sammen. Campbells lyse, klare stemme danner en fin kontrast til Lanegans dype bass. Skivene de har gitt ut er Ballad of the Broken Seas fra 2006, Sunday At Devil Dirt fra 2008 og Hawk fra 2010.

Duke Garwood & Mark Lanegan
I 2013 kom plata Black Pudding der Lanegan jobber med den britiske multiinstrumentalisten Duke Garwood. Lanegan har omtalt Garwood som hans favorittartist gjennom tidene.

The Gutter Twins
Dette er en duo band bestående av Greg Dulli (kjent fra The Afghan Whigs) og Mark Lanegan. De har gitt ut en skive sammen, Saturnalia som kom i 2008.

The Twilight Singers
Lanegan har også vært med på flere Twilight Singers-plater. Dette er enda et av Greg Dullis band.

Mad Season
Band med musikere fra Pearl Jam, Alice in Chains og Screaming Trees. Ga ut ett album, Above, i 1995. Lanegan synger på et par av låtene, ellers er Layne Staley hovedvokalist. Senere døde to av medlemmene av overdoser, så det planlagte andrealbumet ble aldri noe av.

Queens of the Stone Age
Dette bandet er mer å regne som et musikerkollektiv, med tanke på alle musikerne som kommer og går. Lanegan var med på flere låter på Songs for the Deaf fra 2002, minst fire låter på Lullabies to Paralyze fra 2005, én låt på Era Vulgaris fra 2007 og to låter fra  ... Like Clockwork fra 2013.

Creature With the Atom Brain
Lanegan bidro på skivene I Am the Golden Gate Bridge i 2007, Transylvania i 2009 og The Birds Fly Low i 2012 

Soulsavers
Soulsavers er en elektronika-duo, og Lanegan har medvirket på to av skivene deres, It's Not How Far You Fall, It's the Way You Land fra 2007 og Broken fra 2009

Plater utgitt som Mark Lanegan
The Winding Sheet, 1990
Whiskey For The Holy Ghost, 1994
Scraps at Midnight, 1998
I'll Take Care of You, 1999
Field Songs, 2001
Imitations, 2013 (versjoner av gamle standardlåter)

Plater utgitt med The Mark Lanegan Band
Bubblegum, 2004
Blues Funeral, 2012
Phantom Radio, 2014

Et lite utvalg av andre plater han har medvirket på:
Ball-hog or Tugboat (Mike Watt, 1995)
We Are Only Riders. The Jeffrey Lee Pierce Sessions Project, 2009
Little Beast (Christine Owman, 2013)
I'm Not There. Filmmusikk. (2007)

The Lonely Night, singel utgitt sammen med Moby i 2013.

Mens vi venter på at The Mark Lanegan Band skal komme til Norge (de spiller på Rockefeller 3. februar), kan vi nyte dette herlige liveopptaket.

– Ranja Bojer





Mark Lanegan i samlinga Screaming Trees i samlinga
The Gutter Twins i samlinga
Queens of the Stone Age i samlinga
The Twilight Singers i samlinga
We Are Only Riders
Filmmusikken til I'm Not There



20.11.14

Stor skrivekunst om stor kunstner – Bob Dylans memoarer og hvorfor du bør lese dem



Chronicles vol. 1 er den noe ironiske tittelen på Bob Dylans selvbiografi fra 2004. (Memoarer del 1 har den blitt hetende på norsk, i Hans Marius Stormoens oversettelse.) Jeg aner ikke hvorfor jeg ventet i ni år med å lese den, kanskje jeg ble skremt av å ha forsøkt å lese Tarantula som tenåring. Dette er noe helt annet. Hver side i denne boka er en litterær nytelse. Det er ingen selvfølge at en mann som kan skrive sanger også kan skrive bok. Samtidig oppleves det som selvfølgelig når man først leser boka. Den er så veldig dylansk, uten at jeg skal beskrive det noe nærmere.

Dylan spilte på alle klubber og puber i New York, sov rundt på sofaene til folk, han forteller om bøkene han leste, musikken han hørte på, hva som rørte seg i tiden. Hva som manglet. Han forteller om bestemora hans, som fortalte at han måtte være snill, fordi alle han kom til å møte i livet kjemper en hard kamp. Han forteller om Roy Orbison, som overskred sjangre, til og med de som enda ikke var oppfunnet. «With Roy you didn’t know if you were listening to mariachi or opera. He kept you on your toes. (…) He sang like a professional criminal», mens alt det andre på radioen på den tiden «came at you like you didn’t have a brain».

Han forteller om Harry Belafonte, «Everything about him was gigantic. Harry was the rare type of character that radiates greatness and you hope some of it rubs off on you. The man commands respect.» Harry Belafonte forteller i sin egen selvbiografi om hvor overrasket og glad han ble av de to sidene Dylan skrev om ham. Dylans første plateinnspilling noensinne var da han spilte munnspill på Belafontes Midnight Special.

Dylan forteller om at han leste gamle artikler fra 1800-tallet på mikrofilm på biblioteket, om første gang han hørte Hank Williams, «The sound of his voice went through me like an electric rod”, om hvordan han reagerte da han hørte at Hank var død. «The silence of outer space never seemed so loud.» Han forteller om kunstnerisk tørke, om å være på turné med Tom Petty and the Heartbreakers mens han følte at hans egen tid som skapende artist var forbi.

Noe av det mest smertelige er å lese om hvordan han opplevde å bli utpekt til talsmann for en generasjon – en generasjon han hadde lite til felles med og visste lite om, som han sier. Han så på seg selv som en fyr som hadde laget noen sanger, en familiemann som prøvde å være sann mot seg selv. Han drømte om et rolig familieliv, men uansett hvor de flyttet ble gaten utenfor fylt av marsjerende mennesker som krevde at han kom ut og ledet dem. «I felt like a piece of meat that someone had thrown to the dogs.»

Chronicles er en utradisjonell selvbiografi i den forstand at den i liten grad er en kronologisk gjennomgang av Dylans liv og karriere. Dette er en helt annen type bok. Det var mange ting jeg hadde sett fram til å lese om, men ble snytt for. Han hopper glatt over lange og viktige perioder i sin karriere. Det meste blir ikke nevnt med et ord. Men det går likevel ikke an å være skuffet over Chronicles. For den er noe helt annet, noe mer. I størsteparten av boka forteller han utvalgte episoder og anekdoter, gjerne svært detaljert. Som leser vet man ikke engang om det han skriver er sant. Men det spiller ingen rolle, for først og fremst er denne boka god litteratur.

Innspillingen av Oh Mercy, med Daniel Lanois som produsent, blir viet stor plass. Plata ble spilt inn i New Orleans, og beskrivelsen av byen er ett av mange litterære høydepunkter i boka. Etter dette gjør vi et hopp tilbake i tid, og Dylan forteller igjen om tiden før han ble etablert artist.

Etter at Dylan hørte – virkelig hørte – Woody Guthrie, ville han ikke spille noe annet enn Guthrie-låter etterpå.  «I listened all afternoon to Guthrie, as if in a trance, (…) feeling more like myself than ever before.» Andre artister som får hederlig omtale er Johnny Cash («ten thousand years of culture fell from him») og Robert Johnson («I immediately differentiated between him and anyone else I had ever heard.»).

I denne siste delen av boka får vi interessante innblikk i noe av det som har formet Dylan som kunstner. Guthrie er allerede nevnt. På den tiden skrev ikke Dylan låter selv, og han hadde egentlig aldri vurdert det heller. Det var ikke sånt folk drev med i hans kretser. Men så gikk han på teateret og fikk høre musikk av Kurt Weill og Bertold Brecht. Han bruker flere sider på å beskrive denne åpenbaringen, og han forteller hvordan det fikk ham til å begynne å produsere eget låtmateriale.

Chronicles er en ekstraordinær leseropplevelse.  Sjelden har jeg lest en mer velskrevet bok. Jeg brukte lang tid på den, hver side er så innholdsrik, så full av finurlige språklige bilder, av velklingende formuleringer. Dette er den perfekte bok for den som er interessert i både litteratur og musikk.

Det er blitt lovet en del to og en del tre av Chronicles. Nå vet jeg hvorfor folk går og venter så utålmodig på disse. Det gjør nemlig jeg også.



– Ranja Bojer
Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no

Bob Dylan i samlinga:

Bøker av Dylan 
Bøker om Dylan
CD-er
Vinyl
Filmer

19.11.14

Welcome To The Fillmore East

The Allman Brothers Band At Fillmore East fra 1971 er viden kjent som et av historiens beste livealbum. På albumet som ble spilt inn over 3 konserter i mars '71, fyrer bandet på alle sylindre og gir oss gåsehudfremkallende versjoner av blant annet In Memory of Elizabeth Reed og Whipping Post. YouTube-kanalen Music Vault offentliggjorde nylig et opptak av bandet fra Fillmore East seks måneder tidligere, nærmere bestemt 23. september 1970. Her får vi muligheten til både å se og høre bandet i et unikt opptak fra deres storhetstid, faktisk på dagen til utgivelsen av andrealbumet Idlewild South.

Selv om vokalen til Gregg Allman er altfor lav, spesielt i første halvdel og at opptaket er selvfølgelig altfor kort, er dette helt klart verdt å få med seg. Man blir sittende med hakeslepp over hvor bra og samspilte bandet var i denne perioden, hvor selvsagt Duane "Skydog" Allman utmerker seg. Grunnen til at opptaket kun varer i 25 minutter er at det er en del av et tv-program kalt Welcome To The Fillmore East, hvor også blant annet The Byrds og Van Morrison opptrådte.

Duane Allman og bassist Berry Oakley døde i motorsykkelulykker med kort tids mellomrom (Allman i oktober '71 og Oakley i november '72), men bandet fortsatte videre og ga ut klassikere som Eat A Peach (1972) og Brothers and Sisters (1973). Bandet har 45 års jubileum i år og har samtidig annonsert at de skal gi seg. De hadde nettopp sin avslutningskonsert i New York (http://www.rollingstone.com/music/live-reviews/the-allman-brothers-band-take-a-final-bow-at-epic-beacon-theatre-show-20141029). Du kan derfor ha din private feiring ved å sette av en liten halvtime og få med deg klippet, det blir nesten ikke bedre enn dette!

- David Jønsson


18.11.14

Cat Stevens alias Yusuf Islam ruller igjen. On the Peace Train


Yusuf Islam har han kalt seg siden han ble muslim, foreldrene kalte ham Steven Demetre Georgiou, men han er kanskje mest kjent som Cat Stevens. Det var under det navnet han ga ut sine mest kjente album og singler. Nå er han på turné igjen, Peace Train Late Again Tour 2014 er i disse dager på veien i Europa.

Siden 1967 har Stevens/Islam gitt ut fjorten studioalbum (ikke medregnet det han på sitt nettsted omtaler som religiøse utgivelser), og det var på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet han hadde sin storhetstid som musiker. Flere av albumene fra denne perioden toppet salgslistene, og flere av låtene har vi hørt i utallige coverversjoner, spesielt Wild World og Morning Has Broken. Stevens slo altså an både som albumartist og som singelmaker. Tekstene bar ofte preg av en spirituell søken, og denne søken førte til at han konvertere til Islam i 1979.

Etter konverteringen skiftet han altså navn, og i tillegg trakk han seg tilbake som artist. På nittitallet og utover 2000-tallet kom flere religiøse plater, men det var først i 2006 at han var tilbake som pop-/visesanger. I år kom den tredje platen etter den lange pausen, Tell 'em I'm Gone, produsert av selveste Rick Rubin. Ifølge en anmeldelse låter denne platen på sitt beste som «Cat Stevens meets rhythm and blues». I høst kom også boka Why I Still Carry a Guitar, der Yusuf Islam forteller om livet sitt og de valgene han har tatt, og også imøtegår  noen av de underlige ryktene som har svirret om ham etter at han forsvant fra offentligheten. Boka har allerede rukket å få prisen for beste internasjonale ikke-fiksjonelle bok, på Sharjah International Book Fair 2014.


Denne plata har vi til utlån på vinyl.

Som en kuriositet kan jeg på tampen nevne at Islam i 2004 fikk utdelt en pris for sitt arbeide med å «alleviate the suffering of thousands of children and their parents and dedicating himself to promoting peace, reconciling people and the condemnation of terrorism.» Prisen ble delt ut av ingen ringere enn Mikhail Gorbatsjov, og kåringen var gjort av en komité av tidligere mottakere av Nobels fredspris. Dette altså til samme mann som i 2004 ble nektet innreise til USA fordi navnet hans lignet på navnet til en person som sto på lista deres over skumle personer.

Vi avslutter med en gammel perle fra den gang han het Stevens, så kan dere heller komme på biblioteket og låne de siste skivene hans.



– Ranja Bojer

Cat Stevens og Yusuf Islam i samlinga


14.11.14

Black Magic Woman


På denne dag i 1970 ble Santanas versjon av Black Magic Woman sluppet på singel. Låten var opprinnelig skrevet av Peter Green, og ble spilt inn av Fleetwood Mac i 1968. Men det var først i Santanas tapning at låten ble en hit.

Santanas versjon av Black Magic Woman har i sammenligning med originalen et mer jazza preg, og bandet har lagt til noen karibiske elementer. Det er Gregg Rolie (som senere ble vokalist i Journey) som har hovedvokalen på dette sporet. Carlos Santana spiller Gibson Les Paul. Santana hektet på en knappe to minutter lang instrumental på slutten av sin versjon. Denne heter Gypsy Queen og ble skrevet av den ungarske jazzgitaristen Gábor Szabó i 1966. Låten er å finne på Santanas andre studioalbum, Abraxas, som også inneholder hiten Oye Como Va.

I januar 1998 ble Carlos Santana innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Samme år ble også Peter Green innlemmet sammen med resten av Fleetwood Mac. Og da lå selvfølgelig forholdene godt til rette for at Peter Green og Carlos Santana skulle framføre Black Magic Woman sammen.

Likevel tenkte jeg vi skulle kose oss med en gammel versjon i dag.




  – Ranja Bojer

Santana i samlinga


13.11.14

Dagens klassiker: The Velvet Underground

The Velvet Undergrounds tredje album ble sluppet 12.mars 1969 og er det første albumet uten John Cale. Cale ble erstattet av Doug Yule, som tidligere hadde vært med i The Grass Menagerie og senere på 70-tallet skulle gi ut to flotte album med vestkystrockerne i American Flyer. På The Velvet Underground får vi høre en mildere og mer nedtonet versjon av Velvet Undergrounds støykunstrock som dominerte forgjengerne The Velvet Underground & Nico (1967) og White Light/White Heat (1968). I stedet får vi høre folkinspirerte låter som Pale Blue Eyes, Candy Says (om Warhol-musen Candy Darling), Beginning To See The Light og After Hours. Det er en fredelig og harmonisk stemning på albumet, samtidig som det er sårt og vakkert. Ni minutter lange The Murder Mystery er vel den eneste låten som kunne ha passet inn på deres to første album.

Lester Bangs var en av de som ikke var fornøyde med albumet og i sin anmeldelse i Rolling Stone trekker han spesielt frem Pale Blue Eyes som en av låtene som ikke holder mål. I følge Bangs er låten en "folky ballad that never really gets off the ground either musically or lyrically". 45 år senere er det vanskelig å forstå helt hva Bangs mente, for min del er Pale Blue Eyes en av de beste låtene Lou Reed har skrevet.

Backkatalogen til Velvet Underground har blitt reutgitt flere ganger og nå har vi kommet til 45-års utgaven av dette albumet som kommer senere i november. Som en bonus har vi lagt ved et klipp av Pale Blue Eyes fra gjenforeningsturneen i 1993 med John Cale på plass.

- David Jønsson




11.11.14

Vinteren med Vivaldi

vivaldi

Vinteren er i gang og ingenting er mer naturlig enn å fylle ørene med Antonio Vivaldis store barokkslager L`Inverno fra Le Quattro Stagiono (eller Vinteren fra De fire årstider, om du ikke er så god i italiensk).

De fire årstidene er fire fiolinkonserter skrevet av Vivaldi i 1723. Konsertserien består av Våren, sommeren, Høsten og nettopp Vinteren, som også kan påstås å være den best kjente. Dette er på alle måter ekte rocknroll-barokk. Her snakker vi dramatisk festmusikk med røde vinflekker på hvit skjorte, parykker på snei og skjemtende ord fra grov mannemunn.

Kanskje har du hørt de fire årstider på restaurant, pent og pyntelig fremført over et middelmådig stereoanlegg, mens du har inntatt middagen din i ordnede former.  De fire årstider er nemlig en av kunstmusikkens mest innspilte verker. Dermed også i svært mange tilfeller radbrukket og ødelagt, og servert på fullstendig gal måte. Først på 80-tallet begynte man i enkelte kretser å fremføre barokk-musikk med tidsriktige instrumenter og med dynamikken som trengs for å løse opp hemninger og skape datidens personlige intensitet.

Under kan du høre en kool og suggerende fremførelse av Fabio Biondi og bandet hans Europa Galante. Legg merke til at alle fiolinistene og bratsjistene står. Fabio bruker også buen sin til å slå strengene med og skaper illusjonen om klaprende tenner i vinterkulden, og mannen på tangenter tar seg store friheter i forhold til komposisjonen (noe han også har lov til i følge barokkens musikalske normer). Vivaldi skrev forresten også noen små sonetter til hver av konsertene.



Innlegget er tidligere publisert hos Deichman Musikkblogg.
Tekst: Gunnar Vilberg

De fire årstider i samlinga

7.11.14

Dagens klassiker: Steve McQueen

Det er mange album som har en ekstra stor plass i hjertet til Musikkavdelinga. Steve McQueen av Prefab Sprout fra 1985 er et slikt album. Andrealbumet til Prefab Sprout viser hvilken utrolig låtskriver Paddy McAloon er. Låter som Bonny, When Love Breaks Down og Goodbye Lucille #1 går inn i historien som tidløse pop-perler. McAloon har vist sin teft for sofistikert pop i gjennom hele bandets karriere, men kommer bare tidvis opp mot høydene på Steve McQueen. Tittelen på albumet støtte ikke overraskende på problemer i USA, hvor de etterlatte av skuespilleren Steve McQueen nektet bandet å bruke navnet. Derfor ble albumet lansert som Two Wheels Good i USA, en tittel som ikke har helt den samme snerten som navnet til den ikoniske skuespilleren.

På albumcoveret ser vi bandet rundt en motorsykkel som kan ses på som en hyllest til mannen, ettersom McQueen hadde en forkjærlighet for Triumph-motorsykler og i tillegg som en kobling til filmklassikeren The Great Escape (som også anbefales på det sterkeste). McAloon sliter både med synet og hørselen, noe som gjør at han lever et tilbaketrukket liv i Durham, ikke så langt unna Newcastle. Heldigvis kommer det fortsatt album fra mannen, fjorårets Crimson/Red er også absolutt verdt å sjekke ut. Men hvis du vil gjøre deg kjent med Prefab Sprout, er det sophistipop-mesterverket Steve McQueen du bør starte med. Albumet har vi selvfølgelig til utlån på Musikkavdelinga. Under kan du se et flott liveklipp av Bonny fra München i 1985. 

- David Jønsson



6.11.14

Ny Decemberists-skive like over nyttår


Musikkavdelinga gleder seg over at Decemberists kommer med ny plate snart. 20. januar skal de slippe albumet What a Terrible World, What a Beautiful World. Det blir det første studioalbumet siden 2011, da finfine The King is Dead stadig snurret på spilleren hos mange av oss. (I 2012 slapp de liveskiva We All Raise Our Voices to the Air, som ble spilt inn i 2011.)

Dette er låtene vi får servert i januar:
1. The Singer Addresses His Audience
2. Cavalry Captain
3. Philomena
4. Make You Better
5. Lake Song
6. Till The Water’s All Long Gone
7. The Wrong Year
8. Carolina Low
9. Better Not Wake the Baby
10. Anti-Summersong
11. Easy Come, Easy Go
12. Mistral
13. 12/17/12
14. A Beginning Song

Albumet blir tilgjengelig på CD, på dobbel vinyl og som mp3. Det kommer også en DeLuxe-utgave med alt dette og mere til, for de som vil ha litt ekstra.

Decemberists legger også ut på turné på nyåret. Foreløpig er det ikke satt opp noen konserter i Norge, men nettsiden deres lover flere datoer etter hvert, så det er lov å håpe.

Frontfigur Colin Meloy gjorde et noe uvanlig stunt her om dagen for å promotere den nye skiva. Han stilte seg opp på gata i Brooklyn og spilte en helt ny låt:





Mens vi venter på den nye skiva kan vi trygt spille de gamle noen ganger til. Det tåler de. Og vi har dem på biblioteket.

  – Ranja Bojer

Decemberists i samlinga

5.11.14

Bored In The Usa

Josh Tillman (også kjent som J. Tillman) har en høy stjerne her på Musikkavdelinga. I disse dager går han under artistnavnet Father John Misty, en karakter som er en blanding av en forførerisk predikant, kultleder og eksentrisk rockestjerne. Tillman flyttet til musikkmetropolen Seattle tidlig på 2000-tallet og fikk fart på sin karriere etter å ha blitt oppdaget av Damien Jurado. Etter et par fine og lavmælte soloalbum ble Tillman med som trommeslager i bandet Fleet Foxes, som høstet glimrende kritikker og lovord allerede fra den første ep'en Sun Giant som kom ut i 2008. Fleet Foxes sine flerstemte vokalharmonier og vestkystrock-inspirerte låter ble en stor suksess, spesielt i Europa.

Gjennombruddet med det selvtitulerte debutlalbumet resulterte i intensiv turnering verden rundt, noe som førte til at andrealbumet Helplessness Blues ble utsatt til 2011. Helplessness Blues var mørkere enn sin forgjenger og det var tydelig at bandet merket presset rundt deres plutselige suksess, noe som kom frem i tekstene til frontfigur Robin Pecknold. Tillman sluttet i bandet tidlig i 2012 for å satse videre på sine egne prosjekter og i april samme år ble Fear Fun, det første albumet til Father John Misty utgitt på Sub Pop. Albumet er produsert av Laurel Canyon-kompisen Jonathan Wilson som de siste årene har produsert flotte album for bl.a Dawes og Roy Harper og ikke minst har gitt ut to fantastiske album selv, spesielt Fanfare fra 2013.

Fear Fun var et av høydepunktene i musikkåret 2012, hvor lettere surrealistiske og utleverende tekster blandet med Wilsons produksjon og fengende melodier førte til et flott album. På Late Show med David Letterman 3.november fikk vi se og høre første smakebit fra det nye albumet I Love You, Honeybear som kommer over nyttår. Tillman fremfører låten Bored In The Usa (en liten ironisk Springsteen-hommage der altså) med strykere og bokslatter og fremstår som en moderne Harry Nilsson. Det lover utrolig bra for det nye albumet.

PS: Det er også verdt å sjekke ut Tillmans innspilling av hele (!) Tonight's The Night albumet til Neil Young på Aquarium Drunkard.

- David Jønsson



4.11.14

Verdens sterkeste kvinne – Bi Kidude fra Zanzibar



Verdens sterkeste kvinne kom fra Zanzibar. Hun var musiker, hun ble hundre år gammel og hun utfordret gjerne 20 år gamle gutter til boksekamp.

21. desember 2010, på stranda på østkysten av Zanzibar, mangeognitti år gamle Bi Kidude holder konsert. I time etter time etter time, med pauser der hun røyker sigaretter og drikker sprit. Strandbålene brenner, det er folk overalt, hundrevis av mennesker har valfartet for å få oppleve legenden på nært hold.

For Bi Kidude var en legende, også da hun levde. Det be skrevet bøker om henne, lagd film, holdt forelesninger. En muslimsk kvinne som på 40-tallet kastet sløret og barberte hodet, som ga unge kvinner seksualundervisning, som røyket, drakk, danset, flørtet, sang og spilte trommer; en sensasjon, det var det denne kvinnen var, knøttliten, gammel og skrukkete, med en enorm autoritet og aura. Hun var en skikkelse omspunnet av mystikk og myter. Alle på Zanzibar visste hvem hun var. Alle elsket henne.

Ingen, ikke en gang hun selv, visste når hun ble født, men hun visste at det var før første verdenskrig («det var på den tiden da vi brukte rupier»). Noen hevdet hun bare er i nittårene, andre hevdet hun var 113. Karrieren hennes startet på 20-tallet, og sannsynligvis var hun i flere år verdens eldste praktiserende vokalist. I februar 2012 opptrådte hun på Sauti za Busara, en årlig musikkfestival på Zanzibar. Hun var mest kjent for taarab-musikken, en musikkform som kombinerte et arabisk lydbilde med afrikanske rytmer.

Hele livet gikk hun barbeint. «Idet du tar på sko blir du svak», skal hun ha sagt. (Hvorvidt hun fravek dette prinsippet da hun turnerte i Europa, sier historien ingenting om.) Hun hadde flere ektemenn og mange elskere gjennom livet, men ingen barn. Men hun kalte alle hun snakker med for «mitt barn», og hun var raus med menneskene rundt seg, stoppet og snakket med alle hun traff, elsket all oppmerksomheten.

Kimte Beach Inn var et svært avslappet sted på stranda i Jambiani, Zanzibar. Vertskapet fortalte at de skulle arrangere konsert, at det kom til å komme masse, masse folk. Jeg så for meg rigging av scene og lydprøver, men dagen skred fram og ingenting slikt skjedde. Det som derimot skjedde, var at stranda fyltes opp av zanzibarere, landsbyboere fra fjern og nær. Folk strømmet på, voksne, unger og gamle, kvinner svøpt i fargerike kangaer, de kom i små flokker, langs stranda og langs veien. Alle kom for å se, høre og oppleve Bi Kidude.

Så kom hovedpersonen og hennes band, en bitteliten, eldgammel kvinne med et tannløst og hjertelig smil, og noen damer som bar på trommer og et teppe. Det var det hele. Ingen scene, ingen kabler, ingen rigging. De sto der på et teppe på stranda og sang og trommet og danset hele ettermiddagen og kvelden, til langt på natt. De danset så rumpene ristet og tilskuerne jublet og lo. Innimellom skled det såpass ut at publikummere kastet seg med i dansen, denne dansen gikk i stor grad ut på å gni underliv mot underliv til ellevill glede for tilskuerne.

Publikum besto av hundrevis av lokale landsbyboere og et titalls turister, alle samlet i en tett sirkel rundt Bi Kidude, alle feststemte, leende, glade. Stemningen var oppunder himmelhvelvingen. Det var ikke lett å komme til for å se. Barna løp rundt og lekte, noen krøp mellom beina på de voksne for å sitte fremst, noen fikk sitte på skuldrene. Bi Kidude sang og trommet på teppet i sanda, under den store, mørknende, afrikanske himmelen.

Jeg har vært på mange konserter i mitt liv, rockekonserter med unge, sterke menn som har holdt på i et par, i spesielle tilfeller kanskje tre, timer. Men denne gamle kvinnen gav seg ikke så lett. Ungene sovnet i sanda, eller på ryggene til mødrene, sola gikk ned, bålene brant mot himmelen og månen lyste måpende ned på oss. Bi Kidude tok seg nok en pause, nok en dram konyagi og nok en Portsman-sigarett, og så gjøv de løs igjen, ristet løs på hoftene, dundret løs på trommene med seige, muskuløse armer. Sangen og rytmene danset bortover stranda og utover havet, lenge etter at lukta av grillspyd hadde svunnet hen, lenge etter at grillene var blitt kalde og kokken hadde kastet seg ut i dansen.

Da Bi Kidude var ferdig hadde jeg for lengst gått og satt meg et stykke unna, men da hun gikk forbi meg kom hun til min overraskelse og glede bort og takket meg og tok meg i handa. Heldigvis husket jeg i befippelsen å si «Shikamoo», som er en respektfull hilsen til en eldre person. Er det noen som har gjort seg fortjent til denne hilsenen så må det være Bi Kidude.

17. april 2013 døde Bi Kidude. Måtte hennes lys skinne herfra og til evigheten!







– Ranja Bojer
Innlegget er tidligere publisert på rotrock.no

Dokumentarfilmen om Bi Kidude har vi til utlån





















31.10.14

Musikkavdelinga minnes Natasja alias Little T






















I dag, 31. oktober 2014, ville dansk-sudanesiske Natasja Saad, bedre kjent som bare Natasja eller Little T, fylt 40 år.

Natasja var kjent som rapper og DJ, men også som jockey på hesteryggen, der hun hadde stor suksess fram til hun bestemte seg for å satse på musikken på fulltid. Hun var med i hiphop-/reggae-kollektivet No Name Requested sammen med blant andre Karen Mukupa. I følge IMDb hadde Natasja også en rolle i en episode av TV-serien True Blood.

Natasja gjorde karriere på Jamaica, der hun blant annet spilte sammen med Queen Latifah. Det var også Jamaica som ble hennes siste oppholdssted. I juni 2007 ble hun og Karen Mukupa utsatt for en trafikkulykke like utenfor Kingston. Natasja ble erklært død da de ankom sykehuset, Mukupa kom fra ulykken med lettere skader.

Vi minnes Natasja ved et gjenhør med hennes største hit, Calabria.




"The Beatles were for sale. I give it away".

Torsdag kveld var det lang kø nedover trappen og nervøs summing utenfor Klubben på Studentersamfundet. Årsaken til den store pågangen var at Radio Revolt hadde annonsert at de skulle gi bort hele platearkivet sitt, både cd og lp, helt gratis. Platearkivet har heldigvis blitt digitalisert, men grunnet plassmangel ble det bestemt at arkivet skal gies bort. Dermed var det rigget til en alle tiders gaveutdeling på Klubben i går kveld. Alle som var interessert kunne møte opp og ta med seg så mye de kunne bære i både pose og sekk. Musikkavdelinga var selvsagt på plass for å lete i gjennom Radio Revolts massive platearkiv for å sikre seg noen lokale klenodier. Vi plukket blant annet med oss godbitene avbildet under som vil bli tilgjengelig for utlån snart, mens noen av titlene er allerede tilgjengelig. Vi regner med at det var mange blide og fornøyde platesamlere som fikk nye tilskudd til platesamlingen sin i går. Musikkavdelinga vil gjerne sende en stor, stor takk til Radio Revolt for at vi fikk muligheten til å se i gjennom platearkivet deres.

 - David Jønsson


 

28.10.14

Transform viser fram verden i Trondheim

























Denne uka avvikles festivalen Transform i Trondheim. Festivalen, som markedsfører seg som Trondheim internasjonale festival, består av en rekke konserter på flere scener i byen, men også utstillinger, seminarer og foredrag, blant annet her på Trondheim folkebibliotek. Festivalen ble arrangert for første gang i 2005 og har som mål å bygge bro mellom ulike kulturer i Trondheim, samt å vise fram mangfoldet og styrken som ligger i dette. De ønsker å bryte ned fordommer og bygge opp kunnskap.

Det største internasjonale navnet i år er Mory Kanté, som i 1987 ga ut platesuksessen Akwaba Beach. Låten Yé ké yé ké fra den plata ble en stor internasjonal hit, og nådde toppen av hitlistene i flere europeiske land. Det er en av Afrikas mestselgende låter gjennom tidene. Kanté er av griotavstamning og kommer fra Guinea på vestkysten av Afrika. Som elleveåring flyttet han til Mali, og etterhvert ble han medlem av Rail Band, sammen med blant andre Salif Keita. Da Keita forlot bandet overtok Kanté som vokalist. Konserten på Byscenen 1. november blir en trippelkonsert med – foruten Mory Kanté – også Lions of Africa og Moussa Diallo Trio. Diallo har besøkt Norge flere ganger, spesielt Vestlandet der han har flere fans.

Diallo skal også underholde et yngre publikum på Barnas Transform på biblioteket, der han skal framføre musikk og fortelle eventyr. Men biblioteket har også andre arrangement, blant annet en utstilling som heter Africa Afrika, og et foredrag om den norske løven.

Transform har et bredt program med mange ulike typer arrangement, men det er likevel musikken som er hovedfokuset til festivalen. Konseptet «DreamTeam» ble startet for noen år siden, og har vært en stor suksess så langt. I år er det Andreas Aase som skal sette sammen sitt drømmelag av musikere. Årets konsert har fått navnet «Gitar: Øst/Sør/Nord». Med seg på scenen har Aase fått Debashish Bhattacharya fra India og Derek Gripper fra Sør-Afrika. Dette blir en mulighet til å høre musikk fra tre ulike kontinenter i samspill. Aase har bakgrunn fra blant annet Sambandet, men har de siste årene gitt ut egne plater med lokal folkemusikk og egne komposisjoner. Bhattacharya er en pioner innen indisk lapsteel-gitar, han har gjort litt om på instrumentet og spiller ragamusikk på en helt ny måte. Gripper har nylig gitt ut en kritikerrost plate, One Night On Earth, der han spiller kora-musikk fra Mali på en vanlig gitar (kora er en harpe med 21 strenger).

Andre navn på festivalplakaten er blant andre Stian Carstensen, som denne gangen skal spille sammen med Yurodny, og Hot Club de Norvége, som har holdt på i 35 år og fortsatt holder koken.

Musikkavdelinga anbefaler deg å sjekke det fullstendige programmet til Transform. Dette er en mulighet til å reise langt avsted samtidig som man oppholder seg i sin egen by. Kanskje er ikke de fjerne strøkene så fjerne likevel.

– Ranja Bojer

Mory Kanté i samlinga

Stian Carstensen i samlinga

Hot Club de Norvége i samlinga








24.10.14

Jaime and Mike

I dag tidlig kom det en mail fra Jaime Meline og Mike Render om at Run The Jewels 2 var nå tilgjengelig, litt tidligere enn oppgitt slippdato. For noen fantastiske nyheter på en fredag morgen. Jaime og Mike er bedre kjent som El-P og Killer Mike som har slått seg sammen som Run The Jewels og slapp et av de beste hip-hop albumene i 2013. Radarparet fant tonen mens de samarbeidet på Killer Mikes album R.A.P. Music fra 2012, hvor El-P produserte hele albumet. Killer Mike dukket opp med gjestevers på El-Ps Cancer 4 Cure fra samme år.

El-P har vært en banebrytende produsent siden midten av 90-tallet da han var med i gruppen Company Flow og etter hvert startet plateselskapet Def Jux. Det var med albumet The Cold Vein av Cannibal Ox (2001) utgitt på Def Jux at jeg ble oppmerksom på evnene til El Producto. På The Cold Vein var produksjonen bekmørk, futuristisk og klaustrofobisk på en gang, elementer som har vært en sentral del av lydbildet i produksjonen til El-P. Atlanta-rapperen Killer Mike hadde en del gjesteopptredener med blant annet Outkast, før han debuterte med Monster i 2003 og fikk sitt definitive gjennombrudd med nevnte R.A.P. Music i 2012.

Musikkavdelinga anbefaler varmt Run The Jewels-albumene, men også albumene som har blitt nevnt ovenfor. Vi har det første Run The Jewels-albumet inne på Musikkavdelinga, samt Company Flow og flere av El-P og Killer Mike sine soloalbum. Ikke minst har vi mesterverket The Cold Vein av Cannibal Ox inne. Det er bare å ta turen innom for å plukke opp litt dyster hip-hop til helga.  

- David Jønsson




21.10.14

Headed For The Ditch


Som mange andre som har kombinert samlemani med musikkinteresse, synes jeg det er stas å se hva som kommer av utgivelser på Record Store Day og Black Friday. På årets Black Friday-liste var det de vanlige RSD-navnene (Grateful Dead, Bowie..) som dukket opp, men som jeg helt sikkert kommer til å kjøpe allikevel. Nesten helt nederst på listen finner man Neil Young og hans evige Archives-prosjekt. Ikke nok med at det blir en offisiell utgivelse av mesterverket On The Beach på vinyl for første gang på 40 år, men nå kommer endelig Time Fades Away fra 1973 i remastret versjon. Time Fades Away består av tidligere uutgitte låter og ble spilt inn med The Stray Gators på turneen som etterfulgte Harvest som ble en suksess verden over, mye takket være Heart Of Gold. Dødsfallet til Danny Whitten fra Crazy Horse og umenneskelige mengder tequila gjorde turneen til en liten katastrofe. Publikum var heller ikke helt fornøyd med de nye låtene som ble spilt på konsertene, de ville stort sett høre låtene fra Harvest. Neil Young har selv så dårlige minner fra denne turneen at albumet har aldri vært offisielt utgitt på cd. Blant fansen har trekløveret Time Fades Away, nevnte On The Beach og Tonight's The Night gått under navnet The Ditch Trilogy. Uten tvil Neils mørkeste periode.

På grunn av sin utilgjengelighet på markedet og Youngs egne uttalelser om albumet, har albumet blitt myteomspunnet og en stor fanfavoritt. Det er noen helt fantastiske låter på albumet som for eksempel Journey Through The Past, Love In Mind og Don't Be Denied. Det er nok flere enn meg som gleder seg til hvordan Time Fades Away høres ut etter sin første remastring, men det forutsetter at man er en av de 3500 heldige som får tak i den kommende vinylboksen. I mellomtiden kan man komme innom Musikkavdelinga og låne vårt eksemplar på vinyl. Du kommer ikke til å bli skuffet.


"Time Fades Away is the worst record I ever made - but as a documentary of what was happening to me, it was a great record. I was onstage and I was playing all these songs that nobody had heard before, recording them, and I didn't have the right band. It was just an uncomfortable tour. I felt like a product, and I had this band of all-star musicians that couldn't even look at each other". - Neil Young

- David Jønsson


20.10.14

Staff Benda Bilili og drømmen om å få råd til en madrass



«I was born a strong man but polio crippled me
Look at me today, I’m screwed onto my tricycle
I have become the man with the canes»

Kongo er viden kjent for sin populærmusikk, dansbar og fengende, med inspirasjon blant annet fra Cuba. I Kongo er det svært mange som er rammet av polio, en sykdom som har vært utryddet i Norge og store deler av verden i flere tiår. Og i Kinshasa i Kongo bor det omtrent 40 000 gatebarn.
Dette er noen av ingrediensene i Staff Benda Bilili, et gateorkester hvis musikk har nådd langt ut over gatene i Kinshasa.

Ricky Likabu, Coco Ngambali og Theo Nsituvuidi er tre menn på rundt femti år, velutdannede, smarte og akk så fattige. Og alle tre er avhengige av hjelp til å ta seg fram, fordi beina deres ikke fungerer.  Men de kan synge, spille og lage låter, innimellom alt det andre de gjør for å livnære seg i en tøff hverdag, som for eksempel å selge sigaretter på hjørnet. Gateguttene hjelper dem med å skyve trehjulssyklene deres og til gjengjeld får de mat. Og jammen kan ikke noen av gateguttene spille musikk også.

Spesielt Roger Landu, som spilte på gata i Kinshasa på et egenkomponert enstrengsinstrument, en satonge, da han ble adoptert av Ricky. Av Ricky og de andre i Staff Benda Bilili fikk han musikalsk opplæring, og nå er han blitt en virtuos på sitt instrument, og fast medlem i Staff Benda Bilili. Satongen er lagd av en blikkboks, en bue av tre, og en gitarstreng.

En sang bandet skrev til valget i 2006 sies å ha fått opp valgdeltakelsen i Kongo med 70 prosent.

Orkesteret, som lever og virker i og rundt Kinshasa Zoo, og hvis musikk blir spilt på egenproduserte instrumenter (i tillegg til en plaststol som brukes som tromme), ble oppdaget av den belgiske plateprodusenten Vincent Kenis. Han ble så begeistret at han bestemte seg for å hjelpe dem å spille inn en plate. Det tok noen år, på grunn av vansker som oppsto underveis, men i 2009 kom deres debutplate, Très Très Fort, på Crammed Discs. Platen er spilt inn utendørs, i Kinshasa Zoo, med en Mac som studio.

Platen ble godt mottatt, spesielt i USA, England og Frankrike, og ble fulgt opp av en europaturné. Nå fikk bandmedlemmene sove i senger på hoteller, heller enn på papplater på gata i Kinshasa, slik de var vant til.

«I once slept on cardboard
Good luck hit me, I bought myself a mattress»

Dokumentarfilmen Benda Bilili forteller historien om dette bemerkelsesverdige orkesteret, der vi blant annet får se klipp fra deres opptreden på Oslo World Music Festival i 2009.

Både filmen og platen er herved anbefalt på det varmeste.






– Ranja Bojer –
Innlegget er tidligere publisert på rotrock.no

Staff Benda Bilili i samlinga

16.10.14

Happy birthday, Bobby!

Robert Hall Weir, bedre kjent som Bob Weir fyller 67 år i dag og det må selvfølgelig markeres. Han er et av de originale medlemmene og låtskriver i Grateful Dead og malte lydbilder med sin gitar sammen med Jerry Garcia. Weir og Garcia stod side om side på scenen helt til Garcia gikk bort i 1995. Weir ble sparket ut av bandet en kort periode i 1968, visstnok grunnet hans manglende evner som rytmegitarist, noe som i etterkant virker smått utrolig. Dagen markeres med å spille et av de utallige flotte albumene til Grateful Dead, både studio- og livealbum. Eller man kan plukke frem Weirs glimrende soloplate fra 1972, Ace. Her finner man mange spor som skulle prege setlistene til Dead fremover, deriblant Playing In The Band, One More Saturday Night og ikke minst nydelige Looks Like Rain. Vi har lagt ved et opptak av låten fra 2011 med en tilårskommen Weir, men magien er der fortsatt . Gratulerer med dagen, Bobby! 

- David Jønsson
 



2.9.14

Westerhus coda

I kveld innvies Rådhussalen på hovedbiblioteket for sesongen når Carl Frode Tiller skal dybdeintervjues om Innsirkling III av Adresseavisens kulturredaktør og med-namsosing Stian Wallum. Da Tiller slapp forrige bind i trilogien var det en annen Stian, litt lengre sørfra (Jådåren nord for Steinkjer for lokalkjente), som trollbandt de oppmøtte i salen med et kvarters langt solosett i etterkant av Tillers opplesing. Som en i salen utbrøt i spontan begeistring når applausen hadde lagt seg: "du har gitt meg min største musikkopplevelse på veldig lang tid!" Stian Westerhus, som sist imponerte kraftig som frontfigur på et helt nytt vis i sin nye trio Pale Horses, er for tiden opptatt med innspilling av ny duoplate med Sidsel Endresen. Han skal dessuten besøke Blæst i Trondheim med Mats Gustafsson og Thomas Järmyr senere i september. Men nå skal vi tilbake til oktober i 2010, da han altså beriket Carl Frode Tillers boklansering, og jeg holdt pusten bak videokameraet og lot meg fange i Westerhus sin lydverden, i likhet med alle andre tilstede. Sjelden har vel Tillers ord blitt fargelagt på like pregnant vis.

Vel møtt i Rådhussalen i kveld! Hvis du enda ikke har billett, er det muligens enda håp her.

16.6.14

Sommermusikken

Snart ferietid og endelig litt tid til overs til musikklytting. Men hva fanken funker best i varmen, egentlig? Ikke noe for intenst, bare sett på noe sløy reggae eller luftig bossa nova, oppløftende powerpop eller en søtlanden gatehjørne-serenade. Eller ta litt av alt, men ikke overdriv. Det må ikke bli stress.

Vi velger oss den deilige The Drifters-klassikeren "Up On the Roof" og den nydelig motstandsløse pop-perlen "The Brae" av New Zealandske Yumi Zouma, fra deres EP som kom ut tidligere i år. Dessuten legger vi ved sommerlåtlista vår som du veldig gjerne må bidra til - vi har sikkert glemt noe.





23.5.14

Stoisk svulstighet

Jeg er kanskje ikke den eneste som har tenkt at Sharon Van Etten har gjort fine ting lenge, men samtidig irritert meg over et uforløst potensial i den store stemmen. Vel, med "Your Love Is Killing Me" gir hun svar på tiltale. Det storlåtte melodramaet blir å finne på Van Ettens kommende plate Are We There (<-- på WiMP nå!), og refrenget når patos av Gene Clarkske/Fred Neilske dimensjoner.

Lar du deg ikke bevege av dette er du jaggu egenstridig.



Sharon Van Etten i samlinga

22.5.14

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant



"May 22nd. 1914 - Sun Ra arrives to Planet Earth"

To måneder før vi feirer vår nasjonalskald Alf Prøysen, markerer vi hundreårsdagen for fødselen til den utenomjoriske amerikanske jazzvisjonæren (ja, jeg er klar over at denne betegnelsen ikke yter mannen rettferdighet) Herman 'Sun Ra' Blount. Jeg synes dette er verdt en tilsvarende feiring som den som tilfaller husmannssønnen fra Rudshøgda året gjennom.

Sun Ras virksomhet er nesten for for omfattende til å fatte, og i alle fall for mangfoldig til å omtales balansert i en enkel bloggpost. Jeg anbefaler å gå rett til kilden (ofte en fornuftig strategi). Et sted må man starte nøstingen fra. Begynn gjerne med Robert Mugges dokumentarfilm Sun Ra - a joyful noise fra 1981. Supplér med spillefilmen Space is the Place fra 1974 og en av bandlederens mest gjennomførte og vakreste album, Jazz in Silhouette fra 1959. Etter det er du on your own.

Og glem for all del ikke:

Sound Sun Pleasure!!! rules the world.







Sun Ra i samlinga

24.4.14

Drosje-Dan

Da Steely Dan (på turné i sommer og høst, men kun i Amerika foreløpig, dessverre) skulle promotere Everything Must Go (deres niende studioalbum) i 2003, valgte de å lage en liten promofilm som de la ved som bonus til selve CD-plata. De satte seg baki en drosje (et opplagt nikk til HBO's populære Taxicab Confessions), kjørte rundt i Las Vegas og plukket opp forkjellige passasjerer underveis. Ganske underholdende saker! Ja, hvis du liker sånt, da. Og hvis du liker glatt flinkismusikk, med dystre, tørrvittige tekster.



Steely Dan i samlinga

24.3.14

Makeløs musikk

foto: Sebastien Dehesdin, Iceland Airwaves 2013
Tror du ikke det har gått både høst og vinter før jeg har fått opp ørene for Mariam Wallentins soloprosjekt Mariam the Believer, da. Uhørt! - som plata var for meg inntil nylig. Men nå har den spunnet uavbrutt hjemme hos meg hele helga, og sjelden har jeg hatt en så forlokkende lytteopplevelse. For min del skjer dette gjerne med musikk som ikke følger musikalske formler og sedvane. Materialet på Blood Donation ligner av og til på popmusikk, men det ER ikke popmusikk. Noe ligner på jazz, men det er jo ikke det. Låtene bryter opp grooves, og skifter ufortrødent rundt på harmonikk. Andre igjen tværer ut enkle virkemidler. Syntlinjer hører i beste fall hjemme i et paralelt univers til resten av kompet. Lydbildet er sparsomt og krystallklart. Ektemann Andreas Wallin er med, som i duoen Wildbirds & Peacedrums, og den norske superbassisten Jo Berger Myhre gjør en kjempejobb. Vokalen til Wallentin er ubeskrivelig. Det er bare å sette seg ned å høre.

Her er det lengste og mest rastløse sporet på plata, "Invisible Giving".

  

Mariam the Believer i samlinga

11.3.14

Joan as Police Woman - The Classic



Den nasale stemmen er tilbake! Den funk-elskende, alltid eksperimentvillige, kompromissløse, fiolinspillende dama som noen fortsatt insisterer på å omtale som eksen til Jeff Buckley, har sneket ut en ny plate. Den fjerde under navnet Joan as Police Woman, og den første siden 2011s fenomenale The Deep Field. Noe så generøst. Likevel: tror du ikke enkelte er frekke nok til å påstå at hun kaster seg på retro-soul-bølgen i kjølvannet av Amy Winehouse?(!) Påstanden faller selvsagt på sin egen urimelighet. JA, hun spiller på et "klassisk" soul-sound denne gangen, men Joan Wasser gjør som vanlig akkurat som hun vil: følger sine stier uavhengig av all verdens musikalske trender. Som vi har blitt vant til dreier det seg om mangefasseterte, groovebaserte, ofte langtrukne (på en god måte!) låter med inderlig vokalarbeid og DYBDE. Denne gangen er lydbildet en tanke råere, tilnærmet live, enn på de tidligere platene.

The Classic er ute nå - hør den på WiMP og Spotify, og sjekk videoen til "Holy City" under.



Joan as Police Woman i samlinga