Tidligere i vinter kom beskjeden om at Robert Wyatt har sluttet å lage musikk. "Når lokførere pensjonerer seg når de runder 65, kan jeg også gjøre det", som han uttrykte det til bladet Uncut. I dag fyller en av musikkavdelingens største helter 70 år, noe som selvfølgelig må markeres. Wyatt ble kjent som trommeslager og vokalist i det fantastiske bandet Soft Machine, som sammen med Pink Floyd var de store navnene i den engelske prog- og psykedeliabølgen i Swinging London rundt 1966-67.
Wyatt var med på de første fire albumene til Soft Machine, før han forlot bandet i 1971 for å starte opp Matching Mole (machine molle er soft machine på fransk). Han var uenig med de andre medlemmene i Soft Machine med hvordan lydbildet skulle være. Matching Mole ga ut to fantastiske album, før Wyatt falt ut av et vindu på en fest i 1973 og ble lam fra livet og ned. Men Wyatt lot seg ikke stoppe. Wyatt har uttalt at ulykken faktisk hjalp ham med musikken fordi han fikk tid til å virkelig tenke i gjennom hvordan han ville at det skulle låte. I 1974, bare et år etter den tragiske hendelsen kommer hans andre soloalbum Rock Bottom ut. I følge Wyatt var mye av materialet klart før ulykken inntraff.
Wyatt har alltid vært politisk engasjert (sjekk ut coveret til Matching Moles Little Red Record fra 1972), noe som influerte musikken utover 80-tallet. Shipbuilding som ble utgitt i 1982, skrevet av Elvis Costello og Clive Langer er et eksempel på det. Old Rottenhat fra 1985 viste en mer jazzete side av Wyatt, selv om jazzen alltid har vært en viktig del av låtskrivingen hans. Wyatt har vært aktiv helt opp til 2010-tallet, hans siste utgivelse var For The Ghosts Within fra 2010 sammen med Gilad Atzmon og Ros Stephen. Tidligere i vinter kom biografien Different Every Time skrevet av Marcus O'Dair, samtidig som to samleplater ble utgitt.
Vi slår på stortromma og legger med et opptak av Shipbuilding gjort på The Old Gray Whistle Test. Enjoy!
- David Jønsson
27.1.15
Peps Persson – rotekte skåning
Per-Åke Persson, mest kjent som Peps Persson, har vært aktiv i Sveriges musikkliv siden slutten av sekstitallet. Til å begynne
med spilte han blues, så gikk han mer og mer over til reggae, med
sidesprang til både calypso og afrikanske musikkformer. Han har
samarbeidet med et hundretalls ulike musikere opp gjennom årene, under
ulike bandnavn (det mest kjente er nok Peps Blodsband, som ga ut sin
første skive i 1974).
For femten år siden gjorde jeg et lengre intervju med Peps per telefon, et intervju jeg var oppe på loftet og hentet her forleden.
Det begynte med blues. I 1972 reiste Peps til Chicago og spilte inn sin tredje skive, dobbel-LP-en The Week Peps Came to Chicago, over to dager.
«Det var en rystende opplevelse. De fleste musikerne var veldig vennlige og imøtekommende, men jeg hadde aldri noensinne satt min fot i ghettoen, det ble litt av et sjokk å oppleve den svarte ghettoen i USA. Det var derfor jeg begynte å skrive på svensk, på skånsk, jeg innså at mitt liv er så annerledes enn livet til en svart Chicago-musiker, jeg måtte forsøke å finne meg selv, i tekstene i alle fall.»
Og nettopp det gjorde han. Han er kjent for å ha oversatt en rekke klassikere innen både blues og reggae til skånsk. I tillegg til å ha skrevet utallige låter selv, såklart.
Peps fikk mye støtte for sin musikkinteresse av foreldrene, og han planla å bli musiker allerede da han var barn. Faren hans, Anton Persson, var en aktiv amatørmusiker som riktignok aldri ga ut noen plater, men som skrev flere viser (blant annet «En fattig trubadur»).
«Jeg holder også mye på med innspillingsteknikk. Det er en annen ting jeg har arvet etter min far, han var radiotekniker og innspillingstekniker. Jeg bruker mye tid på innspillingsteknikk, ikke bare mine egne greier, men også for andre. Også har jeg en veldig stor hage midt i skogen som vokser igjen hvis jeg ikke tar meg av den, så jeg har nok å gjøre.»
Ranja: «Ja, det er kanskje bra å bo ute på landet og få inspirasjon.»
Peps: «Javisst, fuglesang betyr mye for meg for eksempel. Jeg lærer mye av fuglene.»
Ranja: Du har jo skrevet mange opprørske og radikale tekster til mange av låtene dine. Har du beholdt opprøret, eller har du blitt rundere i kantene med årene?
Peps: Det har man jo blitt, det er nok en slags allmennmenneskelig prosess det der at kantene slipes litt med årene, man blir mindre skråsikker. Når man er 20 så tenker man at man vet nøyaktig hvordan verden er konstruert, men når man er 50 så innser man at det er så mye man ikke vet. Derimot håper jeg at jeg kan beholde litt av den skjerpetheten i tekstene, det blir viktigere og viktigere for hvert år som går. Det blir mer og mer sjelden å ha tekster med innhold, i hvert fall her i Sverige.
Peps har en forkjærlighet for skånske folkeviser. Sammen med Pelleperssons Kapell ga han ut en plate med mange gamle, skånske arbeiderviser, blant annet «Titta inn till oss», en kampvise mot alkohol fra 1929.
Peps er en multiinstrumentalist, på låten Rotrock (som har gitt navn til nettstedet der dette innlegget først ble publisert) spiller han samtlige instrumenter selv.
Ranja: Har du lært deg å spille selv eller har du fått undervisning?
Peps: Nei, jeg har ikke fått noen undervsning, jeg har lært alt på egen hånd. Jeg er ingen ordentlig musiker i den forstand at jeg bruker all min tid på å sitte og øve på instrumentene. Jeg er nok en juksemaker. (Han ler). Jeg spiller når jeg spiller og forsøker å gjøre det beste ut av øyeblikket. Jeg øver veldig lite og er ingen spesielt god tekniker på mitt instrument, i hvert fall ikke på gitar.
Ranja: Det lyder bra på plate i hvert fall.
Peps: Ja, man må forsøke å fange de lykkelige øyeblikkene.
Disse øyeblikkene har det vært mange av opp gjennom årene. I følge Wikipedia har han gitt ut 18 plater, og han har samarbeidet med blant andre Timbuktu (på låten Dynamit). I 2005 ble han utropt til Årets skåning, og i 2007 ble han tildelt Cornelis Vreeswijk-stipendiet, som gis til en artist som uttrykker seg på svensk.
Peps har også vært i det sørlige Afrika, med blant andre Lovemore Majaivana og hans Zulu Band.
«Ja, vi var en gjeng svenske musikere som dro ned og gjorde en turné som var organisert av ANC. Vi reiste rundt i det de kalte frontstatene, landene som ligger rundt Sør-Afrika. Vi dro ned og gjorde en hel rekke konserter der sammen med afrikanske musikere, blant annet Lovemore. Det var en fantastisk opplevelse på mange måter, både det å oppleve Afrika, naturligvis; og å få et innblikk i ANC, som på den tiden var forbudt i Sør-Afrika, og som arbeidet i eksil.
Det går en historie om at Peps under dette oppholdet i Afrika fikk mange sterke reaksjoner fra de lokale musikerne da de hørte ham spille. De stirret på ham, lyttet, og stirret igjen. En av dem skal ha kommet bort til ham og sagt: «Jeg tror du er inkarnasjonen av en svart mann, men at Gud glemte fargen.»
Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
– Ranja Bojer
Peps Persson i samlinga
For femten år siden gjorde jeg et lengre intervju med Peps per telefon, et intervju jeg var oppe på loftet og hentet her forleden.
Det begynte med blues. I 1972 reiste Peps til Chicago og spilte inn sin tredje skive, dobbel-LP-en The Week Peps Came to Chicago, over to dager.
«Det var en rystende opplevelse. De fleste musikerne var veldig vennlige og imøtekommende, men jeg hadde aldri noensinne satt min fot i ghettoen, det ble litt av et sjokk å oppleve den svarte ghettoen i USA. Det var derfor jeg begynte å skrive på svensk, på skånsk, jeg innså at mitt liv er så annerledes enn livet til en svart Chicago-musiker, jeg måtte forsøke å finne meg selv, i tekstene i alle fall.»
Og nettopp det gjorde han. Han er kjent for å ha oversatt en rekke klassikere innen både blues og reggae til skånsk. I tillegg til å ha skrevet utallige låter selv, såklart.
Peps fikk mye støtte for sin musikkinteresse av foreldrene, og han planla å bli musiker allerede da han var barn. Faren hans, Anton Persson, var en aktiv amatørmusiker som riktignok aldri ga ut noen plater, men som skrev flere viser (blant annet «En fattig trubadur»).
«Jeg holder også mye på med innspillingsteknikk. Det er en annen ting jeg har arvet etter min far, han var radiotekniker og innspillingstekniker. Jeg bruker mye tid på innspillingsteknikk, ikke bare mine egne greier, men også for andre. Også har jeg en veldig stor hage midt i skogen som vokser igjen hvis jeg ikke tar meg av den, så jeg har nok å gjøre.»
Ranja: «Ja, det er kanskje bra å bo ute på landet og få inspirasjon.»
Peps: «Javisst, fuglesang betyr mye for meg for eksempel. Jeg lærer mye av fuglene.»
Ranja: Du har jo skrevet mange opprørske og radikale tekster til mange av låtene dine. Har du beholdt opprøret, eller har du blitt rundere i kantene med årene?
Peps: Det har man jo blitt, det er nok en slags allmennmenneskelig prosess det der at kantene slipes litt med årene, man blir mindre skråsikker. Når man er 20 så tenker man at man vet nøyaktig hvordan verden er konstruert, men når man er 50 så innser man at det er så mye man ikke vet. Derimot håper jeg at jeg kan beholde litt av den skjerpetheten i tekstene, det blir viktigere og viktigere for hvert år som går. Det blir mer og mer sjelden å ha tekster med innhold, i hvert fall her i Sverige.
Peps har en forkjærlighet for skånske folkeviser. Sammen med Pelleperssons Kapell ga han ut en plate med mange gamle, skånske arbeiderviser, blant annet «Titta inn till oss», en kampvise mot alkohol fra 1929.
Peps er en multiinstrumentalist, på låten Rotrock (som har gitt navn til nettstedet der dette innlegget først ble publisert) spiller han samtlige instrumenter selv.
Ranja: Har du lært deg å spille selv eller har du fått undervisning?
Peps: Nei, jeg har ikke fått noen undervsning, jeg har lært alt på egen hånd. Jeg er ingen ordentlig musiker i den forstand at jeg bruker all min tid på å sitte og øve på instrumentene. Jeg er nok en juksemaker. (Han ler). Jeg spiller når jeg spiller og forsøker å gjøre det beste ut av øyeblikket. Jeg øver veldig lite og er ingen spesielt god tekniker på mitt instrument, i hvert fall ikke på gitar.
Ranja: Det lyder bra på plate i hvert fall.
Peps: Ja, man må forsøke å fange de lykkelige øyeblikkene.
Disse øyeblikkene har det vært mange av opp gjennom årene. I følge Wikipedia har han gitt ut 18 plater, og han har samarbeidet med blant andre Timbuktu (på låten Dynamit). I 2005 ble han utropt til Årets skåning, og i 2007 ble han tildelt Cornelis Vreeswijk-stipendiet, som gis til en artist som uttrykker seg på svensk.
Peps har også vært i det sørlige Afrika, med blant andre Lovemore Majaivana og hans Zulu Band.
«Ja, vi var en gjeng svenske musikere som dro ned og gjorde en turné som var organisert av ANC. Vi reiste rundt i det de kalte frontstatene, landene som ligger rundt Sør-Afrika. Vi dro ned og gjorde en hel rekke konserter der sammen med afrikanske musikere, blant annet Lovemore. Det var en fantastisk opplevelse på mange måter, både det å oppleve Afrika, naturligvis; og å få et innblikk i ANC, som på den tiden var forbudt i Sør-Afrika, og som arbeidet i eksil.
Det går en historie om at Peps under dette oppholdet i Afrika fikk mange sterke reaksjoner fra de lokale musikerne da de hørte ham spille. De stirret på ham, lyttet, og stirret igjen. En av dem skal ha kommet bort til ham og sagt: «Jeg tror du er inkarnasjonen av en svart mann, men at Gud glemte fargen.»
Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
– Ranja Bojer
Peps Persson i samlinga
13.1.15
Fisk og due
Begavede Bård Ingebrigtsen har beskjeftiget seg med rytmisk leken, melodisk utforskende prog-pop i årevis. Blant annet i bandkonstellasjonene James Band og Sirens and Us. Ingebrigtsen er også hustekniker i Kjartan Kristiansens Amper Tone studio, og har hatt fingrene borti produksjoner med Stein Torleif Bjella, Valkyrien Allstars, Jonas Alaska, Tønes, osv. de seneste årene. I år er han aktuell med (minst) to plateutgivelser. Han deler produsent- og låtutvalgkreditt med HP Gundersen på Lucky Fish, et kommende coverplateprosjekt med Maria Due, og fronter bandet Gallowhill, som slipper Porn Hearts denne måneden.
Her er en smakebit fra hver av platene. "Tired Man" fra Gallowhill, og Van der Graaf Generator-coveren "My Room (Waiting for Wonderland)" fra Lucky Fish.
- Stian
22.12.14
Ry Cooder – fra Paris, Texas til Timbuktu, Mali
Første gang jeg la merke til Ry Cooder var gjennom filmmusikken til Paris, Texas. Vi spilte den plata igjen og igjen; de smygende gitartonene, med smak av ørken og ødemark. Ingenmannsland. Og så til slutt den ensomme, triste historien som sto perfekt til musikken, langsom og melankolsk.
Det er vanskelig å si noe kort og oppsummerende om Cooder, han har en bredde få kan matche, uten at det har gått ut over kvaliteten på musikken han har spilt, arrangert, komponert eller produsert. Han har vært aktiv musiker siden sekstitallet, da han blant annet spilte med Captain Beefheart og Taj Mahal. Siden har han samarbeidet med utallige musikere innen flere ulike sjangere. Han har gravd fram gamle amerikanske skatter og spilt dem inn på nytt, han har gitt ut soloplater, filmmusikk og vært gjesteartist på plater av artister som Johnny Cash, Nancy Sinatra, Arlo Guthrie, Little Feat, Van Morrison, Rolling Stones og mange flere.
De senere år har Cooder brukt mye av sin tid på å samarbeide med folkemusikere fra ulike land og verdensdeler. Mest kjent er Buena Vista Social Club fra 1997. I 1999 kom dokumentarfilmen med samme navn, regissert av Wim Wenders, samme mann som lagde Paris, Texas noen tiår tidligere. Dokumentaren ble nominert til en Oscar i 2000. Cooder reiste til Cuba, tanken var å spille inn musikk sammen med kubanske og vestafrikanske musikere, men vestafrikanerne ble sittende fast et sted på veien, så de kom aldri fram. Cooder begynte arbeidet med å oppspore glemte kubanske musikere, og han fant den ene etter den andre, gamle, falmede stjerner fra en svunnen tid, enkelte hadde ikke spilt på over ti år, noen hevdet de ikke kunne spille lengre. Men det kunne de, noe denne perlen av en plate viser med all tydelighet. Resultatet ble «et bisart band som aldri eksisterte på sekstitallet», ifølge Joachim Cooder, sønnen til Ry, som medvirker som perkusjonist på både plata og i filmen (og som har fortsatt å spille med faren siden). Den ble en verdenssuksess, og Ibrahim Ferrer er den største stjernen av dem alle, med en fremtredende rolle både i filmen og på plata; den vakre, gamle mannen, med en glød og dybde i de mørke øynene, en dybde som gjenspeiler seg i stemmen hans. Buena Vista Social Club var en stor suksess både for Cooder og for de kubanske musikerne, som hadde sin siste felles konsert i Carnegie Hall 1. juli 1998. I ettertid har flere av de aldrende musikerne som fikk sitt comeback med denne plata, sluppet soloalbum.
Cooder ble født i California, og begynte å spille gitar som treåring. Han er mest kjent som slidegitarist, og har figurert høyt på ulike kåringer over de beste gitaristene gjennom tidene. Men han spiller også andre instrumenter, blant annet instrumenter fra ulike folkemusikktradisjoner han har jobbet med. På nittitallet vant han to grammypriser for sitt samarbeid med musikere fra andre musikkulturer. Den første var for plata A Meeting By The River med inderen V.M. Bhatt, og den andre var for Talking Timbuktu med malieren Ali Farka Touré.
Cooder har alltid vært en studiomusiker, han liker ikke å spille live, å bli sett og vurdert mens han spiller musikken sin. Han vil spille uten å måtte forholde seg til et publikum, han liker rett og slett ikke å opptre. Derfor har han ikke drevet noen utstrakt turnévirksomhet, og da skiva Live in San Francisco kom i fjor, var det den første liveskiva hans på 35 år, og den andre i hele hans karriere. Denne plata er innom flere epoker i hans karriere, og består blant annet av mye rootsmusikk.
Vi runder av med et klipp som viser Cooder som slidegitarist. Dette er hans versjon av Guthrie-låten Vigilante Man, avslutningssporet på plata Into the Purple Valley fra 1972.
Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
Tekst: Ranja Bojer
Ry Cooder i samlinga
18.12.14
Curtis Mayfield – Curtis/Live!
Noen ganger kan musikk føles vagt meningsløst. For eksempel når folk blir halshugd foran et kamera et eller annet sted ute i ørkenen i Irak, barn blir utsatt for gassangrep i Syria eller hele landsbyer utslettes av ebola i Vest-Afrika. Da kan jeg finne en form for trøst i en plate som «Curtis /Live!».
Curtis Mayfield er en av de viktigste politiske agitatorene i rockosfæren, samtidig som musikken hans holder et usedvanlig høyt nivå. På denne konsertskiva er det i tillegg en tilstedeværelse og nærhet mellom sal og scene som løfter musikk og tekst opp på et høyere nivå.
1960-tallet var et politisk tiår i USA, i tillegg til at alle fikk langt hår og sleng i buksene. Folk flest så muligheten til en ny generasjons politkk med John F. Kennedy. Borgerretighetsbevegelsen hadde sterkt momemtum og den offentlige segregeringspolitikken i sørstatene ble lagt død. Vietnamkrigen skapte en proteststorm mot det etablerte som ingen hadde sett maken til. Det var en følelse av endring i lufta, at alt var mulig. Samtidig kom tilbakeslaget ganske så brutalt og nådeløst mot slutten av tiåret og begynnelsen av neste. Richard Nixon ble president, en representant for den gamle, korrumperte makteliten. Mange svarte nabolag var i kraftig forfall og en narkotikaepidemi skylte over områdene. Martin Luther King (og Robert Kennedy) ble snikmyrdet. Vietnamkrigen fortsatte tilsynelatende med uforminsket styrke.
Med dette bakteppet spiller Curtis Mayfield inn disse fire platesidene på klubben The Bitter End i New York i januar 1971 foran kun 200-300 sjeler. Låtene er både fra tida i The Impressions og fra hans første soloplate «Curtis» fra året før. Samtidig som det er en brytningstid sosiokulturelt, noe Mayfield i stor grad beskriver og kommenterer i tekstene sine, er han også artistisk i sin mest spennende og kreative epoke.
Hvis du forventer deg et funky fyrverkeri er ikke «Curtis/Live!» plata for deg. De rolige, nedtonede melodiene dominerer. Dette skuffet meg litt i starten, men etter å ha hørt en del på skiva har jeg lært å like den. Veldig godt. Kompet er både neddempet og tilstedeværende, stemmen til Mayfield er hele veien det klart mest fremtredende. Lyden er ekstremt god. Hvert instrument har sin definerte og dynamiske plass i lydbildet. To gitarer, en bass, perkusjon og trommer. Det hjelper helt sikkert at den fantastiske Eddie Kramer (Hendrix, Zeppelin) har mikset det hele.
Det som gir Mayfield en politisk sprengkraft er at han ikke ser problemstillingene i svart hvitt. Det er forbedringspunkter i alle miljøer, også i de i utgangspunktet svakerestilte. Se på dette verset fra låta
“We People Who Are Darker Than Blue”.
Loving one brother and killing the other
When the time comes and we are really free
There’ll be no brothers left you see
Jeg syns det er oppmuntrende og forbilledlig å se fram mot en tid da rase ikke spiller noen rolle, kanskje spesielt i en tid da verden i stor grad har sunket ned i skyttergravene igjen når det gjelder disse spørsmålene. Kan jeg uttale meg om dette, som en del av den hvite, maktdominerende majoritet? Generelt foretrekker jeg kritisk tenkning og kommentarer uten fasitsvar. Samtidig ser jeg at det kan være i hvite, middelaldrende menn av begge kjønn sin interesse å heie fram artister som også kritiserer ‘sine egne’. Da blir presset mot oss her oppe på toppen mindre. Kanskje.
Noe av det samme budskapet, kanskje med enda beskere undertone, finner vi i “(Don’t Worry) If There’s A Hell Below, We’re All Going To Go”. Bare tittelen kaster vrak på og stiller spørsmålstegn ved det grunneggende fundamentet kristendom i amerikansk samfunnsliv. Samtidig ligger det implisitt i tittelen, og uttrykkes mer direkte i teksten, at ingen går fri, ingen er i utgangspunktet helligere enn andre. Her er en generell tilstandsrapport:
Everybody’s praying
And everybody’s saying
But when come time to do
Everybody’s laying
Og styresmaktene klapper fornøyde i hendene: “And Nixon talking about don’t worry”. Selv om samfunnet på mange måter hangler og går predikerer det bestående den samme leveregelen som folk flest følger. Selvsagt. Status quo er motsatsen til revolusjon.
“We’re A Winner” har en mer positiv undertone enn de to ovenstående låtene, som begge er fra Curtis (1970). Her er vi i The Impressions-tida. Gjennom hele 60-tallet hadde de (stort sett med Curtis penn) beskrevet og oppildnet den pågående borgerrettighetsbevegelsen, og på mange måter vært et soundtrack til tidsånden. Hele “We’re A Winner” er en peptalk av dimensjoner til USAs svarte befolkning: “Just keep on pushing, like Martin Luther told you to […] cause we’re movin’ on up.” Tre år senere synger Mayfield fremdeles med innlevelse og overbevisning, men legger inn en kanskje lett desillusjonert snakkesekvens mitt i låta: “Try not to offend anyone, but tell it basically like it is.”
Curtis Mayfield er viktig fordi han skrev god musikk og sang tekster med politisk brodd gjennom hele karrieren. Han betalte en tidvis høy pris, med utestenging fra radiostasjoner og økonomisk tap, men lot aldri dette stoppe seg.
Verdens fattige og fornedrede blåser antagelig en lang mars i hva jeg lytter til. Men ved å høre på musikk og tekster som kan få meg til å reflektere og kanskje til og med trekke meg opp av sofaen på en god dag, er jeg kanskje nettopp et ørlite hakk nærmere disse menneskene som ikke ble født som vinnere i verdens lottospill. Også derfor.
Innlegget er tidligere publisert hos Deichman musikkblogg
Tekst: Kjetil Syverud
Curtis Mayfield i samlinga
15.12.14
Musikkåret 2014 ifølge Ranja
Er det sant at 2014 er det beste musikkåret på årevis? Mange mener det. Selv tenkte jeg bare å kaste ut spørsmålet, ikke besvare det.
Her er en liten liste over det som i mine ører er årets beste plater. Det er en deilig blanding av sjangere, og en viss geografisk spredning, selv om jeg ser det er en overvekt av amerikanske artister her. Likevel: bare plata Unstraight Ahead har god geografisk spredning i seg selv. Karl Hector er aliaset til den tyske gitaristen og produsenten Jay Whitefield, plata er utgitt på et Los Angeles-selskap, og musikken låter tidvis ganske så afrikansk.
Årets skiver:
The War on Drugs – Lost in the Dream
Mark Lanegan – Phantom Radio
Highasakite – Silent Treatment
Thurston
Moore – The Best Day
Elbow – The
Take Off and Landing of Everything
Karl Hector & The Malcouns – Unstraight Ahead
St. Vincent – St. Vincent
Karl Hector & The Malcouns – Unstraight Ahead
St. Vincent – St. Vincent
Til stor glede for DJ-en i meg kom
Ibibio Sound System – Ibibio Sound System
Ibibio Sound System – Ibibio Sound System
Todd Terje – It's Album Time
Årets konsert:
Pearl Jam var på europaturné igjen, og jeg så to energiske og upåklagelige konserter. Nok en gang. De leverer alltid. Jeg gikk hjem i lykkerus begge kveldene, samtidig som jeg angret bittert på at jeg bare hadde bestilt billetter til to konserter denne gangen.
Årets samleplate:
Calypso – Musical Poetry in the Caribbean 1955-69
Calypso – Musical Poetry in the Caribbean 1955-69
Nok en elegant utført samler fra Soul Jazz Records. Calypsoen fra Trinidad er like
interessant å lese om som å lytte til, derfor passer det fint at denne vinylen
har utbrettcover med masse bakgrunnsstoff både om artistene og den sosiale
konteksten til musikken.
Elektroniske, afrikanske rytmer som funker som fjell. Dessuten er videoen til singelen Let's Dance særdeles fin.
3.12.14
Musikkåret 2014 ifølge David
Juletid er listetid og som den strukturerte musikknerden jeg er, har jeg laget en liste som oppsummerer musikkåret 2014 og hva jeg har hørt på /likt /elsket/vært fanatisk opptatt av i år. For første gang på lenge er det totalt fravær av hiphop på listen min, selv om både Run The Jewels og Freddie Gibbs & Madlib nesten snek seg med på listen. Det har som vanlig vært mange solide utgivelser i år, men det er som de sier i bladet Sonic: hvert år er et bra musikkår. Listen har en salig blanding av både nye og gamle helter, lokalt og fjernt og blander sammen rølpepunk, AOR, countryrock, sophistipop og frijazz.
1. Mac DeMarco - Salad Days
2. The War On Drugs - Lost In The Dream
3. Motorpsycho - Behind The Sun
4. Woods - With Light and With Love
5. The Men - Tomorrow's Hits
6. The Delines - Colfax
7. Spoon - They Want My Soul
8. Steve Gunn - Way Out Weather
9. Tweedy - Sukierae
10. Stephen Malkmus & The Jicks - Wig Out At Jagbags
11. David Crosby - Croz
12. Jenny Lewis - The Voyager
13. Sugarfoot - Big Sky Country
14. Dagens Ungdom - Dagens Ungdom
15. Meatbodies - Meatbodies / Krokofant - Krokofant
Årets samleplate: Warfaring Strangers: Darkscorch Canticles.
Fantastiske Numero Group leverer med en samling obskur hardrock fra 70-tallet, bestående av band sterkt inspirert av Dungeons and Dragons og Black Sabbath. Flesteparten av bandene rakk så vidt å gi ut en singel før de forsvant inn i obskuriteten. Helt magisk!
Årets låt OG video: Skogen Brinner - Mr. Fantastic.
Sue av David Bowie må nevnes når man snakker om årets låt, men det er svenskene i Skogen Brinner som så vidt stikker av med seieren. Skogen Brinner ga ut det finfine albumet 1st i 2013 og gir oss nå skyhøye forventninger til det nye albumet med Mr. Fantastic. Bandet har tydeligvis et ganske avslappet forhold til musikkvideoer, legg merke til snusboksen som dukker opp i den fantastiske lavbudsjettsvideoen under.
- David Jønsson
1. Mac DeMarco - Salad Days
2. The War On Drugs - Lost In The Dream
3. Motorpsycho - Behind The Sun
4. Woods - With Light and With Love
5. The Men - Tomorrow's Hits
6. The Delines - Colfax
7. Spoon - They Want My Soul
8. Steve Gunn - Way Out Weather
9. Tweedy - Sukierae
10. Stephen Malkmus & The Jicks - Wig Out At Jagbags
11. David Crosby - Croz
12. Jenny Lewis - The Voyager
13. Sugarfoot - Big Sky Country
14. Dagens Ungdom - Dagens Ungdom
15. Meatbodies - Meatbodies / Krokofant - Krokofant
Årets samleplate: Warfaring Strangers: Darkscorch Canticles.
Fantastiske Numero Group leverer med en samling obskur hardrock fra 70-tallet, bestående av band sterkt inspirert av Dungeons and Dragons og Black Sabbath. Flesteparten av bandene rakk så vidt å gi ut en singel før de forsvant inn i obskuriteten. Helt magisk!
Årets låt OG video: Skogen Brinner - Mr. Fantastic.
Sue av David Bowie må nevnes når man snakker om årets låt, men det er svenskene i Skogen Brinner som så vidt stikker av med seieren. Skogen Brinner ga ut det finfine albumet 1st i 2013 og gir oss nå skyhøye forventninger til det nye albumet med Mr. Fantastic. Bandet har tydeligvis et ganske avslappet forhold til musikkvideoer, legg merke til snusboksen som dukker opp i den fantastiske lavbudsjettsvideoen under.
- David Jønsson
2.12.14
Ethio-jazz, stort kulere blir det ikke
Mulatu Astatke (også Astatqé) blir gjerne sett på som oppfinneren av den nye sjangeren han kalte ethio-jazz. Astatke studerte musikk i Wales, England og USA, der han blant annet fattet interesse for latin-jazz. Han tok med seg conga-trommer, latinsk inspirasjon og termen ethio-jazz tilbake til Etiopia. I 1973 spilte han med Duke Ellington og hans band da de var på turné i Etiopia.
På seksti- og tidlig på syttitallet blomstret moderniteten, musikklivet og utelivet i Addis Abeba. Denne perioden omtales gjerne som «Swinging Addis». Men ved keiserdømmets fall i 1974 ble det brått slutt på moroa, da det ble innført portforbud på kveldstid av det nye kommunistregimet. Flere artister gikk i eksil. Få år etter ble den siste vinylplaten trykt opp, og fra da av var det kassetter som gjaldt. En mann kjent som Ali Tango jobbet iherdig med å gi ut kassetter, og han sørget for at salgstallene ble mangedoblet. Ali Tango drev en musikkforretning og han spilte inn og produserte utallige låter under det tøffe diktaturet. Innspillingene foregikk stort sett med én mikrofon til vokalisten, og én plassert mellom musikerne, alt ble spilt inn live og ingenting ble mikset i ettertid.
Den briljante CD-serien Éthiopiques samler mye av det beste innen etiopisk musikk, dette er et fint sted å starte hvis man er nysgjerrig. Filmen Broken Flowers har også mye etiopisk musikk på sitt lydspor.
Men også trøndere kan spille etiopisk musikk. Flere av musikerne i Trondheim World Music Ensemble bor eller har bodd i Addis Abeba, og de har spilt inn den fortreffelige platen Fendinka Sessions vol. 1 sammen med flere etiopiske musikere.
Den som har hørt litt på etiopisk musikk, har kanskje lagt merke til at ordet «fikir» går igjen i en del titler. Jeg spurte en etiopier hva det betyr, og svaret er selvfølgelig «kjærlighet», det vanligste temaet i populærmusikk verden over.
Vi runder av med et spor av Mahmoud Ahmed, som er å finne på The Very Best of Éthiopiques. Dette er Erè Mèla Mèla, produsert av den tidligere nevnte Ali Tango.
– Ranja Bojer
(deler av innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no)
Ethiopiques i samlinga
Mulatu Astatke i samlinga
26.11.14
Dagens klassiker: Let It Be
Joda, vi kunne ha skrevet om Beatles-albumet med samme navn, men i dagens klassiker-spalte handler det om The Replacements og deres fantastiske plate Let It Be. Bandet ble dannet i Minneapolis i 1979 da Paul Westerberg (som da jobbet som vaktmester) ble med som vokalist i bandet bestående av Chris Mars på trommer og brødrene Tommy og Bob Stinson på henholdsvis bass og gitar. Let It Be er bandets tredje fullengder og ble sluppet i oktober 1984, så albumet har nylig fylt 30 år. Albumet viser at bandet tar stadig større steg som låtskrivere og en mer voksen side av bandet. Vel, kanskje ikke helt...
Let It Be starter med I Will Dare med Peter Buck fra R.E.M. på gitar, er der oppe blant de flotteste åpningssporene noensinne. En klassisk, catchy og sår poplåt med fremragende tekst av Westerberg, Frontfiguren med stor F, med kjærlighet og usikkerhet som evig aktuelle temaer. Festen blir tatt til et nytt nivå med Favorite Thing, We`re Coming Out og Tommy Gets His Tonsils Out, tre kjappe og frenetiske rockelåter på rappen, før tempoet blir tatt ned igjen med den nydelige Androgynous. Etter albumets eneste halvsvake låt, Kiss-coveren Black Diamond, kommer det flere topplåter som Unsatisfied, Seen Your Video, Sixteen Blue og Answering Machine. Gary's Got A Boner viser at bandet kanskje ikke hadde blitt så voksne allikevel, men den passer perfekt inn på Let It Be.
The Replacements slapp det fremragende albumet Tim i 1985, som skulle bli det siste albumet med den opprinnelige besetningen. Bob Stinson fikk sparken i 1986 på grunn av fyll, dop og rot, noe som bandet var viden kjent for. Pleased To Meet Me med "hiten" Alex Chilton (Big Star!) ble utgitt i 1987 og var også det siste virkelige gode albumet til bandet. Men det skal sies at Don't Tell A Soul fra '89 definitivt har sine høydepunkt.
I tidsrommet fra 1984 til 1987 var The 'Mats et av de beste rock and roll-bandene der ute. Start derfor med Let It Be. Bandet har i de siste årene spilt noen gjenforeningskonserter som har blitt meget godt mottatt og det er utrolig morsomt. Det hadde vært en krembooking til for eksempel Øyafestivalen. Det er vanskelig å finne gode liveopptak av bandet, spesielt fra Let It Be-perioden. Derfor legger vi ved opptaket av Alex Chilton fra Jimmy Fallon nå i høst som er deres første tv-opptreden på 25 år. Vi har Let It Be inne på musikkavdelinga, samt dokumentarfilmen Color Me Obsessed og biografien All Over But The Shouting. Let It Be-boken i serien 33 1/3 skrevet av Colin Meloy (frontfigur i The Decemberists og blodfan) får vi straks inn.
- David Jønsson
Let It Be starter med I Will Dare med Peter Buck fra R.E.M. på gitar, er der oppe blant de flotteste åpningssporene noensinne. En klassisk, catchy og sår poplåt med fremragende tekst av Westerberg, Frontfiguren med stor F, med kjærlighet og usikkerhet som evig aktuelle temaer. Festen blir tatt til et nytt nivå med Favorite Thing, We`re Coming Out og Tommy Gets His Tonsils Out, tre kjappe og frenetiske rockelåter på rappen, før tempoet blir tatt ned igjen med den nydelige Androgynous. Etter albumets eneste halvsvake låt, Kiss-coveren Black Diamond, kommer det flere topplåter som Unsatisfied, Seen Your Video, Sixteen Blue og Answering Machine. Gary's Got A Boner viser at bandet kanskje ikke hadde blitt så voksne allikevel, men den passer perfekt inn på Let It Be.
The Replacements slapp det fremragende albumet Tim i 1985, som skulle bli det siste albumet med den opprinnelige besetningen. Bob Stinson fikk sparken i 1986 på grunn av fyll, dop og rot, noe som bandet var viden kjent for. Pleased To Meet Me med "hiten" Alex Chilton (Big Star!) ble utgitt i 1987 og var også det siste virkelige gode albumet til bandet. Men det skal sies at Don't Tell A Soul fra '89 definitivt har sine høydepunkt.
I tidsrommet fra 1984 til 1987 var The 'Mats et av de beste rock and roll-bandene der ute. Start derfor med Let It Be. Bandet har i de siste årene spilt noen gjenforeningskonserter som har blitt meget godt mottatt og det er utrolig morsomt. Det hadde vært en krembooking til for eksempel Øyafestivalen. Det er vanskelig å finne gode liveopptak av bandet, spesielt fra Let It Be-perioden. Derfor legger vi ved opptaket av Alex Chilton fra Jimmy Fallon nå i høst som er deres første tv-opptreden på 25 år. Vi har Let It Be inne på musikkavdelinga, samt dokumentarfilmen Color Me Obsessed og biografien All Over But The Shouting. Let It Be-boken i serien 33 1/3 skrevet av Colin Meloy (frontfigur i The Decemberists og blodfan) får vi straks inn.
- David Jønsson
25.11.14
Mark Lanegan og hans mange prosjekter
Musikkavdelinga gratulerer Mark Lanegan så mye med femtiårsdagen i dag. Hvis de neste femti årene blir like interessante og produktive som de femti første har vært, har vi mye å glede oss til.
Det er ikke gjort i en håndvending å lage en oversikt over alle prosjektene han har vært involvert i, i større og mindre grad. Hjelp oss gjerne med å fylle hullene i denne oversikten.
Screaming Trees
Dette bandet kom fra Washington og var tilknyttet Seattle-scenen på nittitallet. De eksisterte fra 1985 til 2000. Lanegan var vokalist og låtskriver. Sweet Oblivion fra 1992 er det mest kjente (og beste) albumet deres.
Isobel Campbell & Mark Lanegan
Isobel Campbell, kjent fra Belle and Sebastian, har gitt ut tre plater sammen med Mark Lanegan. Musikken har stort sett vært skrevet og produsert av Campbell, og de to har sunget sammen. Campbells lyse, klare stemme danner en fin kontrast til Lanegans dype bass. Skivene de har gitt ut er Ballad of the Broken Seas fra 2006, Sunday At Devil Dirt fra 2008 og Hawk fra 2010.
Duke Garwood & Mark Lanegan
I 2013 kom plata Black Pudding der Lanegan jobber med den britiske multiinstrumentalisten Duke Garwood. Lanegan har omtalt Garwood som hans favorittartist gjennom tidene.
The Gutter Twins
Dette er en duo band bestående av Greg Dulli (kjent fra The Afghan Whigs) og Mark Lanegan. De har gitt ut en skive sammen, Saturnalia som kom i 2008.
The Twilight Singers
Lanegan har også vært med på flere Twilight Singers-plater. Dette er enda et av Greg Dullis band.
Mad Season
Band med musikere fra Pearl Jam, Alice in Chains og Screaming Trees. Ga ut ett album, Above, i 1995. Lanegan synger på et par av låtene, ellers er Layne Staley hovedvokalist. Senere døde to av medlemmene av overdoser, så det planlagte andrealbumet ble aldri noe av.
Queens of the Stone Age
Dette bandet er mer å regne som et musikerkollektiv, med tanke på alle musikerne som kommer og går. Lanegan var med på flere låter på Songs for the Deaf fra 2002, minst fire låter på Lullabies to Paralyze fra 2005, én låt på Era Vulgaris fra 2007 og to låter fra ... Like Clockwork fra 2013.
Creature With the Atom Brain
Lanegan bidro på skivene I Am the Golden Gate Bridge i 2007, Transylvania i 2009 og The Birds Fly Low i 2012
Soulsavers
Soulsavers er en elektronika-duo, og Lanegan har medvirket på to av skivene deres, It's Not How Far You Fall, It's the Way You Land fra 2007 og Broken fra 2009
Plater utgitt som Mark Lanegan
The Winding Sheet, 1990
Whiskey For The Holy Ghost, 1994
Scraps at Midnight, 1998
I'll Take Care of You, 1999
Field Songs, 2001
Imitations, 2013 (versjoner av gamle standardlåter)
Plater utgitt med The Mark Lanegan Band
Bubblegum, 2004
Blues Funeral, 2012
Phantom Radio, 2014
Et lite utvalg av andre plater han har medvirket på:
Ball-hog or Tugboat (Mike Watt, 1995)
We Are Only Riders. The Jeffrey Lee Pierce Sessions Project, 2009
Little Beast (Christine Owman, 2013)
I'm Not There. Filmmusikk. (2007)
The Lonely Night, singel utgitt sammen med Moby i 2013.
Mens vi venter på at The Mark Lanegan Band skal komme til Norge (de spiller på Rockefeller 3. februar), kan vi nyte dette herlige liveopptaket.
– Ranja Bojer
Mark Lanegan i samlinga Screaming Trees i samlinga
The Gutter Twins i samlinga
Queens of the Stone Age i samlinga
The Twilight Singers i samlinga
We Are Only Riders
Filmmusikken til I'm Not There
Abonner på:
Innlegg (Atom)