Punkens pin-up

Iggy Pop er og har alltid vært en liveartist. Han har begått noen gode studioplater, men har du sett Iggy live, er du ikke i tvil om at det er på scenen han har sin forse. På begynnelsen av 80-tallet hadde han vært gjennom en renessanse ved hjelp av David Bowie, som produsent og medlåtskriver på The Idiot og Lust for life, begge utgitt i 1977. Det året flyttet kameratene til Berlin (den vestlige verdens herion-hovedstad) for å kvitte seg med stadig heftigere narkotikaproblemer. Selv om det gikk så som så med å bli sober, ble altså 1977 et kreativt høydepunkt i begges karrierer (Bowie spilte inn Low, hvor også Iggy bidro, med Brian Eno som produsent). Iggy avslutta tiåret med New Values i 1979, en semi-gjenforening med The Stooges, og en retur til et råere sound, men stort sett for døve ører: en kommersiell fiasko, bortsett fra i Australia hvor plata ble godt mottatt (se en ubetalelig opptreden fra et australsk TV-show i 1979 her). I 1980 var han på bar bakke igjen, blakk og fortsatt misbruker. De to neste soloplatene, Soldier (1980) og Party (1981) solgte heller ikke noe særlig, og Iggy hadde noen magre år før Bowies versjon av "China Girl" (en låt de skrev sammen i Berlin, og som Iggy hadde gjort sin versjon av på The Idiot) ble en kjempehit i 1983 og sikret Iggy finansielt for en lengre periode.

Selv om platene hans på starten av 80-tallet var litt veike, hadde Iggy et solid liveband på den tida, med bl.a. Blondie-trommis Clem Burke og Bowies gitarist Carlos Alomar, som spilte inn en flott liveplate, som også kom på DVD senere, Live in San Fran 1981. Her er en klipp fra den, hvor han gjør "Dum Dum Boys" (ja, det var her et visst Trondheimsband fant inspirasjon til navnet sitt) - en klassiker om tida i The Stooges, opprinnelig utgitt på The Idiot. Her er IP klodens kuleste kis.




Iggy Pop i samlinga