Hva er vel bedre enn å starte festivaldagen med å gjøre rent i øregangene? På konsert med Hedvig Mollestad Trio bekreftes en tanke om den seneste generasjonen norske jazzmusikere: de vil rocke. Brede glis og entusiastisk applaus brer seg i lokalet når bandet koker musikken ned til bombastiske, AC/CD- og Sabbath-aktige riff. Mollestad og bassist Ellen Brekken har hatt henholdsvis Jon Eberson og Bjørn Kjellemyr som mentorer, og heksebrygget de serverer minner om STASH, trioplata de to gjorde sammen med trommis Audun Kleive i 1986. Hardt og improvisert, nesten blottet for soloer, tett og stramt når det behøves - med kortere, roligere låter innimellom. En formidabel start på dagen.
Jeg holder meg i nærheten av Klubben i påvente av John Maus, som ga ut We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves, en av mine favorittplater fra 2011. Jeg visste litt om hva som ventet meg - Maus er en spesiell liveartist - men blir likevel overrasket. Tilsynelatende setter han på en CD med musikken sin, komplett med vokal og alt, så synger han oppå. Det vil si, han kauker, med ekstrem reverb-effekt på mikrofonen. Dermed drukner musikken, og vi står igjen med en sceneopptreden som man trygt kan si tar fokus fra musikken. Maus hopper opp og ned, river seg i klærne og slår seg selv i ansiktet og ellers på kroppen med knyttet neve, mens han brøler og strekker armene ut til publikum, tilsynelatende i desperasjon. I intervjuer forteller han om filosofien bak den uortodokse sceneoppførselen, men det er vanskelig å ikke ta det ille opp. Mange forlater Klubben tidlig, inkludert meg. Det blir rett og slett for mye.
Godt er det da at nervene kan roes med litt smooth soul. Frank Ocean, som har fått plass på Øyas største scene Enga - gutten har blitt svær! - er nestemann ut. Forventningene er svære også, ungjentene hyler helt til Ocean lunter inn på scenen, drøye kvarteret forsinket. Det begynner forsiktig, Ocean og en gitarisk på barkrakker. Her skal det bli intimt. Barkrakkene signaliserer fortolighet. Ocean synger Sades comebacklåt "By Your Side" (2000) helt prikkfritt, uten spor av klang på vokalen. Det låter fantastisk. Bandet glir umerkelig inn og Ocean spiller hiten fra nyplata, "Thinkin' Bout You", han spiller fjorårets radiogjenganger "Novocane", det låter fortsatt flott. For en stemme på fyren, sier jeg til sidemannen. Når jeg retter blikket mot scenen igjen er Ocean borte. Bandet spiller ferdig låta og starter på en ny. Et instrumentalintermezzo, allerede etter fire låter? Denne avsluttes noe prematurt og bandet går av, uten signal til oss som ser på, og det blir stille. Uroen brer seg blant publikum. Hva har skjedd? Er han helt ute på dop? Kan det være tekniske problemer? Har han fått primadonnanykker allerede? Så kommer annonseringen fra en stakkars Øyarepresentant, en utakknemmelig jobb: Ocean har blitt akkutt syk og har mistet stemmen. En helgardering av en unnskyldning, som vekker mistanke. Det kommer fram at han følte seg syk før konserten, og ett rykte forteller at han har vært og spist klubb og duppe på Kaffistova, at det er magen som har slått han ut. Ingenting bekreftes fra offisielt hold. Jeg er ikke blant Oceans ivrigste fans, men jeg føler med dem som har kjøpt festivalbilletten på grunn av han. Nå er det bare en ting som kan redde dagen: St. Vincent! Annie Clark har vært en personlig favoritt siden debutplata Marry Me (2007), og jeg har lenge villet se henne live. I tillegg til at hun lager noe av den flotteste og smarteste popmusikken for tiden, har hun karvet seg en nisje som liveartist. Hun er en utmerket gitarist, og har en maniert scenepersona som står ypperlig til de kantete låtene. Settet er stramt, med fokus på låter fra sisteplata Strange Mercy, og hun avslutter med en forrykende coverlåt av The Pop Group. Clark spesialiserer seg på uventede coverlåter i livesammenheng. Hun har bl.a. tolket Big Black, Tom Waits, Brian Eno og INXS. Takk for innsprøytingen, Annie!
Humøret er tilbake, og jeg tar fatt på siste strekning med ekstra energi. Dessverre innfinner festivalens alvorligste kræsj seg nå. Afghan Whigs starter halvtimen før Björk, og jeg må prioritere en nittitallsfavoritt framfor en annen. Jeg har sett begge før. Afghan Whigs på Kalvøya i 96 og Björk på Roskilde i 94. Begge kjære festivalminner. Jeg er skeptisk til gjenforeninger, og ble skuffet over Pavement på Øya i 2010, så jeg bestemmer meg for å se starten av Whigs, for så å forsere festivalområdet til fordel for å nå den islandske vulkanens første utbrudd. Det viser seg å være en vellykket strategi, selv om jeg får bange anelser når Whigs går igang med sin grandiose soulrock. Bandet låter sultent, og blir bedre låt for låt, og jeg ergrer meg over at jeg ikke skal få se dem når de formodentlig virkelig finner formen en halvtime ute i settet. Få kaukesynger like kontrollert som Greg Dulli, få har lignende sceneautoritet. Etter "What Jail is Like" er det likevel ubehørlig slutt. En plutsetlig regnskur får fart på beina så jeg kommer fram i tide. Björk komplementerer regncapene mange plutselig fikk det travelt med å anskaffe seg, og regnet stopper. Kveldens hovedattraksjon har festivalens kuleste besetning, med DJ/programmerer/iPad-operatør, perkusjonist og damekor. Dessuten en Tesla Coil som ble senket fra scenetaket for å bidra med feit, elektronisk bass innimellom. Et spektaulært show på alle måter. Hovedperonen er iført et gummislangebefengt kostyme pepret med ledløys, en slags stjernekåpe. Repertoaret er omtrent jevt fordelt med låter fra Biophilia og gamle hits - deriblant "Joga", "Bachelorette", "Pagan Poetry", "Hunter" og "Hidden Place". 47-åringen har en vanvittig teft når det gjelder og ordne seg med unge musikere, helt i forgrunnen på sine felt. Perkusjonisten imponerer særlig, med en kombinasjon av custom-lagde instrumenter og triggede samples, viruost og smakfullt traktert. De eldre låtene tilpasses den nye besetningen på fortreffelig vis. Björk hviler aldri, skal alltid videre, det er hennes største styrke. Den kreative drivkraften er enorm, og denne kvelden har hun noe for alle. Vi får ektranumre også, den siste blir eksplosive "Náttúra", samarbeidet med Thom Yorke som de gjorde til inntekt for en islandsk miljøsak i 2008. Så er det over, og selv om festivalen fortsetter for mange av dem som avslutter kvelden med en av vår tids mest geniale artister, er den over for min del. Jeg drar hjem til kompisen min og diskuterer dagen over en akevitt, og er allerede spent på neste års program (festivalpass kan anskaffes nå!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar