Festivalfolk

Onsdag:
Ryggen er gåen men hodet er fyllt med audiovisuelle inntrykk etter to dager på Øyafestivalen. Mathias Eick, som frontet festivalens kanskje mest imponerende band - med bl.a. toppduoen Gard Nilssen og Torstein Lofthus på trommer - beklaget seg over dagslyset da han introduserte Joakim Faxvaag som en av verdens beste lysmenn (mye vits, gitt) under sin konsert onsdag ettermiddag. Willis Earl Beal sjokket sansene på en av festivalens første konserter med sin gjennomført campe fremtoning (solbriller, skinnhansker, crew cut, dongeri, nøkkelkjede, boots, tannpirker i munnviken) og sin vanvittige stemme. Den minimale scenografien (en stol, et flagg med påskriften "nobody", mikrofonstativ) ble utnyttet maksimalt i løpet av de førti minuttene konserten pågikk. Beal tok flagget til kappe, stilte seg på stolen, brukte beltet sitt til pisk, og snakket direkte til hver og en i publikum. Konserten minnet om et vekkelsesmøte med en karismatisk predikant, og var det tvilere i salen ble de antakelig frelst underveis.

Bob Mould bryr seg ikke mye om lys og scenografi, men lyden av fuzzgitar har han perfeksjonert over drøyt tredve år. Trioen han fronter i dag høres omtrent like vital ut som Hüsker Dü for 30 år siden eller Sugar for 20 år siden. Copper Blue var sistnevntes eneste album, og det er det som fremføres i sin helhet, etterfulgt av et par Hüsker Dü-klassikere. Siden The Byrds er det få har gjort så mye bra for tette melodier og gitarharmonier som han. Uten Bob Mould, ingen Robert Pollard eller Greg Dulli, intet R.E.M. eller Green Day. Vi blir nysgjerrige på Mr. Moulds kommende soloalbum også.

Så, som om det ikke var nok med en gitarlegende, får vi enda en. Thurston Moore, king of cool, spiller rett etter Mould. Jeg ventet meg en dempet konsert med utgangspunkt i fjorårets kassegitarbaserte Demolished Thoughts, men Thurston var i et helt annet humør skulle det vise seg. Elgitaren forble rundt den hengslete mannens hals konserten igjennom, og improvisasjonene satt løst etterhvert som Moore dedikerte den ene låten etter den andre til hippe amerikanske beatpoeter og kultartister som Rocky Erickson og Yoko Ono. Punk og støy i skjønn forening, og en flott fandenivoldsk innstilling fra 54-åringen drev konserten, selv om noen så seg nødt til å både grine på nesen og holde fingrene i ørene for å blokkere ut feedbacken.

Dessverre var festivalmusklene såpass utrente at jeg måtte overvære Lindstrøm og Todd Terjes sett sittende, litt på avstand. Heldigvis var jeg forutseende nok til å anskaffe en bøtte popcorn, perfekt gastronomisk akkompagnement til duoens cinematiske housemusikk. Entusiastisk tvitret jeg at de framsto som Norges nye Geir Bøhren/Bent Åserud. Store linjer, majestetisk malt opp på lerrettet. Dansemusikk live uten særlig visuelt følge kan være traurig, men når musikken er så levende og visuell er det bare å lukke øynene og konsentrere seg om de rytmiske spissfindighetene disse karene koker ihop. Et kjærkomment pustehull etter all gitarrocken.

Onsdagens andre store karismatiker (den første var Beal, om noen skulle være i tvil) er Leslie Feist. Jeg har ofte blitt sittende å undre meg over hvordan hun gjør ting på plate, og i så mpte var det en åpenbaring å se henne live. Festivalens mest lekne konsert kulminerte i en omarbeidet utgave av "Limit To Your Love", som setter James Blakes versjon i skyggen. Feist var også en av de mest kommunikative artistene på scenen. Hun måtte slite med å få noe tilbake fra et sedvanlig passivt Øya-publikum, men hard jobbing ga resultater etterhvert, når publikum bidro med trestemt dronesang. Resten av onsdagen gikk med til å få bekreftet alle mine fordommer om britisk stadionrock (The Stone Roses), samt og konstatere at Susanne Sundfør har utviklet seg som sceneartist. Vi så prov på det under fjorårets Pstereo, da hun ble hentet inn som ertstatter for Best Coast, og endte opp med å begå festivalens fineste show, komplett med nye, Robyn-aktige dance moves. Denne kvelden er Susanne enda mer utagerende. Kroppen ser ut til å spille en stadig mer sentral rolle i Sundførs musikk, og det gjenspeiler seg i liveshowet. Hun har kommet langt siden gjennombruddet, og jeg liker utviklingen. Også har hun et virkelig virtuost band å stø seg på.

Jeg var fornøyd. Sansene var mettet. Kroppen tynt. På tide med hvile. Enda visste jeg ingenting om hvilke utfordringer morgendagen skulle by på.