Flyttemelding

Vi har flyttet plattform. Besøk oss her:

https://musikkprat.wordpress.com/         

Paul Simons Graceland – antiapartheid i praksis

I 2012 gjestet Paul Simon Norge sammen med musikerne fra Graceland-albumet, og de spilte mye av musikken fra nettopp den plata. Plata kom ut i 1986, og selv om den i ettertid er blitt hyllet som et mesterverk, var det stor kontrovers rundt den da den kom ut.

Grunnet det umenneskelige apartheidregimet var det full boikott av Sør-Afrika midt på åttitallet. Da Paul Simon dro dit for å samarbeide med sørafrikanske musikere fikk han mye pepper, fra ANC (African National Congress, som Nelson Mandela jobbet for) såvel som fra andre antiapartheidaktivister. Konsertene i kjølvannet av plateutgivelsen ble ledsaget av illsinte demonstrasjoner, noen steder til og med håndgranater og bombetrusler. Sikkerhetssjekkene på konsertene var ekstreme. Motstanderne av Simon hadde en sterk sak og de hadde gode argumenter. Boikott er boikott, vi kan ikke gjøre unntak, da er det ikke lenger en boikott.

Historien har vist at den totale boikotten av Sør-Afrika fungerte. Verden kunne fordømme styresettet moralsk så mye den ville, men det hjalp lite. Det er penger som skriker høyest. Omsider falt regimet. Simons brudd på boikotten greide ikke ødelegge det, med det var jo heller aldri hans hensikt.
Hva var så hans hensikt? Jo, ganske enkelt å lage musikk. Simon hadde ingen politisk agenda, han ville bare lage plate. Graceland kan ses på som antiapartheid i praksis. Simon ville samarbeide med svarte sørafrikanere på like vilkår. Det at han ikke hadde noen politisk agenda gjør dette aspektet enda sterkere, enda mer overbevisende. Det var ingen «jeg må samarbeide med de stakkars, undertrykte folkene for å støtte deres sak»-holdning, han ville ha et samarbeid av rent kunstneriske årsaker, uten å forholde seg til politikken. Naivt, ja, men likeverd i praksis.

Historien har ikke bare vist at boikott fungerte, den har også vist at Paul Simons plate Graceland er et ruvende mesterverk i populærmusikkens historie, en klassiker, og et lite stykke pionerarbeid. Det var kanskje ikke riktig det han gjorde, men jammen er jeg glad han gjorde det likevel. Verden ville vært et fattigere sted uten Graceland.

Nå er det snart 30 år siden platen kom ut, Paul Simon har vært i Sør-Afrika og pratet med ANC, skværet opp, kan man si. Det hele ble filmet, og finnes på dokumentaren Under African Skies, som ble sendt på NRK. Den er også å finne som en del av den nyutgitte jubileumsutgaven av Graceland-skiva, som vi har til utlån på biblioteket.

Graceland-turneen, der Simon fikk med seg størrelser som Miriam Makeba, Hugh Masekela og koret Ladysmith Black Mambazo, gikk, til tross for protestene, sin seiersgang verden over. Dessverre fikk de ikke spilt i Sør-Afrika, siden Miriam Makeba ikke hadde innreisetillatelse i sitt eget hjemland. Det nærmeste de kom var Zimbabwe, og konserten de gjorde der ble filmet og utgitt på DVD (Graceland, The African Concert). Jeg håper utgiverne kjenner sin besøkelsestid og trykker opp denne i nytt opplag.

Oslo Spektrum, tirsdag 24. juli 2012, bevende av glede sitter jeg nesten rett foran scenen og ser og hører musikken som har vært en så viktig del av min ungdom og mitt voksne liv. Miriam Makeba døde i 2008, men ellers var de der, de fleste som var med på turneen i 1987. De afrikanske musikerne gjorde flere solonummer, og ett av de mange høydepunktene for meg var Hugh Masekelas intense Stimela (Coal Train). Denne ble mer som et verk enn en sang, han fortalte, sang, stønnet, spilte, ropte og gryntet så vi både så, hørte og luktet toget som dundret gjennom det afrikanske landskapet, på vei til gruvene i Sør-Afrika, der gruverarbeiderne klatrer langt under jorda, langt vekk fra sine kjære, til sin mørke verden av støv og trange ganger med farer rundt hvert hjørne.

Sør-Afrikas politiske framgang ble selvsagt feiret på denne konserten, det skulle bare mangle. 25 år er gått, og det utrolige har skjedd: Nelson Mandela er satt fri og de svarte sørafrikanerne har fått rettigheter i sitt eget land. Om Paul Simon kan tillegges noen rolle i det hele, så er jeg ganske overbevist om at han var en positiv drivkraft heller enn det motsatte.


Bildet viser Joseph Shabalala, lederen for Ladysmith Black Mambazo, sammen med Paul Simon, under Graceland-turneen, anno 2012.

Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
Tekst: Ranja Bojer

Paul Simon i samlinga

Poetisk om og av Patti Smith

Just Kids er historien om de to unge kunstnerne Patti Smith og Robert Mapplethorpe, de to fattige ungdommene som møttes i New York på sekstitallet. I starten hadde de ikke stort annet enn hverandre og en drøm om å leve av egen kunst. Innimellom hadde de ikke engang mat eller noe sted å bo.

Dette var før Patti Smith ble musiker, før hun visste at hun ville bli musiker. Hun skrev dikt, tegnet, malte. Dette var også før Mapplethorpe ble fotograf, før han visste at han ville bli fotograf, han malte, lagde smykker, lagde kollasjer av bilder han klipte ut av blader, tegnet. Flere ganger oppfordret Smith Mapplethorpe til å ta bilder selv, heller enn å kjøpe blader med bilder som aldri var helt slik han ønsket. Flere ganger oppfordret Mapplethorpe Smith til å synge. Det satt litt langt inne hos dem begge å gjøre det de for ettertiden vil bli best husket for. Begge var multikunstnere, med mye de ville uttrykke og mange mulige måter å gjøre det på.

Smith flyttet til New York i 1967, uten noen plan, bare med en drøm om å bli poet. Tidvis sultet hun. Hun gikk rundt og søkte jobber i bokhandler og traff tilfeldigvis på Mapplethorpe. De flyttet inn hos noen venner av ham og brukte tiden sin på å overleve og på å lage kunst, sammen og hver for seg.
Vi får vite litt om begges barndom, men mesteparten av boka handler om tiden de hadde sammen. De ble kjærester og samboere. Etter hvert fant Mapplethorpe ut at han var tiltrukket av menn, men også etter det fortsatte de å være tett på hverandre. De skapte kunst sammen, delte atelier, de bodde på legendariske Chelsea Hotel og traff på Jimi Hendrix, Grace Slick og andre av datidens storheter på hotellpuben. De ble kjent med andre kunstnere og skaffet seg kontakter.

Da de flyttet til Chelsea Hotel var Mapplethorpe syk, veldig syk. Det ingen visste var at han hadde hiv. Mapplethorpe døde av aids i 1989, og på dødsleiet ba han Smith om å fortelle historien deres. Det tok tid før hun fikk til å gjøre det, men Just Kids er denne historien, boka slutter idet Mapplethorpe dør.

Robert Mapplethorpe fikk aids i en tid da ingen visste hva det var, da han fikk sin primærinfeksjon på slutten av sekstitallet var det ingen som ante hva som feilte ham. Han skrev brev til Patti, som var i Paris på den tiden, og fortalte at munnen hans var syk og full av sår. Da hun kom hjem hadde de sex. Det skulle gå mange år før det ble slått fast hva han led av. Heldigvis ble han frisk igjen og levde et godt og kreativt liv i mange år før infeksjonene tok innersvingen på ham. Da det skjedde var Patti gift og hadde to barn.

Omslaget til Horses, den første plata Patti Smith ga ut, er et av svært mange bilder Mapplethorpe tok av henne. I boka får vi en vakker beskrivelse av hvordan omslaget ble til. «I flung my jacket over my shoulder, Frank Sinatra style. I was full of references. He was full of light and shadow.» Hele boka er en sann nytelse å lese.



Boka Just Kids kom i 2010. I 2007 kom filmen Dream of Life laget av Steven Sebring, også den om Patti Smith. Filmen handler mer om Smiths voksne liv. Også i filmen er poesien sterkt tilstede. Store deler av den er i svart-hvitt, mye er filming av polaroidbilder, av Patti i ulike situasjoner, Patti som leser poesi, Patti som snakker. Hun forteller at hun aldri drømte om å synge i rockeband, men at livet stadig forandrer seg, hun forteller om da hun øvde seg på å lære å praie en drosje med samme håndbevegelse som Bob Dylan, hun forteller om sin takknemlighetsgjeld til William Burroughs, som hun virkelig beundret. Hun snakker mye om poeter og kunsnere, om poesi og kunst. Vi hører Smith lese et rasende dikt mot George Bush og hans politikk, vi ser henne hjemme hos foreldrene. Filmen viser Smith som en multikunstner.

Boka er skrevet av Patti Smith selv, og er således en del av hennes verk. Noe annet blir det med filmen, som er laget av en annen, men også den har et uttrykk som gjør at den ikke bare forteller om Patti Smith og kunsten hennes, men at den gjenspeiler den, på en måte er den.

Første gang jeg hørte om Robert Mapplethorpe var på samleplata No Alternative, som kom ut i 1993, til støtte for aids-saken. Mot slutten av plata kommer en liveversjon av Patti Smiths Memorial Song, som hun skrev til Mapplethorpe.

 

 Både boka og filmen om Smith er til utlån hos oss.

 Patti Smith i samlinga

Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
Tekst:  Ranja Bojer

Fugazi

«This world is totally fugazi!»




I 1984 satte jeg på albumet Fugazi av Marillion. Jeg tok  frem tekstene, hentet engelsk-norsk ordboken og prøvde å skjønne hva i all verden Fish sang om. Og ble ikke veldig mye klokere etter endt lytting. Tekstene gikk langt over mitt 12 årig hode. Gudene vet hva Fish gikk på den gang. Men, et ord husker jeg godt, fugazi. Ordet ble visstnok brukt under Vietnamkrigen for å beskrive noe som gikk rett til helvete eller var «fucked up». Det kan også bety at noe er falskt. Hvilken betydning vektla gruppa Fugazi? Sikkert en miks av begge betydninger.

Fugazi dukket opp på slutten av 80-tallet, og var tuftet på restene av Minor Threat, et hardcore-punk band Ian MacKaye startet i 1980. Et skikkelig DIY-prosjekt, som ga ut plater på MacKays eget Dischord-selskap. Minor Threat var inspirert av Bad Brains og Black Flag, to pionerer innen hardcore-punken, der credoet var faster, harder, louder. Ian MacKaye hadde sett seg lei på dopkulturen, som preget punkemiljøet, og bestemte seg for å rendyrke en straight-edge livsstil, som innebar null dop, alkohol, røyk og tilfeldig sex.

At det skulle bli en bevegelse var aldri MacKayes hensikt, og han tok senere avstand fra straight-edge kulturen. Ufrivillige eller ei,  hundrevis av grupper ble influert av MacKaye de to neste ti-årene. Onward, med fetterne Peter og Torgny Amdam i spissen, er det mest kjente eksempelet her til lands. Gruppa oppsto tidlig på 90-tallet, angivelig etter at Peter Amdam var på en Youth of Today-konsert på Blitz i 1989, som 17-åring. Torgny forlot etter kort tid gruppa, og dannet Amulet. Peter fortsatte i Onward, samtidig som han var vokalist i Sportswear, et annet straight-edge prosjekt.



MacKaye likte dårlig at Minor Threat begynte å bli populære, og etter noen ep’er og én fullengder ble bandet oppløst i 1983, drøye to år etter oppstarten. MacKaye konsentrerte seg om å drive plateselskapet Dischord noen år, for så i 1987 å starte Fugazi sammen med Brendan Canty, Joe Lally og Guy Picciotto.

DIY-estetikken var fremdeles inntakt. Ingen konserter skulle koste mer enn 5 dollar og ingen cd’er mer enn 10 dollar. Fugazi fjernet seg fra rett-frem-punken, ble mer nyanserte og i større grad opptatt av temposkifte og stopp/start-dynamikk. I tillegg blandet de inn elementer fra reggae og dub, som ofte resulterte i groovy rullende basslinjer fra Joe Lally. Guy Picciotto og MacKaye byttet på vokal-jobben, det skapte en fin variasjon, med Ians råe gutturale stemme mot Guys nasale (også vakre) stemme. Alt i alt, en kjærkommen endring fra Minor Threats ensformighet og evige primalskrik.



En kan lett beskylde Fugazi for å være humørløse, at de for ofte retter den moralske pekefingeren. Det overskygger ikke det faktum at de lagde noen knakende gode album, som fremdeles slår oss rett i bakken, 13 Songs (1990), Repeater (1990), Red Medicine (1995) og The Argument (2001), sistnevnte er jeg mest hekta på for tiden. Dette er det siste ordinære de albumet de ga ut. Fugazi var fremdeles aggressive og potente, og viste dessuten fram en mer melodiøs side. Tittelsporet er en fabelaktig poplåt. Sikkert riv ruskende feil i noens hardcore-punk ører, men vakkert i andres. Låta får en til å undre på hva de ville gjort på neste utgivelse.

Fugazi er aldri blitt offisielt oppløst. I 2011 lanserte Dischord «Fugazi Live Series», et online-arkiv som huser over 1000 liveopptak. Og like før jul i fjor slapp de First Demo, en samling med uutgitte låter innspilt i 1988. Uttrykket er rått, tidvis rufsete, det var her det hele startet. Guy Picciotto hadde bare vært med i et par måneder, de låter likevel usedvanlig tight, og til å være demoer er dette svært imponerende. Vi får håpe at Fugazi  kommer til fornuft og lager noe nytt snart. Vi trenger Fugazi mer enn noesinne!

Innlegget har tidligere vært publisert på Deicmans musikkblogg
Skrevet av Stian Bjørnsson Hope

Fugazi i samlinga

Harry Belafonte – utrettelig aktivist og allsidig artist

Harry Belafonte fyller snart 88 år, og for noen år siden kom hans selvbiografi «My Song». For en bok, for en mann, for et liv!

«My Song» forteller historien om et usedvanlig og begivenhetsrikt liv, og gir samtidig interessante innblikk i amerikansk historie. Belafonte var politisk aktivist hele sitt liv, og han var nær venn med Martin Luther King Jr. Men han pleide også omgang med en rekke andre kjente personer, som Marlon Brando, Eleanor Roosevelt, Paul Robeson, John F. Kennedy, Nelson Mandela, Miriam Makeba og Fidel Castro, for å nevne noen av de mange menneskene som fyller de nesten 500 sidene i denne innholdsrike boka.

Belafonte ble født på Jamaica, men flyttet som barn til New York. Barndommen tilbragte han delvis hos foreldrene i Harlem, New York, delvis hos bestemoren på Jamaica.  Det var på ingen måte noen lett barndom, de var svært fattige, begge foreldrene var alkoholisterte og faren var voldelig.
Som ungdom ble han kjent med Sidney Poitier, som delte hans skuespillerdrøm. De ble gode venner, Harry forteller hvordan de pleide å spleise på en teaterbillett så en av dem kunne se første akt og den andre kunne se andre akt.

Nærmest ved en tilfeldighet ble Belafonte sanger. Han sang svisker og standardlåter, og selv om det slo an, og ga sårt tiltrengte inntekter til familien han hadde stiftet, trivdes han ikke med dette. Han følte seg falsk. Etter noen år bestemte han seg for å legge opp. Han ville jo bli skuespiller!

Men så ble det mer musikk likevel. Harry hadde veldig sans for folkemusikk, men mente at han ikke hadde noen rett til å fremføre den. Med sin sammensatte bakgrunn var han ikke autentisk verken det ene eller det andre, og folkemusikken handler jo nettopp om autentisitet. Likevel, i 1951 hadde han sin første opptreden med folkesanger fra flere deler av verden. Han møtte kritikk, men han fikk også enorm suksess. Hans  første store platesuksess ble Calypso, som kom ut  i 1956.

Store deler av boka handler om borgerrettsbevegelsen. Som nevnt var Martin Luther King og Harry nære venner, og mange av de store aksjonene og marsjene ble planlagt i Harrys leilighet i New York. Vi får også vite mye om bakgrunnen for at nettopp denne saken var så viktig. Det gjør stort inntrykk å lese om hvordan det var å kjenne den ekstreme rasismen på kroppen, å leve med ydmykelsene. På flere av stedene de opptrådte måtte de svarte artistene, så snart showet var over, smyge seg ut bakveien og pelle seg av gårde til en svart bydel hvor de kunne overnatte under kummerlige kår.

Harrys andre kone var en hvit jødisk kvinne, noe som falt mange tungt for brystet. Men hva er det vi kjemper for hvis det ikke er retten til å gifte oss med hvem vi vil? sa Harry. Han ville ha integrering.

Også i skuespilleryrket var rasismen påtrengende. Harry spilte i flere filmer, men det var sterke begrensinger på hvilke roller svarte skuespillere kunne ha. Og ingenting virket mer truende på de hvite, mannlige makthaverne enn tanken på at en hvit kvinne kunne være tiltrukket av en svart mann.

Et eksempel på hvor på tuppa de var når det gjaldt akkurat dette får vi i en episode fra en TV-innspilling. Mens Harry synger duett med Petula Clark legger hun forsiktig en hånd på armen hans. Dette var fullstendig uakseptabelt og de fikk klar beskjed om at opptaket måtte gjøres på nytt. Hva ville vel annonsørene si? Men Petula og Harry nektet. Harry sto ofte steilt på sitt og nektet å fire, noe som kostet ham dyrt flere ganger i hans karriere. (I dette tilfellet var han bekymret for hva episoden kunne gjøre med karrieren til Clark. Boka har flere eksempler på folk i underholdningsbransjen som fikk sine karrierer ødelagte fordi de utfordret datidens normer for hva som var akseptert interaksjon mellom hvite og svarte.)

Den kalde krigen hadde mye å si for livene til folk på femtitallet, ikke minst for svarte mennesker i underholdningsbransjen. Harry, med sitt politiske engasjement, ble selvfølgelig svartelistet. Det skjedde like før han skulle opptre på the Ed Sullivan Show, og han ble kalt inn til Sullivan for en samtale. Her ble han konfrontert med en liste over alle de politiske møtene og demonstrasjonene han skulle ha deltatt i. Han svarte med å si  «Herr Sullivan, ikke bare er alle disse anklagene sanne, det er også mange flere som ikke er med på listen». Deretter fortalte han Sullivan om sin bakgrunn, sin oppvekst og hvorfor han måtte kjempe for disse sakene.

Samme ettermiddag fikk Belafonte, overraskende nok, en telefon om at han fikk være med på The Ed Sullivan Show. Prisen han måtte betale for det var mistenkeliggjøring blant sine likesinnede. Hadde han tystet? På den tiden var det mange som pekte ut «kommunister» for å redde sitt eget skinn.

Belafonte fungerte i en årrekke som mellommann mellom borgerrettsbevegelsen og makthaverne i Det hvite hus, i tillegg til at han var aktiv i planleggingen, gjennomføringen og – ikke minst – finansieringen av de store aksjonene. Han forhandlet mye med både Bobby og John F. Kennedy, og fikk dem til å strekke seg langt for å møte kravene fra bevegelsen. Men det var sterke krefter de kjempet mot, både Bobby og John F. ble jo, i likhet med King, drept.

På tampen må jeg nevne at da Mandela gjorde sin første utenlandsreise etter sin løslatelse, var det Belafonte som fikk ansvar for å ta i mot ham og legge opp programmet hans i USA og Canada.

I en alder av 87 år fortsetter Belafonte å være en skarp samfunnsdebattant. Og i en alder av 87 år er han fortsatt oppsiktsvekkende vakker å se på.

Harry hevder at han alltid har vært skuespiller og at hans største prestasjon noensinne er at han har lurt folk til å tro at han er sanger.

Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
– Ranja Bojer

Harry Belafonte i samlinga
Biblioteket har i tillegg flere av filmene Belafonte spiller i. Boka (My Song) og filmen (Sing Your Song) om livet hans har vi bestilt.

Robert Wyatt fyller 70 år

Tidligere i vinter kom beskjeden om at Robert Wyatt har sluttet å lage musikk. "Når lokførere pensjonerer seg når de runder 65, kan jeg også gjøre det", som han uttrykte det til bladet Uncut. I dag fyller en av musikkavdelingens største helter 70 år, noe som selvfølgelig må markeres. Wyatt ble kjent som trommeslager og vokalist i det fantastiske bandet Soft Machine, som sammen med Pink Floyd var de store navnene i den engelske prog- og psykedeliabølgen i Swinging London rundt 1966-67.

Wyatt var med på de første fire albumene til Soft Machine, før han forlot bandet i 1971 for å starte opp Matching Mole (machine molle er soft machine på fransk). Han var uenig med de andre medlemmene i Soft Machine med hvordan lydbildet skulle være. Matching Mole ga ut to fantastiske album, før Wyatt falt ut av et vindu på en fest i 1973 og ble lam fra livet og ned. Men Wyatt lot seg ikke stoppe. Wyatt har uttalt at ulykken faktisk hjalp ham med musikken fordi han fikk tid til å virkelig tenke i gjennom hvordan han ville at det skulle låte. I 1974, bare et år etter den tragiske hendelsen kommer hans andre soloalbum Rock Bottom ut. I følge Wyatt var mye av materialet klart før ulykken inntraff. 

Wyatt har alltid vært politisk engasjert (sjekk ut coveret til Matching Moles Little Red Record fra 1972), noe som influerte musikken utover 80-tallet. Shipbuilding som ble utgitt i 1982, skrevet av Elvis Costello og Clive Langer er et eksempel på det. Old Rottenhat fra 1985 viste en mer jazzete side av Wyatt, selv om jazzen alltid har vært en viktig del av låtskrivingen hans. Wyatt har vært aktiv helt opp til 2010-tallet, hans siste utgivelse var For The Ghosts Within fra 2010 sammen med Gilad Atzmon og Ros Stephen. Tidligere i vinter kom biografien Different Every Time skrevet av Marcus O'Dair, samtidig som to samleplater ble utgitt. 

Vi slår på stortromma og legger med et opptak av Shipbuilding gjort på The Old Gray Whistle Test. Enjoy!

- David Jønsson





    

Peps Persson – rotekte skåning

Per-Åke Persson, mest kjent som Peps Persson, har vært aktiv i Sveriges musikkliv siden slutten av sekstitallet. Til å begynne med spilte han blues, så gikk han mer og mer over til reggae, med sidesprang til både calypso og afrikanske musikkformer. Han har samarbeidet med et hundretalls ulike musikere opp gjennom årene, under ulike bandnavn (det mest kjente er nok Peps Blodsband, som ga ut sin første skive i 1974).

For femten år siden gjorde jeg et lengre intervju med Peps per telefon, et intervju jeg var oppe på loftet og hentet her forleden.

Det begynte med blues. I 1972 reiste Peps til Chicago og spilte inn sin tredje skive, dobbel-LP-en The Week Peps Came to Chicago, over to dager.

«Det var en rystende opplevelse. De fleste musikerne var veldig vennlige og imøtekommende, men jeg hadde aldri noensinne satt min fot i ghettoen, det ble litt av et sjokk å oppleve den svarte ghettoen i USA. Det var derfor jeg begynte å skrive på svensk, på skånsk, jeg innså at mitt liv er så annerledes enn livet til en svart Chicago-musiker, jeg måtte forsøke å finne meg selv, i tekstene i alle fall.»
Og nettopp det gjorde han. Han er kjent for å ha oversatt en rekke klassikere innen både blues og reggae til skånsk. I tillegg til å ha skrevet utallige låter selv, såklart.

Peps fikk mye støtte for sin musikkinteresse av foreldrene, og han planla å bli musiker allerede da han var barn. Faren hans, Anton Persson, var en aktiv amatørmusiker som riktignok aldri ga ut noen plater, men som skrev flere viser (blant annet «En fattig trubadur»).

«Jeg holder også mye på med innspillingsteknikk. Det er en annen ting jeg har arvet etter min far, han var radiotekniker og innspillingstekniker. Jeg bruker mye tid på innspillingsteknikk, ikke bare mine egne greier, men også for andre. Også har jeg en veldig stor hage midt i skogen som vokser igjen hvis jeg ikke tar meg av den, så jeg har nok å gjøre.»

Ranja: «Ja, det er kanskje bra å bo ute på landet og få inspirasjon.»
Peps: «Javisst, fuglesang betyr mye for meg for eksempel. Jeg lærer mye av fuglene.»
Ranja: Du har jo skrevet mange opprørske og radikale tekster til mange av låtene dine. Har du beholdt opprøret, eller har du blitt rundere i kantene med årene?
Peps: Det har man jo blitt, det er nok en slags allmennmenneskelig prosess det der at kantene slipes litt med årene, man blir mindre skråsikker. Når man er 20 så tenker man at man vet nøyaktig hvordan verden er konstruert, men når man er 50 så innser man at det er så mye man ikke vet. Derimot håper jeg at jeg kan beholde litt av den skjerpetheten i tekstene, det blir viktigere og viktigere for hvert år som går. Det blir mer og mer sjelden å ha tekster med innhold, i hvert fall her i Sverige.

Peps har en forkjærlighet for skånske folkeviser. Sammen med Pelleperssons Kapell ga han ut en plate med mange gamle, skånske arbeiderviser, blant annet «Titta inn till oss», en kampvise mot alkohol fra 1929.

Peps er en multiinstrumentalist, på låten Rotrock (som har gitt navn til nettstedet der dette innlegget først ble publisert) spiller han samtlige instrumenter selv.

Ranja: Har du lært deg å spille selv eller har du fått undervisning?
Peps: Nei, jeg har ikke fått noen undervsning, jeg har lært alt på egen hånd. Jeg er ingen ordentlig musiker i den forstand at jeg bruker all min tid på å sitte og øve på instrumentene. Jeg er nok en juksemaker. (Han ler). Jeg spiller når jeg spiller og forsøker å gjøre det beste ut av øyeblikket. Jeg øver veldig lite og er ingen spesielt god tekniker på mitt instrument, i hvert fall ikke på gitar.
Ranja: Det lyder bra på plate i hvert fall.
Peps: Ja, man må forsøke å fange de lykkelige øyeblikkene.

Disse øyeblikkene har det vært mange av opp gjennom årene. I følge Wikipedia har han gitt ut 18 plater, og han har samarbeidet med blant andre Timbuktu (på låten Dynamit). I 2005 ble han utropt til Årets skåning, og i 2007 ble han tildelt Cornelis Vreeswijk-stipendiet, som gis til en artist som uttrykker seg på svensk.

Peps har også vært i det sørlige Afrika, med blant andre Lovemore Majaivana og hans Zulu Band.
«Ja, vi var en gjeng svenske musikere som dro ned og gjorde en turné som var organisert av ANC. Vi reiste rundt i det de kalte frontstatene, landene som ligger rundt Sør-Afrika. Vi dro ned og gjorde en hel rekke konserter der sammen med afrikanske musikere, blant annet Lovemore. Det var en fantastisk opplevelse på mange måter, både det å oppleve Afrika, naturligvis; og å få et innblikk i ANC, som på den tiden var forbudt i Sør-Afrika, og som arbeidet i eksil.

Det går en historie om at Peps under dette oppholdet i Afrika fikk mange sterke reaksjoner fra de lokale musikerne da de hørte ham spille. De stirret på ham, lyttet, og stirret igjen. En av dem skal ha kommet bort til ham og sagt: «Jeg tror du er inkarnasjonen av en svart mann, men at Gud glemte fargen.»

 Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no

– Ranja Bojer

Peps Persson i samlinga

Fisk og due

Begavede Bård Ingebrigtsen har beskjeftiget seg med rytmisk leken, melodisk utforskende prog-pop i årevis. Blant annet i bandkonstellasjonene James Band og Sirens and Us. Ingebrigtsen er også hustekniker i Kjartan Kristiansens Amper Tone studio, og har hatt fingrene borti produksjoner med Stein Torleif Bjella, Valkyrien Allstars, Jonas Alaska, Tønes, osv. de seneste årene. I år er han aktuell med (minst) to plateutgivelser. Han deler produsent- og låtutvalgkreditt med HP Gundersen på Lucky Fish, et kommende coverplateprosjekt med Maria Due, og fronter bandet Gallowhill, som slipper Porn Hearts denne måneden.

Her er en smakebit fra hver av platene. "Tired Man" fra Gallowhill, og Van der Graaf Generator-coveren "My Room (Waiting for Wonderland)" fra Lucky Fish.




- Stian

Ry Cooder – fra Paris, Texas til Timbuktu, Mali

Første gang jeg la merke til Ry Cooder var gjennom filmmusikken til Paris, Texas. Vi spilte den plata igjen og igjen; de smygende gitartonene, med smak av ørken og ødemark. Ingenmannsland. Og så til slutt den ensomme, triste historien som sto perfekt til musikken, langsom og melankolsk.

Det er vanskelig å si noe kort og oppsummerende om Cooder, han har en bredde få kan matche, uten at det har gått ut over kvaliteten på musikken han har spilt, arrangert, komponert eller produsert. Han har vært aktiv musiker siden sekstitallet, da han blant annet spilte med Captain Beefheart og Taj Mahal. Siden har han samarbeidet med utallige musikere innen flere ulike sjangere. Han har gravd fram gamle amerikanske skatter og spilt dem inn på nytt, han har gitt ut soloplater, filmmusikk og vært gjesteartist på plater av artister som Johnny Cash, Nancy Sinatra, Arlo Guthrie, Little Feat, Van Morrison, Rolling Stones og mange flere.

De senere år har Cooder brukt mye av sin tid på å samarbeide med folkemusikere fra ulike land og verdensdeler. Mest kjent er Buena Vista Social Club fra 1997. I 1999 kom dokumentarfilmen med samme navn, regissert av Wim Wenders, samme mann som lagde Paris, Texas noen tiår tidligere. Dokumentaren ble nominert til en Oscar i 2000. Cooder reiste til Cuba, tanken var å spille inn musikk sammen med kubanske og vestafrikanske musikere, men vestafrikanerne ble sittende fast et sted på veien, så de kom aldri fram. Cooder begynte arbeidet med å oppspore glemte kubanske musikere, og han fant den ene etter den andre, gamle, falmede stjerner fra en svunnen tid, enkelte hadde ikke spilt på over ti år, noen hevdet de ikke kunne spille lengre. Men det kunne de, noe denne perlen av en plate viser med all tydelighet. Resultatet ble «et bisart band som aldri eksisterte på sekstitallet», ifølge Joachim Cooder, sønnen til Ry, som medvirker som perkusjonist på både plata og i filmen (og som har fortsatt å spille med faren siden). Den ble en verdenssuksess, og Ibrahim Ferrer er den største stjernen av dem alle, med en fremtredende rolle både i filmen og på plata; den vakre, gamle mannen, med en glød og dybde i de mørke øynene, en dybde som gjenspeiler seg i stemmen hans. Buena Vista Social Club var en stor suksess både for Cooder og for de kubanske musikerne, som hadde sin siste felles konsert i Carnegie Hall 1. juli 1998. I ettertid har flere av de aldrende musikerne som fikk sitt comeback med denne plata, sluppet soloalbum.


Cooder ble født i California, og begynte å spille gitar som treåring. Han er mest kjent som slidegitarist, og har figurert høyt på ulike kåringer over de beste gitaristene gjennom tidene. Men han spiller også andre instrumenter, blant annet instrumenter fra ulike folkemusikktradisjoner han har jobbet med. På nittitallet vant han to grammypriser for sitt samarbeid med musikere fra andre musikkulturer. Den første var for plata A Meeting By The River med inderen V.M. Bhatt, og den andre var for Talking Timbuktu med malieren Ali Farka Touré.

Cooder har alltid vært en studiomusiker, han liker ikke å spille live, å bli sett og vurdert mens han spiller musikken sin. Han vil spille uten å måtte forholde seg til et publikum, han liker rett og slett ikke å opptre. Derfor har han ikke drevet noen utstrakt turnévirksomhet, og da skiva Live in San Francisco kom i fjor, var det den første liveskiva hans på 35 år, og den andre i hele hans karriere. Denne plata er innom flere epoker i hans karriere, og består blant annet av mye rootsmusikk.

Vi runder av med et klipp som viser Cooder som slidegitarist. Dette er hans versjon av Guthrie-låten Vigilante Man, avslutningssporet  på plata Into the Purple Valley fra 1972.

 

Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
Tekst: Ranja Bojer

Ry Cooder i samlinga

Curtis Mayfield – Curtis/Live!

Noen ganger kan musikk føles vagt meningsløst. For eksempel når folk blir halshugd foran et kamera et eller annet sted ute i ørkenen i Irak, barn blir utsatt for gassangrep i Syria eller hele landsbyer utslettes av ebola i Vest-Afrika. Da kan jeg finne en form for trøst i en plate som «Curtis /Live!».

Curtis Mayfield er en av de viktigste politiske agitatorene i rockosfæren, samtidig som musikken hans holder et usedvanlig høyt nivå. På denne konsertskiva er det i tillegg en tilstedeværelse og nærhet mellom sal og scene som løfter musikk og tekst opp på et høyere nivå.

1960-tallet var et politisk tiår i USA, i tillegg til at alle fikk langt hår og sleng i buksene. Folk flest så muligheten til en ny generasjons politkk med John F. Kennedy. Borgerretighetsbevegelsen hadde sterkt momemtum og den offentlige segregeringspolitikken i sørstatene ble lagt død. Vietnamkrigen skapte en proteststorm mot det etablerte som ingen hadde sett maken til. Det var en følelse av endring i lufta, at alt var mulig. Samtidig kom tilbakeslaget ganske så brutalt og nådeløst mot slutten av tiåret og begynnelsen av neste. Richard Nixon ble president, en representant for den gamle, korrumperte makteliten. Mange svarte nabolag var i kraftig forfall og en narkotikaepidemi skylte over områdene. Martin Luther King (og Robert Kennedy) ble snikmyrdet. Vietnamkrigen fortsatte tilsynelatende med uforminsket styrke.

Med dette bakteppet spiller Curtis Mayfield inn disse fire platesidene på klubben The Bitter End i New York i januar 1971 foran kun 200-300 sjeler. Låtene er både fra tida i The Impressions og fra hans første soloplate «Curtis» fra året før. Samtidig som det er en brytningstid sosiokulturelt, noe Mayfield i stor grad beskriver og kommenterer i tekstene sine, er han også artistisk i sin mest spennende og kreative epoke.

Hvis du forventer deg et funky fyrverkeri er ikke «Curtis/Live!» plata for deg. De rolige, nedtonede melodiene dominerer. Dette skuffet meg litt i starten, men etter å ha hørt en del på skiva har jeg lært å like den. Veldig godt. Kompet er både neddempet og tilstedeværende, stemmen til Mayfield er hele veien det klart mest fremtredende. Lyden er ekstremt god. Hvert instrument har sin definerte og dynamiske plass i lydbildet. To gitarer, en bass, perkusjon og trommer. Det hjelper helt sikkert at den fantastiske Eddie Kramer (Hendrix, Zeppelin) har mikset det hele.

Det som gir Mayfield en politisk sprengkraft er at han ikke ser problemstillingene i svart hvitt. Det er forbedringspunkter i alle miljøer, også i de i utgangspunktet svakerestilte. Se på dette verset fra låta
“We People Who Are Darker Than Blue”.
Loving one brother and killing the other
When the time comes and we are really free
There’ll be no brothers left you see

Jeg syns det er oppmuntrende og forbilledlig å se fram mot en tid da rase ikke spiller noen rolle, kanskje spesielt i en tid da verden i stor grad har sunket ned i skyttergravene igjen når det gjelder disse spørsmålene. Kan jeg uttale meg om dette, som en del av den hvite, maktdominerende majoritet? Generelt foretrekker jeg kritisk tenkning og kommentarer uten fasitsvar. Samtidig ser jeg at det kan være i hvite, middelaldrende menn av begge kjønn sin interesse å heie fram artister som også kritiserer ‘sine egne’. Da blir presset mot oss her oppe på toppen mindre. Kanskje.
Noe av det samme budskapet, kanskje med enda beskere undertone, finner vi i “(Don’t Worry) If There’s A Hell Below, We’re All Going To Go”. Bare tittelen kaster vrak på og stiller spørsmålstegn ved det grunneggende fundamentet kristendom i amerikansk samfunnsliv. Samtidig ligger det implisitt i tittelen, og uttrykkes mer direkte i teksten, at ingen går fri, ingen er i utgangspunktet helligere enn andre. Her er en generell tilstandsrapport:

Everybody’s praying
And everybody’s saying
But when come time to do
Everybody’s laying

Og styresmaktene klapper fornøyde i hendene: “And Nixon talking about don’t worry”. Selv om samfunnet på mange måter hangler og går predikerer det bestående den samme leveregelen som folk flest følger. Selvsagt. Status quo er motsatsen til revolusjon.

“We’re A Winner” har en mer positiv undertone enn de to ovenstående låtene, som begge er fra Curtis (1970). Her er vi i The Impressions-tida. Gjennom hele 60-tallet hadde de (stort sett med Curtis penn) beskrevet og oppildnet den pågående borgerrettighetsbevegelsen, og på mange måter vært et soundtrack til tidsånden. Hele “We’re A Winner” er en peptalk av dimensjoner til USAs svarte befolkning: “Just keep on pushing, like Martin Luther told you to […] cause we’re movin’ on up.” Tre år senere synger Mayfield fremdeles med innlevelse og overbevisning, men legger inn en kanskje lett desillusjonert snakkesekvens mitt i låta: “Try not to offend anyone, but tell it basically like it is.”

Curtis Mayfield er viktig fordi han skrev god musikk og sang tekster med politisk brodd gjennom hele karrieren. Han betalte en tidvis høy pris, med utestenging fra radiostasjoner og økonomisk tap, men lot aldri dette stoppe seg.

Verdens fattige og fornedrede blåser antagelig en lang mars i hva jeg lytter til. Men ved å høre på musikk og tekster som kan få meg til å reflektere og kanskje til og med trekke meg opp av sofaen på en god dag, er jeg kanskje nettopp et ørlite hakk nærmere disse menneskene som ikke ble født som vinnere i verdens lottospill. Også derfor.

Innlegget er tidligere publisert hos Deichman musikkblogg
Tekst: Kjetil Syverud

Curtis Mayfield i samlinga

Musikkåret 2014 ifølge Ranja

Er det sant at 2014 er det beste musikkåret på årevis? Mange mener det. Selv tenkte jeg bare å kaste ut spørsmålet, ikke besvare det.

Her er en liten liste over det som i mine ører er årets beste plater. Det er en deilig blanding av sjangere, og en viss geografisk spredning, selv om jeg ser det er en overvekt av amerikanske artister her. Likevel: bare plata Unstraight Ahead har god geografisk spredning i seg selv. Karl Hector er aliaset til den tyske gitaristen og produsenten Jay Whitefield, plata er utgitt på et Los Angeles-selskap, og musikken låter tidvis ganske så afrikansk.


Årets skiver:
The War on Drugs – Lost in the Dream
Mark Lanegan – Phantom Radio 
Highasakite – Silent Treatment

Thurston Moore – The Best Day

Elbow – The Take Off and Landing of Everything
Karl Hector & The Malcouns – Unstraight Ahead
St. Vincent – St. Vincent 

Til stor glede for DJ-en i meg kom
Ibibio Sound System – Ibibio Sound System

Todd Terje – It's Album Time

Årets konsert:

Pearl Jam var på europaturné igjen, og jeg så to energiske og upåklagelige konserter. Nok en gang. De leverer alltid. Jeg gikk hjem i lykkerus begge kveldene, samtidig som jeg angret bittert på at jeg bare hadde bestilt billetter til to konserter denne gangen.

Årets samleplate: 
Calypso – Musical Poetry in the Caribbean 1955-69 

Nok en elegant utført samler fra Soul Jazz Records. Calypsoen fra Trinidad er like interessant å lese om som å lytte til, derfor passer det fint at denne vinylen har utbrettcover med masse bakgrunnsstoff både om artistene og den sosiale konteksten til musikken.

Elektroniske, afrikanske rytmer som funker som fjell. Dessuten er videoen til singelen Let's Dance særdeles fin.  

 

Musikkåret 2014 ifølge David

Juletid er listetid og som den strukturerte musikknerden jeg er, har jeg laget en liste som oppsummerer musikkåret 2014 og hva jeg har hørt på /likt /elsket/vært fanatisk opptatt av i år. For første gang på lenge er det totalt fravær av hiphop på listen min, selv om både Run The Jewels og Freddie Gibbs & Madlib nesten snek seg med på listen. Det har som vanlig vært mange solide utgivelser i år, men det er som de sier i bladet Sonic: hvert år er et bra musikkår. Listen har en salig blanding av både nye og gamle helter, lokalt og fjernt og blander sammen rølpepunk, AOR, countryrock, sophistipop og frijazz.

1. Mac DeMarco - Salad Days
2. The War On Drugs - Lost In The Dream
3. Motorpsycho - Behind The Sun
4. Woods - With Light and With Love
5. The Men - Tomorrow's Hits
6. The Delines - Colfax
7. Spoon - They Want My Soul
8. Steve Gunn - Way Out Weather
9. Tweedy - Sukierae
10. Stephen Malkmus & The Jicks - Wig Out At Jagbags
11. David Crosby - Croz
12. Jenny Lewis - The Voyager
13. Sugarfoot - Big Sky Country
14. Dagens Ungdom - Dagens Ungdom
15. Meatbodies - Meatbodies / Krokofant - Krokofant

Årets samleplate: Warfaring Strangers: Darkscorch Canticles.

Fantastiske Numero Group leverer med en samling obskur hardrock fra 70-tallet, bestående av band sterkt inspirert av Dungeons and Dragons og Black Sabbath. Flesteparten av bandene rakk så vidt å gi ut en singel før de forsvant inn i obskuriteten. Helt magisk!

Årets låt OG video: Skogen Brinner - Mr. Fantastic.

Sue av David Bowie må nevnes når man snakker om årets låt, men det er svenskene i Skogen Brinner som så vidt stikker av med seieren. Skogen Brinner ga ut det finfine albumet 1st i 2013 og gir oss nå skyhøye forventninger til det nye albumet med Mr. Fantastic. Bandet har tydeligvis et ganske avslappet forhold til musikkvideoer, legg merke til snusboksen som dukker opp i den fantastiske lavbudsjettsvideoen under.



- David Jønsson

Ethio-jazz, stort kulere blir det ikke

Tradisjonell etiopisk musikk er influert av arabisk så vel som afrikansk musikk, men populærmusikken er også i stor grad påvirket av vestlig storbandmusikk. Store blåserekker blandet med tradisjonell etiopisk musikk er et av kjennetegnene. Flere av de kjente etiopiske sangerne startet sine karrierer som vokalister i musikkorpsene til hæren eller politistyrken.

Mulatu Astatke (også Astatqé) blir gjerne sett på som oppfinneren av den nye sjangeren han kalte ethio-jazz. Astatke studerte musikk i Wales, England og USA, der han blant annet fattet interesse for latin-jazz. Han tok med seg conga-trommer, latinsk inspirasjon og termen ethio-jazz tilbake til Etiopia. I 1973 spilte han med Duke Ellington og hans band da de var på turné i Etiopia.

På seksti- og tidlig på syttitallet blomstret moderniteten, musikklivet og utelivet i Addis Abeba. Denne perioden omtales gjerne som «Swinging Addis». Men ved keiserdømmets fall i 1974 ble det brått slutt på moroa, da det ble innført portforbud på kveldstid av det nye kommunistregimet. Flere artister gikk i eksil. Få år etter ble den siste vinylplaten trykt opp, og fra da av var det kassetter som gjaldt. En mann kjent som Ali Tango jobbet iherdig med å gi ut kassetter, og han sørget for at salgstallene ble mangedoblet. Ali Tango drev en musikkforretning og han spilte inn og produserte utallige låter under det tøffe diktaturet. Innspillingene foregikk stort sett med én mikrofon til vokalisten, og én plassert mellom musikerne, alt ble spilt inn live og ingenting ble mikset i ettertid.

Den briljante CD-serien Éthiopiques samler mye av det beste innen etiopisk musikk, dette er et fint sted å starte hvis man er nysgjerrig. Filmen Broken Flowers har også mye etiopisk musikk på sitt lydspor.

Men også trøndere kan spille etiopisk musikk. Flere av musikerne i Trondheim World Music Ensemble bor eller har bodd i Addis Abeba, og de har spilt inn den fortreffelige platen Fendinka Sessions vol. 1 sammen med flere etiopiske musikere.

Den som har hørt litt på etiopisk musikk, har kanskje lagt merke til at ordet «fikir» går igjen i en del titler. Jeg spurte en etiopier hva det betyr, og svaret er selvfølgelig «kjærlighet», det vanligste temaet i populærmusikk verden over.

Vi runder av med et spor av Mahmoud Ahmed, som er å finne på The Very Best of Éthiopiques. Dette er Erè Mèla Mèla, produsert av den tidligere nevnte Ali Tango.

– Ranja Bojer
(deler av innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no)

Ethiopiques i samlinga

Mulatu Astatke i samlinga

Dagens klassiker: Let It Be

Joda, vi kunne ha skrevet om Beatles-albumet med samme navn, men i dagens klassiker-spalte handler det om The Replacements og deres fantastiske plate Let It Be. Bandet ble dannet i Minneapolis i 1979 da Paul Westerberg (som da jobbet som vaktmester) ble med som vokalist i bandet bestående av Chris Mars på trommer og brødrene Tommy og Bob Stinson på henholdsvis bass og gitar. Let It Be er bandets tredje fullengder og ble sluppet i oktober 1984, så albumet har nylig fylt 30 år. Albumet viser at bandet tar stadig større steg som låtskrivere og en mer voksen side av bandet. Vel, kanskje ikke helt...

Let It Be starter med I Will Dare med Peter Buck fra R.E.M. på gitar, er der oppe blant de flotteste åpningssporene noensinne. En klassisk, catchy og sår poplåt med fremragende tekst av Westerberg, Frontfiguren med stor F, med kjærlighet og usikkerhet som evig aktuelle temaer. Festen blir tatt til et nytt nivå med Favorite Thing, We`re Coming Out og Tommy Gets His Tonsils Out, tre kjappe og frenetiske rockelåter på rappen, før tempoet blir tatt ned igjen med den nydelige Androgynous. Etter albumets eneste halvsvake låt, Kiss-coveren Black Diamond, kommer det flere topplåter som Unsatisfied, Seen Your Video, Sixteen Blue og Answering Machine. Gary's Got A Boner viser at bandet kanskje ikke hadde blitt så voksne allikevel, men den passer perfekt inn på Let It Be.

The Replacements slapp det fremragende albumet Tim i 1985, som skulle bli det siste albumet med den opprinnelige besetningen. Bob Stinson fikk sparken i 1986 på grunn av fyll, dop og rot, noe som bandet var viden kjent for. Pleased To Meet Me med "hiten" Alex Chilton (Big Star!) ble utgitt i 1987 og var også det siste virkelige gode albumet til bandet. Men det skal sies at Don't Tell A Soul fra '89 definitivt har sine høydepunkt.

I tidsrommet fra 1984 til 1987 var The 'Mats et av de beste rock and roll-bandene der ute. Start derfor med Let It Be. Bandet har i de siste årene spilt noen gjenforeningskonserter som har blitt meget godt mottatt og det er utrolig morsomt. Det hadde vært en krembooking til for eksempel Øyafestivalen. Det er vanskelig å finne gode liveopptak av bandet, spesielt fra Let It Be-perioden. Derfor legger vi ved opptaket av Alex Chilton fra Jimmy Fallon nå i høst som er deres første tv-opptreden på 25 år. Vi har Let It Be inne på musikkavdelinga, samt dokumentarfilmen Color Me Obsessed og biografien All Over But The Shouting. Let It Be-boken i serien 33 1/3 skrevet av Colin Meloy (frontfigur i The Decemberists og blodfan) får vi straks inn.

- David Jønsson

 

Mark Lanegan og hans mange prosjekter

Musikkavdelinga gratulerer Mark Lanegan så mye med femtiårsdagen i dag. Hvis de neste femti årene blir like interessante og produktive som de femti første har vært, har vi mye å glede oss til.

Det er ikke gjort i en håndvending å lage en oversikt over alle prosjektene han har vært involvert i, i større og mindre grad. Hjelp oss gjerne med å fylle hullene i denne oversikten.

Screaming Trees
Dette bandet kom fra Washington og var tilknyttet Seattle-scenen på nittitallet. De eksisterte fra 1985 til 2000. Lanegan var vokalist og låtskriver. Sweet Oblivion fra 1992 er det mest kjente (og beste) albumet deres.

Isobel Campbell & Mark Lanegan
Isobel Campbell, kjent fra Belle and Sebastian, har gitt ut tre plater sammen med Mark Lanegan. Musikken har stort sett vært skrevet og produsert av Campbell, og de to har sunget sammen. Campbells lyse, klare stemme danner en fin kontrast til Lanegans dype bass. Skivene de har gitt ut er Ballad of the Broken Seas fra 2006, Sunday At Devil Dirt fra 2008 og Hawk fra 2010.

Duke Garwood & Mark Lanegan
I 2013 kom plata Black Pudding der Lanegan jobber med den britiske multiinstrumentalisten Duke Garwood. Lanegan har omtalt Garwood som hans favorittartist gjennom tidene.

The Gutter Twins
Dette er en duo band bestående av Greg Dulli (kjent fra The Afghan Whigs) og Mark Lanegan. De har gitt ut en skive sammen, Saturnalia som kom i 2008.

The Twilight Singers
Lanegan har også vært med på flere Twilight Singers-plater. Dette er enda et av Greg Dullis band.

Mad Season
Band med musikere fra Pearl Jam, Alice in Chains og Screaming Trees. Ga ut ett album, Above, i 1995. Lanegan synger på et par av låtene, ellers er Layne Staley hovedvokalist. Senere døde to av medlemmene av overdoser, så det planlagte andrealbumet ble aldri noe av.

Queens of the Stone Age
Dette bandet er mer å regne som et musikerkollektiv, med tanke på alle musikerne som kommer og går. Lanegan var med på flere låter på Songs for the Deaf fra 2002, minst fire låter på Lullabies to Paralyze fra 2005, én låt på Era Vulgaris fra 2007 og to låter fra  ... Like Clockwork fra 2013.

Creature With the Atom Brain
Lanegan bidro på skivene I Am the Golden Gate Bridge i 2007, Transylvania i 2009 og The Birds Fly Low i 2012 

Soulsavers
Soulsavers er en elektronika-duo, og Lanegan har medvirket på to av skivene deres, It's Not How Far You Fall, It's the Way You Land fra 2007 og Broken fra 2009

Plater utgitt som Mark Lanegan
The Winding Sheet, 1990
Whiskey For The Holy Ghost, 1994
Scraps at Midnight, 1998
I'll Take Care of You, 1999
Field Songs, 2001
Imitations, 2013 (versjoner av gamle standardlåter)

Plater utgitt med The Mark Lanegan Band
Bubblegum, 2004
Blues Funeral, 2012
Phantom Radio, 2014

Et lite utvalg av andre plater han har medvirket på:
Ball-hog or Tugboat (Mike Watt, 1995)
We Are Only Riders. The Jeffrey Lee Pierce Sessions Project, 2009
Little Beast (Christine Owman, 2013)
I'm Not There. Filmmusikk. (2007)

The Lonely Night, singel utgitt sammen med Moby i 2013.

Mens vi venter på at The Mark Lanegan Band skal komme til Norge (de spiller på Rockefeller 3. februar), kan vi nyte dette herlige liveopptaket.

– Ranja Bojer

Mark Lanegan i samlinga Screaming Trees i samlinga
The Gutter Twins i samlinga
Queens of the Stone Age i samlinga
The Twilight Singers i samlinga
We Are Only Riders
Filmmusikken til I'm Not There

Stor skrivekunst om stor kunstner – Bob Dylans memoarer og hvorfor du bør lese dem

Chronicles vol. 1 er den noe ironiske tittelen på Bob Dylans selvbiografi fra 2004. (Memoarer del 1 har den blitt hetende på norsk, i Hans Marius Stormoens oversettelse.) Jeg aner ikke hvorfor jeg ventet i ni år med å lese den, kanskje jeg ble skremt av å ha forsøkt å lese Tarantula som tenåring. Dette er noe helt annet. Hver side i denne boka er en litterær nytelse. Det er ingen selvfølge at en mann som kan skrive sanger også kan skrive bok. Samtidig oppleves det som selvfølgelig når man først leser boka. Den er så veldig dylansk, uten at jeg skal beskrive det noe nærmere.

Dylan spilte på alle klubber og puber i New York, sov rundt på sofaene til folk, han forteller om bøkene han leste, musikken han hørte på, hva som rørte seg i tiden. Hva som manglet. Han forteller om bestemora hans, som fortalte at han måtte være snill, fordi alle han kom til å møte i livet kjemper en hard kamp. Han forteller om Roy Orbison, som overskred sjangre, til og med de som enda ikke var oppfunnet. «With Roy you didn’t know if you were listening to mariachi or opera. He kept you on your toes. (…) He sang like a professional criminal», mens alt det andre på radioen på den tiden «came at you like you didn’t have a brain».

Han forteller om Harry Belafonte, «Everything about him was gigantic. Harry was the rare type of character that radiates greatness and you hope some of it rubs off on you. The man commands respect.» Harry Belafonte forteller i sin egen selvbiografi om hvor overrasket og glad han ble av de to sidene Dylan skrev om ham. Dylans første plateinnspilling noensinne var da han spilte munnspill på Belafontes Midnight Special.

Dylan forteller om at han leste gamle artikler fra 1800-tallet på mikrofilm på biblioteket, om første gang han hørte Hank Williams, «The sound of his voice went through me like an electric rod”, om hvordan han reagerte da han hørte at Hank var død. «The silence of outer space never seemed so loud.» Han forteller om kunstnerisk tørke, om å være på turné med Tom Petty and the Heartbreakers mens han følte at hans egen tid som skapende artist var forbi.

Noe av det mest smertelige er å lese om hvordan han opplevde å bli utpekt til talsmann for en generasjon – en generasjon han hadde lite til felles med og visste lite om, som han sier. Han så på seg selv som en fyr som hadde laget noen sanger, en familiemann som prøvde å være sann mot seg selv. Han drømte om et rolig familieliv, men uansett hvor de flyttet ble gaten utenfor fylt av marsjerende mennesker som krevde at han kom ut og ledet dem. «I felt like a piece of meat that someone had thrown to the dogs.»

Chronicles er en utradisjonell selvbiografi i den forstand at den i liten grad er en kronologisk gjennomgang av Dylans liv og karriere. Dette er en helt annen type bok. Det var mange ting jeg hadde sett fram til å lese om, men ble snytt for. Han hopper glatt over lange og viktige perioder i sin karriere. Det meste blir ikke nevnt med et ord. Men det går likevel ikke an å være skuffet over Chronicles. For den er noe helt annet, noe mer. I størsteparten av boka forteller han utvalgte episoder og anekdoter, gjerne svært detaljert. Som leser vet man ikke engang om det han skriver er sant. Men det spiller ingen rolle, for først og fremst er denne boka god litteratur.

Innspillingen av Oh Mercy, med Daniel Lanois som produsent, blir viet stor plass. Plata ble spilt inn i New Orleans, og beskrivelsen av byen er ett av mange litterære høydepunkter i boka. Etter dette gjør vi et hopp tilbake i tid, og Dylan forteller igjen om tiden før han ble etablert artist.

Etter at Dylan hørte – virkelig hørte – Woody Guthrie, ville han ikke spille noe annet enn Guthrie-låter etterpå.  «I listened all afternoon to Guthrie, as if in a trance, (…) feeling more like myself than ever before.» Andre artister som får hederlig omtale er Johnny Cash («ten thousand years of culture fell from him») og Robert Johnson («I immediately differentiated between him and anyone else I had ever heard.»).

I denne siste delen av boka får vi interessante innblikk i noe av det som har formet Dylan som kunstner. Guthrie er allerede nevnt. På den tiden skrev ikke Dylan låter selv, og han hadde egentlig aldri vurdert det heller. Det var ikke sånt folk drev med i hans kretser. Men så gikk han på teateret og fikk høre musikk av Kurt Weill og Bertold Brecht. Han bruker flere sider på å beskrive denne åpenbaringen, og han forteller hvordan det fikk ham til å begynne å produsere eget låtmateriale.

Chronicles er en ekstraordinær leseropplevelse.  Sjelden har jeg lest en mer velskrevet bok. Jeg brukte lang tid på den, hver side er så innholdsrik, så full av finurlige språklige bilder, av velklingende formuleringer. Dette er den perfekte bok for den som er interessert i både litteratur og musikk.

Det er blitt lovet en del to og en del tre av Chronicles. Nå vet jeg hvorfor folk går og venter så utålmodig på disse. Det gjør nemlig jeg også.

– Ranja Bojer
Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no

Bob Dylan i samlinga:

Bøker av Dylan 
Bøker om Dylan
CD-er
Vinyl
Filmer

Welcome To The Fillmore East

The Allman Brothers Band At Fillmore East fra 1971 er viden kjent som et av historiens beste livealbum. På albumet som ble spilt inn over 3 konserter i mars '71, fyrer bandet på alle sylindre og gir oss gåsehudfremkallende versjoner av blant annet In Memory of Elizabeth Reed og Whipping Post. YouTube-kanalen Music Vault offentliggjorde nylig et opptak av bandet fra Fillmore East seks måneder tidligere, nærmere bestemt 23. september 1970. Her får vi muligheten til både å se og høre bandet i et unikt opptak fra deres storhetstid, faktisk på dagen til utgivelsen av andrealbumet Idlewild South.

Selv om vokalen til Gregg Allman er altfor lav, spesielt i første halvdel og at opptaket er selvfølgelig altfor kort, er dette helt klart verdt å få med seg. Man blir sittende med hakeslepp over hvor bra og samspilte bandet var i denne perioden, hvor selvsagt Duane "Skydog" Allman utmerker seg. Grunnen til at opptaket kun varer i 25 minutter er at det er en del av et tv-program kalt Welcome To The Fillmore East, hvor også blant annet The Byrds og Van Morrison opptrådte.

Duane Allman og bassist Berry Oakley døde i motorsykkelulykker med kort tids mellomrom (Allman i oktober '71 og Oakley i november '72), men bandet fortsatte videre og ga ut klassikere som Eat A Peach (1972) og Brothers and Sisters (1973). Bandet har 45 års jubileum i år og har samtidig annonsert at de skal gi seg. De hadde nettopp sin avslutningskonsert i New York (http://www.rollingstone.com/music/live-reviews/the-allman-brothers-band-take-a-final-bow-at-epic-beacon-theatre-show-20141029). Du kan derfor ha din private feiring ved å sette av en liten halvtime og få med deg klippet, det blir nesten ikke bedre enn dette!

- David Jønsson

Cat Stevens alias Yusuf Islam ruller igjen. On the Peace Train

Yusuf Islam har han kalt seg siden han ble muslim, foreldrene kalte ham Steven Demetre Georgiou, men han er kanskje mest kjent som Cat Stevens. Det var under det navnet han ga ut sine mest kjente album og singler. Nå er han på turné igjen, Peace Train Late Again Tour 2014 er i disse dager på veien i Europa.

Siden 1967 har Stevens/Islam gitt ut fjorten studioalbum (ikke medregnet det han på sitt nettsted omtaler som religiøse utgivelser), og det var på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet han hadde sin storhetstid som musiker. Flere av albumene fra denne perioden toppet salgslistene, og flere av låtene har vi hørt i utallige coverversjoner, spesielt Wild World og Morning Has Broken. Stevens slo altså an både som albumartist og som singelmaker. Tekstene bar ofte preg av en spirituell søken, og denne søken førte til at han konvertere til Islam i 1979.

Etter konverteringen skiftet han altså navn, og i tillegg trakk han seg tilbake som artist. På nittitallet og utover 2000-tallet kom flere religiøse plater, men det var først i 2006 at han var tilbake som pop-/visesanger. I år kom den tredje platen etter den lange pausen, Tell 'em I'm Gone, produsert av selveste Rick Rubin. Ifølge en anmeldelse låter denne platen på sitt beste som «Cat Stevens meets rhythm and blues». I høst kom også boka Why I Still Carry a Guitar, der Yusuf Islam forteller om livet sitt og de valgene han har tatt, og også imøtegår  noen av de underlige ryktene som har svirret om ham etter at han forsvant fra offentligheten. Boka har allerede rukket å få prisen for beste internasjonale ikke-fiksjonelle bok, på Sharjah International Book Fair 2014.

Denne plata har vi til utlån på vinyl.

Som en kuriositet kan jeg på tampen nevne at Islam i 2004 fikk utdelt en pris for sitt arbeide med å «alleviate the suffering of thousands of children and their parents and dedicating himself to promoting peace, reconciling people and the condemnation of terrorism.» Prisen ble delt ut av ingen ringere enn Mikhail Gorbatsjov, og kåringen var gjort av en komité av tidligere mottakere av Nobels fredspris. Dette altså til samme mann som i 2004 ble nektet innreise til USA fordi navnet hans lignet på navnet til en person som sto på lista deres over skumle personer.

Vi avslutter med en gammel perle fra den gang han het Stevens, så kan dere heller komme på biblioteket og låne de siste skivene hans.

– Ranja Bojer

Cat Stevens og Yusuf Islam i samlinga

Black Magic Woman

På denne dag i 1970 ble Santanas versjon av Black Magic Woman sluppet på singel. Låten var opprinnelig skrevet av Peter Green, og ble spilt inn av Fleetwood Mac i 1968. Men det var først i Santanas tapning at låten ble en hit.

Santanas versjon av Black Magic Woman har i sammenligning med originalen et mer jazza preg, og bandet har lagt til noen karibiske elementer. Det er Gregg Rolie (som senere ble vokalist i Journey) som har hovedvokalen på dette sporet. Carlos Santana spiller Gibson Les Paul. Santana hektet på en knappe to minutter lang instrumental på slutten av sin versjon. Denne heter Gypsy Queen og ble skrevet av den ungarske jazzgitaristen Gábor Szabó i 1966. Låten er å finne på Santanas andre studioalbum, Abraxas, som også inneholder hiten Oye Como Va.

I januar 1998 ble Carlos Santana innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Samme år ble også Peter Green innlemmet sammen med resten av Fleetwood Mac. Og da lå selvfølgelig forholdene godt til rette for at Peter Green og Carlos Santana skulle framføre Black Magic Woman sammen.

Likevel tenkte jeg vi skulle kose oss med en gammel versjon i dag.

  – Ranja Bojer

Santana i samlinga

Dagens klassiker: The Velvet Underground

The Velvet Undergrounds tredje album ble sluppet 12.mars 1969 og er det første albumet uten John Cale. Cale ble erstattet av Doug Yule, som tidligere hadde vært med i The Grass Menagerie og senere på 70-tallet skulle gi ut to flotte album med vestkystrockerne i American Flyer. På The Velvet Underground får vi høre en mildere og mer nedtonet versjon av Velvet Undergrounds støykunstrock som dominerte forgjengerne The Velvet Underground & Nico (1967) og White Light/White Heat (1968). I stedet får vi høre folkinspirerte låter som Pale Blue Eyes, Candy Says (om Warhol-musen Candy Darling), Beginning To See The Light og After Hours. Det er en fredelig og harmonisk stemning på albumet, samtidig som det er sårt og vakkert. Ni minutter lange The Murder Mystery er vel den eneste låten som kunne ha passet inn på deres to første album.

Lester Bangs var en av de som ikke var fornøyde med albumet og i sin anmeldelse i Rolling Stone trekker han spesielt frem Pale Blue Eyes som en av låtene som ikke holder mål. I følge Bangs er låten en "folky ballad that never really gets off the ground either musically or lyrically". 45 år senere er det vanskelig å forstå helt hva Bangs mente, for min del er Pale Blue Eyes en av de beste låtene Lou Reed har skrevet.

Backkatalogen til Velvet Underground har blitt reutgitt flere ganger og nå har vi kommet til 45-års utgaven av dette albumet som kommer senere i november. Som en bonus har vi lagt ved et klipp av Pale Blue Eyes fra gjenforeningsturneen i 1993 med John Cale på plass.

- David Jønsson