Balanse

Fanken så mye tyn gamle helter skal få! Slike anmeldelser (eller slike) funker bra som advertisement for anmelderen, men heller dårlig som musikkopplysning. Neil og Crazy Horse humper avgårde på karakteristisk vis, uten at det imponerer veldig, men det skuffer oss heller ikke. Det låter omtrent som forventet av en gjeng aldrende, rustne karer, som kommer sammen etter ni års pause. Spontaniteten som preger innspillingen er smittende, og småpraten mellom hver låt er sjarmerende som bare det (når hørte vi slikt sist på et album?) "That was funky!", utbryter Neil etter "Oh Susannah", og om han ikke treffer spikeren på hodet akkurat der, han har rett i at det groover - på Crazy Horse-vis. Vel blir det litt anmasende i lengden, men hvilket helelektrisk Crazy Horse-album blir ikke det? Flere har trukket fram tradlåta "Wayfaring Stranger" som høydepunkt. Antakelig er dette mye på grunn av at Neil der finner frem kassegitaren og sørger for et kjærkomment avbrekk fra det levenet dette bandet er, og skal være. Fin versjon, men vi liker utblåsningene best. "Oh Susannah", som med sitt vindskeive kor kan minne om vintage Bad Seeds, og "High Flying Bird" er to av dem. "Wayfaring Stranger" foretrekker vi som "Over Jordan", tolket mesterlig av David Pajo (ex-medlem av bl.a. Slint og Tortoise) AKA Papa M på hans undervurderte soloalbum Whatever, Mortal fra 2001.



Neil Young i samlinga
David Pajo i samlinga