James Carr er en av soulmusikkens helt store stemmer som dessverre har kommet litt i skyggen av mer kjente navn. På mannens første av bare to plater utgitt på slutten av 60-tallet (han gjorde comeback som plateartist i 1991, men det ble med den ene plata), You got my mind messed up fra 1967, finner vi bl.a. den definitive versjonen av soulklassikeren "The dark end of the street" (kanskje mest kjent i Aretha Franklin og Percy Sledge sine utgaver). Denne rå, følsomme og lidenskapelige stemmen synes vi flere burde gjøre seg kjent med, dermed legger vi ved åpningssporet fra plata, "Pouring water on a drowning man".
Mystisk og melankolsk er betegnelser som ofte dukker opp i forbindelse med Fred Neils musikk, og det hviler en gåtefull aura over navnet hans selv i dag, 37 år etter hans siste plateutgivelse og 7 år etter hans død. Som så mange andre hadde artistkarrieren hans utspring i folkscenen i Greenwich Village, New York på 60-tallet. Platene hans preges av en sjeldent dyp barytonrøst, intense og sjelsøkende låter. Musikken har influert en rekke mer kjente navn: John Sebastian som senere skulle danne The Lovin´ Spoonful, spilte munnspil på Neils første plate. Felix Pappalardi, bassist og låtskriver i Mountain og stjerneprodusent for bl.a. Cream, spilte gitar på den samme plata. Tim Buckley og The Jefferson Airplane var store beundrere som covret låtene hans, Airplane dedikerte t.o.m. et par av sine mest kjente låter ("The ballad of you and me and Pooneil" og "The house at Pooneil corner") til Neil. De mest kjente tolkningene av låtene hans er det likevel Roy Orbison og Harry Nilsson som har stått bak. Orbison gjorde "Candy man" til sin egen, mens Nilsson fikk sin største hit med "Everybody´s talkin" (mye takket være dens deltakelse i 60-tallsklassikeren Midnight cowboy med Dustin Hoffman og Jon Voight i hovedrollene).
Ett av de absolutte høydepunktene i låtkatalogen hans er "The Dolphins", som bl.a. var med i en uforglemmelig scene av The Sopranos siste sesong (les mer om seriens bruk av musikk her). Den er henta fra Fred Neils andre plate som kort og godt heter Fred Neil. Denne sammen med de to første albume hans, Tear down the walls og Bleecker & MacDougal, finner du i samlinga vår - det samme gjelder plater med alle artistene nevnt her!
Få musikkretninger har fått så mye tyn som den progressive rocken; det finnes riktig nok masse langtrukken og dvask progrock, men utvilsomt også mye spenstig og godt innen genren. Gentle Giant er ikke blant de aller mest kjente, men er desto mer respektert med en av proggens mest lojale og dedikerte menigheter. En håndfull klassiske album begått på 70-tallet er beholdninga for bandet som ble oppløst i 1980. Noen av disse finner du i samlinga vår.
Her kan du se en hel konsert innspilt i 1974, midt i smørøyet av Gentle Giants beste periode, hvor de fremfører et knippe låter som må ha vært en utfordring å få til live! Opptaket finnes også på DVDen "GG at the GG" som er til låns i samlinga vår.
The Louvin Brothers, Charlie og Eli Louvin fra Alabama, utgjorde en av countrymusikkens beste og mest populære duoer i årene 1940 til 1963. I løpet av denne tida spilte de inn gospel-, folk-, hillbilly- og 50-tallspoplåter, og fikk suksess med hits som "If I could only win your love" (senere også en hit med Emmylou Harris), "When I stop dreaming" og "Cash on the barrel head" (også kjent i Gram Parsons versjon fra en av hans soloplater). Stikkord er tette harmonier, smektende melodier og tekster som ofte enten er kristenmoralske eller enkle kjærlighetshistorier. Selv om de var brødre kunne de ikke vært mer forskjellige; Charlie som var mest framgangsrik som soloartist, var den rolige og avbalanserte, mens Ira var utagerende, veldig glad i å ta seg en dram og endte sine dager i en bilulykke i 1965. Heldigvis lever musikken videre, og de beste låtene er samla på cd´en When I stop dreaming som du finner i samlinga vår. Vi slenger på en smakebit fra den: "I don´t believe you´ve met my baby".
Søskenparet Eleanor og Matthew Friedberger er så glade i hverandre at de bestemte seg for å danne The Fiery Furnaces sammen for 8 år siden. Duoen blander elementer fra utrolig mye forskjellig slags musikk, fra storbandkonger som Duke Ellington og Don Ellis via urblues, ragtime og folk til elektronika, psykedelia og 70-tallsrock som Led Zeppelin. På sitt siste album låter de mest som det sistnevnte og har uttalt at de ville lage et album som låt 70-talls og var en hyllest til langspillerens glansdager. Widow city har de kalt plata som kom i fjor og den kan du nå låne hos oss sammen med to til av deres beste utgivelser, Blueberry boat og Gallowsbird´s park. Nedenfor er et eksepel fra Widow city, "Navy nurse". Dette er definitivt ikke listepop, men musikk som gir mye tilbake til den som investerer litt tid!
