Trip-hop-innovatøren og verdens fremste hviskende rapper, Tricky, er blitt voksen (40 år i år) og kommer med sin første nye plate på 5 år, Knowle west boy.
Da han var yngre og medlem av Massive Attack ble han kalt Tricky Kid, men Adrian Thaws som er døpenavnet, huskes kanskje best for sine plater under Trickynavnet. Maxinquaye fra 1995 var starten på trip-hopbølgen som dominerte noen år på 90-tallet. Den er blitt en moderne klassiker som høres like frisk ut i dag, løsrevet fra tida den kom ut i - og jaggu låter den nye plata også ganske friskt! Singelen, "Council estate", er typisk Trickysk kjøkkenbenkrealisme, men musikalsk er den oppfinnsom og mannen sjøl både ser og høres revitalisert ut.
Den unge Louisianeren Brian Blade (f. 1970)begynte som medlem av bandene til to av de mest prominente figurene innen nyere amerikansk jazz, Brad Mehldau og Joshua Redman, og spiller dessuten i Wayne Shorters siste kvartett. Han har også jobba med folk som Joni Mitchell, Bill Frisell, Norah Jones, Emmylou Harris, Daniel Lanois og Bob Dylan, mens han har gitt ut materiale under eget navn på 4 plater så langt - 3 av disse med bandet Brian Blade Fellowship. Den siste kom i år, heter Season of changes og er en mesterlig balansert miks av amerikanske musikktradisjoner - fra folk og gospel til pop og soulstandarder, fra country og blues til John Coltrane og Pharoah Sanders spirituelle jazz. Her er et prov på dette, i låta "Return of the prodigal son" som er skrevet av pianisten i ensemblet, Jon Cowherd, og er ett av de lengste og tøffeste kuttene på plata.
Litt musikalsk galskap er sunt og beriker de fleste band, men få legger like mye vekt på dette elementet i musikken sin som Mr. Bungle. Musikken er et sammensurium av så mange musikalske stilarter du kan komme på og har blitt beskrevet som en unik blanding av det eksperimentelle, det abstrakte og det absurde. Hyperaktive Mike Patton, også kjent fra salige Faith No More, Tomahawk, Fantomas osv., er frontfigur i bandet som har holdt sammen siden high school-dagene på midten av 80-tallet. Ryktet forteller at bandet nå er oppløst, skjønt ingen av medlemmene har bekreftet dette.
Mr. Bungle oppnådde aldri noen særlig grad av komersiell suksess, men ble et typisk kultband som hadde mange dedikerte fans, ikke minst i musikerkretser - mye pga det skyhøye tekniske nivået medlemmene lå på og alle de halsbrekkende krumspringene musikken inneholdt. Det ble (kanskje?) bare 3 plateutgivelser, alle spekket med festlig, fascinerende og imponerende musikk. Den siste het California og kom i 1999. Fra den ser du her en søt liten kortfilm laget til en av deres mest sobre låter, "Pink Cigarette". Alle 3 platene kan du selvfølgelig låne hos oss!
Brian Eno og Talking Heads-sjef David Byrne har slått seg sammen og lagd sin første plate sammen på omtrent 30 år. Everything that happens will happen today er navnet på plata og de to aldrende herrende er ikke snauere enn at de legger ut alle låtene gratis for streaming på en egen nettside. Liker du det du hører kan du laste ned albumet i digtalt format eller vente til høsten når plata blir tilgjengelig i gammeldags fysisk form, som CD.
Mens du lytter benytter vi anledninga til å minne om at vi har utvida Enosamlinga vår med opptil flere plater i det siste, bl.a. flere av Ambientplatene og Eno og Byrnes pionéerarbeid innen sampling og "verdensmusikk", My life in the bush of ghosts fra 1981.
Bonus: Musikkvideo: America is waiting" fra My life in the bush of ghosts Strange overtones, video fra Everything that happens will happen today
Liars starta opp i Los Angeles i 2000, og har fått rykte på seg for å være et band som skifter ganske radikalt uttrykk for hver plate de gir ut. Den forrige plata deres, Drum's not dead, er deres mest eksperimentelle, med dundrende trommer, gitardroner og falsettvokal som fremtredende elementer i et utforskende lydlandskap med få tydelige låtstrukturer, mens den foreløpig siste utgivelsen, Liars, fra i fjor, er adskillig mer lettfordøyelig. Her er melodien mer i fokus og låtene har mer låtform, mens det tette og utfordrende lydbildet fremdeles er til stede. Plata er deres tøffeste og mest direkte så langt, og Liars blir garantert spennende å følge også framover.
Her er platas mest fengende øyeblikk, den poppa og funky "Houseclouds", akkompagnert av en morsom video med en nusselig kattunge som viktig statist.
Bonus: Last ned 4 demokutt med låter fra deres siste plate gratis her! Hør Liars versjon av Bjørklåta "Army of me" Se den intense og skremmede videoen til "Plaster casts of everything" Se en spesielt klaustrofobisk utgave av "Be quiet Mr. Heart attack" fra Drum's not deadher. Liars gjør et kort livesett med låter fra de 2 siste platene i Juan's basement.
Mens vi er i det svette hjørnet: Jay Reatard (nei, det er ikke hans virkelige navn) fra Memphis, Tennessee, starta som tenåring i punkebandet The Reatards (derav navnet) og har spilt i et vell av andre band, men har kjørt solo siden 2006. Hans energiske hypercatchy punkpop er som en vitamininnsprøyting som du umulig kan forholde deg likegyldig til. Se og hør bare på dette liveopptaket hvor Jay og hans bandfelles spytter ut låter kant-i-kant til krampa tar dem. Opptaket er gjort i oktober 2007 i Brooklyn, New York og finnes sammen med 4 andre livesett på bonus-DVDen til hans singelsamling Singles 06-07. Denne og debutplaten under eget navn, Blood vision, finner du i samlinga vår.
For dere som savner festivalstemninga allerede iler vi til med et klipp fra Pitchfork Music Festival 2007, hvor Dan Decacon gjorde stor lykke med sin mest kjente låt, den morsomme, spretne og utrolig kule "Crystal Cat". Låta er henta fra plata Spiderman of the rings som Deacon slapp i fjor. Hvem sa at elektronika er kjedelig live? Ikke dette publikummet i hvert fall. Rrrau!
I serien underkjente band som flere burde kjenne til, har vi idag kommet til det snedige cabaretpopensemblet Slapp Happy. Trioen ble starta av den engelske avantgardekomponisten Anthony Moore, Dagmar Krause: den tyske kjæresten hans (som aller nådigst påtok seg å synge, til tross for stemmeproblemer, fordi de to andre hevdet de sang så forferdelig), og deres amerikanske venn, Peter Blegvad i Hamburg i 1972. Slapp Happy er et postmoderne popband, pop med distanse - sjøl har de karakterisert seg som primitiv pop og "naive rock". Musikken har uansett udiskutable kvaliteter, med sterke melodier og Krauses klokkeklare iskalde røst som deklamerer de snodige, tørrvittige tekstene, så langt fra klassisk poplyrikk som det omtrent er mulig å komme.
Bandet hadde en kort, men minneverdig platekarriere som består av 5 plater utgitt mellom 1972 og 1980, og 2 comebackplater, i 1998 og 2000 samt en liveskive fra turné i Japan i 2000 (hvor de brøt med sitt opprinnelige prinsipp om å ikke spille live "like a real pop group"). På platene var de flinke til å alliere seg med gode krefter: på Acnalbasac noom (utgitt i 1980 men innspilt i 73) var Faust backingbandet, mens Henry Cow backet de på In praise of learning og Desperate Straights fra 1975. Både Acnalbasac noom og søsterplata Casablanca moon fra 1974 (med nøyaktig de samme låtene men i forskjellige utgaver) finner du i samlinga vår, sistnevnte på en CD parret med Desperate Straights, og begge er utrolig morsom lytting som vi gjerne anbefaler. Her er tittelsporet (Casablanca moon) i to ganske ulike utgaver.
Se og hør også Dagmar Krauses fortreffelige evner som Brechttolker her.
Ted Gärdestad; låtskriver, tönårsidol, musikalsk vidunder (han behersket de fleste instrumenter), og tennistalent (Ted var ranket som nummer 2 i Sverige som 14-åring bak en viss Björn Borg). Dessverre var han også en plaget mann, Gärdestad led av schizofreni, slet med det gjennom 80- og 90-tallet og valgte å avslutte livet i 1997, bare 41 år gammel.
Han produserte flott popmusikk som fremdeles holder høyt nivå, og etterlot seg en sterk musikalsk arv. De første platene hans ble produsert av Benny Andersson og Björn Ulvaeus fra Abba, og fra disse er både "Oh, vilken härlig da'" fra 1972 og "Sol, vind och vatten" fra 1973 hentet. Sistnevnte er også tittelen på samlingen med Ted Gärdestads beste som du kan låne hos oss.
Les Fredrik Wikingssons betraktninger over et spesielt mørkt avsnitt i Gärdestads offentlige persona her.
Tenk det: Bob Hund som ikke har rørt på seg på flere år - ikke gitt ut plater og ikke spilt live - gjenoppstår! I alle fall som liveband, og det i Trondheim under Pstereofestivalen neste helg. La oss håpe at de fremdeles er et fantastisk liveband, det er vel ingen grunn til å tro noe annet. Derimot er det all grunn til å kjenne sin besøkelsestid! Her er en sedvanlig energisk liveutgave av klassikeren "Förträngda problem" gjort i 1996.
Waliseren John Cale dro til New York for å studere og utøve moderne "seriøs" musikk med LaMonte Young og John Cage, men rocken tok han og innlemmet han i et av tidenes mest innflytelsesrike band, The Velvet Underground. Etter et par år fikk han sparken fordi bandet ikke hadde plass til egoene til både han og Lou Reed, og Cale starta på en solokarriere som rommer mye bra men også er frustrerende ujevn. Vintage violence (1970) og Paris 1919 (1973) er antakelig hans 2 beste utgivelser under eget navn. Her serveres vakker orkestrert kammerpop med både veldig intime øyeblikk og grandios Phil Spectoresk produksjon. Her er et eksempel; den ironiske og ekstatiske "Gideon's bible" fra Vintage violence.
All ære til Melvins, som etter over tjue år som band (og det helt uten avbrekk!) fremdeles holder koken. På årets langspiller, Nude with boots, serverer de som vanlig sterk kost. 11 knallharde og groovy riffrockere fyller plata og bandet, som revitaliserte seg for et par år siden da de stjal duoen Big Business (bassist Jared Warren og trommis Coady Willis), og dermed gikk fra duo til kvartett, låter tightere enn noensinne. Her hører du ett av platas tøffeste kutt , "The smiling cobra".
Vi tar med en uimotståelig synthpopsviske fra 80-tallet på tampen av sommeren. Orchestral Manoeuvres in the Dark fra England, synthpopens hjemland, står bak "Souvernir", som var en av deres singler i 1981, og som finnes på singelsamlinga The OMD singles. Plata finner du sjølvsagt i samlinga vår.
Tributeplater blir sjelden særlig vellykkede. De høres ofte sammenrasket, fragmenterte og/eller uinspirerte ut, og savnet etter en fellesnevner når det gjelder bidragsytere, musikalsk uttrykk og stemning, er som regel stort. Dermed blir det desto hyggeligere når de faktisk fungerer. Heldigvis er det tributeplater som gjør det, og et par eksempler på det finner du i samlinga vår.
Brian Wilson og Beach Boys har mange beundrere, men hvem kan gjøre materialet interessant nok til å fengsle når vi har så flotte originallåter? Svaret er artister og band med dyp nok kjærlighet til musikken til å styre unna singlene og de mest kjente låtene og heller løfte fram mer bortgjemte deler av repertoaret. Dette fungerer utmerket på Caroline now!, som tok 3 år å ferdigstille og ble utgitt i 2000. Her finner du indielegender som Eugene Kelly (kjent fra Vaselines) og Alex Chilton (frontfiguren i Big Star), sammen med mer eller mindre etablerte navn på den alternative pophimmelen, f.eks. The High Llamas, Saint Etienne, Free Design og Stevie Jackson (fra Belle and Sebastian).
Det er kanskje ikke like opplagt at unge amerikanske indieartister slår seg sammen for å lage en hyllestplate til den ikke fullt så kredible countrypopsangeren John Denver. Men resultatet av prosjektet, som er blitt til på initiativ fra Red House Painters-sjef Mark Kozelec, er en helhetlig og kjempefin plate som får fram nye aspekter ved Denvers låter og dermed fremhever hans kvaliteter som låtskriver. Plata heter Take me home og bidragsytere er bl.a. bl.a. Bonnie Prince Billy, Low, Rachel Goswell (fra Mojave 3), Sunshine Club og selvfølgelig Red House Painters.
Hør 3 godbiter fra begge platene her, først Beach Boys så John Denver.
Sjekk ut debutplata til den unge lovende Brooklyneren Miles Benjamin Anthony Robinson. Han har fått hjelp av sine bysbarn Daniel Rossen fra Grizzly Bear og Kyp Malone fra TV on the Radio, men gjør det meste sjøl på en sjarmerende plate med klart hjemmesnekra preg, gode låter og lettere kaotiske arrangementer. Vi venter spent på mer fra den kanten. Her er første video fra plata: "Burified".
I dag har vi funnet plass til et par av de mer begavede og særpregede gitarheltene innen den amerikanske folktradisjonen. Begge er selvlærte fingerpickere med hver sin unike stil. John Fahey blander folk med indisk og brasiliansk musikk, blues og abstrakt musikk, mens Leo Kottke, som har Fahey som mentor, også inkorporerer teknikker fra jazz og klassisk gitarspill i sine komposisjoner.
Her er ett klipp med hver i aksjon. Kottke med sin 12-strenger i 1993, mens Fahey nøyer seg med 6 strenger i et klipp fra 1978.
SST Records var ett av den amerikanske undergrunnscenens mest innflytelsesrike og populære plateselskap på 80-tallet. Greg Ginn starta selskapet (som opprinnelig var et postordrefirma han starta som 12 åring for å selge modifisert radioutstyr fra 2. verdenskrig(!)) i 1978 for å kunne gi ut materiale med sitt eget band, ikke helt ukjente Black Flag, og senere ble SST hjem for en rekke flotte band innen hardcore og noiserock, bl.a. Bad Brains, Minutemen, fIREHOSE, Meat Puppets, Descendents, Hüsker Dü, Sonic Youth og Dinosaur Jr. - litt av en liste! Mange av disse banda slutta enten å gi ut plater i det hele tatt, eller brøt med SST mot slutten av 80-tallet, etter sigende mye p.g.a. "kreativ" bokføring og dårlige administrative evner (flere av banda har senere gått til sak mot selskapet for å få rettighetene til eget materiale). Siden gikk SST over til å gi ut jazzplater og forsvant fra rockepublikummets bevissthet, men platene fra den klassiske perioden lever jo heldigvis videre.
Sjekk ut fantastiske Hüsker Dü med deres kanskje mest kjente låt, "Could you be the one" fra mesterverket Warehouse: songs and stories som kom ut i 1987.
Charlie Rich var en av countrymusikkens mange underkjente størrelser. Han hadde bakgrunn innen jazz, blues, R&B og gospel, og starta sin karriere som låtskriver, sessionmusiker og senere også plateartist hos legendariske Sun Studio i Memphis med stjerner som Jerry Lee Lewis, Johnny Cash og Elvis Presley. Men mannen, hvis stemme langt på vei gikk Elvis en høy gang, hadde ikke sin virkelige storhetsperiode før slutten av 60-tallet og et tiår framover, og selv om han er mest kjent for megahiten "The most beautiful girl" fra 1973, mener vi han ga ut et knippe plater som fortjener vel så mye oppmerksomhet. Flere av disse finner du i samlinga vår. Her hører vi en makeløst sjelfull vokalist og begavet pianist på høyden av sin karriere - Rich holdt seg på topp nesten til han trakk seg tilbake fra rampelyset i 1981. Han forble taus til 1992, da han gjorde comeback med det som ble hans sin siste plate før han døde fire år senere.
Her er to av hans klassikere: country-soulperlen "Set me free" fra plata ved samme navn som kom i 1968, og "Feel like going home", en av coutrymusikkens aller vakreste ballader henta fra The silver fox utgitt i 1974.
