Mesterlig nikk

Det er alltid like etterlengtet med nytt stoff fra Joanna Newsom, selv når det dreier seg om gammelt stoff. Her er hennes definitive versjon av tittellåten fra Sandy Dennys andre soloalbum The North Star Grassman and the Ravens fra 1971. Vi tar i mot med glede og håper på nytt, egenskrevet materiale snart.



Joanna Newsom i samlinga

Sandy Denny i samlinga

Bilde tå'n Ivers

Peter Ivers var Harvard-student; lærte å spille munnspill av legenden Little Walter som ung, og ble kalt verdens beste munnspiller av Muddy Waters; var vert for det temmelig enestående TV-programmet New Wave Theater; skrev Eraserheads nifse centerpiece "In Heaven (The Lady in the Radiator Song)" (tolket av både Devo og Pixies) sammen med David Lynch; og var bestekompis med John Belushi. I 1983 ble han funnet død, ihjelslått med en hammer i sin egen leilighet i Los Angeles. Morderen er enda ikke identifisert. Ivers skrev også endel uimotståelige, smårare Jonathan Richman-aktige poplåter på 70-tallet, bl.a."Even Stephen Foster", en forstyrret kjærlighetssang hvis tittel refererer til den amerikanske musikkens gudfar, Stephen Foster. Interessant type, som Iverser flest.

Liten, skinnende perle

Smith Westerns er kanskje ikke verdens mest spennende band, men du verden som det sitter når de nailer sin slentrende reverb-pop. På nysingelen "Varsity" gjør de nettopp det. Denne har repeat skrevet i panna.

Plate kommer i juni.

På sin egen frekvens

I dag er det 45 år siden den eneste plata til The United States of America kom ut. Mastermind Joseph Byrd, som spilte harpsichord, orgel, calliope, piano og synthesizer, dannet bandet i 1967 sammen med vokalist Dorothy Moskowitz; Gordon Marron på el-fele og ringmodulator; Rand Forbes på fretless elbass (tidlig ute med instrumentet!) og trommis/perkusjonist Craig Woodson. Keyboardist Ed Bogas kompletterte sekstetten til bandets første og eneste turné. Bandets sound utmerket seg ikke bare fordi de ikke hadde gitarist midt i psykedelians heyday, men også fordi de tok i bruk en i stor utstrekning tidligere uhørt kombinasjon av strykere og primitive synthesizere, som utsattes for varierende grad av elektronisk manipulasjon. Byrd, som hadde frekventert avant-gardekretser siden han hang med Terry Riley, LaMonte Young og Viril Thompson tidlig på 60-tallet, brukte bandet til å inkorporere elementer fra elektronisk musikk, indiske ragaer og samtidsmusikk i den psykedeliske rocken. Mesteparten av låtmaterialet ble skrevet av Byrd og Moskowitz. Sistnevnte formidlet tekstene, som både like stemningsfulle som de var foruroligende, med en kul, utstudert presisjon ikke ulikt Jefferson Airplanes Grace Slick. Byrd var hovedansvarlig for de elektroniske teksturene som gjennomsyrer albumet. I 1968 hadde det ikke blitt gjort mange synthesizer-eksperimenter innen popmusikken. Keyboards ble stort sett bruk for å etterligne strykere eller blåsere. Det Byrd kokte ihop var spennende og skremmende sveip av lyd, som ga de kjappere låtene en ekstra krønsj, og de roligere nummerne et fristende slør. Byrd hadde søkt hjelp fra Richard Durrett, som designet Durrett Electronic Music-synthesizeren som bandet brukte, og fra Tom Oberheim, som utviklet en ringmodulator bandet kunne ha med seg på scenen.

Det er opplest og vedtatt at rockeband skal klekkes i garasjer, ikke i øvre akademia. Det stoppet ikke Byrd fra å tilnærme seg rock n' roll fra motsatt side. Byrd og hans band var kanskje anderledes sammensatt, men bukket til slutt under for de samme konfliktene som tar knekken på de fleste band. Oppblåste egoer, narkotikaproblemer og kommersielt press fra plateselskapet gjorde sitt til at eventyret ble kortvarig. Bare noen måneder etter at plata kom ut var bandet historie. 





The United States of America i samlinga