Det blir smått med oppdateringer her fremover ettersom vi glir over i feriemodus. Med på veien tar vi en raus videoliste fra BBCs legendariske musikkprogram The Old Grey Whistle Test, og en Spotify-spilleliste med noen av de flotteste damene vi vet om. Samtidig minner vi om sommerlåtsamarbeidslista mange hjalp oss med å lage i fjor.
Det er ikke like lett for alle band å strippe ned musikken sin til the bare essentials. YACHT, for eksempel, lener seg tungt på intrikat elektronisk infrastruktur for å gjenskape låtene sine live, så når de skulle gjøre en av NPRs Tiny Desk Concerts, bød det på særskilte utfordringer. Vi synes likevel at resultatet ble noe av det bedre vi har sett i konsertserien. Ikke minst pga av vokalist Claire Evans magnetiske scenepersonlighet, selv når scenegulvet ikke gir mye rom for utagering.YACHT Utopia / Dystopia (The Earth Is On Fire) from DFA Records on Vimeo.
Grouper, soloprosjektet til ambientmusiker Liz Harris, er tilbake med ny plate. Dragging a Dead Deer Up a Hill var en av våre favoritter i 2008, og Harris har siden det bl.a. vært oppvarmer for Animal Collective på deres suksessrike 2009-turné i kjølvannet av Merriweather Post Pavilion. A I A er en dobbel, todelt vinylutgivelse som består av Dream Loss og Alien Observer, og med den følger en av de mest urovekkende musikkvideoene vi har sett på en stund. "I Saw A Ray" (kutt to fra Dream Loss) er regissert av Weston Currie, og er den første av en rekke videoer fra samme mann som er inspirert av plata.Grouper - I Saw A Ray from Weston Currie on Vimeo.
Miles Davis såkalte elektriske periode (1968-1975), er en eneste lang gullåre av materiale som fortsetter å inspirere og forbløffe tilhørere. En av de aller beste platedokumentasjonene av denne vanvittige perioden, er Get Up With It, et oppsamlingsheat med musikk innspilt i årene 1970-74. Miles sjøl var spesielt opptatt av gitarer på den tida, og hadde foruten to fenomenale gitarister i bandet (først og fremst Pete Cosey og Reggie Lucas, men også John McLaughlin og Cornell Dupree), også funnet ut at han ville gjøre sine egne instrumenter, trompet og orgel, mer gitarlike gjennom utstrakt bruk av wah-wah-pedal. Plata inneholder noen av de mest flammespyttende, men også jordbundne musikkstrekkene i Davis diskografi, og høres fortsatt ut som musikken fra en tenkt science fiction-film 35-40 år senere.
Sommeren er her og vi føler et ekstra behov for å kjøle oss ned med litt iskrem i dag. Likevel har vi på følelsen at Battles nye musikkvideo muligens ikke vil føre til ønsket effekt. En knakende god låt er det uansett, fra Battles fremragende nye plate Gloss Drop, som er deres første uten frontmann Tyondai Braxton. Denne gangen har de i stedet knyttet til seg håndplukkede vokalister (bl.a. Gary Numan og Yamantaka Eye!) på omtrent halvparten av låtene på plata, resten er instrumentaler. På "Ice Cream" har de med seg den chilenske technoprodusenten Matias Aguayo bak mikrofonen.Battles | Futura | A Take Away Show from La Blogotheque on Vimeo.
How about free jazz? from Thomas Loyens on Vimeo.
I dag er det så varm i Trondheim at vi knapt orker jobbe. Men høre på musikk gjør vi selvsagt forsatt gjerne! Og hva passer vel bedre i fluktstolen enn noe fra De La Souls feelgood-klassiker 3 Feet High and Rising. Med på "Buddy" finnes også flere medlemmer av hip-hop-kollektivet Native Tongues; The Jungle Brothers, Q-Tip fra A Tribe Called Quest og Queen Latifa.
Den kanadiske duoen Junior Boys har laget frisk, romantisk ladet, elektropop på tre plater så langt. Nå er de tett på å slippe sin fjerde, og denne gangen låter de virkelig som summen av sine formodentlig mangslungne platesamlinger. På mystisk vis klarer de å blande popsensibiliteten til Scritti Politti og Erasure, melankolien hos The Blue Nile og Japan, minimalistisk techno og intrumental hip-hop, på en svært tilfredsstillende måte, som i alle fall får smilet til å bre seg på våre ansikter. It´s All True er ute 1. juli, men kan høres i sin helhet via The Hype Machine nå!
Steely Dan-maestro Donald Fagen ga ut sin første soloplate, The Nightfly, i 1982, og det høres. Plata var en av de første som ble innspilt hel-digitalt, og brukes som lydreferanse for hi-fi-nerder og lydteknikere verden over. Likevel er det ett tiår som manes sterkere fram på plata enn 80-tallet, nemlig 50-tallet, nærmere bestemt det amerikanske 50-tallet - en tid preget av uskyld, naivisme og ukuelig fremtidsoptimisme. Tekstene er som vanlig fra Fagen både gripende og ironiske. På åpningslåta "I.G.Y." (kort for International Geophysical Year) gjør han narr av romkappløpets dagdrømmer "By '76, we'll be A-OK," lover fortelleren, undervannstog, "wheels in space" og "Spandex jackets, one for everyone." Men det hele omtales på melankolsk vis, med stor ømhet for disse framtidsdrømmene. På den andre hiten fra plata, "New Frontier", brukes JFKs berømte frase som metafor for seksuallivet og voksentilværelsens mysterier. Låta følger en wannabe hipster gjennom en fest i foreldrenes bombeskur, mens han jakter en jente "with a touch of Tuesday Weld" og tilstår "I can't wait till I move to the city, 'til I finally make up my mind to learn design and study overseas."
Av og til, ikke ofte, dukker det opp låter som setter seg i ryggmargen din. Portisheads "The Rip" er en slik låt, og det er det ikke bare vi som mener. Brian Eno proklamerte sin kjærlighet til låta når han var gjeste-DJ hos NPR Music sin podcast All Songs Considered nylig, og den frekventerte Radioheads konsertrepertoar en stund. Låta, som like gjerne kunne hett "The Trip", tar deg med på en suggererende reise. Fra den spede begynnelsen med akustisk gitar, forsiktig synthpuls og Beth Gibbons sorgtunge vokalfraseringer, til groovetoget plukker deg opp midtveis og setter kurs mot ukjent mål. En tur du vil gjenta så fort den er over.
