31.8.09

Den som har begge beina på jorda står stille

Hvis du mot formodning ikke har fått med deg en av årets hittil mest omtalte og roste plater, Dirty Projectors Bitte orca, har du sjansen nå: her er den vakre videoen til den nydelige låta "Stillness is the move".



Dirty Projectors i samlinga

28.8.09

Dinosaurene kommer!

Vi tar helg og minner om at selveste Dinosaur Jr. inntar scenen i Studentersamfundets storsal i morgen kveld. Alle trønderske hjerter gleder seg, ikke minst fordi ryktene forteller at man kan vente seg låter fra hele karrieren (dvs. perler fra bl.a. knallplatene Green mind og Where you been) og ikke bare platene med den klassiske besetninga (kanskje får vi til og med denne). Her er en påminnelse om hvorfor du burde kjenne din besøkelsestid, klassikeren "Little fury things" fra You're living all over me, og den nye kjempelåta "Over it" fra årets plate Farm.

J, Lou Barlow og Murph spiller for øvrig også på Rockefeller i Oslo på søndag.

Little Fury Things

Over It


Dinosaur Jr. i samlinga

De grunnleggende bestanddeler

Kråkesølv fra Bodø har fått mye oppmerksomhet siden "Hell litervis med sand på timeglasset" ble kåret til Ukas Urørt av NRK P3 i januar i år. De har bl.a. spilt under by:Larm og Øyafestivalen, og debutplata kommer senere i høst. Album nummer to skal de spille inn i Øystein Grenis studio Grand Sport, etter at han plukket de ut som vinnere i en konkurranse hvor 13 band skulle få gjøre supportjobber for dem på sin norgesturné. Kråkesølv vant i konkurranse med 250 band(!).

Selv betegner de musikken sin på følgende måte på sin MySpace-side:
"Slentrende pop, med en liten smak av post-rock og en kledelig dose skranglete rock [...] selv liker bandet å sammenligne seg med byfrendene Laura, samt internasjonale kapasiteter som Blonde Redhead, Death Cab for Cutie og det mer poppa materialet til Sonic Youth. Legg til underfundige tekster skrevet på dialekt, pluss en snill porsjon nordnorsk emosjonalitet, og bildet av Kråkesølv er nesten komplett."
Her er en låt som foreløpig ikke er titulert, men som illustrerer Kråkesølvs egen karakteristikk på glimrende vis! Se også opp for konsert på Studentersamfundet 12. september.

27.8.09

Stille, men langt fra stillestående

Vi følger opp gårsdagens dunkle musikkvalg med mer i samme gata. Liz Harris enkvinnesprosjekt Grouper kom med tredjeplata Dragging a dead deer up a hill i fjor - et lavmælt shoegazeralbum, med mye bruk av akustiske gitarer i tillegg til det som elltid har vært Harris musikalske varemerker: droner, elektrisk stemme- og gitarmanipulasjon og vakre vokalharmonier. En plate tåler mange runder i spilleren, og som alle med sansen for ambientmusikk (Brian Eno) og vakker vokalbruk (Cocteau Twins) burde få med seg!

Her er platas kanskje vakreste passasje, "Heavy water/I'd rather be sleeping".



Grouper i samlinga

26.8.09

Åt skogen

Phil Elverum (ex-Microphones) er tilbake med ny plate under navnet Mount Eerie, og denne gangen lever musikken virkelig opp til navnet, for dette er ganske dunkel og skummel musikk. På fjorårets fenomenale Lost wisdom var låtene kledd i akustisk drakt og tatt helt ned, mens han på Wind's poem legger stillfarne droner og gitarvegger under de såre sangene sine. Spørs om det ikke er norskettede Elverums fascinasjon for black metal og nordisk mystikk (coverbildet er av snøkledd barskog i dis!) som ligger til grunn. Wind's poem er uansett en styggvakker plate med både fin variasjon og messende stillstand. Dessuten er den som skapt for hodetelefoner - men se opp for overraskelser i form av plutselige lydutbrudd!

Her er en av de mest nedtonede sangene på plata, "Wind speaks". Her kan du dessuten høre hele greia.




Mount Eerie i samlinga
The Microphones i samlinga

25.8.09

Med bred pensel

En av de minst omtalte men likevel beste bookingene som den nylig avholdte Pstereofestivalen gjorde, var etter vår mening med de engelske elektropopperne Filthy Dukes.

Olly Dixon and Tim Lawton var DJer i London som bl.a. varma opp publikum før konserter med Hot Chip og LCD Soundsystem, og gjorde remix-jobber for Late of the Pier og The Maccabees. Etterhvert slo de seg sammen med produsent Mark Ralph og begynte å gjøre konserter som trio. Debutplata Nonsense in the dark kom i mars og første singel derfra var "Tupac robot club rock", en låt med et visst retropreg som særlig sender tankene til 90-tallets big-beat-bølge med The Chemical Brothers og Fatboy Slim i spissen. Philadelphiarapperne Plastic Little bidrar også med stort hell. Tøff sak!



Filthy Dukes i samlinga

24.8.09

Vi pynter oss med horn

The Antlers er et nytt bekjentskap for oss, men Peter Silberman har gitt ut en håndfull plater under dette aliaset siden 2006, etterhvert har han også fått med seg et par musikere til for å produsere sin barokke folkpop. Årets utgivelse, Hospice, har vært under arbeid i 2 år, og er et slags konseptalbum som forteller en episk historie om en mann som mister sin kjæreste i kreft. Plata kom opprinnelig ut i mars på eget selskap, men solgte så godt at bandet måtte trykke opp flere eksemplarer og fikk så god omtale at de fikk platekontrakt med French Kiss Records, som ga ut plata på nytt i remastret utgave nå i august.

Her er en av låtene fra Hospice, den såre og storslagne "Two". Det skulle ikke forundre oss om dette er en av de platene som kommer til å figurere hyppigst på årets beste plater-lister i desember.

18.8.09

Mentor for mange

Sjelden har vel betegnelsen legende vært mer på sin plass enn under omtale av gitareleganten Les Paul, som døde i forrige uke, 94 år gammel. Han eksperimenterte med opptaksteknikker allerede på 40-tallet, og var en pioneer innen utviklingen av den elektriske gitaren, noe han ble belønnet med sin egen signaturmodell av Gibson for, den ikoniske Les Paul. Mannen var også en elegant og allsidig gitarvirtuos som bl.a. hadde mange hits med sin daværende kone Mary Ford på 50-tallet.

Her ser vi ekteparet i et fornøyelig TV-opptak hvor både opptaksteknikken, fingerferdighetene, og samspillet demonstreres til fulle.



Les Paul i samlinga

17.8.09

Firerbande på festival

Ikke før vi ser tilbake (allerede med et visst vedmod) på helgas Øyafestival, står neste festivalhelg for tur. Pstereo arrangeres for tredje gang, også i år på Trondheims pittoreske marine, og ett av høydepunktene bør bli punklegendene Gang of Four som spiller under den internasjonale dagen sammen med bl.a. Primal Scream og Calexico. Den norske dagen preges av Motorpsycho, Jaga Jazzist (også sammen?), Ruphus, Ane Brun og Röyksopp. Alt ligger med andre ord til rette for mang ei hæli stoinn.

Her er Gang of Four med en liveutgave av "Damaged goods", en klassiker fra en av nyveivens hjørnesteiner, Entertainment! . Du kan også fordype deg litt mer i programmet med musikkavdelingas Pstereo-spillelisteWimp.



Gang of Four i samlinga

7.8.09

Ekte chill-out-musikk

På en nesten ubehagelig (i alle fall for innendørs aktivitet) varm dag er det vel neppe noe som passer bedre enn duvende, døsig reggae. Bunny Wailer var - som navnet avslører - en av The Wailers, han dannet gruppa sammen med Peter Tosh og Bob Marley (Bunny og Bob vokste faktisk opp som brødre ettersom Bunnys far bodde sammen med Bobs mor). Etterhvert slo alle tre seg oppsom soloartister på hver sin label, og Bunny toppet sin solokarriere med mesterverket Blackheart man. Plata, som kom i 1976, er også den Bunny sjøl setter høyest - som han sier i coveret på den remastrede utgaven:
"I will make good albums, yes, for I have made good albums - Liberation, Protest, Struggle, My Father's House, Rock and Groove. All them album is really good album - Marketplace. But Blackheart Man is really an exceptional album, as to the valuation of the message and the amount of people who have received that message and have made themselves better people through them lives within the spiritual and cultural settings that the Blackheart Man exhibits."

Vi har vanskeligheter med å være uenig og serverer to av de beste kuttene fra plata, "Fighting against convicion" og "Amagideon".



Bunny Wailer i samlinga
The Wailers i samling

6.8.09

Om tap, savn og selvbedrag

Nok en stor trubadur i dag, men musikk av det mer nedpå slaget. Jackson Brownes "Late for the sky" er kanskje verdens tristeste sang - en hjerteskjærende beskrivelse av slutten på et kjærlighetsforhold. Låta er hentet fra plata med samme navn fra 1974 som er en av Brownes absolutt beste, men her har du den i liveopptak fra amerikansk TV. Se opp for gitarvirtousen David Lindley, mannen i Hawaiiskjorta som bidrar med nydelig spill. Også kan vi ikke unnlate å ta med studioversjonen på tampen, den er altfor fin til det.





Jackson Browne i samlinga
David Lindley i samling

5.8.09

Indre kraft

Bob Dylans uglesette kristne periode med platene Slow train coming (1979), Saved (1980) og Shot of love (1981), har 30-årsjubileum i år. I den anledning finner vi fram et konsertopptak fra Massey Hall, Toronto, Canada i 1980, hvor Bob bak flygelet framfører "When he returns" med fantastisk glød og intensitet, bare akkompagnert av Spooner Oldham på orgel. Flere låter fra denne konserten kan du se her, og vil du lære mer om denne lite omtalte perioden i Dylans karriere, anbefaler vi Marius Liens knallsterke essay, Krass kristenrocker, som nylig har vært på trykk både i Morgenbladet og Vinduet. Platene låner du selvsagt hos oss.



Bob Dylan i samlinga

4.8.09

Dybde og dynamikk

Sjelden har man vel kunnet betegne musikk som særpreget og fortsatt ha sine ord i behold, som ved omtale av den svenske mann-og-kone-duoen Wildbirds & Peacedrums. Vokalist Mariam Wallentin og perkusjonist Andreas Werliin skaper intens, kompleks musikk med enkle virkemidler på sin andre plate The snake (som visstnok er en lite flatterende betegnelse på en bestemt mann i musikkindustrien som duoen har blitt utsatt for). W&P spilte nylig under årets Storåsfestival, men ble lite omtalt i pressen til tross for å være kanskje det mest spennende navnet på programmet i år. Vel, nok preik: nå skal du få anledning til å gjøre deg opp en mening om den kraftfulle duoen, her er "There is no light".




Wildbirds & Peacedrums i samlinga

3.8.09

Gotikk, ikke batikk

Engelske Comus - ett av opphavene til dagen freak-folk, og inspirasjonskilder til mange til tross for bare 2 plateutgivelser tidlig på 70-tallet - kom til overflaten gjennom David Bowies Beckenham Arts Lab, men fant fort ut at deres morbide morderballader krasjet fullstendig med datidas hippieånd, og den stadig mer populære nye musikkgenren glam rock. Comus ville ikke tilpasse seg trenden (som både Bowie sjøl, Marc Bolan og Pink Floyd gjorde med den følgen at de ble superstjerner), fikk ikke spillejobber, og døde brått i 1972 etter bare en plate som følge av dette, selv om de stablet en annen utgave av bandet på beina for en ny utgivelse, To keep from crying i 1974. Bandet sjøl betegner debuten First utterance fra 1971, som en mislykket plate som ikke ytet bandets liveopptredener rettferdighet bl.a. pga tynn og fislete produksjon, men i retrospektiv er slike ting lett å se bort fra når platas kvaliteter er så åpenbare. Her er to av høydepunktene fra First utterance, åpningen "Diana" og signaturlåta "Song to Comus".

Comus har etter påtrykk fra flere hold (bl.a. sine store fans i det svenske metallbandet Opeth) kommet sammen igjen, og lager både ny musikk og spiller konserter på flere festivaler i høst. Hør mer om bandets aktiviteter i det engelske musikkmagasinet The Wires musikkserie Adventures in modern music, hvor de var gjester i juni, her.

Begge Comus sine plater er samlet på Song to Comus, the complete collection, som du nå kan låne hos oss.



Comus i samlinga