For en stund siden kom det nyheter om at Sonic Youth-sjefen Thurston Moore skulle komme med ett av sine sjeldne soloalbum, og at det skulle produseres av hans gamle kompis Beck. I seg selv god nok grunn til å sette forventningsnivået høyt, og når første smakebit låter så fenomenalt som "Benediction" er det bare å glede seg til resten. Vi får assosiasjoner til både Velvet Underground og Neil Young, og konstaterer at klodens kuleste kis ser ut til å eldes med formidabel verdighet (han blir treogfemti i år).
Andrew Lewis Taylor gikk skole som turnégitarist for en sen utgave av Edgar Broughton Band på 80-tallet, og ga først ut to psykedeliske rockeplater under navnet Sheriff Jack i 86/87. Så ble det stille i et tiår før han dukket opp igjen som Lewis Taylor med selvtitulert plate i 1996. Her var det mer soul enn psykedelia, og i løpet av de nærmeste årene kom det tre plater til hvor han befestet sin posisjon i landskapet mellom Todd Rundgren og Prince, mye pga den tilbakelente, rocka soulmusikken, men ikke minst fordi han spilte alle instrumenter og sang alle stemmer selv. Taylor hadde kritikerne på sin side, prominente fans som David Bowie, Elton John, Paul Weller og Jools Holland, men også mye plateselskaptrøbbel og manglende oppfølging fra sine støttespillere.
Taylor ga seg som soloartist i 2006, men jobber fortsatt i bransjen, bl.a. som musical director og livebassist for Gnarls Barkley. Året før kom endelig mesterverket hans, The Lost Album ut. Plata var ment som oppfølger til solodebuten på tampen av 90-tallet, men ble avvist av Island Records, og altså ikke utgitt før i 2005. Her er et par fine spor fra den, "Listen Here" og "Leader of the Band".
Kurt Vile fra Philadelphia står bak Smoke Rings for my Halo, årets mest tilbakelente plate så langt. De organiske låtene duver avsted, mens Kurt messer på J. Mascis-vis dypt nede fra miksen. Det er en plate som tåler mange runder i spilleren, faktisk vinner den på det. I utgangspunktet kan det låte litt pregløst og flatt, men etterhvert åpenbarer det seg en veldig dybde og slitestyrke i Viles materiale. Vi regner med denne blir med på mange topplister når musikkåret 2011 skal oppsummeres. Her er den ferske videoen til en av de mer umiddelbare låtene på plata, "Jesus Fever".
I dag gir vi ordet til Øyvind Ryan, stødig om enn uregelmessig leverandør av fortreffelig popmusikk siden tiden i Monster Blomster på 90-tallet, senere som soloartist med Øyvind Ryan-gruppen og, i det siste, Øyvind Ryan & OG. Seneste plate het Perfekt harmoni og kom i 2009. Vi slenger med såre, steinvakre "Min" derfra. Plata anbefales hjertelig og kan lånes hos oss sammen med mer fra Ryans rikholdige back-katalog. For øvrig spiller Øyvind Ryan & OG på Credo i Trondheim under mat og musikkuka "Nye dimensjoner" i morgen den dag. Det ryktes dessuten at mannen har ny plate på gang.
I dag forteller Øyvind om en av sine favoritter hos oss:
Noice: Tonårsdrömmar (1979)
Disse barna var fjorten-femten da de laga Tonårsdrömmar. Veldig enkelt kan jeg påstå at dette er poputgaven av Ebba Gröns We’re Only In It For The Drugs (1979). Ikke sånn å forstå at Drugs ikke har poplåter.
Fantastisk fortpop krydra med ett og annet melankolsk-sprettent synth-tema og enkelte fuzza riff. Tekstene handler om å ta tunnelbanen, å ikke slippe inn på discoen, å rømme hjemmefra... og jenter og sånn. Fanatstisk! Det hadde sikkert gitt dem mer cred å synge om «Staten Och Kapitalet», men det gjorde de heldigvis ikke – de sang om sånt de visste noe om, sånt som engasjerte dem. Og det høres! Plata er sint og fengende! «I natt e hela stan vår», «Jag vil inte va (som alla andra)» og «Nu bryter jag upp» er enkle, fengende og intelligente poplåter inderlig framført av sultne ungdommer med adrenalin opp til den bleika hårrota.
Tonårsdrömmar solgte ingenting og det gikk noen måneder. Da Noice spilte live på Mandagsbörsen i 1980 med «En kväll i tunnelbanan», og jentene fikk se dem (eller se Hasse), eksploderte det. Tonårsdrömmar ble lempa over diskene. Hasse og Noice var poster-stjerner i OKEJ og Bravo og alle de bladene.
Högt uppe / ovanför mej / en kamera / letar i mängden / Ser mej själv / på en ruta / står där / och vänter på trikken
"En kväll i tunnelbanan"
Platene solgte mengder, alle konsertene solgte ut – alt til et haleheng av hylende jenter og sinte gutter. I en Toyota varebil dro de rundt i Sverige, sammen med de noen år eldre roadiene, som hadde ganske god greie på stimulerende midler også.
Den neste plata, Bedråande Barn Av Sin Tid, gjorde dem til større stjerner enn konkurrenten Gyllene Tider. En plate til, Det ljuva livet (1981), med bl.a. den fantastiske synth-og-trøskerbass-instrumentalen «Transkontinental», og så slutta Hasse og gikk solo. Freddie på synth, bassist Peo og ny vokalist, Nicklas Östergren, laga Europa (1982), som har øyeblikk hvor alt er strålende, f. eks. i tenåringsromansen «Du och jag», men virker i ettertid prega av hoder i kaos. Fra garasjedebuten med Tonårsdrömmar ble Noice sakte forvandla til et gjennomsnitts svensk synthprodukt. Med pannebånd.
De to soloplatene Hasse laga, Gryning Över Stan (1982) og Pulsens Hårda Slag (1983), er kuppa av flinkismusikere. En av dem spiller synth. Det finnes likevel noe; «Besviken» på førsteplata har den merkelig ulogiske oppbyggingen som Hasses låter ofte hadde – hookline, vers, mellomspill, enda et mellomspill, refreng, vri på refrenget, hookline, refrenget igjen!, vers... og så nesten videre - uten å bli noe mindre egna som teenpop. Men stort sett er soloplatene hans triste greier. Han virker uengasjert, når han ikke bare virker speeda. Hasse sa midt på 80-tallet til et blad: «Jag är nitton och jag är slut!»
Senere gikk det enda verre med barnestjernene. Hasse ble junkie og fast på Plattan i Stockholm, Freddie ble også stoffavhengig, Robert Klasen, trommis fra 1980, ble senest for noen år siden tatt for knark, og bassist Peo ble kristen. Sikkert personlig også. Kan virke sånn. Han soper nå inn på et Noice med ny besetning. Hasse og Freddie døde med ett års mellomrom tidlig på 20-tallet, begge av sykdommer som skyltes tidligere misbruk.
En sånn historie fra virkeligheten du ikke ville trodd om du leste den i ei bok eller så den på film. Det er såre enkelt: Lån plata, ikke boka eller filmen.
Kanskje ikke musikk apropos nært forestående helg og fredagsfeeling, men vi er så innmari glade i dette bandet at det får stå til. Low fra Duluth, Minnesota, har gjort sin helt egne greie i snart 20 år nå, og snart er de ute med sin niende LP, deres første på fire år, som har fått det lettfattelige men likevel svært Lowske navnet C´mon. Umiddelbart høres det veldig lovende ut. Sub Pop streamer nemlig hele sulamitten nå, en uke før release, og vi formidler steinvakre "Especially Me" her og nå. God fredag!
