Nitrist jul

Det begynner da unektelig å nærme seg that time of year, men vi skal ikke trette dere med de vanlige julesangene. Vi trekker heller fram en alt for lite kjent tristesse fra The Everly Brothers kanskje beste 70-tallsalbum Stories We Could Tell. Teksten på "Christmas Eve Can Kill You" er nummeret før parodien, og kunne fort bikket over til å blitt et amerikansk søskenbarn av Otto Nielsen og Astow Ericsons "Julekveld i skogen" (komplett med sjelvende Farfisa-orgel!), hadde det ikke vært for Everlyenes inderlige formidling. Nå har også Bonnie 'Prince' Billy laget sin versjon sammen med Dawn McCarthy. Ute på en sjutommer på Domino/Drag City nå. Nitrist jul, da!

The Everly Brothers i samlinga Bonnie 'Prince' Billy i samlinga

Townshends signal-sound

Denne høsten og på etterjulsvinteren reiser det som er igjen av The Who rundt i Amerika og spiller Quiadrophenia fra start til slutt. Plata har alltid levd litt i skyggen av Tommy, men har kvaliteter som overstiger den. Prosjektet ble Pete Townshend neste "rockeopera", i kjølvannet av Lifehouse-prosjektets havari og omarbeiding til tradisjonelt rockealbum (Who's Next) i 1971, og plata så dagens lys to år etterpå. Townshend skrev, arrangerte, sang og spilte inn alt i sitt hjemmestudio (The Quadrophenia Demos finnes også utgitt på plate, og kan lånes i samlinga vår) før bandet slapp til.Prosjektet tok nesten knekken på bandet, men ble en av deres høyest elskede plater, selv om den feilet på mange måter. Se den fabelaktige historien, fortalt av de som var der, i denne BBC-dokumentaren fra noen år tilbake.

Ellers vil vi oppfordre interesserte til å lese mannens nylig utgitte selvbiografi, Who Am I?
Få også med deg Håvard Friis Nilsens innsiktsfulle intervju med Townshend i denne ukas Morgenbladet.



The Who i samlinga
Pete Townshend i samlinga

Tre stadier Coltrane

Dette er så rørende nydelig at vi ikke kan styre oss fra å poste det. John Coltrane, the pinnacle of modern jazz, utmerker seg først som bandleder i Miles Davis kvintett i et liveopptak fra 1960. Bandet var på turné i Europe og da de nådde Düsseldorf 28. mars måtte Miles kaste inn håndkledet av en eller annen grunn, og Coltrane måtte stredfortrede som bandleder. Lystkasternes instisterende frontfigur-fokus føltes antakelig uvant, men var en forsmak på det som skulle komme for Coltrane. Han var lei sidemann-tilværelsen og ble med Davis på en siste turné som en tjeneste. Han var ivrig etter å komme i gang på egen hånd. Året etter var han tilbake i Tyskland med sin egen kvartett og sopransaksofonen som Davis forærte han under den forrige turnéen i kofferten. Kvartettens uforlignelige versjon av Sound of Music-standarden "My Favorite Things", skapt på denne tida, ble ett av sopransaksofoniens landemerker. Denne avslutter han også settet med i 1965, da kvartetten gjestet Comblain-la-Tour i Belgia, kort tid før banebrytende A Love Supreme kom ut.  Tidenes jazzkvartett hadde nådd sin peak, og slår gnister! 

   

John Coltrane i samlinga

Ful og fin fyr

Swans har gitt ut årets mest imponerende album med The Seer, og i morgen spiller de konsert på Parkteatret i Oslo. Vi blir litt ekstra ergelige over at vi ikke skal dit når vi ser Pitchforks nydelige minidokumentar om livet i Swans anno 2012. Michael Gira pakker opp plater, signerer plater, dirigerer bandet, beklager seg over konsertarrangørers beklagelser over høy lyd på Swans-konserter, er streng mot lydmannen, proklamerer sin kjærlighet overfor de andre bandmedlemmene, smiler til fans, og "danser" rundt på scenen som en velfødd, hvit middelklasseutgave av Cans Damo Suzuki. Fabelaktige greier.



Swans i samlinga

Melankoliens mestere

Ikke nok med at vokalist Paul Buchanan allerede har levert ett av årets fineste album, men nå er jaggu også de to første platene til moderbandet The Blue Nile kommet i nye, oppussede utgaver. Om det er mulig å forbedre disse platene noe særlig er vel heller tvilsomt, men i tillegg til remastrede versjoner av originalplatene følger det med med nok av bonusmateriale og glede seg over. Her har du "Tinseltown in the Rain" fra Across the Rooftops (1984) i en liveutgave fra Later with Jools Holland for noen år tilbake, og musikkvideoen til "The Downtown Lights" fra Hats (1989).





The Blue Nile i samlinga
Paul Buchanan i samlinga

Beroligende, som bølgeskvulp

Få lager like vakker musikk som Splashgirl om dagen. Andreas Stensland Løwe (piano/elektronikk), Jo Berger Myhre (kontrabass/tonegenerator) and Andreas Lønmo Knudsrød (trommer/perkusjon/lyder(!)) feirer tiårsjubileum med utgivelsen av sin fjerde fullengder, Field Day Rituals, tidlig neste år. Akustisk basert doom jazz (bandets egne uttrykk) med betagende elektroniske innslag, ypperlig eksemplifisert gjennom "Dulcimer", første smakebit fra den kommende plata.



Splashgirl i samlinga

Move over, Jack White!

To høyenergiske liveopptredener i dag. Først Brooklyn-bandet The Men, som spiller melodiøs og øsende punk-rock på en scene som ikke skiller nevneverdig mellom band og publikum. Dernest den hyperproduktive jyplingen Ty Segall, som spiller skjorta (eller gitarreima, for å være spesifikk) av seg på Conan O'Briens TV-show.
The Men | NYC @ 538 Johnson Ave | 04 Aug 2011 from (((unartig))) on Vimeo.

The Men i samlinga
Ty Segall i samlinga

Som hånd i hanske

Mandager er en glimrende anledning til å starte fra scratch, også lyttemessig. Vi nullstiller med et nydelig liveopptak med Maja Ratkje. Mye takket være den anerkjente, Trondheimsutdannede (KiT, naturligvis) videokunstneren HC Gilje, som projiserer bilder på LED-skjermer som egentlig er beregnet for utendørs videovegger - et titalls skjermer som er plassert i en bue bak Ratkje mens hun opptrer. I tillegg til å være velegnet for video, fungerer skjermene ypperlig som kraftfulle lyskilder i mørklagte rom. Dette prosjektet, som først kom i stand til årets festspill i Bergen (i Johanneskirken, komplett med gjenteipede vinduer for maksimal dramatisk effekt), var deres første samarbeid på sju år. Senere ble konserter med lignende oppsett gjentatt i Brussel, og senest i Krems, Østerrike nå i oktober, hvor dette opptaket er gjort. Sammen med Ratkjes vanvittig kraftfulle musikalske uttrykk blir dette en powerhouse-kombo av dimensjoner.



Maja Ratkje i samlinga

Mild mørkemann

Milde Eivind Aarset, mannen med det softeste gitarstrenganslaget known to man, og Anne Grete Preus sin faste gitarist gjennom hennes beste periode på sent 80- tidlig nittitall, spiller på et stadig større musikalsk register. Han har drevet med sine mørke, groovebaserte soundscapes i mange år og er en stødig kvalitetsleverandør på plate- og, ikke minst, konsertfronten, uten at så mange ser ut til å ta notis av det. Her er et par ferske, ganske forskjellige liveopptak. Ett snikende vakkert konsertopptak samen med Jan Bang, og et øvingsromopptak med knallduoen Nikolai Eilertsen (bass) og Erland Dahlen (trommer). Aarset har plata Dream Logic ute nå på ECM sammen med Bang, og er ute på en omfattende europaturné as we speak.





Eivind Aarset i samlinga

Musikk for det tredevte århundre

Siden det ble kjent at Scott Walker skulle gjøre et av sine sjeldne plateframstøt i år har vi gledet oss som unger. Nå er det ikke lenge igjen, og den ti minutter lange videoen til "Epizootics!" lover jækla godt. Vakker og (selvfølgelig) foruroligende som bare det. Brass og trommer skjærer hardt i øregangene, barytonen Walker svinger seg på toppen av sitt stemmeregister, i truende høyt toneleie, til uromentene demper seg og Walker finner roen med ukulelen på fanget. Jøss!

Bish Boch slippes 3/12.



Scott Walker i samlinga

Konstruktiv ordgyter

Multitalentet Jeffrey Lewis lager makelause tegneserier, folk-coverplater av låtene til anarki-punkerne Crass, glimrende egne låter, og forteller historier som ingen andre. Det siste ser vi prov på her, hvor han tar for seg punkens utvikling på Manhattan fra 1950 og fram til 1975, år før noe som vi tenker på som punk ble utgitt på plate. Han forteller historien på åtte og et halvt minutt, ved hjelp av en akustisk gitar, en rusten stemme og sitt knivskarpe vidd. God fornøyelse!



Jeffrey Lewis i samlinga