Da må det vel snart være trygt å sette sammen sin årebesteliste for 2013? Regner med at faren for at
enda en superstjerne slipper album helt uforvarende på verden er forsvinnende liten med to uker igjen av året. Personlig synes jeg at 2013 har lidt under mangelen på et par-tre
virkelige gode album som skiller seg ut (i skrevne stund holdes en knapp på Hanne Kolstø-albumet
Stillness and Panic som årets virkelige konjakk i pralinen, i alle fall innen popmusikkfeltet), men det har selvsagt ikke mankert på høydepunkter likevel. Jeg dropper både albumliste og rangering, men har likevel satt sammen et par spillelister med det som har gjort inntrykk i løpet av året som har gått. Lettest var det å bestemme hvilken låt som skulle åpne og hvilken som skulle avslutte lista. Frida Ånnevik tok et krumspring inn i min bevissthet og i alles pophjerter med plata si
Ville Ord, og den innledes av kanskje årets beste åpningslåt, "
Fra A til Å". Rumble in Rhodos fortsatte nedover softhetsskalaen på
Grace and Nuance, uten å bli noe ligh-produkt for det. Avslutningslåten "
Reversal of Fortune" er passe storslagen, med en god eim av 80-tallsprog over seg. En real
anthem, og det nærmeste noe norsk band har vært 80-talls-Yes på mange herrens år. Ellers har jeg brynt hjernen på masse både hyperfengende og vriompeisaktige ting innen den notorisk diffuse elektronika-sjangeren. Laurel Halo, Darkside, Tim Hecker, Jon Hopkins, The Knife, Logos, The Field, Matmos og Ole Torjus fior å nevne
noe. Kanskje er det mer r&b-aktige greier enn det som før har vært å finne på listene våre også. For både Kelela, Charli XCX, Rhye, Dawn Richard og FKA Twigs ga ut formidable ting i år. Highasakite-vokalist Ingrid Helene Håvik trumfet moderbandet med sin mørke meditasjon Babylove, som satte seg godt i bevisstheten. Det samme med Cass McCombs omfattende
Big Wheel and Others, som er stappfull av låter tilsynelatende tatt ut av tynn luft.
Så enkelt, men likevel så imponerende gjort. Og hva med Stig Aarskogs spleiselag Running Away, med det meste som kan krype å gå på Trondheims musikkscene i besetningen. Hør på den skamløse 80-talls-popflørten "
Boy is Mine" (sunget av musical-artist, MGP-deltaker og
Beat for beat-gjenganger Kathrine Strugstad) og tell ned det frydefulle glisets inntog i ansiktet ditt. På jazz-sida er det MYE som ikke finnes, hverken på strømmetjenester eller på YouTube. HUBRO ga som vanlig ut jevnt skyhøy kvalitet i 2013, og Atomic bekrefter sin posisjon som verdens beste band (en betegnelse de har gjort seg gradvis fortjent til, men som særlig ble sittende i etter deres strålende konsert på Dokkhuset i Trondheim i november). Jeg kunne ha nevnt mye mer (et usedvanlig godt norsk musikkår!), men motstår fristelsen. Hør heller gjennom lista! Det er helt sikkert også noe som er glemt. Det kan kanskje noen minne meg på?
Disse listene er bare delvis sammenfallende. Spotify-lista er på 88 låter så langt, WiMP-versjonen er litt kortere. YouTube-spillelista teller niognitti klipp. Musikkåret har vært mangfoldig. Det må nesten være såpass.
Tilsvarende liste i WiMP.
