Muntert minne

Det kommer så mye bra popmusikk fra Sverige akkurat nå, så vi ser ingen grunn til å skifte geografisk fokus i dag heller. The Bear Quartet fra Luleå gir i disse dager ut sitt fjortende (!) ordinære album 89, og har siden debuten i 1992 blitt karakterisert som Sveriges svar på både Radiohead, Badly Drawn Boy og Guided by Voices (en nærliggende norsk paralell kan kanskje være Motorpsycho, The Bear Quartet har i likhet med trøndertrioen 20-årsjubileum i år) - popsmeder av rang altså! 89 har bare fått skamskryt, men vi går 11 år tilbake i tid i dagens musikalske godbit. Vemodig-muntre "Mom and dad" er hentet fra flotte Personality crisis som ble utgitt i 1998, og er rett og slett en fantastisk fin låt!

Både 89 og Peronality crisis finner du i samlinga vår.



The Bear Quartet i samlinga

Fra Sverige via Pakistan

Vi holder oss i grannlandet også i dag! Victoria Bergsman (stemmen fra Peter, Bjorn and John-hiten "Young folks") aka Taken by Trees reiste til Pakistan for å unslippe platestudioets klamme vegger og suge opp autentisk atmosfære når hun skulle spille inn plata East of Eden. Her finner du bl.a. en versjon av Animal Collective-hymnen "My girls" - naturligvis omdøpt til "My boys" - som både er luftigere og mer jordnær enn originalen.



Taken by Trees i samlinga

Nyromatikk

Det svenske bandet som ikke har fått noe navn, men som for enkelhets skyld blir kalt [ingenting], har eksistert siden 2003 og ferske Tomhet, idel tomhet (platetittelen er hentet fra det gamle testamentet, intet mindre) er deres tredje langspiller. Broderfolkets kritikerkorps har stått i stram givakt og nå følger internasjonal presse opp (til tross for at de synger på svensk) - sist ble åpningslåta "Halleluja!" omtalt i meget rosende ordelag hos Pitchfork. Vi snakker om den typen romantisk anlagt, livsbejaende popmusikk som svenskene er så gode på. Tenk Håkan Hellström, Hello Saferide, Moneybrother, The Mary Onettes osv. og du begynner å nærme deg. På bandets hjemmeside oppsummerer de plata som ”en afton på slottet med Gud och Döden som bordssällskap”. Albumet pendler mellon kjappe, suggererende poplåter og mer episke, meditative spor, og produksjonen er nydelig (gjort av The Bear Quartet-hovedmann Jari Haapalainen, som også har produsert plater med Camera Obscura, Ed Harcourt, Frida Hyvönen og Moneybrother for å nevne noe). I sum blir det riktig så fint! Hør bare her på en av platas mest umiddelbare låter, "Medan vi sov".

[ingenting] i samlinga

Ro i sjela

Hvorfor ikke ta det helt ned til helga for å komme hvilemodusen i møte. Det kan for eksempel gjøres ved hjelp av musikk av den beroligende sorten, som The Low Anthem leverer. De låner litt fra mange ur-amerikanske genre: sørstatsfolk, spirituals, blues og boogie woogie, for å komme fram til sin egen døsige, smellvakre hybrid. Her er "Charlie Darwin" fra årets plate Oh my God, Charlie Darwin. Så kan helgefreden senke seg.

Low Anthem "Charle Darwin" from Lake Fever Sessions on Vimeo.

The Low Anthem i samlinga

På 'an igjen

Det er grunn til å frykte det verste når fordums band gjenforenes. Tendensen går som oftest ut på at de møtes for å spille sine gamle hits (dårligere enn de gjorde for x-antall år siden, som et litt dårligere coverband av seg sjøl - med få hederlige unntak) for et mimrende, velvillig publikum. Svært sjelden blir det til noe mer enn a trip down memory lane (eller memory lame som var tittelen på en spesielt bitende JimO'Rourke-låt), men av og til gir det mersmak og fører til nye (og enda sjeldnere: gode) plateutgivelser. Dinosaur Jr. har lyktes til en viss grad med sine nye plater, men ett band som setter deres comeback-plater (og de fleste andres) i skyggen er matterock-pioneerene Polvo.

90-tallsbandet, som brøt opp på tampen av tiåret, kom sammen igjen på oppfordring fra All Tommorrows Parties-festivalen i 2007, og trivdes så godt i hverandres selskap at de bestemte seg for å spille inn nytt materiale. Dette materialet ser nå dagens lys på plata In prism som nylig er sluppet på Polvos gamle selskap Merge. Hør sylskarpe, blytunge "Beggars bowl" her og oppdag et fordums bands nyfunnede storhet! Så er det bare å grueglede seg til Pavements reunion neste år...

Bonus: MP3: Polvo, "Beggars bowl"

Polvo i samlinga

Quiz (med premier!)

Vi kroner uka med quiz! Vi vil ha navnet på en artist og ett band, begge norske, som har kommet med debutplatene sine i år. Vinneren av quizen kåres førstkommende fredag kl. 15:00, og kan se fram til å motta begge platene (to veldig forkjellige, men veldig bra album!) i posten (tips: svarene finnes her på bloggen). Tvi tvi!

1. Hvilken hardslående og høylytt trøndersk duo med den uortodokse besetningen barytongitar og trommer ga ut plate tildligere i år? (ett av medlemmene spiller også i Motorpsycho).
2. Hva er navnet på artisten som er blitt kalt "den tause manns talsmann" og som kom med sin første soloplate i år (på hallingdalsdialekt) med drahjelp fra et medlem av Dum Dum Boys?

Send svarene deres hit.

Riktige svar var 1: Monolithic og 2: Stein Torleif Bjella. Vinneren ble Marit Bratlie fra Trondheim som kan se fram til å få Monolithics Black science og Stein Torleif Bjellas Heidermenn i posten. Gratulerer!

Stille storm

Gode krefter fra før aktive i band som -phy, Sanderfinger og Dog & Sky har slått seg sammen og gitt ut plate under navnet I Love Wynona. A beautiful noise kom tidligere i år, inneholder 6 saktebrennende låter fra 6-7 minutter lange og oppover, og kan meget vel bli årets høst-soundtrack.



I Love Wynona i samlinga

Tenke sjæl

Det engelske Anarko-punk-bandet Crass inngikk aldri kompromisser. De var svært politiske, og levde ut det budskapet de forkynte: anarki og frihet, med slagordet "there is no authority but yourself" som mantra. De promoterte anarkismen som politisk ideologi, livsstil og motstandsbevegelse. Ekte pønkere bar Crass-logoen på sine jakker. De var også populære selv om de aldri solgte seg - til tross for gode tilbud fra folk med store plateselskaper som hevdet at de kunne "markedsføre deres revolusjon".

Crass ga ut 7 plater og et snaut dusin singler i tida mellom 1978 og 1984. Det musikalske uttrykket er slående den dag i dag, og musikken deres er av den punken som har tålt tidens tann best, ikke minst fordi temaene de tar opp er like aktuelle idag som for 30 år siden. Her er to klipp fra dokumentarfilmen "Crass: There's No Authority But Yourself" som du snart vil finne i samlinga vår sammen med et tversnitt av bandets diskografi. I tillegg vil vi anbefale den amerikanske nyfolkartisten Jeffrey Lewis fine dokumentasjon av Crasslåter på "12 Crass songs" hvor låtene får en helt annen, men veldig kledelig, musikalsk drakt enn opprinnelig.




Crass i samlinga

På topp

Alle ser tilbake på 2000-tallet for tida. En av disse er Pitchfork, som har gjort en oppsummering og kåret Outkasts svimlende fyrverkeri "B.O.B." (AKA Bombs over Baghdad, utgitt bare 10 måneder inn i decenniet) til tiårets beste låt. Slike kåringer vil alltid være problematiske, men det gir oss en glimrende anledning til å spille av låta som unektelig har MYE for seg.

Outkast i samlinga

How u gonna kick it?

Vi feirer fredagen med en video fra 2004 hvor Beastie Boys rocker Las Vegas, med en av de mest groovy låtene fra Ill Communication, "Root down".

Beastienes gyldne trilogi Paul's boutique, Check your head og Ill Communication kom alle i deluxeutgaver i år, og kan lånes hos oss. Den gråhårede, MCA, er nylig blitt operert for kreft, vi håper han blir frisk snart!



Beastie Boys i samlinga

And in the end...

Vi kan vel ikke la de nye Beatles-utgavene gå helt upåaktet hen, og benytter anledningen til å trekke fram en låt som ikke er av dem du hører oftest på radioen. "You never give me your money" er tredjelåta på side 2 av Abbey Road, og den første låta i deres "the long one" - medley som utgjør det siste drøye kvarteret av plata . Låta er en medley i seg sjøl, med 4-5 partier som er flettet sammen på mesterlig vis til en utsøkt helhet. De forskjellige partiene beskriver bandets frustrasjon med tilværelsen som bare kunne ende i en "skilsmisse"og ikke minst med deres egen advokat Allen Klein ("You never give me your money/You only give me your funny papers". "I never give you my number/I only give you my situation" osv.), som fikk mye av skylden for at det gikk som det gikk.

Om du nå skal til å gå igjennom de nymastrede platene anbefaler vi gjerne Bård Oses bok Beatles hele livet som akkompagnement. Ose tar for seg sang for sang kronologisk i samme rekkefølge som på platene, og tilfører verdens beste diskografi både kuriøs viten og reell innsikt. De nymastrede platene kom (hvis noen skulle være i tvil) i handelen i går, 9/9-09, kan selvsagt lånes hos oss!



The Beatles i samlinga

Dongeri kong

Det er ikke lenge siden vi omtalte det nye albumet til White Denim, og nå er jaggu et annet dongeriband over oss med ny plate! Pissed Jeans (usj!) kommer fra Pennsylvania og King of jeans, som er ute nå på Sub Pop, er deres tredje langspiller. Heller de musikalske tilbøyelighetene dine mot tidlig amerikansk hardcore ala Black Flag, hardtslående psykedelisk garasjerock ala Birthday Party og The Jesus Lizard, eller mer moderne høyenergirock som The Bronx, burde Pissed Jeans passe perfekt. Det låter som du skjønner hardt, energisk, støyende, intenst og tight - bare hør her på råtøffe "Half idiot". Plata låner du hos oss.



Pissed Jeans i samlinga

Bandet som instrument

Ian McKaye startet Fugazi i 1987 etter formannskap i 2 veldig innflytelsesrike band, Minor Threat og Embrace. Førstnevnte var et knallhard samfunnskritisk hardcoreband som fikk den tvilsomme æren av å stå som grunnleggere av straight edge-bevegelsen, mens Embrace (som fikk den minst like tvilsomme æren som grunnleggere av emo-bevegelsen) sto for en mer melodisk hardcore med selvutleverende og bekjennende tekster. Fugazi topper imidlertid forgjengerne (og de aller fleste av sine etterfølgere) med sin uforutsigbare og sjangeroverskridende rock.

McKayes autonomi har preget alle hans bandprosjekter. Han oppretta Dischord Records fra gutterommet i 1980, og alle platene med overnevnte band har kommet ut der. Han har en forkjærlighet for musikk med et visst budskap, og bruker bandet som et instrument for å formidle dette budskapet. Den utgivelsen med Fugazi som kanskje illustrerer denne arbeidsmetoden best, er dokumentarfilmen Instrument. Filmen, som kom ut i 1999, dekker bandets 10 første år med arkivklipp, konsertopptak, intervjuer med fans og bandmedlemmer, og er et dokument alle med interesse for moderne rockemusikk burde få med seg. Filmen låner du hos oss sammen med et kresent utvalg av Fugazis diskografi. Her er et klipp fra filmen, "Glue man", som først kom ut på bandets debut-EP i 1988.



Fugazi i samlinga
Minor Threat i samlinga

Albatrosh! Albatrosh!

Nei, vi snakker ikke om Monty Pythons berømte sketsj, men om impromusikkduoen bestående av André Roligheten på saksofon og Eyolf Dale på piano. 24-åringene er begge masterstudenter ved Norges musikkhøgskole, og har gått fra seier til seier de siste par årene. I fjor ble de kåret til årets unge jazzmusikere av Riksonsertene og Norsk jazzforum, og deres siste utmerkelse var som "SENA Award Best Group" under North Sea Jazz Festival tidligere i sommer. Duoen karakteriseres av tett og dynamisk samspill, leken eksperimentering i lyd og uttrykk, og gode komposisjoner med store rom for improvisasjon. De har akkurat gjort seg ferdig med sin spilling under årets Punkt, og drar denne høsten på Norgesturné sammen med et annet lekent par: Hild Sofie Tafjord og Lene Grenager kjent fra 10-årsjubilantene Spunk.

Her hører du "Valium", en av låtene fra debutplata Seagull island som kom på Inner Ear i år. Enda et hyggelig nytt bekjentskap i den stadig voksende norske jazzlandsbyen altså!




Albatrosh i samlinga

Stålkontroll

Whitney Houstons combackplate som kom denne uka fikk (som ventet) lunken respons de fleste steder (til tross for Stargate-medvirkning(!)), og opptredenene hun har hatt i forbindelse med lanseringen har vært skandalepregede. Selv om få vel forventer særlig mye av Whitney Houston anno 2009, kan skuffelsen spores hos mange kritikere som hadde et håp om at divaen skulle være tilbake på det rette sporet. Nei, da var situasjonen en annen for 21 år siden! Whitney var 25 og på høyden både karriere- og stemmemessig. Episke kjærlighetsballader var hennes varemerke og det hun behersket aller best. "Didn't we almost have it all" var den andre singelen fra andreplata Whitney (som solgte i mer enn 10 millioner eksemplarer), og i denne liveutgaven fra 1988 viser damen virkelig muskler så det både imponerer, forbløffer og rører. Så får det bare være at hun ikke låter like imponerende lenger - fansen er sikkert fornøyd uansett!



Whitney Houston i samlinga

Alltid interessante

Vi går ikke av veien for å reklamere litt for selskaper vi liker. Nå har WARP Records 20 årsjubileum og vi synes litt ekstra omtale er betimelig. Dermed vil det ligge en spilleliste med aktuell musikk fra WARP i høyre kolonne av bloggen i en tid framover. De kommer også med jubileumsplater akkurat som de gjorde da de fylte 10. 10-årsjubileumsplatene kan du låne hos oss sammen med masse annet variert, vakker og søkende musikk fra WARP fra artister som Aphex Twin, Boards of Canada, Tortoise, Squarepusher, Grizzly Bear, Gang Gang Dance, Battles, Jamie Lidell og Flying Lotus.

WARP Records i samlinga

Balladenes mann

Få skriver så gode melodier som Tom Waits, og enda færre opprettholder den høye kvaliteten over så lang tid som han har gjort - faktisk er det mulig å hevde at han gir ut bare bedre og bedre plater med årene. En av de vakreste pianoballadene han har begått de senere årene befinner seg på Mule variations, hans første plate på seks år da den kom i 1999. Det er en typisk sentimental skyggehistorie av typen som Waits er ekspert på, med en melodi som du kan sverge på at du har hørt før, men ikke kan plassere. Denne spiller på alle de riktige strengene, her er "Take it with me".



Tom Waits i samlinga

Overjordisk ornamentikk

Den amerikanske sekstetten Espers står bak noe av den mest betagende musikken som er utgitt på plate på 2000-tallet. De har sin naturlige plass på den psykedeliske sida av ny-folkbevegelsen sammen med folk som Devendra Banhart, Feathers, og Six Organs of Admittance, og har gitt ut to plater med originalmateriale så langt. Straks står den tredje for tur - slippdato er 20. oktober. Prøv du også nå, om du kan motstå Meg Bairds krystallklare stemme, sitar-droner, bjeller og blokkfløyter på åpningssporet "Flowery noontide" fra den selvtitulerte debutplata som kom i 2003. We think not!

Få forresten også med deg Meg Bairds fenomenale soloplate Dear companion hvor hun blander egne komposisjoner med tradlåter og coverlåter av bl.a. Jimmy Webb, og blir du hekta på stemmen bidrar hun også på Bonnie Prince Billys coverlåt-EP Ask forgiveness - alt finner du i samlinga vår!



Espers i samlinga
Meg Baird i samlinga

Sørstatssoulens førstedame

Candi Staton er country-soulens førstedame, men er mer mangfoldig enn som så - hun lånte stemmen sin til en drøss dansegolvfyllere, før hun gikk tilbake til sine røtter og konsentrerte seg om gospelmusikken i mange år. I 2006 var hun tilbake med sin første plate med verdslig musikk på 24 år, His hands, hvor bl.a. Will Oldham bidro på låtskriversida. Tidligere i år kom Who's hurting now? som styrker comebacket ytterligere og lover godt for framtidige ytringer fra den snart 70 år gamle hederskvinnen.

Her er et lite knippe låter som viser spennet i Statons repertoire, "I'm just a prisoner (of your good lovin')", fra debutplata, discohiten "Young hearts run free" fra midten av 70-tallet, og tittellåta fra His hands.



Candi Staton i samlinga