I dag, 31. oktober 2014, ville dansk-sudanesiske Natasja
Saad, bedre kjent som bare Natasja eller Little T, fylt 40 år.
Natasja var kjent som rapper og DJ, men også som jockey
på hesteryggen, der hun hadde stor suksess fram til hun bestemte seg for å
satse på musikken på fulltid. Hun var med i hiphop-/reggae-kollektivet No Name
Requested sammen med blant andre Karen Mukupa. I følge IMDb hadde Natasja også en rolle i en episode av TV-serien True Blood.
Natasja gjorde karriere på Jamaica, der hun blant annet spilte sammen med Queen Latifah. Det var også Jamaica som ble hennes siste oppholdssted. I juni 2007 ble hun og Karen Mukupa utsatt for en trafikkulykke like utenfor Kingston. Natasja ble erklært død da de ankom sykehuset, Mukupa
kom fra ulykken med lettere skader.
Vi minnes Natasja ved et gjenhør med hennes største hit, Calabria.
Torsdag kveld var det lang kø nedover trappen og nervøs summing utenfor Klubben på Studentersamfundet. Årsaken til den store pågangen var at Radio Revolt hadde annonsert at de skulle gi bort hele platearkivet sitt, både cd og lp, helt gratis. Platearkivet har heldigvis blitt digitalisert, men grunnet plassmangel ble det bestemt at arkivet skal gies bort. Dermed var det rigget til en alle tiders gaveutdeling på Klubben i går kveld. Alle som var interessert kunne møte opp og ta med seg så mye de kunne bære i både pose og sekk. Musikkavdelinga var selvsagt på plass for å lete i gjennom Radio Revolts massive platearkiv for å sikre seg noen lokale klenodier. Vi plukket blant annet med oss godbitene avbildet under som vil bli tilgjengelig for utlån snart, mens noen av titlene er allerede tilgjengelig. Vi regner med at det var mange blide og fornøyde platesamlere som fikk nye tilskudd til platesamlingen sin i går. Musikkavdelinga vil gjerne sende en stor, stor takk til Radio Revolt for at vi fikk muligheten til å se i gjennom platearkivet deres.
Denne uka avvikles festivalen Transform i Trondheim. Festivalen, som markedsfører seg som Trondheim internasjonale festival, består av en rekke konserter på flere scener i byen, men også utstillinger, seminarer og foredrag, blant annet her på Trondheim folkebibliotek. Festivalen ble arrangert for første gang i 2005 og har som mål å bygge bro mellom ulike kulturer i Trondheim, samt å vise fram mangfoldet og styrken som ligger i dette. De ønsker å bryte ned fordommer og bygge opp kunnskap.
Det største internasjonale navnet i år er Mory Kanté, som i 1987 ga ut platesuksessen Akwaba Beach. Låten Yé ké yé ké fra den plata ble en stor internasjonal hit, og nådde toppen av hitlistene i flere europeiske land. Det er en av Afrikas mestselgende låter gjennom tidene. Kanté er av griotavstamning og kommer fra Guinea på vestkysten av Afrika. Som elleveåring flyttet han til Mali, og etterhvert ble han medlem av Rail Band, sammen med blant andre Salif Keita. Da Keita forlot bandet overtok Kanté som vokalist. Konserten på Byscenen 1. november blir en trippelkonsert med – foruten Mory Kanté – også Lions of Africa og Moussa Diallo Trio. Diallo har besøkt Norge flere ganger, spesielt Vestlandet der han har
flere fans.
Diallo skal også underholde et yngre publikum på Barnas Transform på biblioteket, der han skal framføre musikk og fortelle eventyr. Men biblioteket har også andre arrangement, blant annet en utstilling som heter Africa Afrika, og et foredrag om den norske løven.
Transform har et bredt program med mange ulike typer arrangement, men det er likevel musikken som er hovedfokuset til festivalen. Konseptet «DreamTeam» ble startet for noen år siden, og har vært en stor suksess så langt. I år er det Andreas Aase som skal sette sammen sitt drømmelag av musikere. Årets konsert har fått navnet «Gitar: Øst/Sør/Nord». Med seg på scenen har Aase fått Debashish Bhattacharya fra India og Derek Gripper fra Sør-Afrika. Dette blir en mulighet til å høre musikk fra tre ulike kontinenter i samspill. Aase har bakgrunn fra blant annet Sambandet, men har de siste årene gitt ut egne plater med lokal folkemusikk og egne komposisjoner. Bhattacharya er en pioner innen indisk lapsteel-gitar, han har gjort litt om på instrumentet og spiller ragamusikk på en helt ny måte. Gripper har nylig gitt ut en kritikerrost plate, One Night On Earth, der han spiller kora-musikk fra Mali på en vanlig gitar (kora er en harpe med 21 strenger).
Andre navn på festivalplakaten er blant andre Stian Carstensen, som denne gangen skal spille sammen med Yurodny, og Hot Club de Norvége, som har holdt på i 35 år og fortsatt holder koken.
Musikkavdelinga anbefaler deg å sjekke det fullstendige programmet til Transform. Dette er en mulighet til å reise langt avsted samtidig som man oppholder seg i sin egen by. Kanskje er ikke de fjerne strøkene så fjerne likevel.
I dag tidlig kom det en mail fra Jaime Meline og Mike Render om at Run The Jewels 2 var nå tilgjengelig, litt tidligere enn oppgitt slippdato. For noen fantastiske nyheter på en fredag morgen. Jaime og Mike er bedre kjent som El-P og Killer Mike som har slått seg sammen som Run The Jewels og slapp et av de beste hip-hop albumene i 2013. Radarparet fant tonen mens de samarbeidet på Killer Mikes album R.A.P. Music fra 2012, hvor El-P produserte hele albumet. Killer Mike dukket opp med gjestevers på El-Ps Cancer 4 Cure fra samme år.
El-P har vært en banebrytende produsent siden midten av 90-tallet da han var med i gruppen Company Flow og etter hvert startet plateselskapet Def Jux. Det var med albumet The Cold Vein av Cannibal Ox (2001) utgitt på Def Jux at jeg ble oppmerksom på evnene til El Producto. På The Cold Vein var produksjonen bekmørk, futuristisk og klaustrofobisk på en gang, elementer som har vært en sentral del av lydbildet i produksjonen til El-P. Atlanta-rapperen Killer Mike hadde en del gjesteopptredener med blant annet Outkast, før han debuterte med Monster i 2003 og fikk sitt definitive gjennombrudd med nevnte R.A.P. Music i 2012.
Musikkavdelinga anbefaler varmt Run The Jewels-albumene, men også albumene som har blitt nevnt ovenfor. Vi har det første Run The Jewels-albumet inne på Musikkavdelinga, samt Company Flow og flere av El-P og Killer Mike sine soloalbum. Ikke minst har vi mesterverket The Cold Vein av Cannibal Ox inne. Det er bare å ta turen innom for å plukke opp litt dyster hip-hop til helga.
Som mange andre som har kombinert samlemani med musikkinteresse, synes jeg det er stas å se hva som kommer av utgivelser på Record Store Day og Black Friday. På årets Black Friday-liste var det de vanlige RSD-navnene (Grateful Dead, Bowie..) som dukket opp, men som jeg helt sikkert kommer til å kjøpe allikevel. Nesten helt nederst på listen finner man Neil Young og hans evige Archives-prosjekt. Ikke nok med at det blir en offisiell utgivelse av mesterverket On The Beach på vinyl for første gang på 40 år, men nå kommer endelig Time Fades Away fra 1973 i remastret versjon. Time Fades Away består av tidligere uutgitte låter og ble spilt inn med The Stray Gators på turneen som etterfulgte Harvest som ble en suksess verden over, mye takket være Heart Of Gold. Dødsfallet til Danny Whitten fra Crazy Horse og umenneskelige mengder tequila gjorde turneen til en liten katastrofe. Publikum var heller ikke helt fornøyd med de nye låtene som ble spilt på konsertene, de ville stort sett høre låtene fra Harvest. Neil Young har selv så dårlige minner fra denne turneen at albumet har aldri vært offisielt utgitt på cd. Blant fansen har trekløveret Time Fades Away, nevnte On The Beach og Tonight's The Night gått under navnet The Ditch Trilogy. Uten tvil Neils mørkeste periode.
På grunn av sin utilgjengelighet på markedet og Youngs egne uttalelser om albumet, har albumet blitt myteomspunnet og en stor fanfavoritt. Det er noen helt fantastiske låter på albumet som for eksempel Journey Through The Past, Love In Mind og Don't Be Denied. Det er nok flere enn meg som gleder seg til hvordan Time Fades Away høres ut etter sin første remastring, men det forutsetter at man er en av de 3500 heldige som får tak i den kommende vinylboksen. I mellomtiden kan man komme innom Musikkavdelinga og låne vårt eksemplar på vinyl. Du kommer ikke til å bli skuffet.
"Time Fades Away is the worst record I ever made - but as a documentary of what was
happening to me, it was a great record. I was onstage and I was playing
all these songs that nobody had heard before, recording them, and I
didn't have the right band. It was just an uncomfortable tour. I felt
like a product, and I had this band of all-star musicians that couldn't
even look at each other". - Neil Young
«I was born a strong man but polio crippled me
Look at me today, I’m screwed onto my tricycle
I have become the man with the canes»
Kongo er viden kjent for sin populærmusikk, dansbar og fengende, med
inspirasjon blant annet fra Cuba. I Kongo er det svært mange som er
rammet av polio, en sykdom som har vært utryddet i Norge og store deler
av verden i flere tiår. Og i Kinshasa i Kongo bor det omtrent 40 000
gatebarn.
Dette er noen av ingrediensene i Staff Benda Bilili, et gateorkester hvis musikk har nådd langt ut over gatene i Kinshasa.
Ricky Likabu, Coco Ngambali og Theo Nsituvuidi er tre menn på rundt
femti år, velutdannede, smarte og akk så fattige. Og alle tre er
avhengige av hjelp til å ta seg fram, fordi beina deres ikke fungerer.
Men de kan synge, spille og lage låter, innimellom alt det andre de gjør
for å livnære seg i en tøff hverdag, som for eksempel å selge
sigaretter på hjørnet. Gateguttene hjelper dem med å skyve
trehjulssyklene deres og til gjengjeld får de mat. Og jammen kan ikke
noen av gateguttene spille musikk også.
Spesielt Roger Landu, som spilte på gata i Kinshasa på et
egenkomponert enstrengsinstrument, en satonge, da han ble adoptert av
Ricky. Av Ricky og de andre i Staff Benda Bilili fikk han musikalsk
opplæring, og nå er han blitt en virtuos på sitt instrument, og fast
medlem i Staff Benda Bilili. Satongen er lagd av en blikkboks, en bue av
tre, og en gitarstreng.
En sang bandet skrev til valget i 2006 sies å ha fått opp valgdeltakelsen i Kongo med 70 prosent.
Orkesteret, som lever og virker i og rundt Kinshasa Zoo, og hvis
musikk blir spilt på egenproduserte instrumenter (i tillegg til en
plaststol som brukes som tromme), ble oppdaget av den belgiske
plateprodusenten Vincent Kenis. Han ble så begeistret at han bestemte
seg for å hjelpe dem å spille inn en plate. Det tok noen år, på grunn av
vansker som oppsto underveis, men i 2009 kom deres debutplate, Très
Très Fort, på Crammed Discs. Platen er spilt inn utendørs, i Kinshasa
Zoo, med en Mac som studio.
Platen ble godt mottatt, spesielt i USA, England og Frankrike, og ble
fulgt opp av en europaturné. Nå fikk bandmedlemmene sove i senger på
hoteller, heller enn på papplater på gata i Kinshasa, slik de var vant
til.
«I once slept on cardboard
Good luck hit me, I bought myself a mattress»
Dokumentarfilmen Benda Bilili forteller historien om dette
bemerkelsesverdige orkesteret, der vi blant annet får se klipp fra deres
opptreden på Oslo World Music Festival i 2009.
Både filmen og platen er herved anbefalt på det varmeste.
– Ranja Bojer –
Innlegget er tidligere publisert på rotrock.no
Robert Hall Weir, bedre kjent som Bob Weir fyller 67 år i
dag og det må selvfølgelig markeres. Han er et av de originale medlemmene og låtskriver i Grateful
Dead og malte lydbilder med sin gitar sammen med Jerry Garcia. Weir og Garcia stod side om side på scenen helt til Garcia gikk bort i 1995. Weir
ble sparket ut av bandet en kort periode i 1968, visstnok grunnet hans
manglende evner som rytmegitarist, noe som i etterkant virker smått utrolig. Dagen
markeres med å spille et av de utallige flotte albumene til Grateful Dead,
både studio- og livealbum. Eller man kan plukke frem Weirs glimrende soloplate fra 1972, Ace. Her
finner man mange spor som skulle prege setlistene til Dead fremover, deriblant
Playing In The Band, One More Saturday Night og ikke minst nydelige Looks Like Rain. Vi har lagt ved et opptak av låten fra 2011 med en tilårskommen Weir, men magien er der fortsatt . Gratulerer med dagen, Bobby!
