Et engelsk imperium

Ved første ørekast høres kanskje The Housemartins passe uskyldige ut, men ved nærmere lytting oppdager man fort sarkasmen og det grimme verdenssynet i tekstene, som beskriver Thatchertidens England med stor treffsikkerhet.

Bandet startet opp i 1983 og rakk å gi ut 2 plater og en veldig berømt single før de gikk hver til sitt i 1988. Sanger Paul Heaton og trommeslager Dave Hemingway dannet så flotte The Beautiful South, mens Norman Cook gjorde suksess som remixer og medlem av Beats International før han ble verdens mest berømte DJ og kongen av big-beat, Fatboy Slim. Men opphavet til disse musikalske karrierene finner du altså i firkløveret fra Hull, som lagde enkel, fengende og sofistikert popmusikk - som her i klassikeren "Happy hour" fra debutplata London 0 Hull 4.

Begge platene til The Housemartins finner du i samlinga vår.



The Housemartins i samlinga
The Beautiful South i samlinga
Fatboy Slim i samlinga

Pur ekstase

Vi går hardt ut i dag! Spastikerne i Ponytail har en fantastisk ny video klar til låta som kanskje best definerer deres unike musikalske tilnærming: "Celebrate the body electric (it came from an angel)" er et av de sjeldne tilfellene hvor lyd og bilde virkelig smelter sammen og går opp i en høyere enhet. Liker du dette skylder du deg sjøl å sjekke ut Ponytails siste plate Ice cream spiritual som kom ut i fjor.



Ponytail i samlinga

Definitivt

Mos Def er forlengst innlemmet i rap-kanon etter klassikere som Black on both sides og Black star (med Talib Kweli), men i det siste kan det virke som Mos har vært mer interessert i skuespillerkarrieren sin enn i å lage musikk. De to siste platene har i alle fall vært ujevne, tildels uinspirerte affærer, men den nye låta "Casa bey" virker veldig lovende med tanke på den nye plata The Ecstatic som slippes om 14 dager. Word.




Mos Def i samlinga

Skjult svensk skatt

Kristofer Åström fra Luleå i Norrbotten, med en fortid som frontfigur i det fine rockebandet Fireside, har gitt ut vemodig vakre soloplater siden slutten på 90-tallet. På den siste i rekka, Sinkadus - som kom tidligere i vår - blander han de sedvanlige akustisk-baserte låtene med et knippe småskitne rockere med stort hell. Her kan du høre demoutgaven av en låt i førstnevnte gruppe, "Blind motherfucker".

Få med deg alle låtene fra Sinkadus på Åströms MySpace-side, last ned singelen Twentyseven herfra, og lån plata hos oss!



Kristofer Åström i samlinga

Gnistrende gråtoner

Det engelske hardcorebandet Gallows slapp nylig sin andre plate Grey Britain til overveldende gode kritikker. Tittelen på plata sier vel det meste, gitarist Stephen Carter utdyper i den grad det er nødvendig:

"Britain is fucked. Grey Britain is all about what's going on socially, politically and economically in the UK and how it affects us."

Grei beskjed! Videoen til låta "London is the reason" forsterker vel bare dette inntrykket. Friskt og flott låter det uansett!



Gallows i samlinga

Før festivalsesongen

Vi feirer utendørssesongen med en opptreden fra et av de senere års tøffeste liveband, Les Savy Fav. De er velsignet med den karismatiske energibunten Tim "Beardo" Harrington som frontfigur, og under fjorårets Pitchfork Music Festival var han og resten av bandet i toppform. Her er ett av høydepunktene derfra: "Patty Lee" fra deres siste studioalbum, den glimrende Let´s stay friends fra 2007. Så er det bare å glede seg til festivalsommeren!

Se resten av konserten her. Les Savy Fav ga også ut liveplata After the balls drop (kun digitalt tilgjengelig) i fjor.



Les Savy Fav i samlinga

Neu! Neu! Neu!

I vår mentale husholdning er Neu! konger. Michael Rother og Klaus Dinger (som døde i fjor) brøt med Kraftwerk i 1971 med et sterkt ønske om å skape sin egen musikk fri for tradisjoner og konvensjoner. På sitt beste lykkes de suverent med det, og har vært en enorm inspirasjon for utallige band med ønske om å karve sin egen musikalske nisje siden. I disse dager hedres de med plata Brand Neu!, hvor bl.a. Oasis (!), Sonic Youth, Cornelius, LCD Soundsystem, Primal Scream og School of Seven Bells bidrar. Det kan bli en interessant utgivelse, men vi tror det blir vanskelig å toppe originalen. Her kan du høre hvorfor: "Negativland" finnes på Neu!s selvtitulerte debutalbum fra 1972.

Hør et intervju med Michael Rother om Neu! og hyllestplata på The Guardians glimrende musikkpodcast Music Weekly.



Neu! i samlinga

På vei mot noe stort

Kylesa fra Savannah, Georgia, er ikke som andre metallband. De har gjort store endringer på medlemssiden siden oppstarten i 2001, og dagens besetning inkluderer noe så uortodoks som 2 trommeslagere og 3 ulike vokalister. Musikken er en miks av psykedelia, death metal, Black Sabbath, og progrock, og på årets plate, Static tensions, slår den potente blandingen ut i full blomst. Men det avhenger at du gir plata flere runder i spilleren - gjør du det vil du bli rikelig belønnet! Vi iler til med en smakebit, her er "Said and done".

Kylesa kom med Static tensions i mars, er for tiden på Amerikaturné med Mastodon og spiller på Øyafestivalen i august.



Kylesa i samlinga

Finlands finest

22-Pistepirkko (les: toogtjue marihøner) steg opp av asken etter punkrockbandet Matti Mätä & SS i nordfinske Utajärvi, i 1980. P-K, Espe og Asko hadde forretningsidéen klar helt fra begynnelsen av: gjøre ting på sitt vis; leve av musikken; ha en internasjonal karriere; prøve å være åpne for nye ting og holde musikken streit men eventyrlysten; komponere sanger; skrive historier som er sterke, morsomme, triste, glade, snåle... og spille dem for folk. Dette har de lyktes veldig godt med på 13 album siden 1984, og på Big Lupu finnes flere av trioens største triumfer, bl.a. "Birdy", som ble en undergrunnshit i 1993.



22-Pistepirkko i samlinga

Når Fred tolker Fredman, da er det fredag

De lærde strides om hvem som tolker den svenske skalden Carl Michael Bellman best. Vi holder en knapp på Fred Åkerström som hadde Bellmans musikk så kjær at han kalte opp sin datter CajsaStina etter en av jentene i Fredmans epistler. Her er kanskje Åkerströms Bellmannhøydepunkt, Fredmans epistel nr. 23, "Ack, du min moder" som har den beskrivende undertittelen: "som är ett soliloquium, då Fredman låg vid krogen Kryp-in, gent emot bankohuset, en sommarnatt år 1768". La det være en advarsel før helgens utskeielser!

Fred Åkerström i samlinga
Carl Michael Bellman i samlinga

En musikalsk mystiker

Two suns, den nye plata til engelske Natasha Khans enkvinnesprosjekt Bat for Lashes, har vært ute i en måneds tid nå, og så langt er den en av årets mest omtalte og kritikerroste poputgivelser. Pop er også stikkordet her, plata er fylt med hooks og melodiske høydepunkt i langt større grad enn forgjengeren Fur and gold fra 2006. For den ble hun nominert til Mercuryprisen og fikk ASCAP Vanguard Award fra American Society of Composers, Authors and Publishers. I tillegg har hun høstet godord fra innflytelsesrike kolleger som M.I.A., Bjørk og Radioheads Thom Yorke, og på Two suns har hun med seg selveste Scott Walker som duettpartner på ett spor, og flere medlemmer fra ett av fjorårets mest omtalte band, Yeasayer.

Singelen "Daniel", som er en hyllest til protagonisten i The Karate Kid, Daniel LaRusso, har fått usedvanlig vakkert visuelt følge i videoen som du ser her.



Bat for Lashes i samlinga

Best før 1992

Bare for å minne om at de tamme, avdanka skaterne i Red Hot Chili Peppers har vært unge og vitale en gang de også, klemmer vi til med ett av deres absolutt friskete øyblikk. "Subway to Venus" er henta fra det midterste albumet i gullrekka The Uplift Mofo Party Plan (1987)/Mother's Milk (1989)/Blood Sugar Sex Magik (1991), og låter omtrent slik:



Red Hot Chili Peppers i samlinga

Sært og smått, gjenkjennelig og flott

Jeffrey Lewis er en tegneserieforfatter med litteraturutdanning som begynte å opptre som musiker sent på 90-tallet, ga ut sin første EP i 1997 og sin første plate i 2002. Hans personlige og treffende betraktninger har fornøyet mange og gjort Lewis til en typisk kultartist, men med et stadig voksende publikum. Sangene er spekket med popkulturelle og politiske referanser (sjekk Magnet Magazine hvor han denne uka kommentere nyheter og gjør morsomme coverlåter i en videoserie), og mannen har virkelig a way with words. De komplekse tekstene ledsages av enkle, folkaktige sanger (Lewis knyttes ofte til den amerikanske antifolkbevegelsen), og pakkes inn i forseggjorte, selvtegnede plateomslag, som gis ut på det lille engelske selskapet Rough Trade: en autonom artist helt utenom det vanlige som mange flere burde gjøre seg kjent med!

Her kan du se og høre en typisk Lewislåt, om Will Oldham og en tur på t-banen som langtfra ender godt.




Jeffrey Lewis i samlinga

Ikke akkurat 50 Cent

Antipop Consortium var en av den alternative hip-hopens mest spennende konstellasjoner i den korte tiden de eksisterte mellom 1997 og 2002. MCene Priest, Beans, og M. Sayyid, og produsenten E. Blaize slo seg sammen etter Rap and poetry-kvelder på Nuyorcian Theatre i New York, og startet med å gi ut kassetter som sirkulerte i NYs undergrunnsrapmiljø. Etterhvert ble det kontrakt med de engelske elektonikapioneerene WARP Records, og et par moderne klassikere innen eksperimentell rap. Spesielt gjelder dette Arrhythmia som kom helt på tampen av kvartettens karriere i 2002, som bl.a. inneholder fabelaktige "Ghostlawns", som du ser og hører her.

Antipop Consortium kom sammen igjen i 2007 og har etter sigende planer om å spille inn mer materiale sammen, men foreløpig har de holdt seg til konsertopptredener: de var med på Public Enemys It takes a nation of millions to hold us back-turnée i fjor, og sist helg (8.-10. mai) spilte de under All Tomorrow's Parties festival ATP vd The Fans i Minehead, England. Vi satser på at det ikke blir med det, men at AC holder seg aktive både live og på platefronten framover! Arrhythmia finner du selvsagt i samlinga vår.



Antipop Consortium i samlinga

Dinosaurene kommer!... igjen

Det finnes vel knapt en bedre måte å tjuvstarte helga på enn med nytt materiale fra J. Mascis, Lou Barlow og Murph, AKA Dinosaur Jr. Gutta er aktuelle med sin andre plate etter originalbesetningens gjenforening i 2005. Beyond fra 2007 satt som et skudd og gjorde heller ikke skam på trioens klassiske materiale live. Det samme kan en vel spå om de nye sangene, hvis en skal dømme ut fra smakebitene. Hør bare her på en av låtene fra Farm (kommer 22. juni), den typisk titulerte "I don't wanna go there", i opptak fra J. Mascis hjemmestudio hvor plata ble til. Bildene overfor er for øvrig tatt med tjue års mellomrom, ved utgivelsen av den epokegjørende andreplata You're living all over me i 1987 og i forbindelse med comebackplata Beyond i 2007.

Last også ned enda ei låt fra plata, "I want you to know", fra Dinosaurenes hjemmeside.

Samtidig vil vi også minne om at platene til Lou Barlows band Sebadoh (som også er tilbake i originalbesetning) ikke står noe tilbake for Dinosaurenes beste stoff, flere av disse har kommet i nye utgaver de siste åra og finnes også i samlinga vår!



Dinosaur Jr. i samlinga

I stormens sentrum

Den Trondheimsbaserte jazzkvartetten The Core har vært særdeles aktive på platefronten. Nå er de her med The art of no return, et bestillingsverk av Vidar Johansen som ble framført på årets Vossa Jazz, men som har blitt festa på plate etter to datoer på Nasjonal Jazzscene i Oslo i januar i år. Johansen er med og spiller på plata også. Han trakterer de dypeste blåseregistrene (barytonsax og bassklarinett), og deler på blåsejobben med Jørgen Mathisen (tenorsax, klarinett), The Cores faste nye saksofonist (etter Kjetil Møster) og den svenske knallduoen Jonas Kullhammar på tenorsax og Magnus Broo på trompet. Det rytmiske og harmoniske fundamentet legges som vanlig av The Cores harde kjerne, pianist Erlend Slettevoll, bassist Steinar Raknes og trommis Espen Aalberg. The art of no return er først ut i det som ser ut til å bli en serie med utgivelser fra et utvidet The Core, The Core and more, og er bandets sjuende album siden debuten med Vision i 2004. Som om ikke det er nok har de også begynt å gi bort liveopptak fra hele karrieren. Sist i rekken er et opptak fra Ålesund 17. april, som du kan høre eller laste ned fra The Cores hjemmeside.

En smakebit fra nevnte konsert kan du høre her og nå. Dette er en ny låt som har fått det foreløpige navnet "Jørgens journey to the outer space" - indeed!

Forbilledlig fusjon

I de fleste omtalene vi har lest av Battles glimrende platedebut Mirrored står det nevnt at de låter strengt. Dette forundrer oss. Riktignok er de både taktfaste og kompromissløse, men å bli karakterisert som strenge låter mer avskrekkende enn pirrende, og det er synd for et så særpreget band som Battles. Stramt er kanskje et bedre adjektiv, men samtidig lekent, utfordrende, overraskende og groovy. Robot-rock har vi også sett på trykk et sted - noe som vel henviser til at bandet har en utstrakt bruk av ny teknologi - men dette er bare delvis treffende: analoge lyder - spesielt John Staniers lite bearbeidede trommelyd (som kan låte maskinell, men det er fordi vi har å gjøre med en trommis med bakgrunn fra tung rock som er vant til å spille både hardt og taktfast), er vel så fremtredende og bidrar til å skape et fascinerende lydbilde som fusjonerer gammelt og nytt. Hør selv! her er kremkuttet "Atlas".

Battles har medlemmer fra Helmet og Don Caballero, og i front finner vi Tyondai Braxton - sønn av avant-gardesaksofonisten Anthony Braxton. Mirrored kom ut på alltid interessante WARP Records i 2007.



Battles i samlinga

Ballerock?

The Cute Crash Combo, som slipper debutplata si i dag, er et eksempel på at rocken lever i beste velgående i Trondheim også i dag. Så får tiden vise om Motorpsychosjef Bent Sæther har rett i at ballerock er trøndernes foretrukne musikkgenre. Plata sparker i alle fall godt fra seg! noe åpningslåta "City light" er et godt eksempel på.

The CCC ble dannet i 2006, og både "City light" og "Die on my feet" ble spilt mye på P3 i 2006/2007. Bandet fikk også Adresseavisens Ut-Award for ”Årets mest lovende band” i år, stemt fram av avisens lesere.




The Cute Crash Combo i samlinga