Organisk organisator

I år har Nick Zammuto gått fra en av våre favorittduoer The Books for å starte opp under eget navn, Zammuto, og det helt uten at vi har tatt notis av det. Det skal gjøres noe med TVERT, og vi begynner med Matt Days minidokumentar som ble innspilt mens Zammuto jobbet med plata og forberedelser til konserter med bandet sitt hjemme i Vermont. Her har han bygd seg et hjemmestudio som lar han kombinere musikertilværelsen med familieliv. Vi får et glimt inn i begge, og får bl.a. vite litt om hjemmeodling av grønnsaker, og mer om
hvordan han jobber med å få frem sine helt spesielle rytmespor.

Hør debutplata her.



The Books i samlinga

Fra mørk til mørkere

John Grant tok mange av oss på senga med sine smektende, hjerteskjærende og - ikke minst - bitre pianoballader for et par år siden. Tekstene er fortsatt et kapittel for seg, men musikalsk ser Grant ut til å bevege seg et par etasjer ned, bort fra hotell-lobbyen og inn på det skitne kjellerdiskoteket. Om dette stilskiftet har inntruffet fordi han har samarbeidet med Hercules and Love Affair, eller fordi han for tiden bor i syndige Reykjavik vites ikke. Vi liker imidlertid at Grant har oppdaget Moog-synthen, og ser fram til at albumet Pale Green Ghosts kommer ut engang til neste år.



John Grant i samlinga

Ravi Shankar (1920-2012)

Ravi Shankar er død. Og i motsetning til Fredrik Skavlan, som brukte et intervju med datteren Norah Jones til å rakke ned på den klassiske indiske musikken, vil vi hylle mannen, som var en legende i India lenge før vesten ble oppmerksomme på han gjennom hans vennskap med George Harrison og innbefatning med The Beatles. Han var filmkomponist (bl. a. for Satyajit Rays berømte Apu-trilogi) og musical director for indisk radio på 50-tallet. Han innledet et samarbeid med den legendariske amerikanske fiolinisten Yehudi Menuhin, og formidlet klassisk indisk musikk til et klassiske vestlig musikkpublikum. Hans innflytelse ble enorm, også på popmusikken i årtier etter The Beatles la opp.

Her er han på høyden av sin popularitet, på Dick Cavett Show, som musikkinnslag etter et intervju med George Harrison.

Vi har også satt sammen låter med kvasi-orientalske tema, som kanskje ikke er direkte inspirert av Shankars musikk, men som neppe hadde kommet til om det ikke hadde vært for hans inntog i popmusikken midt på 60-tallet. Farvel, Pandit.



Ravi Shankar i samlinga

1973

1973 var et stort musikkår. Artister som Frank Zappa, Todd Rundgren, King Crimson, The Stooges, Alice Cooper, Prudence, Stevie Wonder, Pink Floyd, Led Zeppelin, The Rolling Stones, Can, Steely Dan, John Cale, Judee Sill, Bob Marley, Ole Paus, Lou Reed, Gong, Black Sabbath og Sly & The Family Stone ga ut fantastiske plater, og den progressive musikken peaket før den bikket over i selvhøytidelighet og stormannsgalskap. I England hadde Genesis holdt det gående i 5-6 års tid med sin pertentlige teater-prog. I USA var Miles Davis omtrent like langt ute i sin elektriske revolusjon. Her ser vi to konsertbegivenheter som på ulike måter viser hvor langt den musikalske evolusjonen hadde nådd i 1973, og som ryster hjernen omtrent like mye.

Genesis i samlinga

Miles Davis i samlinga

One man rock n' roll band

Lars Pedersen har drevet enmannsband siden 1983. I 1987 kom den første plata under navnet When, og for et par måneder siden kom Whens eminente femtende album Whensday ut. Musikalske samarbeidspartnere har kommet og gått gjennom årene. På Whensday er det igjen Håkon Ellingsen som sammen med Pedersen tilfører det psykedeliske heksebrygget smak og karakter. Uttrykket har alltid vært mangfoldig, alltid eksperimentvillig, men den dronete psykedelia-popen er kanskje det When er mest kjent for og behersker best. Litt kraut, litt støy, store klanger og kammermusikalsk samspill. Å finne fram til anmeldelser og omtaler av plata krever avansert googling, og såvidt oss bekjent er det bare aldri hvilende Øyvind Holen som såvidt har vært frampå på sin blogg. When har sine dedikerte fans, men det er ingen grunn til at deres eksistens skal holdes hemmelig. Vi gjør vårt med listing av hele Whensday her. Du kan dessuten låne flere When-plater hos oss.



When i samlinga

Nitrist jul

Det begynner da unektelig å nærme seg that time of year, men vi skal ikke trette dere med de vanlige julesangene. Vi trekker heller fram en alt for lite kjent tristesse fra The Everly Brothers kanskje beste 70-tallsalbum Stories We Could Tell. Teksten på "Christmas Eve Can Kill You" er nummeret før parodien, og kunne fort bikket over til å blitt et amerikansk søskenbarn av Otto Nielsen og Astow Ericsons "Julekveld i skogen" (komplett med sjelvende Farfisa-orgel!), hadde det ikke vært for Everlyenes inderlige formidling. Nå har også Bonnie 'Prince' Billy laget sin versjon sammen med Dawn McCarthy. Ute på en sjutommer på Domino/Drag City nå. Nitrist jul, da!

The Everly Brothers i samlinga Bonnie 'Prince' Billy i samlinga

Townshends signal-sound

Denne høsten og på etterjulsvinteren reiser det som er igjen av The Who rundt i Amerika og spiller Quiadrophenia fra start til slutt. Plata har alltid levd litt i skyggen av Tommy, men har kvaliteter som overstiger den. Prosjektet ble Pete Townshend neste "rockeopera", i kjølvannet av Lifehouse-prosjektets havari og omarbeiding til tradisjonelt rockealbum (Who's Next) i 1971, og plata så dagens lys to år etterpå. Townshend skrev, arrangerte, sang og spilte inn alt i sitt hjemmestudio (The Quadrophenia Demos finnes også utgitt på plate, og kan lånes i samlinga vår) før bandet slapp til.Prosjektet tok nesten knekken på bandet, men ble en av deres høyest elskede plater, selv om den feilet på mange måter. Se den fabelaktige historien, fortalt av de som var der, i denne BBC-dokumentaren fra noen år tilbake.

Ellers vil vi oppfordre interesserte til å lese mannens nylig utgitte selvbiografi, Who Am I?
Få også med deg Håvard Friis Nilsens innsiktsfulle intervju med Townshend i denne ukas Morgenbladet.



The Who i samlinga
Pete Townshend i samlinga

Tre stadier Coltrane

Dette er så rørende nydelig at vi ikke kan styre oss fra å poste det. John Coltrane, the pinnacle of modern jazz, utmerker seg først som bandleder i Miles Davis kvintett i et liveopptak fra 1960. Bandet var på turné i Europe og da de nådde Düsseldorf 28. mars måtte Miles kaste inn håndkledet av en eller annen grunn, og Coltrane måtte stredfortrede som bandleder. Lystkasternes instisterende frontfigur-fokus føltes antakelig uvant, men var en forsmak på det som skulle komme for Coltrane. Han var lei sidemann-tilværelsen og ble med Davis på en siste turné som en tjeneste. Han var ivrig etter å komme i gang på egen hånd. Året etter var han tilbake i Tyskland med sin egen kvartett og sopransaksofonen som Davis forærte han under den forrige turnéen i kofferten. Kvartettens uforlignelige versjon av Sound of Music-standarden "My Favorite Things", skapt på denne tida, ble ett av sopransaksofoniens landemerker. Denne avslutter han også settet med i 1965, da kvartetten gjestet Comblain-la-Tour i Belgia, kort tid før banebrytende A Love Supreme kom ut.  Tidenes jazzkvartett hadde nådd sin peak, og slår gnister! 

   

John Coltrane i samlinga

Ful og fin fyr

Swans har gitt ut årets mest imponerende album med The Seer, og i morgen spiller de konsert på Parkteatret i Oslo. Vi blir litt ekstra ergelige over at vi ikke skal dit når vi ser Pitchforks nydelige minidokumentar om livet i Swans anno 2012. Michael Gira pakker opp plater, signerer plater, dirigerer bandet, beklager seg over konsertarrangørers beklagelser over høy lyd på Swans-konserter, er streng mot lydmannen, proklamerer sin kjærlighet overfor de andre bandmedlemmene, smiler til fans, og "danser" rundt på scenen som en velfødd, hvit middelklasseutgave av Cans Damo Suzuki. Fabelaktige greier.



Swans i samlinga

Melankoliens mestere

Ikke nok med at vokalist Paul Buchanan allerede har levert ett av årets fineste album, men nå er jaggu også de to første platene til moderbandet The Blue Nile kommet i nye, oppussede utgaver. Om det er mulig å forbedre disse platene noe særlig er vel heller tvilsomt, men i tillegg til remastrede versjoner av originalplatene følger det med med nok av bonusmateriale og glede seg over. Her har du "Tinseltown in the Rain" fra Across the Rooftops (1984) i en liveutgave fra Later with Jools Holland for noen år tilbake, og musikkvideoen til "The Downtown Lights" fra Hats (1989).





The Blue Nile i samlinga
Paul Buchanan i samlinga

Beroligende, som bølgeskvulp

Få lager like vakker musikk som Splashgirl om dagen. Andreas Stensland Løwe (piano/elektronikk), Jo Berger Myhre (kontrabass/tonegenerator) and Andreas Lønmo Knudsrød (trommer/perkusjon/lyder(!)) feirer tiårsjubileum med utgivelsen av sin fjerde fullengder, Field Day Rituals, tidlig neste år. Akustisk basert doom jazz (bandets egne uttrykk) med betagende elektroniske innslag, ypperlig eksemplifisert gjennom "Dulcimer", første smakebit fra den kommende plata.



Splashgirl i samlinga

Move over, Jack White!

To høyenergiske liveopptredener i dag. Først Brooklyn-bandet The Men, som spiller melodiøs og øsende punk-rock på en scene som ikke skiller nevneverdig mellom band og publikum. Dernest den hyperproduktive jyplingen Ty Segall, som spiller skjorta (eller gitarreima, for å være spesifikk) av seg på Conan O'Briens TV-show.
The Men | NYC @ 538 Johnson Ave | 04 Aug 2011 from (((unartig))) on Vimeo.

The Men i samlinga
Ty Segall i samlinga

Som hånd i hanske

Mandager er en glimrende anledning til å starte fra scratch, også lyttemessig. Vi nullstiller med et nydelig liveopptak med Maja Ratkje. Mye takket være den anerkjente, Trondheimsutdannede (KiT, naturligvis) videokunstneren HC Gilje, som projiserer bilder på LED-skjermer som egentlig er beregnet for utendørs videovegger - et titalls skjermer som er plassert i en bue bak Ratkje mens hun opptrer. I tillegg til å være velegnet for video, fungerer skjermene ypperlig som kraftfulle lyskilder i mørklagte rom. Dette prosjektet, som først kom i stand til årets festspill i Bergen (i Johanneskirken, komplett med gjenteipede vinduer for maksimal dramatisk effekt), var deres første samarbeid på sju år. Senere ble konserter med lignende oppsett gjentatt i Brussel, og senest i Krems, Østerrike nå i oktober, hvor dette opptaket er gjort. Sammen med Ratkjes vanvittig kraftfulle musikalske uttrykk blir dette en powerhouse-kombo av dimensjoner.



Maja Ratkje i samlinga

Mild mørkemann

Milde Eivind Aarset, mannen med det softeste gitarstrenganslaget known to man, og Anne Grete Preus sin faste gitarist gjennom hennes beste periode på sent 80- tidlig nittitall, spiller på et stadig større musikalsk register. Han har drevet med sine mørke, groovebaserte soundscapes i mange år og er en stødig kvalitetsleverandør på plate- og, ikke minst, konsertfronten, uten at så mange ser ut til å ta notis av det. Her er et par ferske, ganske forskjellige liveopptak. Ett snikende vakkert konsertopptak samen med Jan Bang, og et øvingsromopptak med knallduoen Nikolai Eilertsen (bass) og Erland Dahlen (trommer). Aarset har plata Dream Logic ute nå på ECM sammen med Bang, og er ute på en omfattende europaturné as we speak.





Eivind Aarset i samlinga

Musikk for det tredevte århundre

Siden det ble kjent at Scott Walker skulle gjøre et av sine sjeldne plateframstøt i år har vi gledet oss som unger. Nå er det ikke lenge igjen, og den ti minutter lange videoen til "Epizootics!" lover jækla godt. Vakker og (selvfølgelig) foruroligende som bare det. Brass og trommer skjærer hardt i øregangene, barytonen Walker svinger seg på toppen av sitt stemmeregister, i truende høyt toneleie, til uromentene demper seg og Walker finner roen med ukulelen på fanget. Jøss!

Bish Boch slippes 3/12.



Scott Walker i samlinga

Konstruktiv ordgyter

Multitalentet Jeffrey Lewis lager makelause tegneserier, folk-coverplater av låtene til anarki-punkerne Crass, glimrende egne låter, og forteller historier som ingen andre. Det siste ser vi prov på her, hvor han tar for seg punkens utvikling på Manhattan fra 1950 og fram til 1975, år før noe som vi tenker på som punk ble utgitt på plate. Han forteller historien på åtte og et halvt minutt, ved hjelp av en akustisk gitar, en rusten stemme og sitt knivskarpe vidd. God fornøyelse!



Jeffrey Lewis i samlinga

Fest i frisørsalongen

Hvem andre enn Ungdomskulen kunne kommet opp med låttittelen "Kafka on Ice"? Ett av landets mest unike rockeband er tilbake med maskinaktige trommegrooves, tunge og småskeive riff, synth-splash, gitareffekter og Kristian Stockhaus melankolske vokalavlevering. Jo, vi kjenner igjen det fra bandets backkatalog, men likevel er det noe nytt denne gangen. Uttrykket er mer raffinert, litt mindre in your face. Secrecy (ute 26/10) trenger litt mer tid på å sette seg, men så sitter den plutselig og vi mistenker at den blir sittende lenge. Det er ikke oss imot! Her er videoen til nevnte låt, hvor frisørsalongen forvandles til festlokale og fønespa.

Hør hele Secrecy her.

UNGDOMSKULEN - "Kafka On Ice" from Ungdomskulen on Vimeo.

Ungdomskulen i samlinga

Noe for seg selv

foto: Andreas Ulvo

Lite slår det å bli overrumplet av musikk. Ukjent musikk, som tilsynelatende kommer ingensteds fra og umiddelbart finner plass i hjertet, som en gammel venn. En slik opplevelse har vi hatt med Jessica Sligters musikk. Fra plata hun ga ut under aliaset Jæ i 2010 via bandet Sacred Harp (med den fantastiske, selvkomponerte musikkbeskrivelsen ..."an imaginary movie directed by David Lynch, where Billie Holiday, Deerhoof, Earth and Low are picking mushrooms with John Cage. Told in music" - hvem blir ikke nysgjerrig på det?) til Fear and the Framing, utgitt uten alias tildligere i høst. Sligter ferdes i et åpent musikalsk landskap der det meste kan skje. Musikken er lettfordøyelig, bråkete, fengende, utfordrende. Lik alle virkelig gode plater rommer Fear and the Framing både lys og mørke, forvilelse som bikker over i håp og omvendt. Lydmessig foregår det mye som vi ikke skal forøke og sette ord på, og mye er hennes eget, men selv om hun står bak det meste selv er samspillerne hun har fått med seg på plata mange. Musikere fra det norske jazz- og impromiljøet (plata er også utgitt på kvalitetsgarantisten HUBRO, Grappas underlabel for slik musikk) sprer sin finesse jevnt utover, leker seg med og underbygger Sligters artistiske visjon.

Nok prat, nå bør du lytte.
Vi snur plata en gang til.



Jessica Sligter i samlinga

Lederen

Nina Simone bar borgerrettighetsbevegelsen med seg hvor enn hun dro. I 1965 ble stemmerettmarsjene fra Selma til Montgomery arrangert. Nina Simone var der for å synge for deltakerne, og hun turnerte i Europa senere samme år med erfaringene friskt i minnet. Det europeiske publikumet var sympatisk men distanserte. Simone uttrykte sin frustrasjon i et brev til vennen Langston Hughes.

“Sometimes, when I’m with white ‘liberals’ who want to know why we’re so bitter - I forget (I don’t forget - I just get tongue-tied) how complete has been the white race’s rejection of us all these years.”

Nederlandsk TV var på plass for å filme da Simone var i Loenersloot utenfor Amsterdam, og på dette 40 minutter lange opptaket har hun med seg Lisle Atkinson på bass, Rudy Stevenson på guitar og Bobby Hamilton på trommer. Simone sitter bak pianoet og utstråler en karisma og tilstedeværelse jeg sjelden har sett maken til. Alle de sju sangene omhandler en eller annen form for diskriminering. I et intervju samme år uttalte hun:

“Because of the lack of respect that endures even after hundreds of years, each time I go to a new country I feel obligated, proudly, to assert my race. And don’t fool yourself. No matter what I sing, whether it’s a ballad or a lament, it’s all the same thing - I want people to know who I am.”

Denne helga markerer AKKS sitt 30-årsjubileum med en rekke konserter i landets fem største byer. Vi kan ikke tenke oss et mer passende forbilde for alle minoritetsgrupper enn Simones dype følelsesmessige engasjement, som er en forutsetning for det unike musikalske uttrykket.

Dette opptaket finner på Jazz Icons-DVDen "Live in '65 & '68", som du naturligvis kan låne hos oss.
Denne artikkelens opphav.



Nina Simone i samlinga

Årets par

Vi kommer til å huske 2012 som året da to godt voksne rappere slo seg sammen og skapte den mest politisk potente rapmusikken på lang tid. Killer Mikes R.A.P. Music ble produsert av EL-P, og her er det snakk om et usedvanlig vellykket samarbeid. Videoen til "Reagan" har sjeldent virkningsfull animasjon som forsterker det mørke, konspirasjonsteoriaktige budskapet, og låta drives av Mikes presise verseføring og El-Ps perkussive, synthglaserte produksjon. Sistnevnte må ha vært spesielt inspirert i år, ettersom han også leverte sin første soloplate på fem år, Cancer 4 Cure. El-Ps ordlek er både instinktiv og metodisk, stavelsene måles mesterlig mens den science-fiction-inspirerte produksjonen river og sliter i deg. De politiske overtonene fra Fantastic Damage (2002) og I’ll Sleep When You’re Dead (2007) er tilstede også her, ikke minst på singellåta "Stay Down", som du ser den ferske videoen til under.





Killer Mike i samlinga
EL-P i samlinga

Dypdykk

Er Stian Westerhus nyeste plate The Matriarch and the Wrong Kind of Flowers samtidsmusikk? Er det elektronisk musikk? Spiller det egentlig noen rolle hva man kaller det? NRK P2s program Jazzklubben tar opp disse spørsmålene og mye mer i sin disseksjon av plata. Etter et innledende intervju med Westerhus sjøl, tar Espen Eriksen virkelig for seg musikken på plata i samtale med Bodil Maroni Jensen fra Musikk i Brennpunktet, P2s eget samtidsmusikkprogram. Ære være kulturkanalen for en slik behandling av ei plate som fortjener et skikkelig dypdykk.

Nedenfor kan du også se et opptak fra i fjor, hvor Westerhus spiller i Emmanuel Vigelands Mausoleum sammen med Nils Petter Molvær trio. Westerhus møte med rommet førte til at han bestemte seg for å gjøre soloopptakene som ble til The Matriarch and the Wrong Kind of Flowers der. 





Stian Westerhus i samlinga

Muskelspill

Siste halvdel av 80-tallet var en tid for skamløs musikalsk eksess. Få representerte dette endetidsfenomenet bedre enn gitarhelt Eddie Van Halen og trommehelt Cozy Powell (Rainbow, Whitesnake, Black Sabbath). Begge tar den helt ut i disse to klippene. Eddie spiller på en Les Paul tributekonsert i 1989, sammen med bl.a. Jan Hammer (Mahavishnu Orchestra, Jeff Beck Band, og mannen bak denne) på strap-on synth og Tony Levin (King Crimson, Peter Gabriel) på bass. Innledningsvis ser vi ham kjæle med den allerede da utgamle Les Paul (som ikke døde før i 2009), og det er nesten rørende å se den gjensidige respekten dem imellom, før Eddie river igang sin gitarintro på sedvanlig nonchalant vis.

I neste klipp er Cozy Powell, som hadde spilt sammen med Van Halen i Brian Mays Star Fleet Project tidligere på 80-tallet, gjest i BBCs barne-tv-program Record Breakers (1972-2001). Meningen er at han skal rekke over 400 trommer på ett minutt, en rekord som - hvis den lykkes - vil sette den forrige rekorden på 100 trommer i minuttet fullstendig i skyggen. 

Orientens strengemester

Omar Khorshid var den arabiske verdenenes største gitarhelt. Han gjorde suksess som filmkomponist og spilte med stjerner som Abdel Wahab, Abdul Halim Hafez, og, ikke minst, Umm Kulthum - den egyptiske sangerinnen som også var kjent som the star of the east (kawkab el-sharq). I motsetning til Kulthum, forblir imidlertid Khorshid et lite kjent navn utenfor Midtøsten. Vi håper flere finner fram til mannens teknisk brilliante gitarstil og elegante frasering, og serverer en ørliten smakebit fra filmen Ebnati El Aziza (My Dear Daughter) (1971) - én av tretten filmer Khorshid komponerte musikk til.

Khorshid døde i en bilulykke bare 36 år gammel i 1981, under mystiske omstendigheter. Han var med og markerte fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979, noe mange ekstremister aldri tilga ham for, og han hadde allerede overlevd en rekke mordforsøk.

Déjà vu

Det låter så skamløst retro, og all musisering er utvilsomt foretatt på vintageinstrumenter, -mikrofoner og -opptaksutstyr, men det er umulig å motstå Cody ChesnuTTs comebacklåt "Til I Met Thee". Mannen som noe ufortjent er mest kjent for å ha lånt ut en av låtene sine til The Roots, er tilbake med sin første LP på 10 år. Det parafraseres over smektende, strykerbefengt 70-tallssoul og varieres over kjente Marvin Gaye-fraseringer - så velkjent, men likevel så friskt. Landing on a Hundred slippes 26. oktober, enn så lenge er det bare å finne frem kordfløyelsbuksene og dans!

Hubro-høst

Det er ikke så lenge siden vi skrøt av Hubro sist, men så lenge de fortsetter å gi ut så mye spenstig og variert musikk som de gjør nå, ser vi ingen grunn til å holde tilbake. Moskus ga ut en utforskende, frisk plate i det klassiske pianotrioformatet i sommer, og nå er det to plater til på trappene til Grappas underselskap for improvisasjonsbasert musikk. Folkemusikk/jazz/impro-trioen 1982 samarbeider med den engelske steelgitaristen B. J. Cole. Cole har vært med på milepæler som Elton Johns "Tiny Dancer" og "Country Comfort"; spilt live med R.E.M., og samarbeidet med så forskjellige artister som Brian Eno, Björk, Sting, Cat Stevens, Roy Harper, The Stranglers og Hanson(!). Fiolinist Nils Økland, pumpeorganist Sigbjørn Apeland og trommeslager Øyvind Skarbø, møtte Cole over en lett lunsj og gikk rett i studio i Grieghallen og ble der resten av dagen. Resultatet får du altså på plate senere i oktober.

Sist vi trakk fram Hubro snakka vi også om Jessica Sligter. Nederlenderen som holder til i Norge ga ut en vidunderlig plate på selskapet i fjor under navnet Jæ. Aliaset er borte, men sjarmen er minst like sterkt tilstede under eget navn. Fear and the Framing er ute nå, og "Everly" omtales som the pop song of the bunch av artisten sjøl. Høsten står i hubroens tegn!





Hubro i samlinga

Dekadanse-dansen

"Corporal Clegg" (fra A Saucerful of Secrets, 1968), første (og eneste?) Pink Floyd-låt med kazoo, og deres første låt med tema fra andre verdenskrig - senere blant tekstforfatter Roger Waters yndlingstema. Passende nok fikk de laget en video til låta av Vest-Tysk-TV i oktober 1969. Her blandes live- og krigsfoto med opptak fra en naken spisesal der bandmedlemmene, kledt i hjelmer og uniformer, bryter ut i matkamp: den ultimate utskeielse. Teksten er en sarkastisk kommentar til foreldregenerasjonens krigsdyrkelse, og selve navnet Clegg refererer til kazooens opphavsmann, Thaddeus Von Clegg. Snedig, ikke sant? Musikalsk er den dessuten blant det sterkeste Floyd begikk på 60-tallet, deilig psykedelia med markant avgrensede partier, mye arrangementsmessig snacks, og ikke minst, humør! - en egenskap de skulle neglisjere stadig mer i kommende år. 



Pink Floyd i samlinga

Praktfull parafrase

Få gir seg i kast med coverlåtplater, enda færre får det til å fungere. Men skal vi dømme ut fra Field Music sin versjon av Robert Wyatt-smygeren "Born Again Cretin" - opprinnelig utgitt på Wyatts raritetssamling Nothing Can Stop Us (1982), som bortsett fra denne låta selv bare består av coverlåter - er det håp for deres coverlåtplate Field Music Play..., som slippes i disse dager. Foruten Wyatt finner vi låter av Roxy Music, The Beatles, Syd Barrett, John Cale, Leonard Cohen, og to av Pet Shop Boys. Her kan du høre brødrene Brewis snakke litt om plata hos BBC6. Skal du ha kloa i den bør du være kjapt ute. Den trykkes i bare tusen eksemplarer, og gjenopptrykk kommer ikke på tale i følge bandet. Vinyl- eller digital utgave blir heller ikke aktuelt, plata materialiserer seg kun på CD.



Field Music i samlinga
Robert Wyatt i samlinga

Feltarbeid

Internett har tvunget musikerne ut av komfortsonene sine, ut på gata, inn i skogen, med minimalt av musikkutstyr og musikkbloggere med opptaksutstyr på slep. Resultatet kan være avslørende, men blir ofte overraskende, og overraskende bra.

Ut av mylderet plukker vi to nylige eksempler på øvelsen. Engelske Micachu & The Shapes er en tur ut i skogen nær Washington på oppdrag fra NPR Music, og norske Einar Stray og hans band tar plass i Hamburgs undergrunn for å synge a cappella. Begge kommer godt ut av det. Vil du se mer av fenomenet vil vi trekke fram den franske bloggen La Blogotheque sine konsertserier, hvor de tar musikken ut til folket: ut på gata eller på café, i storbylandskap. Her stiller også store og kjente navn gjerne opp.


Micachu & The Shapes i samlinga
Einar Stray i samlinga

Og høsten kommer tidsnok

Josephine Foster har jobbet som bryllups- og begravelsessanger, sanglærer, vært oppslukt av flamencosang, og skulle bli operasanger, men endte som plateartist med bredt nedslagsfelt. Hun har vært innom Tin Pan Alley, psykedelia, blues og folk. Det hun driver med på årets plate Blood Rushing - hennes niende på tolv år - er en god blanding av alt dette, and then some. Hun er fra Colorado, men har bodd store deler av sitt musikkutøvende liv i Chicago. Her holder også (formodentlig norskættede) Angel Olsen til. Hun vokste opp fra folk-underskogen med sin deltakelse på Bonnie 'Prince' Billys seneste plate Wolfroy Goes to Town (hør spesielt fra ca. 1:57 her), og gjennom å være en viktig del av hans liveband de siste årene. Disse to damene lager sine særegne vrier på folkuttrykket, og har kommet med hver sin fenomenale plate i år.

Her kan du høre Fosters "Child of God" og Olsens "Acrobat", åpningssporet på Half Way Home - sistnevnte også nydelig billedsatt av Toshadeva Palani.




Josephine Foster i samlinga
Angel Olsen i samlinga

Far out there

Noe av det artigste som finnes er når du kommer over tv-opptak som du ikke har sett før med et favorittband fra en tid du minnes, men blir like overrasket over å se bilder fra hver gang. Den mest fornøyelige og utømmelige kildene for slike opptak er gamle talkshows på amerikansk tv, lagt ut på YouTube. I dag er det vanlig at band som opptrer på Letterman spiller på egen hånd, men tidligere skulle absolutt husbandet bidra - til og med når bandene var fulltallige. Så da Dinosaur Jr. skulle spille for å promotere nyplata Where You Been i 1992 måtte de finne seg i å dele scene og lydbilde med Paul Schaffer og hans menn. Det viser seg tidlig i "Out There" at J Mascis & Co. befinner seg på ethelt  annet nivå rent lydnivgåmessig enn feinschmeckerne i husbandet er vant til. Schaffer finner det til og med nødvendig å holde for ørene og grine på nesen innledningsvis. Gitaristen hans klarer ikke helt å holde seg fra å le, formodentlig på grunn av det absurde i situasjonen, og på toppen av det hele skal David Sanborn blande seg inn med altsaksen sin på refrenget. Litt av ei suppe! Men J holder stand han og leverer en kanon versjon til tross for alt dette, toppet av en gnistrende gitarsolo og en drøy støysekvens på tampen. Herlig å se!

Glem for all del heller ikke Dinosaur Jr. sitt splitter nye album I Bet On Sky, som kan lånes hos oss nå.

Dinosaur Jr. i samlinga

Bra fra bassfar

deLillos fjortende plate, Vi er på vei, vi kanke snu er en svært hyggelig overraskelse. Lars Lillo er i bedre slag enn på lenge, og Lars Lundevall bidrar med en uimotståelig power-poplåt. Likevel er det den eldste Lars'en, Beckstrøm, som stjeler showet. Hans mektige dødsmeditasjon "Tiden Tar" er helt oppe på nivå med det beste han har gjort tidligere som låtskriver. En sugende rocker i 6/8 takt som heves ytterligere av Bent Sæthers dynamiske produksjon, og forløses i det vakre korpartiet midtveis uti. 



deLillos i samlinga

Bossen bak bassen

Dee Dee, den mest elskelige av alle Ramones-brødrene. Bandets innpisker, oppteller, hovedtekstforfatter og musikalske drivkraft. En av rockens beste korister. En av rockens store outsidere, som ga opp sin gjerning som Ramone for å bli rapper på tampen av 80-tallet. Rusmisbruker og heroinist. Mentalpasient. Fender Precision-ikon. Legende. I dag ville han ha fylt 60. Samtidig er det ti år siden han døde i år. Sjenk han en tanke og legg ekstra merke til han på en av bandets mest klassiske opptredener, fra The Rainbow i London, nyttårsaften 1977. En opptreden som skulle bli til det klassiske livealbumet It's Alive i 1979. Ei plate det er fint å ty til om det skulle butte litt, som er god til å nullstille hodet med. Joey, Johnny, Tommy, i dag får dere ha oss unnskyldt.



Ramones i samlinga

Omnipotens

Anders Bjermeland står bak aliaset Flashback Caruso, som debuterer med plata Volume I på Dayladore Collective 14. september. Vi antar at navnet er hentet fra denne Faust-låta, og det er ingen dårlig musikalsk referanse. Men her er det mye å ta tak i! Musikken er vidåpen, med rom for opptrinn og innspill fra mange musikalske idélandskap. Noen referanser kan være freakfolk a-la Espers og Feathers, folk-pop a-la Laura Nyro og folk-prog a-la Dungen. Det er også mye soul i Bjermelands stemme. Han synger faktisk alle stemmene, i tillegg til at han spiller alle instrumentene på plata. Glockenspiel, perkusjonsintrumenter, farfisaorgeler, gitarer og mye udefinerbar ambience danner et viltvoksende musikalsk landskap med mye fint å stoppe opp ved. Og som tittelen antyder er det enda mer i vente. I følge plateselskapet blir det i alle fall ett volum til, som skal gis ut i løpet av vinteren. Foreløpig blir plata bare tilgjengelig digitalt, men det er også planer om en 4×12″(!) vinylutgivelse. Her er tre låter som ligger ute for streaming, pluss et trivelig opptak fra øvingsrommet, med livebandet på plass.

Fugl i hånd

Sonny Boy Williamson II på tur til Europa, tidlig 60-tall. Den største munnspiller som noensinne har levd. Hvilken tilstedeværelse, hvilken eleganse, hvilken teknikk, og hvilke enorme hender! "Bye Bye Bird". Sonny Boy Williamson II i samlinga

"We are the icebubes from sugarland"

Medlemmene i Sugarcubes var allerede veteraner i musikkbransjen da de slo igjennom internasjonalt med debutplata Life's Too Good i 1988. Bandet ble dannet to år tidligere - i følge legenden på samme dag som Björk fødte sønnen Sindri, som hun fikk med ektemannen Þór Eldon Jónsson, Sugarcubes gitarist - men sprang ut av en myriade av bandprosjekter som kulminerte i punkbandet Tappi Tíkarrass som igjen gikk over i KUKL, Sugarcubes forgjenger. Sugarcubes ga ut tre plater før de la opp i 1992, den beste perioden var utvilsomt de første par årene. Her er et konsertopptak fra den første USA-turnéen, hvor de spiller på Auburn University i Alabama i oktober 1988, og her ser vi prov på at de var mer enn en parantes i Björks karriere. Selv om det ikke er noen tvil om hvem som er stjerna i bandet, viser opptaket at Sugarcubes ikke hadde svake ledd. Einar Örns autoritære, småarrogante scenepersona, og - ikke minst - rytmeseksjonen Siggi Baldursson og Bragi Olafsson gjør inntrykk, med sin snertne, knallstødige fundamentjobb. Jónsson og Magga Ornolfsdottir strør elegant topping på gitar og keyboard.

Sugarcubes i samlinga

Kjempens fall

Bassisten og komponisten Charles Mingus ble kastet ut av leiligheten sin i New York i november, 1966. I dokumentaren Mingus: 1968, av Thomas Reichman, fanges en vemodig stund, da musikeren, flankert av sin fem år gamle datter Carolyn, går igjennom eiendelene sine kvelden før offentlige tjenestemenn kommer for å pakke ned alt. Mingus komponerer ved pianoet, plukker opp et gevær og setter ei kule i taket, diskuterer kunst, kjærlighet og politikk. Han finner en kagge vin og gir en slurk til datteren. Scener fra leiligheten kombineres med opptak av Mingus og hans fantastiske sekstett, som opptrer på klubben Lennie’s-on-the-Turnpike i Peabody, Massachusetts. Foruten bandlederen Mingus på bass, består bandet av Dannie Richmond på trommer, Charles McPherson på altsaks, John Gilmore på tenorsaks, Lonnie Hillyer på trompet og Walter Bishop, Jr. på piano. 

Filmen dokumenterer en spesielt smertefull periode i Mingus liv. Han hadde håpet at loftsleiligheten i Greenwich Village skulle fungere som musikkskole. I sluttsekvensen kjemper journalister og kameramenn om den beste posisjonen for å dokumentere den ydmykende hendelsen. Mingus eiendeler dras ut på fortauet og lempes opp på et lasteplan. Han greier ikke å holde tårene tilbake når politiet nekter han adgang til bygningen. Når politimennene finner sprøytespisser blant tingene hans, vises Mingus inn i en politibil som kjører avgårde.


Charles Mingus i samlinga

Total tilstedeværelse

Det følgende kommer høyt oppe på lista over musikkhistoriske begivenheter vi gjerne skulle vært vitne til. I mai 1968 var Aretha Franklin i sitt livs beste form, et års tid etter det store gjennombruddet med en singelrekke av en annen verden ("I Never Loved a Man (The Way I Love You)", "(You Make Me Feel Like) A Natural Woman", "Think", "Chain of Fools" "Respect"). Hennes tredje LP, Lady Soul, hadde nettopp kommet ut, og hun var på sin første Europa-turné. Turnéens andre konsert fant sted i Concertgebouw i Amsterdam, og heldigvis var det et kameracrew på plass for å filme begivenheten. Den drøyt 40 minutter lange filmen dokumenterer en av pophistoriens viktigste artister helt på høyden, foran et ekstatisk publikum. Etter et kleint backstageintervju og et par oppvarmingssigaretter entrer Aretha og hennes backingsangere scenen, der bandet har underhold publikum med svett souljamming lenge allerede. Sammen raser de gjennom et vanvittig knippe klassikere med enestående autoritet, og setter salen i kok. Vi finner vår plass bak scenen, ved Arethas flygel, og knipser i kor med sidemannen.



Aretha Franklin i samlinga

Høstmørket

Noe av det vi gleder oss aller mest til i høst er at Enslaved skal komme med ny plate. Den rause timinutteren "Thoughts Like Hammers" bærer bud om at de fortsetter i samme retningen som de staket ut med Axioma Ethica Odini for to år siden. Svartmetallen får følge på veien av King Crimson hånd i hånd med Alice in Chains. Balansen mellom Grutle Kjellsons iskolde skrik og keyboardist Herbrand Larsens varme, melodiske vokal låter aldeles strålende. Vi regner med at RIITIIR, som slippes den 28. september, vil ruste oss godt til høstens mørke kvelder og sigende tåkebanker.



Enslaved i samlinga 

Chill Out Zone

Gjetordene har gått om Angelica's Elegys fortreffelighet i lang tid. Trondheimsbandet har vunnet Zoom, blitt kåret til ukas Urørt og utvalgt av Motorpsycho for å varme opp for dem. Forventningene til det første plateframstøtet har vært store. Nå er de endelig klare med debutarbeidet, Cognitive Dissonance EP. Foreløpig er den kun tilgjengelig for nedlasting og streaming, men vinylversjonen slippes på Riot Factory 7/9. Den tydeligste inspirasjonen skinner gjennom fra 90-tallsband som Stereolab og Broadcast, og deres inspirasjon fra 60-talls loungemusikk som f.eks. Serge Gainsbourg. Dette er tydeligst når det gjelder melodier, vokalstil og akkordprogresjoner, spesielt på "Pictures of the Moon" og "When You're Asleep". Det er ikke hver dag man hører ekko derfra, og vi synes virkelig det var på tide at noen tok opp arven. Vi hører spor av Radioheads beste stunder også, rundt Amnesiac, men skal ikke la denne namedroppingseansen bli annet enn en indikasjon på hva du har i vente, og skynde oss med å opplyse om at bandet står særdeles godt på egne bein. Cognitive Dissonance EP kommer til å få tung rotasjon på spilleren vår i høst, og vi gleder oss allerede til mer.


 

Referanse-o-rama

Det virker som Ariel Pink har funnet hjem etter samarbeidet med sin store inspirasjonskilde, lo-fi-pioneren R. Stevie Moore. Hvis noen synes Mature Themes blir litt vel innfallsrik, kan vi forsikre om at det er ingenting sammlingnet med duoens Ku Klux Glam. Pink starter med blanke ark etter oppsamlingsheatet Before Today (2010), som for en stor del besto av nyinnspillinger av gamle låter. Mature Themes er mer mangfoldig, og samtidig mer helhetlig og homogen enn forgjengeren. Men naturligvis låter det fortsatt som Ariel Pink: impulsstyrt (idéene, ikke utførelsen), lekent (både idéene og utførelsen) og småschizofrent. Pinks musikk besitter den eiendommelige dobbeltheten som ofte er en kvalitet ved virkelig god popmusikk: du synes du har hørt det før og samtidig høres det ut som noe fra en annen planet. Noe av det som rant meg i hug mens jeg hørte på Mature Themes: tidlig Zappa/Mothers (anno Freak Out), 70-talls-Sparks, gullalder-Elvis Costello & The Attractions, The Damned anno Machine Gun Etiquette, Beach Boys, The Byrds og P.I.L., i tillegg til nevnte R. Stevie Moore. Alt samlet sammen i Pinks vidunderlige lydunivers, som låter hjemmesnekret, men ikke tilfeldigvis. Dette er et uttrykk han har perfeksjonert gjennom tiår. Tekstene er et kapittel for seg, noe titler som "Is This The Best Spot?", "Schnitzel Boogie", "Pink Slime" og - ikke minst - "Symphony of the Nymph" gir ganske klare indikasjoner på.

Nå er det også en video ute til den mest motstandsløse låta på plata, "Only in My Dreams" - denne platas ekvivalent til allsangvennlige "Round and Round" fra Before Today - der du kan studere Pinks campe VHS-estetikk til fulle. Fenomenale greier.


Ariel Pink i samlinga

I forkant

Ett av post-punkæraens mest potente band, This Heat, låter mer moderne enn det meste som lages i dag. Deres banebrytende blanding av prog, pop, afrikansk musikk, krautrock, industriell musikk, reggae/dub, noise, punk og samtidsmusikk nådde sitt høydepunkt på mesterverket Deciet (1981) - deres andre og siste album før Charles Bullen, Charles Hayward og Gareth Williams gikk hver til sitt i 1982. Her er hele plata, som en gave til deg, på en helt vanlig onsdag.





This Heat i samlinga

Miracle men

Etter å ha overvært Spiritualized på Pstereo i helga, er vi i garasjerockhumør. Jason Pierce og co. leverte kanskje festivalens høydepunkt med en vidunderlig siste halvtime av støybefengt, psykedelisk garasjerock. Pierce sjøl har uttalt at Lenny Kayes Nuggets-samling har vært en av hans musikalske hjørnesteiner, og på den finner vi bl.a. Quicksilver Messenger Service-forløperen The Brogues med "I Ain't No Miracle Worker" fra 1965 - senere også tolket av et annet foregangsband innen psykedeliaen, The Chocolate Watchband (ett av de mest klassiske psykedeliabandnavnene, sammen med The Electric Prunes og Strawberry Alarm Clock). Energien er elektrisk!



Nuggets i samlinga
Spiritualized i samlinga
Spacemen 3 i samlinga

Festivalfolk II

Torsdag:
Hva er vel bedre enn å starte festivaldagen med å gjøre rent i øregangene? På konsert med Hedvig Mollestad Trio bekreftes en tanke om den seneste generasjonen norske jazzmusikere: de vil rocke. Brede glis og entusiastisk applaus brer seg i lokalet når bandet koker musikken ned til bombastiske, AC/CD- og Sabbath-aktige riff. Mollestad og bassist Ellen Brekken har hatt henholdsvis Jon Eberson og Bjørn Kjellemyr som mentorer, og heksebrygget de serverer minner om STASH, trioplata de to gjorde sammen med trommis Audun Kleive i 1986. Hardt og improvisert, nesten blottet for soloer, tett og stramt når det behøves - med kortere, roligere låter innimellom. En formidabel start på dagen.

Jeg holder meg i nærheten av Klubben i påvente av John Maus, som ga ut We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves, en av mine favorittplater fra 2011. Jeg visste litt om hva som ventet meg - Maus er en spesiell liveartist - men blir likevel overrasket. Tilsynelatende setter han på en CD med musikken sin, komplett med vokal og alt, så synger han oppå. Det vil si, han kauker, med ekstrem reverb-effekt på mikrofonen. Dermed drukner musikken, og vi står igjen med en sceneopptreden som man trygt kan si tar fokus fra musikken. Maus hopper opp og ned, river seg i klærne og slår seg selv i ansiktet og ellers på kroppen med knyttet neve, mens han brøler og strekker armene ut til publikum, tilsynelatende i desperasjon. I intervjuer forteller han om filosofien bak den uortodokse sceneoppførselen, men det er vanskelig å ikke ta det ille opp. Mange forlater Klubben tidlig, inkludert meg. Det blir rett og slett for mye.

Godt er det da at nervene kan roes med litt smooth soul. Frank Ocean, som har fått plass på Øyas største scene Enga - gutten har blitt svær! - er nestemann ut. Forventningene er svære også, ungjentene hyler helt til Ocean lunter inn på scenen, drøye kvarteret forsinket. Det begynner forsiktig, Ocean og en gitarisk på barkrakker. Her skal det bli intimt. Barkrakkene signaliserer fortolighet. Ocean synger Sades comebacklåt "By Your Side" (2000) helt prikkfritt, uten spor av klang på vokalen. Det låter fantastisk. Bandet glir umerkelig inn og Ocean spiller hiten fra nyplata, "Thinkin' Bout You", han spiller fjorårets radiogjenganger "Novocane", det låter fortsatt flott. For en stemme på fyren, sier jeg til sidemannen. Når jeg retter blikket mot scenen igjen er Ocean borte. Bandet spiller ferdig låta og starter på en ny. Et instrumentalintermezzo, allerede etter fire låter? Denne avsluttes noe prematurt og bandet går av, uten signal til oss som ser på, og det blir stille. Uroen brer seg blant publikum. Hva har skjedd? Er han helt ute på dop? Kan det være tekniske problemer? Har han fått primadonnanykker allerede? Så kommer annonseringen fra en stakkars Øyarepresentant, en utakknemmelig jobb: Ocean har blitt akkutt syk og har mistet stemmen. En helgardering av en unnskyldning, som vekker mistanke. Det kommer fram at han følte seg syk før konserten, og ett rykte forteller at han har vært og spist klubb og duppe på Kaffistova, at det er magen som har slått han ut. Ingenting bekreftes fra offisielt hold. Jeg er ikke blant Oceans ivrigste fans, men jeg føler med dem som har kjøpt festivalbilletten på grunn av han. Nå er det bare en ting som kan redde dagen: St. Vincent! Annie Clark har vært en personlig favoritt siden debutplata Marry Me (2007), og jeg har lenge villet se henne live. I tillegg til at hun lager noe av den flotteste og smarteste popmusikken for tiden, har hun karvet seg en nisje som liveartist. Hun er en utmerket gitarist, og har en maniert scenepersona som står ypperlig til de kantete låtene. Settet er stramt, med fokus på låter fra sisteplata Strange Mercy, og hun avslutter med en forrykende coverlåt av The Pop Group. Clark spesialiserer seg på uventede coverlåter i livesammenheng. Hun har bl.a. tolket Big Black, Tom Waits, Brian Eno og INXS. Takk for innsprøytingen, Annie!

Humøret er tilbake, og jeg tar fatt på siste strekning med ekstra energi. Dessverre innfinner festivalens alvorligste kræsj seg nå. Afghan Whigs starter halvtimen før Björk, og jeg må prioritere en nittitallsfavoritt framfor en annen. Jeg har sett begge før. Afghan Whigs på Kalvøya i 96 og Björk på Roskilde i 94. Begge kjære festivalminner. Jeg er skeptisk til gjenforeninger, og ble skuffet over Pavement på Øya i 2010, så jeg bestemmer meg for å se starten av Whigs, for så å forsere festivalområdet til fordel for å nå den islandske vulkanens første utbrudd. Det viser seg å være en vellykket strategi, selv om jeg får bange anelser når Whigs går igang med sin grandiose soulrock. Bandet låter sultent, og blir bedre låt for låt, og jeg ergrer meg over at jeg ikke skal få se dem når de formodentlig virkelig finner formen en halvtime ute i settet. Få kaukesynger like kontrollert som Greg Dulli, få har lignende sceneautoritet. Etter "What Jail is Like" er det likevel ubehørlig slutt. En plutsetlig regnskur får fart på beina så jeg kommer fram i tide. Björk komplementerer regncapene mange plutselig fikk det travelt med å anskaffe seg, og regnet stopper. Kveldens hovedattraksjon har festivalens kuleste besetning, med DJ/programmerer/iPad-operatør, perkusjonist og damekor. Dessuten en Tesla Coil som ble senket fra scenetaket for å bidra med feit, elektronisk bass innimellom. Et spektaulært show på alle måter. Hovedperonen er iført et gummislangebefengt kostyme pepret med ledløys, en slags stjernekåpe. Repertoaret er omtrent jevt fordelt med låter fra Biophilia og gamle hits - deriblant "Joga", "Bachelorette", "Pagan Poetry", "Hunter" og "Hidden Place". 47-åringen har en vanvittig teft når det gjelder og ordne seg med unge musikere, helt i forgrunnen på sine felt. Perkusjonisten imponerer særlig, med en kombinasjon av custom-lagde instrumenter og triggede samples, viruost og smakfullt traktert. De eldre låtene tilpasses den nye besetningen på fortreffelig vis. Björk hviler aldri, skal alltid videre, det er hennes største styrke. Den kreative drivkraften er enorm, og denne kvelden har hun noe for alle. Vi får ektranumre også, den siste blir eksplosive "Náttúra", samarbeidet med Thom Yorke som de gjorde til inntekt for en islandsk miljøsak i 2008. Så er det over, og selv om festivalen fortsetter for mange av dem som avslutter kvelden med en av vår tids mest geniale artister, er den over for min del. Jeg drar hjem til kompisen min og diskuterer dagen over en akevitt, og er allerede spent på neste års program (festivalpass kan anskaffes nå!) 

  

Festivalfolk

Onsdag:
Ryggen er gåen men hodet er fyllt med audiovisuelle inntrykk etter to dager på Øyafestivalen. Mathias Eick, som frontet festivalens kanskje mest imponerende band - med bl.a. toppduoen Gard Nilssen og Torstein Lofthus på trommer - beklaget seg over dagslyset da han introduserte Joakim Faxvaag som en av verdens beste lysmenn (mye vits, gitt) under sin konsert onsdag ettermiddag. Willis Earl Beal sjokket sansene på en av festivalens første konserter med sin gjennomført campe fremtoning (solbriller, skinnhansker, crew cut, dongeri, nøkkelkjede, boots, tannpirker i munnviken) og sin vanvittige stemme. Den minimale scenografien (en stol, et flagg med påskriften "nobody", mikrofonstativ) ble utnyttet maksimalt i løpet av de førti minuttene konserten pågikk. Beal tok flagget til kappe, stilte seg på stolen, brukte beltet sitt til pisk, og snakket direkte til hver og en i publikum. Konserten minnet om et vekkelsesmøte med en karismatisk predikant, og var det tvilere i salen ble de antakelig frelst underveis.

Bob Mould bryr seg ikke mye om lys og scenografi, men lyden av fuzzgitar har han perfeksjonert over drøyt tredve år. Trioen han fronter i dag høres omtrent like vital ut som Hüsker Dü for 30 år siden eller Sugar for 20 år siden. Copper Blue var sistnevntes eneste album, og det er det som fremføres i sin helhet, etterfulgt av et par Hüsker Dü-klassikere. Siden The Byrds er det få har gjort så mye bra for tette melodier og gitarharmonier som han. Uten Bob Mould, ingen Robert Pollard eller Greg Dulli, intet R.E.M. eller Green Day. Vi blir nysgjerrige på Mr. Moulds kommende soloalbum også.

Så, som om det ikke var nok med en gitarlegende, får vi enda en. Thurston Moore, king of cool, spiller rett etter Mould. Jeg ventet meg en dempet konsert med utgangspunkt i fjorårets kassegitarbaserte Demolished Thoughts, men Thurston var i et helt annet humør skulle det vise seg. Elgitaren forble rundt den hengslete mannens hals konserten igjennom, og improvisasjonene satt løst etterhvert som Moore dedikerte den ene låten etter den andre til hippe amerikanske beatpoeter og kultartister som Rocky Erickson og Yoko Ono. Punk og støy i skjønn forening, og en flott fandenivoldsk innstilling fra 54-åringen drev konserten, selv om noen så seg nødt til å både grine på nesen og holde fingrene i ørene for å blokkere ut feedbacken.

Dessverre var festivalmusklene såpass utrente at jeg måtte overvære Lindstrøm og Todd Terjes sett sittende, litt på avstand. Heldigvis var jeg forutseende nok til å anskaffe en bøtte popcorn, perfekt gastronomisk akkompagnement til duoens cinematiske housemusikk. Entusiastisk tvitret jeg at de framsto som Norges nye Geir Bøhren/Bent Åserud. Store linjer, majestetisk malt opp på lerrettet. Dansemusikk live uten særlig visuelt følge kan være traurig, men når musikken er så levende og visuell er det bare å lukke øynene og konsentrere seg om de rytmiske spissfindighetene disse karene koker ihop. Et kjærkomment pustehull etter all gitarrocken.

Onsdagens andre store karismatiker (den første var Beal, om noen skulle være i tvil) er Leslie Feist. Jeg har ofte blitt sittende å undre meg over hvordan hun gjør ting på plate, og i så mpte var det en åpenbaring å se henne live. Festivalens mest lekne konsert kulminerte i en omarbeidet utgave av "Limit To Your Love", som setter James Blakes versjon i skyggen. Feist var også en av de mest kommunikative artistene på scenen. Hun måtte slite med å få noe tilbake fra et sedvanlig passivt Øya-publikum, men hard jobbing ga resultater etterhvert, når publikum bidro med trestemt dronesang. Resten av onsdagen gikk med til å få bekreftet alle mine fordommer om britisk stadionrock (The Stone Roses), samt og konstatere at Susanne Sundfør har utviklet seg som sceneartist. Vi så prov på det under fjorårets Pstereo, da hun ble hentet inn som ertstatter for Best Coast, og endte opp med å begå festivalens fineste show, komplett med nye, Robyn-aktige dance moves. Denne kvelden er Susanne enda mer utagerende. Kroppen ser ut til å spille en stadig mer sentral rolle i Sundførs musikk, og det gjenspeiler seg i liveshowet. Hun har kommet langt siden gjennombruddet, og jeg liker utviklingen. Også har hun et virkelig virtuost band å stø seg på.

Jeg var fornøyd. Sansene var mettet. Kroppen tynt. På tide med hvile. Enda visste jeg ingenting om hvilke utfordringer morgendagen skulle by på.

Lekkert portrett

Det er den første arbeiduka etter ferien, og vi er fortsatt en smule desorientert. I musikkverdenen virker det som vi har gått glipp av en del i løpet av fire uker, og så langt har vi spesielt merket oss Natasha Khans første fremstøt på en stund. "Laura" er singelen fra The Haunted Man, som kommer 15. oktober, og for en låt det er! Adele, step aside! - dette er årets pianoballade.



Bat for Lashes i samlinga

Nobody does it better

Carly Simon fyller syvogseksti i dag. I 1987 var hun toogførti, og satte i stand en konsert i det som vel må være perfekte omgivelser for Simons glamorøse sessionmusiker-dominerte, kokainbefengte soft rock: Martha's Vineyard. Konserten ble gjort som en TV-special for HBO, og var Simons første sceneopptreden etter en periode med sceneskrekk som varte i sju år. Vind i håret, seilersko, duse kremfargede blazere og lukusbåter i bakgrunnen - vi er ved yacht-rockens peak. Michael Brecker spiller kul, tilbakelent tenorsaks og koristen spiller kubjelle som om morgendagen var avlyst. Ellers ser alle ut til å være godt inne i sin avslappede comfort zone, men Carly - som du skinner!

Konserten er ute på DVD, og innlemmes i samlinga vår straks.
Carly Simon i samlinga

Paul McCartney - 70

Paul McCartney er 70 i dag, og hva skal man si? Hva kan man si som ikke allerede er sagt? Utvilsomt en av tidenes låtskivere, mest kjent for sine fine, flinke poplåter, men også evig rastløs, stadig på søken etter nye lyder og uttrykk. Han har skrevet oratorier, ballettmusikk, og - ikke minst - ekspansiv elektronika. Hans første plate under navnet The Fireman - et samarbeidsprosjekt sammen med Martin Glover AKA Youth, eks. Killing Joke-bassist og produsent  - Strawberries Oceans Ships Forest, kom i stand i 1993 da Youth fikk oppdraget å remikse flere av låtene på McCartneys da aktuelle soloplate Off the Ground med tanke på mulige tolvtomssingler. Etterhvert ble McCartney med i studio, og prosjektet vokste til en LP. Materiale fra Off the Ground ble benyttet som base for enkelte låter, men samples fra flere låter på Back to the Egg (1979) ble også brukt. Plata ble utgitt under navnet The Fireman, og hverken McCartney eller Youth ble kreditert på omslaget. Likevel tok det ikke lang tid før ryktene om Maccas tilstedeværelse begynte å gå. Siden har det blitt to The Fireman-plater til, Rushes (1998) og Electric Arguments (2008), med stadig mindre påtrengende elektroniske elementer.

Her er "Celtic Stomp", med deilig dub-bass og etno-techno base, ikke ulikt det Brian Eno og David Byrne holdt på med på My Life in the Bush of Ghosts (1981). Vi liker spesielt godt tanken på at Macca følte behov for å skape denne musikken samtidig som "Hope of Deliverance" herjet hitlistene her hjemme. Du må gjerne fortsette slik framover også, Paul. Gratulerer med dagen!



Paul McCartney i samlinga