Høstmørket

Noe av det vi gleder oss aller mest til i høst er at Enslaved skal komme med ny plate. Den rause timinutteren "Thoughts Like Hammers" bærer bud om at de fortsetter i samme retningen som de staket ut med Axioma Ethica Odini for to år siden. Svartmetallen får følge på veien av King Crimson hånd i hånd med Alice in Chains. Balansen mellom Grutle Kjellsons iskolde skrik og keyboardist Herbrand Larsens varme, melodiske vokal låter aldeles strålende. Vi regner med at RIITIIR, som slippes den 28. september, vil ruste oss godt til høstens mørke kvelder og sigende tåkebanker.



Enslaved i samlinga 

Chill Out Zone

Gjetordene har gått om Angelica's Elegys fortreffelighet i lang tid. Trondheimsbandet har vunnet Zoom, blitt kåret til ukas Urørt og utvalgt av Motorpsycho for å varme opp for dem. Forventningene til det første plateframstøtet har vært store. Nå er de endelig klare med debutarbeidet, Cognitive Dissonance EP. Foreløpig er den kun tilgjengelig for nedlasting og streaming, men vinylversjonen slippes på Riot Factory 7/9. Den tydeligste inspirasjonen skinner gjennom fra 90-tallsband som Stereolab og Broadcast, og deres inspirasjon fra 60-talls loungemusikk som f.eks. Serge Gainsbourg. Dette er tydeligst når det gjelder melodier, vokalstil og akkordprogresjoner, spesielt på "Pictures of the Moon" og "When You're Asleep". Det er ikke hver dag man hører ekko derfra, og vi synes virkelig det var på tide at noen tok opp arven. Vi hører spor av Radioheads beste stunder også, rundt Amnesiac, men skal ikke la denne namedroppingseansen bli annet enn en indikasjon på hva du har i vente, og skynde oss med å opplyse om at bandet står særdeles godt på egne bein. Cognitive Dissonance EP kommer til å få tung rotasjon på spilleren vår i høst, og vi gleder oss allerede til mer.


 

Referanse-o-rama

Det virker som Ariel Pink har funnet hjem etter samarbeidet med sin store inspirasjonskilde, lo-fi-pioneren R. Stevie Moore. Hvis noen synes Mature Themes blir litt vel innfallsrik, kan vi forsikre om at det er ingenting sammlingnet med duoens Ku Klux Glam. Pink starter med blanke ark etter oppsamlingsheatet Before Today (2010), som for en stor del besto av nyinnspillinger av gamle låter. Mature Themes er mer mangfoldig, og samtidig mer helhetlig og homogen enn forgjengeren. Men naturligvis låter det fortsatt som Ariel Pink: impulsstyrt (idéene, ikke utførelsen), lekent (både idéene og utførelsen) og småschizofrent. Pinks musikk besitter den eiendommelige dobbeltheten som ofte er en kvalitet ved virkelig god popmusikk: du synes du har hørt det før og samtidig høres det ut som noe fra en annen planet. Noe av det som rant meg i hug mens jeg hørte på Mature Themes: tidlig Zappa/Mothers (anno Freak Out), 70-talls-Sparks, gullalder-Elvis Costello & The Attractions, The Damned anno Machine Gun Etiquette, Beach Boys, The Byrds og P.I.L., i tillegg til nevnte R. Stevie Moore. Alt samlet sammen i Pinks vidunderlige lydunivers, som låter hjemmesnekret, men ikke tilfeldigvis. Dette er et uttrykk han har perfeksjonert gjennom tiår. Tekstene er et kapittel for seg, noe titler som "Is This The Best Spot?", "Schnitzel Boogie", "Pink Slime" og - ikke minst - "Symphony of the Nymph" gir ganske klare indikasjoner på.

Nå er det også en video ute til den mest motstandsløse låta på plata, "Only in My Dreams" - denne platas ekvivalent til allsangvennlige "Round and Round" fra Before Today - der du kan studere Pinks campe VHS-estetikk til fulle. Fenomenale greier.


Ariel Pink i samlinga

I forkant

Ett av post-punkæraens mest potente band, This Heat, låter mer moderne enn det meste som lages i dag. Deres banebrytende blanding av prog, pop, afrikansk musikk, krautrock, industriell musikk, reggae/dub, noise, punk og samtidsmusikk nådde sitt høydepunkt på mesterverket Deciet (1981) - deres andre og siste album før Charles Bullen, Charles Hayward og Gareth Williams gikk hver til sitt i 1982. Her er hele plata, som en gave til deg, på en helt vanlig onsdag.





This Heat i samlinga

Miracle men

Etter å ha overvært Spiritualized på Pstereo i helga, er vi i garasjerockhumør. Jason Pierce og co. leverte kanskje festivalens høydepunkt med en vidunderlig siste halvtime av støybefengt, psykedelisk garasjerock. Pierce sjøl har uttalt at Lenny Kayes Nuggets-samling har vært en av hans musikalske hjørnesteiner, og på den finner vi bl.a. Quicksilver Messenger Service-forløperen The Brogues med "I Ain't No Miracle Worker" fra 1965 - senere også tolket av et annet foregangsband innen psykedeliaen, The Chocolate Watchband (ett av de mest klassiske psykedeliabandnavnene, sammen med The Electric Prunes og Strawberry Alarm Clock). Energien er elektrisk!



Nuggets i samlinga
Spiritualized i samlinga
Spacemen 3 i samlinga

Festivalfolk II

Torsdag:
Hva er vel bedre enn å starte festivaldagen med å gjøre rent i øregangene? På konsert med Hedvig Mollestad Trio bekreftes en tanke om den seneste generasjonen norske jazzmusikere: de vil rocke. Brede glis og entusiastisk applaus brer seg i lokalet når bandet koker musikken ned til bombastiske, AC/CD- og Sabbath-aktige riff. Mollestad og bassist Ellen Brekken har hatt henholdsvis Jon Eberson og Bjørn Kjellemyr som mentorer, og heksebrygget de serverer minner om STASH, trioplata de to gjorde sammen med trommis Audun Kleive i 1986. Hardt og improvisert, nesten blottet for soloer, tett og stramt når det behøves - med kortere, roligere låter innimellom. En formidabel start på dagen.

Jeg holder meg i nærheten av Klubben i påvente av John Maus, som ga ut We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves, en av mine favorittplater fra 2011. Jeg visste litt om hva som ventet meg - Maus er en spesiell liveartist - men blir likevel overrasket. Tilsynelatende setter han på en CD med musikken sin, komplett med vokal og alt, så synger han oppå. Det vil si, han kauker, med ekstrem reverb-effekt på mikrofonen. Dermed drukner musikken, og vi står igjen med en sceneopptreden som man trygt kan si tar fokus fra musikken. Maus hopper opp og ned, river seg i klærne og slår seg selv i ansiktet og ellers på kroppen med knyttet neve, mens han brøler og strekker armene ut til publikum, tilsynelatende i desperasjon. I intervjuer forteller han om filosofien bak den uortodokse sceneoppførselen, men det er vanskelig å ikke ta det ille opp. Mange forlater Klubben tidlig, inkludert meg. Det blir rett og slett for mye.

Godt er det da at nervene kan roes med litt smooth soul. Frank Ocean, som har fått plass på Øyas største scene Enga - gutten har blitt svær! - er nestemann ut. Forventningene er svære også, ungjentene hyler helt til Ocean lunter inn på scenen, drøye kvarteret forsinket. Det begynner forsiktig, Ocean og en gitarisk på barkrakker. Her skal det bli intimt. Barkrakkene signaliserer fortolighet. Ocean synger Sades comebacklåt "By Your Side" (2000) helt prikkfritt, uten spor av klang på vokalen. Det låter fantastisk. Bandet glir umerkelig inn og Ocean spiller hiten fra nyplata, "Thinkin' Bout You", han spiller fjorårets radiogjenganger "Novocane", det låter fortsatt flott. For en stemme på fyren, sier jeg til sidemannen. Når jeg retter blikket mot scenen igjen er Ocean borte. Bandet spiller ferdig låta og starter på en ny. Et instrumentalintermezzo, allerede etter fire låter? Denne avsluttes noe prematurt og bandet går av, uten signal til oss som ser på, og det blir stille. Uroen brer seg blant publikum. Hva har skjedd? Er han helt ute på dop? Kan det være tekniske problemer? Har han fått primadonnanykker allerede? Så kommer annonseringen fra en stakkars Øyarepresentant, en utakknemmelig jobb: Ocean har blitt akkutt syk og har mistet stemmen. En helgardering av en unnskyldning, som vekker mistanke. Det kommer fram at han følte seg syk før konserten, og ett rykte forteller at han har vært og spist klubb og duppe på Kaffistova, at det er magen som har slått han ut. Ingenting bekreftes fra offisielt hold. Jeg er ikke blant Oceans ivrigste fans, men jeg føler med dem som har kjøpt festivalbilletten på grunn av han. Nå er det bare en ting som kan redde dagen: St. Vincent! Annie Clark har vært en personlig favoritt siden debutplata Marry Me (2007), og jeg har lenge villet se henne live. I tillegg til at hun lager noe av den flotteste og smarteste popmusikken for tiden, har hun karvet seg en nisje som liveartist. Hun er en utmerket gitarist, og har en maniert scenepersona som står ypperlig til de kantete låtene. Settet er stramt, med fokus på låter fra sisteplata Strange Mercy, og hun avslutter med en forrykende coverlåt av The Pop Group. Clark spesialiserer seg på uventede coverlåter i livesammenheng. Hun har bl.a. tolket Big Black, Tom Waits, Brian Eno og INXS. Takk for innsprøytingen, Annie!

Humøret er tilbake, og jeg tar fatt på siste strekning med ekstra energi. Dessverre innfinner festivalens alvorligste kræsj seg nå. Afghan Whigs starter halvtimen før Björk, og jeg må prioritere en nittitallsfavoritt framfor en annen. Jeg har sett begge før. Afghan Whigs på Kalvøya i 96 og Björk på Roskilde i 94. Begge kjære festivalminner. Jeg er skeptisk til gjenforeninger, og ble skuffet over Pavement på Øya i 2010, så jeg bestemmer meg for å se starten av Whigs, for så å forsere festivalområdet til fordel for å nå den islandske vulkanens første utbrudd. Det viser seg å være en vellykket strategi, selv om jeg får bange anelser når Whigs går igang med sin grandiose soulrock. Bandet låter sultent, og blir bedre låt for låt, og jeg ergrer meg over at jeg ikke skal få se dem når de formodentlig virkelig finner formen en halvtime ute i settet. Få kaukesynger like kontrollert som Greg Dulli, få har lignende sceneautoritet. Etter "What Jail is Like" er det likevel ubehørlig slutt. En plutsetlig regnskur får fart på beina så jeg kommer fram i tide. Björk komplementerer regncapene mange plutselig fikk det travelt med å anskaffe seg, og regnet stopper. Kveldens hovedattraksjon har festivalens kuleste besetning, med DJ/programmerer/iPad-operatør, perkusjonist og damekor. Dessuten en Tesla Coil som ble senket fra scenetaket for å bidra med feit, elektronisk bass innimellom. Et spektaulært show på alle måter. Hovedperonen er iført et gummislangebefengt kostyme pepret med ledløys, en slags stjernekåpe. Repertoaret er omtrent jevt fordelt med låter fra Biophilia og gamle hits - deriblant "Joga", "Bachelorette", "Pagan Poetry", "Hunter" og "Hidden Place". 47-åringen har en vanvittig teft når det gjelder og ordne seg med unge musikere, helt i forgrunnen på sine felt. Perkusjonisten imponerer særlig, med en kombinasjon av custom-lagde instrumenter og triggede samples, viruost og smakfullt traktert. De eldre låtene tilpasses den nye besetningen på fortreffelig vis. Björk hviler aldri, skal alltid videre, det er hennes største styrke. Den kreative drivkraften er enorm, og denne kvelden har hun noe for alle. Vi får ektranumre også, den siste blir eksplosive "Náttúra", samarbeidet med Thom Yorke som de gjorde til inntekt for en islandsk miljøsak i 2008. Så er det over, og selv om festivalen fortsetter for mange av dem som avslutter kvelden med en av vår tids mest geniale artister, er den over for min del. Jeg drar hjem til kompisen min og diskuterer dagen over en akevitt, og er allerede spent på neste års program (festivalpass kan anskaffes nå!) 

  

Festivalfolk

Onsdag:
Ryggen er gåen men hodet er fyllt med audiovisuelle inntrykk etter to dager på Øyafestivalen. Mathias Eick, som frontet festivalens kanskje mest imponerende band - med bl.a. toppduoen Gard Nilssen og Torstein Lofthus på trommer - beklaget seg over dagslyset da han introduserte Joakim Faxvaag som en av verdens beste lysmenn (mye vits, gitt) under sin konsert onsdag ettermiddag. Willis Earl Beal sjokket sansene på en av festivalens første konserter med sin gjennomført campe fremtoning (solbriller, skinnhansker, crew cut, dongeri, nøkkelkjede, boots, tannpirker i munnviken) og sin vanvittige stemme. Den minimale scenografien (en stol, et flagg med påskriften "nobody", mikrofonstativ) ble utnyttet maksimalt i løpet av de førti minuttene konserten pågikk. Beal tok flagget til kappe, stilte seg på stolen, brukte beltet sitt til pisk, og snakket direkte til hver og en i publikum. Konserten minnet om et vekkelsesmøte med en karismatisk predikant, og var det tvilere i salen ble de antakelig frelst underveis.

Bob Mould bryr seg ikke mye om lys og scenografi, men lyden av fuzzgitar har han perfeksjonert over drøyt tredve år. Trioen han fronter i dag høres omtrent like vital ut som Hüsker Dü for 30 år siden eller Sugar for 20 år siden. Copper Blue var sistnevntes eneste album, og det er det som fremføres i sin helhet, etterfulgt av et par Hüsker Dü-klassikere. Siden The Byrds er det få har gjort så mye bra for tette melodier og gitarharmonier som han. Uten Bob Mould, ingen Robert Pollard eller Greg Dulli, intet R.E.M. eller Green Day. Vi blir nysgjerrige på Mr. Moulds kommende soloalbum også.

Så, som om det ikke var nok med en gitarlegende, får vi enda en. Thurston Moore, king of cool, spiller rett etter Mould. Jeg ventet meg en dempet konsert med utgangspunkt i fjorårets kassegitarbaserte Demolished Thoughts, men Thurston var i et helt annet humør skulle det vise seg. Elgitaren forble rundt den hengslete mannens hals konserten igjennom, og improvisasjonene satt løst etterhvert som Moore dedikerte den ene låten etter den andre til hippe amerikanske beatpoeter og kultartister som Rocky Erickson og Yoko Ono. Punk og støy i skjønn forening, og en flott fandenivoldsk innstilling fra 54-åringen drev konserten, selv om noen så seg nødt til å både grine på nesen og holde fingrene i ørene for å blokkere ut feedbacken.

Dessverre var festivalmusklene såpass utrente at jeg måtte overvære Lindstrøm og Todd Terjes sett sittende, litt på avstand. Heldigvis var jeg forutseende nok til å anskaffe en bøtte popcorn, perfekt gastronomisk akkompagnement til duoens cinematiske housemusikk. Entusiastisk tvitret jeg at de framsto som Norges nye Geir Bøhren/Bent Åserud. Store linjer, majestetisk malt opp på lerrettet. Dansemusikk live uten særlig visuelt følge kan være traurig, men når musikken er så levende og visuell er det bare å lukke øynene og konsentrere seg om de rytmiske spissfindighetene disse karene koker ihop. Et kjærkomment pustehull etter all gitarrocken.

Onsdagens andre store karismatiker (den første var Beal, om noen skulle være i tvil) er Leslie Feist. Jeg har ofte blitt sittende å undre meg over hvordan hun gjør ting på plate, og i så mpte var det en åpenbaring å se henne live. Festivalens mest lekne konsert kulminerte i en omarbeidet utgave av "Limit To Your Love", som setter James Blakes versjon i skyggen. Feist var også en av de mest kommunikative artistene på scenen. Hun måtte slite med å få noe tilbake fra et sedvanlig passivt Øya-publikum, men hard jobbing ga resultater etterhvert, når publikum bidro med trestemt dronesang. Resten av onsdagen gikk med til å få bekreftet alle mine fordommer om britisk stadionrock (The Stone Roses), samt og konstatere at Susanne Sundfør har utviklet seg som sceneartist. Vi så prov på det under fjorårets Pstereo, da hun ble hentet inn som ertstatter for Best Coast, og endte opp med å begå festivalens fineste show, komplett med nye, Robyn-aktige dance moves. Denne kvelden er Susanne enda mer utagerende. Kroppen ser ut til å spille en stadig mer sentral rolle i Sundførs musikk, og det gjenspeiler seg i liveshowet. Hun har kommet langt siden gjennombruddet, og jeg liker utviklingen. Også har hun et virkelig virtuost band å stø seg på.

Jeg var fornøyd. Sansene var mettet. Kroppen tynt. På tide med hvile. Enda visste jeg ingenting om hvilke utfordringer morgendagen skulle by på.

Lekkert portrett

Det er den første arbeiduka etter ferien, og vi er fortsatt en smule desorientert. I musikkverdenen virker det som vi har gått glipp av en del i løpet av fire uker, og så langt har vi spesielt merket oss Natasha Khans første fremstøt på en stund. "Laura" er singelen fra The Haunted Man, som kommer 15. oktober, og for en låt det er! Adele, step aside! - dette er årets pianoballade.



Bat for Lashes i samlinga