2013 In Memoriam

Da må det vel snart være trygt å sette sammen sin årebesteliste for 2013? Regner med at faren for at enda en superstjerne slipper album helt uforvarende på verden er forsvinnende liten med to uker igjen av året. Personlig synes jeg at 2013 har lidt under mangelen på et par-tre virkelige gode album som skiller seg ut (i skrevne stund holdes en knapp på Hanne Kolstø-albumet Stillness and Panic som årets virkelige konjakk i pralinen, i alle fall innen popmusikkfeltet), men det har selvsagt ikke mankert på høydepunkter likevel. Jeg dropper både albumliste og rangering, men har likevel satt sammen et par spillelister med det som har gjort inntrykk i løpet av året som har gått. Lettest var det å bestemme hvilken låt som skulle åpne og hvilken som skulle avslutte lista. Frida Ånnevik tok et krumspring inn i min bevissthet og i alles pophjerter med plata si Ville Ord, og den innledes av kanskje årets beste åpningslåt, "Fra A til Å". Rumble in Rhodos fortsatte nedover softhetsskalaen på Grace and Nuance, uten å bli noe ligh-produkt for det. Avslutningslåten "Reversal of Fortune" er passe storslagen, med en god eim av 80-tallsprog over seg. En real anthem, og det nærmeste noe norsk band har vært 80-talls-Yes på mange herrens år. Ellers har jeg brynt hjernen på masse både hyperfengende og vriompeisaktige ting innen den notorisk diffuse elektronika-sjangeren. Laurel Halo, Darkside, Tim Hecker, Jon Hopkins, The Knife, Logos, The Field, Matmos og Ole Torjus fior å nevne noe. Kanskje er det mer r&b-aktige greier enn det som før har vært å finne på listene våre også. For både Kelela, Charli XCX, Rhye, Dawn Richard og FKA Twigs ga ut formidable ting i år. Highasakite-vokalist Ingrid Helene Håvik trumfet moderbandet med sin mørke meditasjon Babylove, som satte seg godt i bevisstheten. Det samme med Cass McCombs omfattende Big Wheel and Others, som er stappfull av låter tilsynelatende tatt ut av tynn luft. Så enkelt, men likevel så imponerende gjort. Og hva med Stig Aarskogs spleiselag Running Away, med det meste som kan krype å gå på Trondheims musikkscene i besetningen. Hør på den skamløse 80-talls-popflørten "Boy is Mine" (sunget av musical-artist, MGP-deltaker og Beat for beat-gjenganger Kathrine Strugstad) og tell ned det frydefulle glisets inntog i ansiktet ditt. På jazz-sida er det MYE som ikke finnes, hverken på strømmetjenester eller på YouTube. HUBRO ga som vanlig ut jevnt skyhøy kvalitet i 2013, og Atomic bekrefter sin posisjon som verdens beste band (en betegnelse de har gjort seg gradvis fortjent til, men som særlig ble sittende i etter deres strålende konsert på Dokkhuset i Trondheim i november). Jeg kunne ha nevnt mye mer (et usedvanlig godt norsk musikkår!), men motstår fristelsen. Hør heller gjennom lista! Det er helt sikkert også noe som er glemt. Det kan kanskje noen minne meg på?

Disse listene er bare delvis sammenfallende. Spotify-lista er på 88 låter så langt, WiMP-versjonen er litt kortere. YouTube-spillelista teller niognitti klipp. Musikkåret har vært mangfoldig. Det må nesten være såpass.



Tilsvarende liste i WiMP.

Mer grums, takk!

Angel Olsens Half Way Home var en av de mest spilte platene hos oss i 2012. På sin kommende utgivelse Burn Your Fire For No Witness (slippes i februar, 2014) ser pipa henns ut til å ha fått en litt annen lyd. Forgjengerens sobre uttrykk må vike for kledelig fuzz i både gitar og vokal, i alle fall på "Forgiven/Forgotten", som Zia Anger har laget en kul Freaks and Geeks-inspirert video til. Anger sto bl.a. også bak videoen til Jenny Hvals "Innocence Is Kinky" tidligere i år.



Angel Olsen i samlinga

Pop i toppklasse

Neste fredag slipper Hanne Kolstø sin tredje plate på tre år. Som de to foregående er Stillness and Panic også produsert av Rumble in Rhodos-bassist Øyvind Gundersen, og skal vi dømme ut fra singelen "One Plus One Makes One Out Of Two" (som har et klassisk poprefreng av Abba- eller Sparks-format, et slikt som Marit Larsen drømmer om å naile) blir resultatet minst like bra som Riot Break (2011) og fjorårets FlashBack. Feinschmekerpop med sans for detaljer, kontraster og sterke melodier, altså. Å! som vi gleder oss. 



Hanne Kolstø i samlinga

Se deg ikke tilbake

Et av mitt livs tristeste minner kommer fra da jeg overvar konserten med mine gamle helter i Pavement på øyafestivalen i 2010, og Stephen Malkmus introduserte det gjenforente bandet med den lakoniske frasen "We're Pavement. We're from the nineties." Det var så tydelig på Malkmus at han egentlig ikke ville være der at det gjorde vondt å se på. Og hvem kan vel klandre han for det? At bandets andre gitarist, Scott Kannberg, var i overkant entusiastisk, ja nærmest overtent, på den andre siden av scenen gjorde ikke saken bedre. Stemningen medlemmene mellom kjølnet visst betraktelig i løpet av det halve året de spilte gjenforeningskonserter, og jeg synes vi skal være takknemlige for at "Stephen does not write songs for Pavement anymore, or songs in the Pavement mindset.", som trommeslager/keyboardist Bob Nastanovich uttalte til journalister som ville vite om det var aktuelt med videre samarbeid.

Nå har Malkmus spilt lengre med The Jicks enne han gjorde med Pavement, og på nyåret kommer deres sjette album, Wig Out at Jagbags. Singelen "Lariat" viser at Malkmus er i kjempeform, som han som oftest er når han får holde på med det han har lyst til. La han for musikkens skyld få fortsette med det!



Stephen Malkmus & The Jicks i samlinga

Rustfritt stål

Av og til må det være lov å la seg begeistre av litt godt, gammeldags håndverk. Vibrafoneleganten Gary Burton, ofte omtalt som vibrafonens Bill Evans, har traktert instrumentet sitt siden han var seks år gammel, og beriket plater med bl.a. George Shearing, Stan Getz, Chick Corea, Keith Jarrett og Carla Bley. Nå har han passert 70, men alderen ser ikke ut til å tynge ham det minste. Nylig stakk han innom NPR sine lokaler i Washington DC for å spille et kort sett til deres konsertserie Tiny Desk Concert. Han holder seg innen et av sine favorittformater: duetten, og utveksler tre fine samtaler med den unge gitaristen Julian Lage. Sjekk håndarbeidet!



Gary Borton i samlinga

Indre overbevisning

Jeg er ingen troende mann, men dette er mektig. Folkene bak den franske nettsiden La Blogothèque visste nok nøyaktig hva de gjorde da de tok med den femogseksti år gamle, sterkt troende soulsangeren Charles Bradley til en tom kirke i sentrum av Paris for å filme en versjon av "Through the Storm", avslutninglåten fra Bradleys seneste plate Victim of Love. Romklang og Guds nærvær hjelper på opplevelsen, men kameraene fanger noe helt spesielt i Bradley og hans eminente gitarist sin opptreden her. I thank you, La Blogothèque!



Dokumentarfilmen om Bradley anbefales dessuten. The Soul of America er historien hvordan han detuterte som plateartist i en alder av 62, etter et hardt liv i fattigdom som James Brown-imitator.

Høstens dronning

Jeg har nettopp møtt Kelela Mizanekristos, men er allerede betatt. Den ferske mikstapen hennes Cut 4 Me har boret seg stadig dypere inn i hjernebarken min, etter noen dager med den besnærende R&B-varianten på ørene. Hun synger som en gudinne, men det er faktisk ikke det beste med plata. Produksjonen (besørget av bl.a. Kingdom, Jam City, Bok Bok, og Nguzunguzu) utfordrer Kelelas beherskede men følelsesladede R&B-vokal og poppete melodilinjer med oppstyltete rytmemønstre, dyyype frekvenser, fengende hooks, og - ikke minst - deilige pauser. En del grime, litt R&B, dubstep og drum & bass. Parringen av sang og musikk og kontrasten mellom de to, gjør mikstapen til en tidvis sublim, alltid lekker lytteopplevelse.

Høstens definitive slow jam, så langt!

Cut 4 Me hører du på Spotify eller du kan laste den ned her.

Vi anbefaler også en liveopptreden fra Boiler Room i Los Angeles, sammen med bl.a. nevnte Kingdom. Hvis du er interessert i å vite mer om Kelela og albumet, anbefaler vi dessuten dette ferske videointervjuet fra The Lily Mercer Show.

Vannet har gått!

Josephine Foster er her igjen, og fengsler oss med stemmen og den helt spesielle formidlingsevnen. "Sugarpie, I'm Not the Same" finnes på hennes kommende plate, I'm A Dreamer, som slippes 10. november. Der vil du også finne psykedelia, tyske lieder og tekster av Emily Dickinson, for å nevne noe. Her er albumversjonen med band, pluss en dunkel solotolkning fra en scene i Brooklyn tidligere i år.




Josephine Foster - Sugarpie, I'm Not The Same from Windows Have Eyes on Vimeo.

Skremmeskudd

Noen og enhver fikk bange anelser da Bill Callahan smilte på pressebildet som fulgte med annonseringen av hans kommende plate Dream River, ute på Drag City 17/9. Heldigvis var han tilbake i sitt særegne, forpinte steinansiktmodus da han spilte "Small Plane" i en hage i New York for NPR Music sin Field Recordings-serie forleden. Gode, gamle Bill er enda ikke over the hill.     

Bill Callahan Sings 'Small Plane' In A Serene City from NPR Music on Vimeo.

Bill Callahan i samlinga

Som troll i eske

Plutselig er ham her igjen, som vanlig uten særlig forvarsel. Nomaden Cass McCombs, som ga de to flotte platene Wit's End og Humor Risk i 2011, er klar med frukten av en ny ferd. Big Wheel and Others slippes medio oktober, og smakebiten "There Can Be Only One" er fryktelig apetittvekkende. En selvsikker, slow jammete, congasdrevet funklåt med delikat gitarspill. Vi venter spent på resten av måltidet!

The Dodos klar med nummer fem

 San Fransisco-duoen The Dodos er snart ute med sitt femte album, Carrier. Plata er inspirert av og dedikert til Christopher Reimer, som sluttet seg til bandet som andregitarist i 2011, men døde av komplikasjoner i forbindelse med en hjertefeil året etter. Låtskriver, gitarist og sanger Meric Long, som utgjør duoen sammen med trommeslager Logan Kroeber, uttaler seg slik i presseskrivet: “Chris was a huge influence on the way I think about guitar, songwriting, and music in general. Seeing how he could transform and shape sound with an electric guitar inspired me to explore more tones and use those tones to begin writing a song.” Carrier er litt mer nedtonet enn vi er vant til fra The Dodos, men minst like intenst, og minst like bra. Her er den flotte singelen "Confidence".

Hør hele plata hos Pitchfork nå, en ukes tid før den slippes.



The Dodos i samlinga

Tidlig tapning

Fem år før den legendariske debutplata Just Another Diamond Day (1970), kom den nord-engelske skjør-stemmen Vashti Bunyan ut med sin første single, under navnet Vashti. Jagger/Richards-komposisjonen "Some Things Just Stick in Your Mind" preget syvtommerens A-side, men hvis du hadde vett til å snu plata kunne du oppdage Bunyans egne "I Want To Be Alone" på B-sida - en liten, funklende perle vel verdt å ta med seg. Den låter adskillig mer poppete enn den rurale, folkemusikkinspirerte debutplata, men kaller på den samme melankolien. Én single til ble sluppet året etter, så var "karrieren" som popsanger over for Vashti. Legenden ble skapt med debutplata og oppfølgeren, Lookaftering, som kom ut 35 år senere, men sjarmen som finnes i de tidlige popsinglene bør ikke ignoreres. Du finner begge platene pluss samleplata Some Things Just Stick in Your Mind - singles and demos 1964 to 1967 i samlinga vår. 



Vashti Bunyan i samlinga

Mestermøte

Da Björk møtte David Attenborough. Om musikkens plass i naturen, teknologi, innovasjon og tilpasning.



Björk i samlinga

Feltopptak

Har oppdaget Alan Lomax-arkivet på YouTube, og sitter som fjetret. Realisme!

Vakuum i aulaen.

Når kongeriket fikk besøk av musikalske eminenser på 60- og 70-tallet var Universitetes Aula selvskreven arena. Den engelske låtskriveren og gitarbegavelsen Roy Harper var i Oslo på høyden av visebølgen i 1970. Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik var norske devotees som begge gjorde norske tolkninger av Harpers låter. Engelskmannen hadde særlige bånd til førstnevne, som byttet bort felestemminger for åpne gitarstemminger da de møttes året før. Når Harper har spilt ferdig "One For All", med en ekstensiv gitarimprovisasjon - en hyllest til jazzsaksofonisten Albert Ayler - forventer man rungende applaus fra forbløffede tilhørere, men det blir stille. Ikke fordi publikum ikke forstår det de hører eller ikke lar seg begeistre. Aulaen er tom, bortsett fra NRK sine opptaksfolk, og en litt brydd Harper utbryter: "I miss the audience, you know."



Roy Harper i samlinga

Karakterbrudd

Robert Fripp har vært sjef for King Crimson i førti år, og har i alle år ledet et av de strengeste regimene i musikkverdenen. Han har ikke gått av veien for å skifte ut bandmedlemmer og gjøre alt i sin makt for å underbygge sin kunstneriske visjon. Siden bandet ble lagt på is i 2009 ser det imidlertid ut til at Fripp har egnet seg mer til huslige sysler og kjærligheten til sin tolv år yngre kone, artisten Toyah Wilcox, som han fridde til i 1985, en uke etter at de møttes. Forleden stilte paret opp i gameshowet All Star Mr & Mrs, der de ble introdusert som "Toya Wilcox and her husband Robert"(!) Snakk om world's collide (nesten like omtumlende som dette). Visst er det så godt som utenkelig at Fripp vil stille opp på noe slikt. Men mannen som har et rykte som streng, knivskarp, og dødelig satirisk, ser ut til å storkose seg, helt uten ironisk distanse, når han proklamerer sin kjærlighet for kaninen Willifred og koseprater med kona. Noen vil kanskje hevde at dette er en forandring til det bedre, men en viss nervøsitet kommer krypende inn over meg. Skal vi ta tekstene på "21st Century Schizoid Man" og "The Great Deceiver" alvorlig likevel?



Robert Fripp i samlinga
King Crimson i samlinga

På repeat: Wolves

Italiensk-britiske Valentina lanserte sin fire låter lange debut-EP Wolves i forrige uke. En delikat samling sanger som strekker seg fra stemningsdrevet elektronika til pianopopminimalisme.Valentina sang på Joe Goddard (Hot Chip) sin versjon av hennes låt "Gabriel", som vakte en del oppmerksomhet i 2011. På Wolves finnes Valentinas egen versjon av låten. Her er videoen til tittellåta som innleder EPen på forførende vis. Foreløpig er den kun tilgjengelig digitalt, men en vinylutgave skal være i emning.

Valentina - Wolves from Richard Forbes-Hamilton on Vimeo.

Verdens jazzdag

Det er verdens jazzdag og hva er vel mer naturlig enn å ta en nærmere kikk på jazzens fremste spiritualist, John Coltrane. Scene-/soloskiftet mellom Miles Davis og Coltrane (fra ca. 11 min. ut i filmen) er fantastisk å se. Miles trekker seg tilbake, tørker svetten og tar seg en sigarett, lyttende, mens Coltrane meisler ut soloen sin på "So What". Miles må ha visst at han ikke kom til å få beholde saksofonisten sin lenge, og svettet nok litt ekstra under halstørkleet på grunn av det.





Jazz i samlinga

Ekstramateriale

Å høre Sonic Youth og Nirvana (dette skjedde omtrent samtidig for min del, må jeg innrømme, i forbindelse med fenomenet som filmen omtaler: undergrunnens inntreden i mainstreamen) for første gang var en åpenbaring, men å se dem interagere på turnébussen, backstage og daffe rundt mellom spillejobber var enda mer fascinerende for en ung musikerspire back in the day. Filmen var 1991: The Year Punk Broke. Min VHS-kopi er forlengt utslitt, men heldigvis kom den endelig ut på DVD for et par år siden. Nå har det dukket opp en generøs mengde bortklipte scener på YouTube som i alle fall jeg koser meg fælt med. Thurston Moore opptrer på scenen, men også utenfor, som naturlig midtpunkt, der han driver rundt med mikrofon i hånd, på konstant jakt etter cheap thrills.



Filmen i samlinga

Lekne lydbilder

Med Innocence is Kinky har Jenny Hval begått sin beste plate så langt. Både mer melodiøs, umiddelbar, avslappet, utforskende, skarp og inviterende enn noe annet hun har gjort. Bandet virker mer delaktig, mer som et band. Kyrre Laastads rytmestrukturer og Håvard Voldens gitarteksturer leker og strammer der de skal, og John Parish sine bidrag som instrumentalist og produsent  kompletterer lydbildene. For dette er bilder, som du kan oppsøke igjen og igjen, og stadig finne nyanser, skygger og oppklarende lys.

Her er avslutningslåten, "The Seer" - et nikk til Michael Gira og Swans mesterverk ved samme navn fra i fjor, og en inspirasjonskilde som er hørbar i musikken denne gangen.



Jenny Hval i samlinga

  

Unge, frustrerte menn

Danske Iceage står bak noe av den minst rigide rockemusikken vi har hørt på lenge, og overbeviste med andrealbumet You're Nothing som kom ut tidligere i år. Live legger de på en ekstra dimensjon, ikke minst takket være vokalist Elias Bender Rønnenfelt. En frontmann med en karisma på linje med Ian Curtis eller den unge Nick Cave. Her er de live i et København-studio, der de fremfører den saktebrennende "Morals".



Iceage i samlinga

På repeat: With Love

Den ansiktsløse engelske musikeren og DJ'en Zomby fikk stor oppmerksomhet for debutplata Where Were U In '92 i 2008. Fem år senere er han fortsatt stuck på 90-tallet. "With Love" minner mest av alt om noe Richard D. James kunne begått under Aphex Twin-aliaset for tjue år siden. Nokså stillestående, men utforskende i sitt lille univers. "With Love" hører etter sigende til en kommende plate fra Zomby. Inntil den kommer, har vi den på repeat.



Zomby i samlinga
Aphex Twin i samlinga

Hør, hør!

Hvor lenge er det siden du satte deg ned for å høre et album fra A til Å, helt uforstyrrelset, med optimale lytteforhold? Hos oss får du sjansen i serien Hør, hør! Hvert album introduseres av en kjenner, som brenner for musikken. Etterpå kan du diskutere opplevelsen med likesinnede.

Med ujenvne mellomrom vil vi behørig presentere og høre gjennom en plate i ærverdige Rådhussalen, med fantastisk lydutstyr, levert av Hi-fi klubben.

På torsdag tar vi for oss den særegne italienske komponisten Giacinto Scelsi og hans fiolinkonsert Anahit. Komponist og verk settes i kontekst og presenteres av komponist og musiker Maja S.K. Ratkje.

Vel møtt til en unik musikkopplevelse hos oss!

Mesterlig nikk

Det er alltid like etterlengtet med nytt stoff fra Joanna Newsom, selv når det dreier seg om gammelt stoff. Her er hennes definitive versjon av tittellåten fra Sandy Dennys andre soloalbum The North Star Grassman and the Ravens fra 1971. Vi tar i mot med glede og håper på nytt, egenskrevet materiale snart.



Joanna Newsom i samlinga

Sandy Denny i samlinga

Bilde tå'n Ivers

Peter Ivers var Harvard-student; lærte å spille munnspill av legenden Little Walter som ung, og ble kalt verdens beste munnspiller av Muddy Waters; var vert for det temmelig enestående TV-programmet New Wave Theater; skrev Eraserheads nifse centerpiece "In Heaven (The Lady in the Radiator Song)" (tolket av både Devo og Pixies) sammen med David Lynch; og var bestekompis med John Belushi. I 1983 ble han funnet død, ihjelslått med en hammer i sin egen leilighet i Los Angeles. Morderen er enda ikke identifisert. Ivers skrev også endel uimotståelige, smårare Jonathan Richman-aktige poplåter på 70-tallet, bl.a."Even Stephen Foster", en forstyrret kjærlighetssang hvis tittel refererer til den amerikanske musikkens gudfar, Stephen Foster. Interessant type, som Iverser flest.

Liten, skinnende perle

Smith Westerns er kanskje ikke verdens mest spennende band, men du verden som det sitter når de nailer sin slentrende reverb-pop. På nysingelen "Varsity" gjør de nettopp det. Denne har repeat skrevet i panna.

Plate kommer i juni.

På sin egen frekvens

I dag er det 45 år siden den eneste plata til The United States of America kom ut. Mastermind Joseph Byrd, som spilte harpsichord, orgel, calliope, piano og synthesizer, dannet bandet i 1967 sammen med vokalist Dorothy Moskowitz; Gordon Marron på el-fele og ringmodulator; Rand Forbes på fretless elbass (tidlig ute med instrumentet!) og trommis/perkusjonist Craig Woodson. Keyboardist Ed Bogas kompletterte sekstetten til bandets første og eneste turné. Bandets sound utmerket seg ikke bare fordi de ikke hadde gitarist midt i psykedelians heyday, men også fordi de tok i bruk en i stor utstrekning tidligere uhørt kombinasjon av strykere og primitive synthesizere, som utsattes for varierende grad av elektronisk manipulasjon. Byrd, som hadde frekventert avant-gardekretser siden han hang med Terry Riley, LaMonte Young og Viril Thompson tidlig på 60-tallet, brukte bandet til å inkorporere elementer fra elektronisk musikk, indiske ragaer og samtidsmusikk i den psykedeliske rocken. Mesteparten av låtmaterialet ble skrevet av Byrd og Moskowitz. Sistnevnte formidlet tekstene, som både like stemningsfulle som de var foruroligende, med en kul, utstudert presisjon ikke ulikt Jefferson Airplanes Grace Slick. Byrd var hovedansvarlig for de elektroniske teksturene som gjennomsyrer albumet. I 1968 hadde det ikke blitt gjort mange synthesizer-eksperimenter innen popmusikken. Keyboards ble stort sett bruk for å etterligne strykere eller blåsere. Det Byrd kokte ihop var spennende og skremmende sveip av lyd, som ga de kjappere låtene en ekstra krønsj, og de roligere nummerne et fristende slør. Byrd hadde søkt hjelp fra Richard Durrett, som designet Durrett Electronic Music-synthesizeren som bandet brukte, og fra Tom Oberheim, som utviklet en ringmodulator bandet kunne ha med seg på scenen.

Det er opplest og vedtatt at rockeband skal klekkes i garasjer, ikke i øvre akademia. Det stoppet ikke Byrd fra å tilnærme seg rock n' roll fra motsatt side. Byrd og hans band var kanskje anderledes sammensatt, men bukket til slutt under for de samme konfliktene som tar knekken på de fleste band. Oppblåste egoer, narkotikaproblemer og kommersielt press fra plateselskapet gjorde sitt til at eventyret ble kortvarig. Bare noen måneder etter at plata kom ut var bandet historie. 





The United States of America i samlinga

Kevin Ayers 1944 - 2013

Noen mener Kevin Ayers har fortjent sin plass på aneelses-stigen helt der oppe ved siden av kompisene Syd Barrett, Robert Wyatt og Mike Oldfield. John Peel var en av dem. Han formulerte det slik i selvbiografien sin, Margrave of the Marshes: "Kevin Ayers' talent is so acute you could perform major eye surgery with it." Ayers var med på å danne Soft Machine sammen med nevnte Robert Wyatt og senere Gong-frontfigur Daevid Allen. Han ga ut et av tidenes sterkeste debutalbum, Joy of a Toy, i 1969. Låtene skrev han sammen med Allen på Ibiza, etter at han trakk seg fra Soft Machine i kjølvannet av en amerikansk turné med The Jimi Hendrix Experience, og solgte bassen sin til Noel Redding. På første halvdel av 70-tallet ga han ut et knippe fenomenalt rare, grensesprengende og morsomme plater med backingbandet The Whole World, hvor Mike Oldfield var sparringpartner og både Wyatt, Lol Coxhill og Bridget St. John bidro. Den 1. juni 1974 spilte han en konsert på Rainbow Theatre i London sammen med Oldfield, John Cale, Nico og Brian Eno, som ble utgitt på plate bare 27 dager senere. Stemningen på scenen var høyspent fordi Cale hadde fersket Ayers med sin egen kone kvelden før.

Det kom flere plater utover på 70-tallet med bemerkelsesverdig høy kvalitet. Mot slutten av tiåret eskalerte narkotikamisbruket hans, som forverret seg utover på 80-tallet. Han fortsatte å gi ut plater, men har selv uttalt at han ikke husker noe av disse innspillingene. Etterhvert ble det stille, og Ayers levde et tilbaketrukket liv i Sør-Frankrike, før han gjenoppsto som artist med det som skulle bli hans siste album, The Unfairground, i 2007. Her fikk han med seg gamle kjente som Hugh Hopper, Bridget St John og Roxy Musics Phil Manzanera, og fans fra nyere band som Teenage Fanclub, Neutral Milk Hotel og Ladybug Transistor.

Den 18. februar døde han, 68 år gammel.
Les Robert Wyatts minneord hos BBC.

Se Ayers med Oldfield ved sin side, og resten av The Whole World rundt seg i et opptak fra BBC tidlig på 70-tallet. Vi har også laget et spilleliste med våre Ayers-favoritter.



Kevin Ayers i samlinga

Skittent, seigt og satirisk

Comeback også denne uka! De skitneste gutta i gata, Pissed Jeans, returnerer med ny plate. Honeys er et knallsterkt kobbel av låter grunnfestet i den amerikanske hardcoretradisjonen, moderert av variert inspirasjon fra 90-tallet. Rastløsheten til The Birthday Party, kraften til Melvins og intensiteten til The Jesus Lizard, innsatt med en mørk form for humor, som kommer godt til syne i videoen til "Bathroom Laughter".  

You’re in the kitchen crying.
You're in the hallway screaming.




Pissed Jeans i samlinga

Britta is back!

Glem My Bloody Valentine, glem Matthew E. White, Beyoncés lipsync-gate og nye Prince-låter - Britta Persson er tilbake! Hennes tredje plate Current Affair Medium Rare gikk på konstant rotasjon hos oss i 2010, og i april foreligger oppfølgeren, den fenomenalt titulerte If I Was a Band My Name Would Be Forevers. Første singel "Baby No Name" ble premiert på svensk P3 i går og slippes på ordentlig 8. mars. Britta forklarer selv litt i forkant, og forteller og spiller enda mer hos Pär Sinding-Larsen. Dette gleder vi oss veldig til.


Britta Persson i samlinga

Stille før stormen

Og i avdelingen for kuriosa er vi nå fremme ved NRKs grundige dekning av forarbeidet til Åge Aleksandersens plate Laika. Åge dro til toll- og avgiftsfrie Svalbard med band for å finne godstemningen, øve inn materialet, stå på slalomski og henge med lokalbefolkningen, før turen skulle gå til Puk Studio i Danmark for å spille inn plata. Trommeslager Stein Inge Brækhus og en pur ung Annbjørg Lien var nye i bandet som skulle perfeksjonere oppfølgeren til suksessplata Solregn sammen. Den kreative prosessen ble satt på hold de første åtte-ti dagene av oppholdet i det luksuriøse platestudioet. Det minnet for mye om ferie. Stort svømmebasseng med boblebad, egne leiligheter til alle musikerne og egen kokk. Produsent Lasse Lindbom hadde personlige problemer og innsatte studioveggene med dårlig stemning. Samholdet i bandet raknet. Da plata kom ut følte Åge at kritikerne gjennomskuet alt. Plata ble slaktet overalt. I Aftenposten skrev anmelder Ketil Bjørnstad at Aleksandersens tidligere aggressive vokal var erstattet med "grynting og nynning". NTB kalte Laika for "uinteressant lirekassemusikk". VG trillet en toer på terningen, Dagbladet landet på én. Aleksandersen var ikke vant til slakt. "Det var ganske ille. Jeg bodde på hotel Royal Christiania i Oslo, og gikk ned om morran for å kjøpe VG og Dagbladet. Så gikk jeg opp på rommet, la meg i badekaret og tenkte «Skal jeg drukne meg nå?»", uttalte Åge i forbindelse med et portrettintervju i Dagbladet i 2005. I Ole Jacob Hoels biografi omtales denne dagen som "den verste i hans liv".

I NRK-programmet som ble laget om forarbeidet til plata er det ikke mye som vitner om nedturen som skulle komme. Stemningen er god, og det er mye fint å feste seg ved. Ikke minst det TV-produksjonsmessige. Var det noen som sa ARK?



Åge Aleksandersen i samlinga

Bass-bandleder fyller store sko

Storbandet har hatt magre kår i noen år, men i California sitter det en kar som tar ansvar. For snart fjorten år siden startet Adam Lane sitt Full Throttle Orchestra for å skape musikk med "multidimensjonelle soniske kvaliteter" (sitat fra Lanes hjemmesider). Lane og hans kontrabass står stødig og lekent i sentrum på de ti kompososjonene som utgjør Ashcan Rantings, deres forløpig siste utgivelse fra 2010. Hvis du kan tenke deg et oktett (bass, trommer, altsaksofon, 2 tenorsaksofoner, trompet og 2 tromboner) som blander inspirasjon fra Duke Ellington og Charles Mingus sine storbandeksperimenter, så vel som tekstur-pionérer som Iannis Xenakis og David Tudor og groovemestere som Bootsy Collins Black Sabbath og Motörhead er du god! Dermed anbefaler vi deg heller å høre på Adam Lanes band. Der er det nemlig akkurat det du får.




Adam Lane i samlinga

Dødsfunky duo

Sørgelig å si det, men vi føler ikke at vi har sett mer en toppen av det berømte isfjellet når det gjelder fjorårets plateutgivelser enda. Men mer avdekkes heldigvis, omtrent daglig nå faktisk, mens vi sakte manøvrerer gjennom to do-lista som ligger igjen fra i fjor. Nå stopper vi opp ved THEESatisfaction Awe Naturale, ENDA et rap-ensemble vi ikke har merket oss tidligere. Stasia Irons and Catherine Harris-White er damene bak. Plata er bamsemums for de som satte pris på Shabazz Palaces Black Up fra 2011, og regner annen jazza rap som Digable Planets, A Tribe Called Quest, Jungle Brothers og Gang Starr blant sine favoritter. Store ord å bruke, kanskje, men THEESatisfaction bygger på forfedrenes pionerarbeid på forbilledlig vis. Skulle vi prøve å beskrive musikken kunne vi ha brukt stikkord som funky, organiske oppkutta beats, dyyype basslinjer, småskumle synthesizere, soulsamples, laid back vokal-levering og plenty positiv energi. Vi stopper der. Så må du nesten bare høre sjøl, da.

Full kontroll

Lenge var vi overbevisst om at Familien-aktuelle Killer Mike sin El-P-produserte R.A.P. Music skulle toppe lista vår over 2012s beste rap-album. Men det var før vi fikk taket på den tolv år yngre Ab-Souls formidable andrealbum Control System. Ab-Soul er en del av det Los Angeles-baserte rap-kollektivet Black Hippy, sammen med Jay Rock, Schoolboy Q, samt mannen bak fjorårets mest omtalte rap-utgivelse, Kendrick Lamar. Ab-Soul har bidratt med sterke ting på begge LP'ene til Lamar, mens debutplata fra 2011 unslapp vår og mange andres radar. Control System er en lang, men imponerende variert plate, med gjesteopptredener fra hele kollektivet. Den hypercatchy "Terrorist Threats" forsterkes av fine bidrag fra Jhene Aiko og Danny Brown. Sistnevnte proklamerte for øvrig dette på twitter i forbindelse med singelslippet i fjor vår. Samplingarbeidet er utrolig elegant gjennomført plata igjennom, selv om han ofte plukker fra øverste hylle. Han kan til og med tillate seg å sample Steve Gadds ikoniske trommegroove fra Paul Simons "Fifty Ways to Leave Your Lover" uten at det blir kleint.

Tøylesløs sjangerblanding

80-tallet var en musikalsk brytningstid, og en av de mest eksperimentbefengte og interessante epokene innen popmusikken. Selv om de fleste i dag forbinder tiåret med klebrige pophits a-la Stock Aitken Waterman (you should be so lucky at du glemmer denne når den først har satt seg), sydet det godt i undergrunnen hvor all verdens stilarter hadde promiskuøse nachspiel. Ett av bandene som oste mest av disse nattlige seansene var Arto Lindsay og Peter Scherers Ambitious Lovers. I årene 1984-1991 utga de tre plater som fusjonerte brasiliansk bossa nova med New Yorksk No Wave, P-funk, synthpop og avant garde-jazz. Med base i New York forsynte duoen seg grovt av byens musikerstand. Bill Frisell, Nile Rodgers, Marc Ribot, Vernon Reid og Joey Baron var alle innom Ambitious Lovers, det samme var sterke krefter utenbys fra som den brasilianske tropicalialegenden Caetano Veloso. Lindsay selv var misjonærsønn og bodde store deler av barndommen i Brasil, så inpsirasjonen derfra ga seg selv. Den brasilianske elegansen bidro sammen med støyelementer og dype grooves til at de nådde de et musikalsk raffinement som sjelden siden er overgått. 

Vi fant en fabelaktig liveopptreden fra et TV-show i 1989, hvor de introduseres av snål-Pål sjøl, Jools Holland, og der Arto Lindsay gjør seg fortjent til tittelen verdens kuleste mann.



Ambitious Lovers i samlinga
Arto Lindsay i samlinga