Stadion-elektronika

Vi blir så glade hver gang det er noe nytt på gang fra Dan Deacon, og det er vel ikke rart når man hører på dryppet fra hans kommende plate America, som slippes i slutten av August. "Lots" heter låta, og det er betegnende, for som vanlig når det gjelder den Baltimore-baserte renessansemannen er det intense greier. En uvanlig konsis komposisjon som klokker inn på snaue 3 minutter, og vi kan bare forestille oss hvordan dette låter i livetapning, under en av Deacons beryktede konserthappenings.



Dan Deacon i samlinga

Balanse

Fanken så mye tyn gamle helter skal få! Slike anmeldelser (eller slike) funker bra som advertisement for anmelderen, men heller dårlig som musikkopplysning. Neil og Crazy Horse humper avgårde på karakteristisk vis, uten at det imponerer veldig, men det skuffer oss heller ikke. Det låter omtrent som forventet av en gjeng aldrende, rustne karer, som kommer sammen etter ni års pause. Spontaniteten som preger innspillingen er smittende, og småpraten mellom hver låt er sjarmerende som bare det (når hørte vi slikt sist på et album?) "That was funky!", utbryter Neil etter "Oh Susannah", og om han ikke treffer spikeren på hodet akkurat der, han har rett i at det groover - på Crazy Horse-vis. Vel blir det litt anmasende i lengden, men hvilket helelektrisk Crazy Horse-album blir ikke det? Flere har trukket fram tradlåta "Wayfaring Stranger" som høydepunkt. Antakelig er dette mye på grunn av at Neil der finner frem kassegitaren og sørger for et kjærkomment avbrekk fra det levenet dette bandet er, og skal være. Fin versjon, men vi liker utblåsningene best. "Oh Susannah", som med sitt vindskeive kor kan minne om vintage Bad Seeds, og "High Flying Bird" er to av dem. "Wayfaring Stranger" foretrekker vi som "Over Jordan", tolket mesterlig av David Pajo (ex-medlem av bl.a. Slint og Tortoise) AKA Papa M på hans undervurderte soloalbum Whatever, Mortal fra 2001.



Neil Young i samlinga
David Pajo i samlinga

Sommersoundtrack

Nå er det så varm i Trondheim at vi tenker på sommermusikk. Noe av det første som renner oss i hug da er XTC sin sommersydende "Grass", fra deres udiskutable Todd Rundgren-produserte mesterverk Skylarking.

Med sitt seige psykedeliariff, leirbålkassegitar og tekst om "things we did on grass" er den selvskreven på ethvert sommersoundtrack.

Hvis det er en musikksjanger som tilhører sommeren mer enn noen annen er det reggae, som vi vet mange har tungt for å svelge, men likevel! Vi lukker øynene og forestiller oss hengekøya on some faraway beach med f.eks. Errol Baileys "People Get Ready", utgitt på Alvin Ranglin's GG Records, en litt bortgjemt avdeling av sjangermuseet, som vi gjerne besøker på denne tida.

Melodisterk pop skinner alltid omkapp med sola sommerstid, og humøret stiger i møtet med denne kraftkomboen. Vi velger oss Pavement, hvis låtkatalog er spekket med humørperler som "Carrot Rope", fra deres svanesang Terror Twilight. Vi danser sammen med Malkmus og gjengen, som ikke har på seg shorts, men som på karakteristisk vis har iført seg regnfrakker i solskinnet. 

Vi får også lyst til å dra langt sørover, f.eks. til Cuba, for å ta inn litt klassisk filin. Los Zafiros var best i klassen, og låtene deres savner sidestykke når det kommer til sol-stenk. Bossa Cubana! 


Vi får behov for å kjøle oss ned litt også, og Arto Lindsays svale, sjøsyke bossanova-pop gjør jobben for oss. Misjonærsønnen Lindsay, som tilbragte mange år i Brasil som ung, kommer ofte tilbake til det brasilianske låtlandskapet på platene sine. Som på "Clown" fra fantastiske Mundo Civilizado.


Etterpå setter vi på sommerlåtsamarbeidslista vi lagde i samarbeid med flere i fjor på denne tida, og tar det heeelt med ro.

Høyglans

R. Kelly fornekter seg ikke. Nå er han ute med video til singelen "Share My Love" (en enormt Kellysk tittel!). En hypergjennomført discopastisj, som like gjerne kunne vært signert Barry White anno 1974. I videoen ser vi lettkledte, gjennomstylede damer overalt. Vi er på fest, men Kelly vil, ikke overraskende, inn på soverommet. Den typiske Kelly-twisten inntreffer rundt 2:22 ut i låta: "Now that we're in this room, let's do what we were born to do", før pay off'en gjentas: "Populate!" Fantastisk.

Vi gleder oss til Write Me Back slippes medio juni, og håper at 2012 også bringer med seg fortsettelsen av Kelly sitt magnum opus Trapped in the Closet.



R. Kelly i samlinga

Elverum, Washington

Få artister klarer å innkorporere så mye vemod og lengsel i sangene sine uten at det blir patetisk som Phil Elverum. Først som Microphones, men særlig under sitt nåværende pseudonym, Mount Eerie. Elverum er uhyre produktiv, og det er omtrent like vanskelig å holde følge med han som med Will Oldhams mange krumspring. I år kommer han med to LPer, Clear Moon slippes nå 22/5 og Ocean's Roar som kommer i september. Det hevdes ofte at Elverums musikk er en krysning mellom folk og ambient svartmetall, men faktum er vel at han henter inspirasjon fra langt flere steder enn disse to. På "Lone Bell" hører man avtrykk fra post-rock, krautrock og minimalistisk elektronika, i tillegg til en basslinje som minner om den fra en av Will Oldhams vakreste låter. Er du ute etter flere spor til Elverums musikk kan du utforske YouTube-spillelista der han har lagt inn musikk som han har hørt mye på under arbeidet med disse platene.

Mount Eerie spilte nylig under Infernofestivalen i Oslo. Elverum - som naturligvis er norskættet - tilbragte vinteren 2002/03 i ei hytte i Nord-Norge. En av hans mest fascinerende utgivelser, Dawn - en kombinert bok og CD - ble resultatet. Denne kan du låne hos oss, sammen med et utvalg av andre Elverum-utgivelser.

Hør Clear Moon hos NPR Music allerede nå, en drøy uke før den slippes. Vi lover givende lytting!



Mount Eerie i samlinga
The Microphones i samlinga

Fredagstrippel

Forventningene var store før The Bands siste natt med gjengen på Winterland i San Fransisco Thanksgiving (25. november) 1976, og de ble ikke mindre da Van Morrison entret scenen i purpur slengdress. Van hadde vært borte i timesvis før han dukket opp i den oppsiktsvekkende habitten, og kompletterer opptredenen (bl.a. en knallskarp versjon av "Caravan") med noen velvalgte høyspark perfekt timet med Levon Helms synkoper og blåserekkas cresendo, før han går av scenen og overlater den til bandet som fullfører alene. Regissør Martin Scorsese hadde sine problemer under innspillingen, med dårlig kjemi bandmedlemmene imellom (bare Robbie Robertson snakker, og det så selvtilfreds og regissert at man nesten blir dårlig), men bandet, som svinger som ville helvete (ja, endel pålegg er gjort i studio i ettertid), nydelig fotografi, komposisjon og fantastiske artister redder prosjektet. Egentlig er det jo bare fascinerende å være vitne til den dårlige stemninga også, skarpe blikk som skjerper tilskueren, og - vil man tro - musikerne på scenen.

Ett svært høydepunkt i konsertfilmhistorien, og en av The Last Waltz's mest minneverdige nummer. Morrison, som har rykte på seg for å være lite samarbeidsvillig, tar selv grep og løfter band og publikum opp i en høyere enhet, man fornemmer hvordan det ville vært å være tilstede. Det hele dokumentert så stilrent av Scorsese og hans crew. Like stilrent som en av de mest klassiske sekvensene i Pink Floyds  Live at Pompeii, når kamera sveiper over forsterkene med påtrykket "Pink Floyd London" i starten av "Echoes part II". Har du ikke sett denne enda, foreslår vi at du gjør det. Den ligger ute på YouTube i sin helhet. Dette gjelder for stadig flere godbiter fra musikkhistorien. Etter at YouTube fjernet opplastingssperren sin (maks 10 min per klipp) for et par år siden, har det dukket opp stadig flere hele konserter på nettstedet. Vi spår en enda større utstrekning av YouTube-avhengighet basert på dette. Er du musikkinteressert begynner det å bli veldig vanskelig å rive seg løs.

Live at Pompeii har vært parafrasert uttallige ganger, ikke minst av Beastie Boys, hvis "Gratitude"-video (fra Check Your Head, 1992) er en ren hyllest til Floyds klassiker. Her kan de ikke dy seg og har til og med fått satt samme trykk på sine forsterkere (nesten litt overtydelig, men like vel morsomt for oss som setter pris på sånt). Disse to har også noe mer til felles: coole bassister. Roger Waters anno 1972 ser nesten farlig ut, mens nylig avdøde MCA er kanskje verdens fremste perfeksjonist av den edle kunst å se verdensmester ut samtidig som man trakterer et instrument. Kombinasjonen tyggis og fuzzbass er uovertruffen. Keyboardist og assosiert medlem Money Mark stjeler for øvrig lydbildet fullstendig når han skrur på Leslien og kommer inn (ca 2:11) med sine Hammond-chops. MCA tar seg like godt en pause når dette skjer. Nå er han på permanent pause.

Hvil i fred MCA, vi kommer til å savne deg.


The Band i samlinga
Van Morrison i samlinga
Pink Floyd i samlinga
Beastie Boys i samlinga

Gi plass!

Paul Buchanan, stemmen og frontfiguren i smakfullhetens fremste orkester, The Blue Nile, samler et knippe korte, sparsomt arrangerte låter på plata Mid-Air, som slippes 25. mai. Piano, en og annen trompet- og synthlinje, og god plass til å puste. That's it. Det holder. Musikken lever. Hør bare.
The Blue Nile i samlinga

I bølgebassenget

Få band er i stand til å sende ut soniske sjokkbølger i samme grad som My Bloody Valentine. Helt siden de to LPene deres kom ut i 1988 og 1991, har vi vært bevisst Kevin Shields & kompanis geni, og når disse platene samt de fire EPene MBV ga ut i samme tidsperiode nå foreligger i remastrede CD-utgaver, med en passende dose tidligere uutgitt materale, bekreftes dette ved hjelp av den akkumulerte fortiden og musikken som har kommet i mellomtiden. Mange har imitert MBV og vært tydelig inspirert, men ingen har vært oppe på deres nivå. Det har gått rykter om disse nyutgavene siden 2004, men grunnen til forsinkelsen er faktisk ikke Shields pertentlige arbeidsmetoder, men ifølge hovedmannen selv plateselskaptrøbbel i n'te potens. Shields arbeidsetikk tok nesten knekken på MBVs plateselskap Creation under arbeidet med Loveless, som tok to år å fullføre for over 20 år siden, men når Creation ble spist opp av Sony i 1999, var det starten på en hel del andre problemer for Shields hjertebarn. Når han nå har fullendt prosjektet, har vi i hende de eneste nyutgivelsene av denne fantastiske musikken som Shields og bandet går god for. Og det er vi fryktelig glade for! Forekløpig er de kun tilgjengelig på CD og via streaming, men vi venter gjerne en stund på vinylutgavene, som er varslet av Shields om noen måneder.

Isn't Anything WiMP
Loveless WiMP
EP's 1988-1991 WiMP Spotify

Her er to musikkvideoer fra MBV. "You Made Me Realize", åpningslåta fra EP-samlinga, og fullversjonen av den hypnotisk smellvakre "Soon" fra Loveless.





My Bloody Valentine i samlinga

Forsmak på sommeren

Vi var ganske svake for Twin Shadows debutplate Forget fra 2010. Nå er George Lewis Jr. tilbake med en ny dose elektropop av beste merke. "Five Seconds" er første smakebit fra oppfølgeren Confess, som skal være klar til fellesferien. Vi tør ikke spå sommerværet, men har troa på at dette kan bli årstidens verandaslager!



Twin Shadow i samlinga