Den engelske musikeren og låtskiveren John Martyn døde i går morges 60 år gammel. Martyn hadde en storslagen karrierere gjennom 40 år, alltid søkende og nysgjerrig på nye musikalske uttrykk og uttrykksformer. Hans mest kjente plate er kanskje Solid air fra 1973, en av de virkelig store engelske platene fra 70-tallet, hvor tittellåta var en hyllest til kamerat og inspirasjonskilde Nick Drake. Plata låner du hos oss, og nedenfor kan du høre en annen låt fra plata, den vakre akustiske "May you never" i et liveopptak fra The Old Grey Whistle Test. En sjelfull stemme har stilnet.
16. februar er samlingen Dark was the night ute. Utgivelsen er i regi av HIV og AIDS-organisasjonen Red Hot, og på plata finner du artister som Bon Iver, The National, Grizzly Bear, Cat Power, Spoon, Beirut, Blonde Redhead, Antony, Andrew Bird, Feist, Conor Oberst, Yo La Tengo, Sufjan Stevens, Jose Gonzalez, Gillian Welch, Arcade Fire, Bech House, The Decemberists, The New Pornographers, Iron & Wine, David Byrne, The Books, Yeasayer og Kronoskvartetten - litt av en ansamling altså!
Her kan du høre 2 av låtene på plata: Feist bearbeider Grizzly Bears "Service bell" og Dirty Projectors & David Byrne slår seg sammen på "Knotty pine". Hele plata finner du i samlinga vår etterhvert.
Som tidligere lovet viderebringer vi (via Fabchannel) konserten Casiokids hadde som oppvarmere for Of Montreal på The Paradiso i Amsterdam 21. januar. Som dere ser ble det riktig så trivelig, og vi tviler ærlig talt på om Kevin Barnes og hans medsammensvorne hadde særlig mye å stille opp med i forhold til den sjarmerende Bergensligaen.
Like før høstens historiske amerikanske valg, besøkte en av de banda som engasjerte seg sterkest i valgkampen, Wilco, showet til Stephen Colbert, mannen som kanskje er mest kjent som korrespondent for The Daily Show med John Stewart, for å plugge Obama og spille "Wilco the song", en eksklusiv låt som både er pro-Obama, pro-Cobert og pro-Wilco. Hyggelig det!
Kraftwerk jobber ufortrødent videre selv om det på nyåret ble kjent at Florian Schneider slutter i bandet etter 38 års samarbeid med det andre originalmedlemmet Ralf Hütter. De er for tiden på turne som supportband(!) for Radiohead, og skal fortsette med livespilling på flere kontinent utover i 2009. Vi føler med alle som ikke fikk opplevd parhestene sammen på en scene før det ble for sent, og presenterer en klassiker fra deres verdensturne i 2005 (dokumentert på live-DVDen Minimum-Maximum som får bli en mager trøst): "The Man-Machine" fra plata ved samme navn utgitt i 1978.
"V2 Schneider", David Bowies hyllest til mannen hører du her.
På MySpace-siden sin omtaler Bergensbaserte Casiokids seg som "a moveable fest", og slik både ser og høres de i grunnen ut. Platedebuten kom i 2006 med Fück midi, og nå er de ute med singelen "Grønt lys i alle ledd" som du ser videoen til nedenunder. Casiokids har dessuten fåttt ganske mye oppmerksomhet i utlandet i det siste med rosende omtale i bl.a. NME, BBC og Pitchforkmedia, og reiser for tiden Europa rundt som supportband for Of Montreal.
Lån debuten deres hos oss og se opp for konsertopptak fra Amsterdam en av de nærmeste dagene!
Den nye plata til Animal Collective har vært en voldsom snakkis lenge før den ble sluppet for en ukes tid tilbake. "My girls" er første video fra Merriweather post pavilion, og vi lar det være opp til deg å bedømme om all hypen er fortjent, kritikken tyder i alle fall på det.
Will Oldham har levert høykvalitetsvarer siden debuten i 1993 under aliaset Palace Brothers. Siden da har han gitt ut musikk under flere variasjoner over samme navn (Palace Music, Palace, og Palace Songs) før han slo seg til ro med Bonnie 'Prince' Billy i 1999 på hans kanskje mest kjente og høyest elskede album I see a darkness. På disse 15 årene har det blitt minst 20 album, en drøss med EPer og samarbeidsprosjekter med andre artister. Han har også gjort det til en sport å gjøre litt uortodokse coverlåter, bl.a. AC/DC, The Cranberrys, Mariah Carey, og hold deg fast, R. Kelly!
Oldham er kjent for å ta opp dystre temaer i tekstene sine og har en stemme som kler de nakne sangene fortreffelig og skaper en spøkelsesaktig stemning. Dette blandet med en selvironi og ravnsvart humor som tar litt brodden av det hele er Oldhams varemerke og styrke som artist. Det føreløpig siste framstøtet fra Oldham var imidlertid en sjeldent oppløftende affære; på Lie down in the light fra i fjor, bar tekstene preg av forsoning og ro, og musikken var mer utbroderende og arrangert, med instrumenter som klarinett, trombone og fiolin som fremtredende i lydbildet. Men selv om Oldham tematisk ser ut til å a funnet roen betyr ikke det at han bremser på aktiviteten: på tampen av fjoråret kom en liveplate innspilt i 2006, og i mars er han klar med en ny studioskive, Beware - det er bare å glede seg!
Her kan du høre 3 låter fra Oldham: den ekstatiske "Cat's blues" fra Palace Music-plata Viva last blues (1996), et eksempel på en coverlåt: R. Kellys "The worlds greatest" fra cover-EPen Ask forgiveness (2007) og den allsangvennlige og leirbålstemningsbefengte "So everyone" fra fjorårets Lie down in the light. Hør også et intervju med Oldham, hvor han bl.a. spiller en låt fra den kommende plata under.
High on Fire fra San Fransisco er et av klodens mest kompromissløse og vitale metallband. Matt Pike, hovedmann og låtskriver i trioen, har bakgrunn fra det meget kredible stonerrockbandet Sleep som ga ut plater på 90-tallet, før han starta HoF i 1999. Akkurat nå er de aktuelle med liveplata Live at the Contamination Fest, en innspilling fra 2003, 4 år før deres forløpig siste studioplate, den mesterlige Death is the communion. Fra sistnevnte henter vi den intense "Turk".
Se også High on Fires videoblogg fra innspillinga av plata her.
Siden ettermiddagen ofte trenger en oppkvikker, trer vi ilende til med musikk fra Ponytail, det fargerike Baltimorebandet som begynte som et kunstskoleprosjekt i 2005. De slapp sin andre plate, Ice cream spiritual, i fjor sommer, og den er en hektisk og hypnotisk reise fra riff til hook også videre gjennom 8 låter med en vokalist med forkjærlighet for onomatopoetikon framfor konvensjonelle tekster i spissen.
Siste spor på plata får du her, den heter "Die Allman bruder", og om det er Greg Allmans fatale motorsykkelulykke det siktes til eller et sterkt hat mot The Allmann Brothers som uttrykkes vites ikke. Flott låter det uansett!
Mange har latt seg begeistre over Bon Iver aka Justin Vernon og hans vakre fistelbefengte torch songs i løpet av det siste året, og det med rette! Plata For Emma, forever ago, var et ubestridt høydepunkt i 2007. Nå er Vernon aktuell med EPen Blood bank - den kan du låne hos oss, og tittellåta får du her! Last også ned låta herfra.
Chris Bell ledet det fine poporkesteret Big Star, som etterhvert ble svært innflytelsesrike til tross for sin beskjedne diskografi på starten av 70-tallet. Bell var den toneangivende i bandet sammen med High School-kameraten Alex Chilton, som fortsatte å lede Big Star i årene etter at Chris Bell trakk seg ut. Det skjedde allerede etter den første plata #1 Record i 1972, skjønt Bell også bidro på låtskriversiden på andreplata, Radio City. Bell var interessert i å tilbringe mer tid i studio, mens Chilton ville ut å spille. Dermed var Bell ute av bandet og kunne bruke sin tid i studio på egen hånd - han spilte bl.a. inn en singel, "I am the cosmos"/"You and your sister" som ikke kom ut før i 1978, kort tid før han døde i en bilulykke.
Bell var en plaget sjel, og sangene hans bærer preg av dette. De har faktisk mye til felles med Big Stars musikk etter at Bell forlot gruppa, særlig på den nydelige, men vaklevorne og skjøre Third/Sister lovers, som ble innspilt av kameraten Chilton med studiomusikere i 1974-75. Bortsett fra singelen fra 1978 ble ikke musikken Bell spilte inn på egen hånd tilgjengelig før i 1992, da I am the cosmos endelig forelå på CD. Intet mindre enn en begivenhet!
For å få et godt bilde av plata legger vi ved 3 kutt: begge låtene fra singelen pluss den vakre og truende "Better save yourself". Plata kan du nå låne hos oss, det samme gjelder for alle Big Stars klassikere.
Reverend Gary Davis var i 30-40 år en av de fremste eksponentene innen ragtimegitartradisjonen med opphav på østkysten av USA. Som barn var han delvis blind og han mista synet helt i voksen alder. Han var selvlært som gitarist fra han begynte som 6-åring og utviklet etterhvert en svært avansert og sofistikert spillestil med inspirasjon fra gospel, marsjer, ragtime, jazz, og minstrelshow. Davis sjøl inspirerte storheter som Bob Dylan, Donovan, Jorma Kaukonen fra Jefferson Airplane, Taj Mahal og Ry Cooder, sistnevnte studerte også med Davis.
Fra midten av 20-tallet var han gatemusiker på heltid og gikk i platestudio første gang omtrent 10 år senere. Senere ble han mer interessert i gospels, ble prest og nektet å spille mer blues, men flytta til New York på 40-tallet for å preke og spille på gatehjørner i Harlem. Virkelig kjent ble han ikke før på 50-og særlig 60-tallet, under folkens oppblomstringsperiode da han bl.a. opptrådde under Newport Folk Festival.
Her har vi han på høyden av karrieren, fra den første studioturen på 30-tallet: "I belong to the band - Hallelujah!" Sjekk ut Davis tidlige innspillinger og mye annen tidlig blues i samlinga vår.
Historietime: Se morsomt klipp fra Pete Seegers tv-program Rainbow quest, hvor Davis spiller for bl.a. Donovans tindrende øyne.
Vi starter uka med et hopp tilbake i tid, til 1977 og en grovt underkjent plate fra en grovt underkjent låtskriver. Vi snakker om Daryl Hall, mannen med den beste fraseringa i "We are the world" (se 2:36), hvis navn som oftest nevnes i samme setning som mangeårig makker John Oates, men som burde få mer kred for sitt soloarbeid. Det vil si: alene var han jo heller ikke da han begikk perlen Sacred songs i omtalte år, der var nemlig en annen person sterkt delaktig i prosessen: selveste King Crimson-sjefen Robert Fripp. The Odd couple? Kanskje, resultatet av samarbeidet er også til tider litt odd, men du verden som det funker! Som her på platas lengeste og flotteste låt, "Babs and Babs", ei låt som enten handler om siamesiske tvillinger eller en hard indre kamp, hvor Fripp bidrar på umiskjennelig vis.
Vi vil samtidlig anbefale Fripps soloplate fra omtrent samme tid, Exposure, hvor Hall bidrar i like stor grad.
"Crooked head" er den første videoen fra The chemistry of common life, fjorårets fenomenale punkrockepos fra Fucked Up, og med det kommer ønsker om en forrykende helg!
Urørtfinalen 2009 går av stabelen 23. januar på Studentersamfundet i Trondheim. Fram til da kan du stemme fram din favoritt og være med på å avgjøre hvem som tar over tronen etter fjorårets vinner Mathias Tellez og tidligere vinnere som Sissy Wish, Heroes and Zeros & Ida Maria. Hør det sterke finaleheatet nedenfor og gå inn på Urørt sine sider og stem!
Vil du ha trynefaktor å basere beslutningen din på, kan du se litt av finalistene her.
Engelske Bill Fay ga ut to plater tidlig på 70-tallet og sluttet deretter både å spille offentlig og gi ut plater. I løpet av de siste par årene er platene igjen blitt tilgjengelige på CD, og Fay dukket til og med opp på scenen igjen i 2007 sammen med Wilco for å spille en av sine låter sammen med dem.
Vi vil presentere en fantastisk sang fra hans andre plate Time of the last persecution. Plata var sterk påvirket av Fays interesse for bibeltolkning, men akkurat tittellåten ble skrevet som en kommentar til drapene på 4 studenter ved Kent State University, Ohio i 1970. Vi anbefaler plata som bare det - en flott symbiose av myk melankoli og skarpe kanter, med poetiske og knallsterke tekster.
Gjennom Wyatting har vi fått nyss i at BBC for tiden sender den snedig titulerte dokumentarserien Prog rock Britannia, an observation in three movements. Her får man en fin gjennomgang av den engelske progscenen fra dens røtter i det sene 60-tallets psykedelia til framveksten av punken omtrent et tiår senere, og får bli med ned i BBCs rikholdige arkiver såvel som å møte sentrale aktører fra band som King Crimson, Soft Machine, Yes og Genesis som ser tilbake på perioden.
Den første delen kan du se nedenfor mens del 2 og 3 finnes henholdsvis her og her, og musikken låner du selvfølgelig hos oss.
Bråmodne Zach Condon og hans Beirut kommer med 2 nye EPer i februar, og etter sigende vil de bli ganske forskjellige. Den ene henter inspirasjon fra mexikansk musikk og er innspilt i Mexico, mens den andre heller mer mot synthpop og er innspilt hjemme hos Condon. Her er et lovende eksempel fra førstnevnte: "La Llorona".
Vi kan ikke la sjansen gå fra oss til å brenne av litt årgangssoul, og anledningen er åpenbar: hitmaskinen Motown fyller 50 år i disse dager. Selskapet var fødselshjelp for mange superstjerner, produserte hits på samlebånd, og inspirerte den engelske rockescenen på 60-tallet hvor The Beatles, The Small Faces, The Who og flere inkluderte Motownlåter i sine repertoar.
Vi feirer begivenheten med en storartet og stjernespekket medley fra TV-sendingen Ready Steady Go! The Sound of Motown fra 1965, hvor gjengen var på tur til swinging London. Legg også merke til gutta bak instrumentene. Motown hold seg nemlig inne med tidenes tighteste backingband som bar stjernene fram på plate og live, og var trofaste til tross for luselønn og manglende kreditering. Dokumentaren Standing in the shadows of Motown handler om nettopp dette, ser tilbake på arbeidforholdene for musikerne og viser gjennom konsertopptak med den aldrende gjengen, at de fremdeles kan få det til å svinge infernalsk! Hos oss kan du låne både den og et pent utvalg Motownmusikk.
Vi minnes Hollmer med hans kanskje mest kjente komposisjon, "Boeves psalm", i en liveinnspilling med Accordion Tribe, med mannen sjøl bak ett av trekkspillene.
Vi besøker atter en av Londons svarte drosjer, denne gang i selskap med fantastiske Baby Dee og hennes gitarist, og nyter tittelsporet fra Safe inside the day fra 2007 i lange drag.
I romjula mistet verden en av sin generasjons største trompetister da Freddie Hubbard døde 70 år gammel. Som tjueåring flytta Hubbard til New York og begynte og skape seg et navn som musiker. I begynnelsen spilte han med Sonny Rollins, Eric Dolphy, J. J. Johnson og Quincy Jones, før han gjorde sin første innspilling som bandleder i 1960 - plata ble hetende Open sesame, og med seg hadde han bl.a. John Coltranes faste pianist McCoy Tyner. Siden har det vært mange høydepunkter i Hubbard karriere, og flere av disse kom nettopp tidlig på 60-tallet, vi snakker om virkelige milepæler i jazzhistorien som Ornette Colemans Free jazz, John Coltranes Olé, Eric Dolphys Out to lunch, Herbie Hancocks Mayden voyage, Wayne Shorters Speak no evil og ikke minst Oliver Nelsons The blues and the abstract truth fra 1961. På sistnevnte utfolder Hubbard seg sammen med stilskapere som Bill Evans og Eric Dolphy, og åpningslåta har forlengst fått status som klassiker og har funnet veien inn i jazzens standardrepertoar. Her er "Stolen moments".
Den mytiske amerikanske arbeiderklassens fremste talsmann, Bruce Springsteen, fant virkelig formen på det mørke Darkness on the edge of town fra 1978, et album som tok mye lengre tid enn planlagt å få utgitt pga rettsstridigheter med Springsteens tidligere manager, og som ikke genererte en eneste hitsingel i motsetning til forgjengeren, gjennombruddsplata Born to run som kom 3 år tidligere.
Plata fungerer absolutt best i sin helhet, og bygger opp en nostalgisk og dyster stemning, med anger, mislykkethet og brustne håp som gjennomgripende temaer, men det finnes også enkeltlåter som står godt på egen hånd, tatt ut av sin opprinnelige kontekst. Dette gjelder jo ikke minst i livesammenheng, og nå kommer vi til saken: vi har kommet over en juvel av en konsertsamling på nettet under navnet Wolfgang's Vault, en samleside hvor for mange store konsertarkiver er gjort tilgjengelig eksklusivt. Her finner finner du over 2000 konserter fra 60-tallet og oppover fra et vell av artister som du fritt kan høre på - et tilbud vi anbefaler alle og sjekke ut! Alt du behøver og gjøre er å registrere deg som bruker og vips så har du rockehistorien for dine ører.
Her er Springsteen og hans trofaste E Street Band i et opptak fra San Fransiscos legendariske konsertscene Winterland på tampen av Darkness on the edge of towns utgivelsesår, og vi hører tittelsporet.
Springsteen holder selvfølgelig koken og kommer med ny plate, Working on a dream, den 27. januar.
Londoneren Ben Jacobs har laget musikk på Commodores Amiga 500-maskiner siden sent på 80-tallet, da han var i tenårene og Amiga var markedets mest populære hjemmecomputer. Etterhvert tok han aliaset Max Tundra og har så langt gitt ut 3 plater, den siste, Parallax error beheads you, kom i fjor høst og har åpnet manges øyne for Jacobs nitidig konstruerte, temmelig hektiske, oppløftende og hypermelodiøse elektropop. Jacobs har også mange beundrende kolleger; i løpet av de siste 5 årene har han stått bak remixer for artister som Pet Shop Boys, Franz Ferdinand, Von Südenfed og Architecture in Helsinki.
Her er en fin sak fra fjorårets plate, den vittig titulerte "Will get fooled again" (i motsetning til The Whos "Won't get fooled again"). Vi spår at Max Tundra er et navn du vil komme til å høre mye til i årene som kommer.
Vi innleder musikkåret med foruroligende bilder og toner fra TheKnifes Karin Dreijer, som slipper soloplate i mars under aliaset Fever Ray. Singelen "If I had a heart" er å få kjøpt digitalt allerede nå (hele albumet kan fås digitalt fra 13. januar) og er det første framstøtet fra Dreijer i 2009 hvor hun bl.a. vil dukke opp på Røyksopps nye plate Junior som også kommer i mars.
I mellomtiden er broren Olof, som utgjør den andre halvdelen av The Knife, opptatt med opptak av dyre- og plantelyder i Amazonas i forbindelse med gruppas arbeid med musikken og (librettoen!) til operaen Tomorrow, in a year om Charles Darwin, som har premiere i København i September (i anledning 150-årsdagen for utgivelsen av On the origin of species).
