Tidligere i vinter kom beskjeden om at Robert Wyatt har sluttet å lage musikk. "Når lokførere pensjonerer seg når de runder 65, kan jeg også gjøre det", som han uttrykte det til bladet Uncut. I dag fyller en av musikkavdelingens største helter 70 år, noe som selvfølgelig må markeres. Wyatt ble kjent som trommeslager og vokalist i det fantastiske bandet Soft Machine, som sammen med Pink Floyd var de store navnene i den engelske prog- og psykedeliabølgen i Swinging London rundt 1966-67.
Wyatt var med på de første fire albumene til Soft Machine, før han forlot bandet i 1971 for å starte opp Matching Mole (machine molle er soft machine på fransk). Han var uenig med de andre medlemmene i Soft Machine med hvordan lydbildet skulle være. Matching Mole ga ut to fantastiske album, før Wyatt falt ut av et vindu på en fest i 1973 og ble lam fra livet og ned. Men Wyatt lot seg ikke stoppe. Wyatt har uttalt at ulykken faktisk hjalp ham med musikken fordi han fikk tid til å virkelig tenke i gjennom hvordan han ville at det skulle låte. I 1974, bare et år etter den tragiske hendelsen kommer hans andre soloalbum Rock Bottom ut. I følge Wyatt var mye av materialet klart før ulykken inntraff.
Wyatt har alltid vært politisk engasjert (sjekk ut coveret til Matching Moles Little Red Record fra 1972), noe som influerte musikken utover 80-tallet. Shipbuilding som ble utgitt i 1982, skrevet av Elvis Costello og Clive Langer er et eksempel på det. Old Rottenhat fra 1985 viste en mer jazzete side av Wyatt, selv om jazzen alltid har vært en viktig del av låtskrivingen hans. Wyatt har vært aktiv helt opp til 2010-tallet, hans siste utgivelse var For The Ghosts Within fra 2010 sammen med Gilad Atzmon og Ros Stephen. Tidligere i vinter kom biografien Different Every Time skrevet av Marcus O'Dair, samtidig som to samleplater ble utgitt.
Vi slår på stortromma og legger med et opptak av Shipbuilding gjort på The Old Gray Whistle Test. Enjoy!
- David Jønsson
27.1.15
Peps Persson – rotekte skåning
Per-Åke Persson, mest kjent som Peps Persson, har vært aktiv i Sveriges musikkliv siden slutten av sekstitallet. Til å begynne
med spilte han blues, så gikk han mer og mer over til reggae, med
sidesprang til både calypso og afrikanske musikkformer. Han har
samarbeidet med et hundretalls ulike musikere opp gjennom årene, under
ulike bandnavn (det mest kjente er nok Peps Blodsband, som ga ut sin
første skive i 1974).
For femten år siden gjorde jeg et lengre intervju med Peps per telefon, et intervju jeg var oppe på loftet og hentet her forleden.
Det begynte med blues. I 1972 reiste Peps til Chicago og spilte inn sin tredje skive, dobbel-LP-en The Week Peps Came to Chicago, over to dager.
«Det var en rystende opplevelse. De fleste musikerne var veldig vennlige og imøtekommende, men jeg hadde aldri noensinne satt min fot i ghettoen, det ble litt av et sjokk å oppleve den svarte ghettoen i USA. Det var derfor jeg begynte å skrive på svensk, på skånsk, jeg innså at mitt liv er så annerledes enn livet til en svart Chicago-musiker, jeg måtte forsøke å finne meg selv, i tekstene i alle fall.»
Og nettopp det gjorde han. Han er kjent for å ha oversatt en rekke klassikere innen både blues og reggae til skånsk. I tillegg til å ha skrevet utallige låter selv, såklart.
Peps fikk mye støtte for sin musikkinteresse av foreldrene, og han planla å bli musiker allerede da han var barn. Faren hans, Anton Persson, var en aktiv amatørmusiker som riktignok aldri ga ut noen plater, men som skrev flere viser (blant annet «En fattig trubadur»).
«Jeg holder også mye på med innspillingsteknikk. Det er en annen ting jeg har arvet etter min far, han var radiotekniker og innspillingstekniker. Jeg bruker mye tid på innspillingsteknikk, ikke bare mine egne greier, men også for andre. Også har jeg en veldig stor hage midt i skogen som vokser igjen hvis jeg ikke tar meg av den, så jeg har nok å gjøre.»
Ranja: «Ja, det er kanskje bra å bo ute på landet og få inspirasjon.»
Peps: «Javisst, fuglesang betyr mye for meg for eksempel. Jeg lærer mye av fuglene.»
Ranja: Du har jo skrevet mange opprørske og radikale tekster til mange av låtene dine. Har du beholdt opprøret, eller har du blitt rundere i kantene med årene?
Peps: Det har man jo blitt, det er nok en slags allmennmenneskelig prosess det der at kantene slipes litt med årene, man blir mindre skråsikker. Når man er 20 så tenker man at man vet nøyaktig hvordan verden er konstruert, men når man er 50 så innser man at det er så mye man ikke vet. Derimot håper jeg at jeg kan beholde litt av den skjerpetheten i tekstene, det blir viktigere og viktigere for hvert år som går. Det blir mer og mer sjelden å ha tekster med innhold, i hvert fall her i Sverige.
Peps har en forkjærlighet for skånske folkeviser. Sammen med Pelleperssons Kapell ga han ut en plate med mange gamle, skånske arbeiderviser, blant annet «Titta inn till oss», en kampvise mot alkohol fra 1929.
Peps er en multiinstrumentalist, på låten Rotrock (som har gitt navn til nettstedet der dette innlegget først ble publisert) spiller han samtlige instrumenter selv.
Ranja: Har du lært deg å spille selv eller har du fått undervisning?
Peps: Nei, jeg har ikke fått noen undervsning, jeg har lært alt på egen hånd. Jeg er ingen ordentlig musiker i den forstand at jeg bruker all min tid på å sitte og øve på instrumentene. Jeg er nok en juksemaker. (Han ler). Jeg spiller når jeg spiller og forsøker å gjøre det beste ut av øyeblikket. Jeg øver veldig lite og er ingen spesielt god tekniker på mitt instrument, i hvert fall ikke på gitar.
Ranja: Det lyder bra på plate i hvert fall.
Peps: Ja, man må forsøke å fange de lykkelige øyeblikkene.
Disse øyeblikkene har det vært mange av opp gjennom årene. I følge Wikipedia har han gitt ut 18 plater, og han har samarbeidet med blant andre Timbuktu (på låten Dynamit). I 2005 ble han utropt til Årets skåning, og i 2007 ble han tildelt Cornelis Vreeswijk-stipendiet, som gis til en artist som uttrykker seg på svensk.
Peps har også vært i det sørlige Afrika, med blant andre Lovemore Majaivana og hans Zulu Band.
«Ja, vi var en gjeng svenske musikere som dro ned og gjorde en turné som var organisert av ANC. Vi reiste rundt i det de kalte frontstatene, landene som ligger rundt Sør-Afrika. Vi dro ned og gjorde en hel rekke konserter der sammen med afrikanske musikere, blant annet Lovemore. Det var en fantastisk opplevelse på mange måter, både det å oppleve Afrika, naturligvis; og å få et innblikk i ANC, som på den tiden var forbudt i Sør-Afrika, og som arbeidet i eksil.
Det går en historie om at Peps under dette oppholdet i Afrika fikk mange sterke reaksjoner fra de lokale musikerne da de hørte ham spille. De stirret på ham, lyttet, og stirret igjen. En av dem skal ha kommet bort til ham og sagt: «Jeg tror du er inkarnasjonen av en svart mann, men at Gud glemte fargen.»
Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
– Ranja Bojer
Peps Persson i samlinga
For femten år siden gjorde jeg et lengre intervju med Peps per telefon, et intervju jeg var oppe på loftet og hentet her forleden.
Det begynte med blues. I 1972 reiste Peps til Chicago og spilte inn sin tredje skive, dobbel-LP-en The Week Peps Came to Chicago, over to dager.
«Det var en rystende opplevelse. De fleste musikerne var veldig vennlige og imøtekommende, men jeg hadde aldri noensinne satt min fot i ghettoen, det ble litt av et sjokk å oppleve den svarte ghettoen i USA. Det var derfor jeg begynte å skrive på svensk, på skånsk, jeg innså at mitt liv er så annerledes enn livet til en svart Chicago-musiker, jeg måtte forsøke å finne meg selv, i tekstene i alle fall.»
Og nettopp det gjorde han. Han er kjent for å ha oversatt en rekke klassikere innen både blues og reggae til skånsk. I tillegg til å ha skrevet utallige låter selv, såklart.
Peps fikk mye støtte for sin musikkinteresse av foreldrene, og han planla å bli musiker allerede da han var barn. Faren hans, Anton Persson, var en aktiv amatørmusiker som riktignok aldri ga ut noen plater, men som skrev flere viser (blant annet «En fattig trubadur»).
«Jeg holder også mye på med innspillingsteknikk. Det er en annen ting jeg har arvet etter min far, han var radiotekniker og innspillingstekniker. Jeg bruker mye tid på innspillingsteknikk, ikke bare mine egne greier, men også for andre. Også har jeg en veldig stor hage midt i skogen som vokser igjen hvis jeg ikke tar meg av den, så jeg har nok å gjøre.»
Ranja: «Ja, det er kanskje bra å bo ute på landet og få inspirasjon.»
Peps: «Javisst, fuglesang betyr mye for meg for eksempel. Jeg lærer mye av fuglene.»
Ranja: Du har jo skrevet mange opprørske og radikale tekster til mange av låtene dine. Har du beholdt opprøret, eller har du blitt rundere i kantene med årene?
Peps: Det har man jo blitt, det er nok en slags allmennmenneskelig prosess det der at kantene slipes litt med årene, man blir mindre skråsikker. Når man er 20 så tenker man at man vet nøyaktig hvordan verden er konstruert, men når man er 50 så innser man at det er så mye man ikke vet. Derimot håper jeg at jeg kan beholde litt av den skjerpetheten i tekstene, det blir viktigere og viktigere for hvert år som går. Det blir mer og mer sjelden å ha tekster med innhold, i hvert fall her i Sverige.
Peps har en forkjærlighet for skånske folkeviser. Sammen med Pelleperssons Kapell ga han ut en plate med mange gamle, skånske arbeiderviser, blant annet «Titta inn till oss», en kampvise mot alkohol fra 1929.
Peps er en multiinstrumentalist, på låten Rotrock (som har gitt navn til nettstedet der dette innlegget først ble publisert) spiller han samtlige instrumenter selv.
Ranja: Har du lært deg å spille selv eller har du fått undervisning?
Peps: Nei, jeg har ikke fått noen undervsning, jeg har lært alt på egen hånd. Jeg er ingen ordentlig musiker i den forstand at jeg bruker all min tid på å sitte og øve på instrumentene. Jeg er nok en juksemaker. (Han ler). Jeg spiller når jeg spiller og forsøker å gjøre det beste ut av øyeblikket. Jeg øver veldig lite og er ingen spesielt god tekniker på mitt instrument, i hvert fall ikke på gitar.
Ranja: Det lyder bra på plate i hvert fall.
Peps: Ja, man må forsøke å fange de lykkelige øyeblikkene.
Disse øyeblikkene har det vært mange av opp gjennom årene. I følge Wikipedia har han gitt ut 18 plater, og han har samarbeidet med blant andre Timbuktu (på låten Dynamit). I 2005 ble han utropt til Årets skåning, og i 2007 ble han tildelt Cornelis Vreeswijk-stipendiet, som gis til en artist som uttrykker seg på svensk.
Peps har også vært i det sørlige Afrika, med blant andre Lovemore Majaivana og hans Zulu Band.
«Ja, vi var en gjeng svenske musikere som dro ned og gjorde en turné som var organisert av ANC. Vi reiste rundt i det de kalte frontstatene, landene som ligger rundt Sør-Afrika. Vi dro ned og gjorde en hel rekke konserter der sammen med afrikanske musikere, blant annet Lovemore. Det var en fantastisk opplevelse på mange måter, både det å oppleve Afrika, naturligvis; og å få et innblikk i ANC, som på den tiden var forbudt i Sør-Afrika, og som arbeidet i eksil.
Det går en historie om at Peps under dette oppholdet i Afrika fikk mange sterke reaksjoner fra de lokale musikerne da de hørte ham spille. De stirret på ham, lyttet, og stirret igjen. En av dem skal ha kommet bort til ham og sagt: «Jeg tror du er inkarnasjonen av en svart mann, men at Gud glemte fargen.»
Innlegget har tidligere vært publisert på rotrock.no
– Ranja Bojer
Peps Persson i samlinga
13.1.15
Fisk og due
Begavede Bård Ingebrigtsen har beskjeftiget seg med rytmisk leken, melodisk utforskende prog-pop i årevis. Blant annet i bandkonstellasjonene James Band og Sirens and Us. Ingebrigtsen er også hustekniker i Kjartan Kristiansens Amper Tone studio, og har hatt fingrene borti produksjoner med Stein Torleif Bjella, Valkyrien Allstars, Jonas Alaska, Tønes, osv. de seneste årene. I år er han aktuell med (minst) to plateutgivelser. Han deler produsent- og låtutvalgkreditt med HP Gundersen på Lucky Fish, et kommende coverplateprosjekt med Maria Due, og fronter bandet Gallowhill, som slipper Porn Hearts denne måneden.
Her er en smakebit fra hver av platene. "Tired Man" fra Gallowhill, og Van der Graaf Generator-coveren "My Room (Waiting for Wonderland)" fra Lucky Fish.
- Stian
Abonner på:
Innlegg (Atom)