Follos stolthet burde ikke være fotballaget, men rockebandet Rumble in Rhodos! Tvillingene Anders og David Bratlie & co, er snart klare med oppfølgere til Intentionssom kom i 2008. På den sylferske singelen "White Dancing" låter de mer avslepne og strømlinjeformede enn den intrikate hardcore-popen de serverte på forgjengeren, litt av grunnen til det er antakelig at de denne gangen jobber med Montées dynamiske duo Erlend Mokkelbost og Anders Tjore som produsenter. Vi ser fram til denne, og takker for et hyggelig gjenhør med Follos finest.
The School legger inn årene etter et halvt tiår som et av trøndelags bedre rockeband, og avslutter med å gi ut split-syvtommer med Dog & Sky i disse dager. Kombinert slippfest og gravøl holdes på Blæst i morgen kveld, for bandet, som har to LPer og én EP i sekken - alt kan selvsagt lånes hos oss. Vi takker for laget, og regner med å se flere av medlemmene i andre konstellasjoner framover (både synthist Andreas Elvenes, og frontfigur/låtskriver Stig Førde Aarskog er skolerte musikere, og spiller med bl.a. BC, Alpaca Ensemble og Trondheim Jazzorkester). Vi mimrer til radiohiten "Radio Girl" fra deres siste plate, Destructive Sounds som kom i 2008.
I 1966 hadde The Rolling Stones slått igjennom for fullt, Jagger/Richards hadde begynt å skrive egne låter for bandet, og lynbegavede Brian Jones, som kunne plukke opp et hvilket som helst instrument og gjøre noe inspirert med det, hadde begynt å miste kontakten med virkeligheten. Jones var sykelig sjalu på The Glimmer Twins låtskriverferdigheter, og konsentrerte seg etterhvert mest om å opprettholde popstjerneimagen har var besatt av. De første årene Stones turnerte, reiste gjerne Jones for seg selv, bodde på andre hotell enn resten av bandet, og fikk til alt overmål manageren til å betale han ti prosent mer enn de andre, fordi han så på seg selv som bandleder. Etter gjennombruddet forsvant han fra Stones USA-turné i 1966, for å dukke opp jammende med Bob Dylan og hengende med Lou Reed og The Velvet Underground i New York. Han ble besatt av berømmelse, og mer opphengt i livsstilen og kjendislivet enn å spille i band. Dette, kombinert med ekstensiv narkotikabruk, tok tilslutt knekken på han. Han ble mer og mer fremmedgjort fra bandet, som lot han slenge med et par år til, bidro mindre og mindre musikalsk, og hadde sin siste opptreden i filmen The Rolling Stones Rock and Roll Circus i 1968. Sommeren etter ble han erstatten av tjue år gamle Mick Taylor, tidligere gitarist med John Mayall's Blues Breakers, og en måned senere ble han funnet livløs på bunnen av sitt eget svømmebasseng.
På dette liveopptaket av "Under My Thumb"/"I Am Waiting"/"Paint it Black" fra 1966, ser vi litt av det Jones bidro med i bandet. Ellers vil vi på det sterkeste anbefale Keith Richards selvbiografi, Life, for mer innsikt i historien om Brian Jones og The Rolling Stones. Hos oss kan du låne en norsk utgave, en engelsk og lydbokversjonen, som leses på fortreffelig vis av Johnny Depp og Joe Hurley.
Bollywoods beste komponist, legenden R.D. Burman, legde utrolig musikk for Mumbais filmindustri i mangeogtredve år. Han behersket de fleste stilarter, og skapte tonefølge til alt fra de vareste kjærlighetserklæringer til de heftigste actionscener. Allsidigheten og mesterskapet er godt dokumentert på R.D. Burman : a Bollywood Legend, en dobbelt-CD med musikk fra hele karrieren, som du kan låne hos oss nå!
Her er et eksempel på mannens kvaliteter som komponist: "Aaj Ki Raat Koi Aane Ko Hai" (There's Someone Coming, This Night), fra filmen Anamika (1973).
Det er en begivenhet når en av norsk elektronikas viktigste skikkelser igjen gir ut ny plate. Bjørn Torskes produksjonsfrekevens er jevnt høy, men utgivelsesfrekvensen er lav. Det kommer gjerne en plate når det har samlet seg opp et visst materiale som har tålt tidens tann, og i år er det tre år siden forrige gang. Den nye samlingen låter har fått navnet Kokning og er som vanlig utstyrt med passe absurde, norske låttitler, som "Bryggesjau", "Furu", "Slitte sko", og "Bergensere". Sistnevnte er antakelig et resultat av miljøpåvirkning, Tromsøværingen Torske har bodd i vestlandshovedstaden siden begynnelsen av 90-tallet.
Warpaint er allestedsnærværende for tiden. Siden debut-EPen Exquisite Corpse kom i fjor, har det vært et buzz rundt de fire jentene fra Los Angeles. Mange var altså spente på albumdebuten, som ble sluppet for et par uker tilbake. Vi synes det er mye fint der, pakket inn i dunkel, smågotisk estetikk. Ikke minst gjelder det singelen "Undertow", hvor låta minner om Nirvanas "Polly" (henholdsvis frasene "hurt yourself"/"cut yourself"), og bildene minner om marerittaktige filmer som Picture at Hanging Rock og Heavenly Creatures. Warpaint er dessuten et fascinerende liveband, se de gjøre "Beetles", en av låtene fra EPen her.
The Guardian melder i dag om at Pulp skal gjenforenes for å spille noen festivalkonserter i sommer. Bandet har vært på is siden 2002, og konsertene i sommer blir de første med deres klassiske besetning på 15 år. Om de dukker opp på en norsk festivalscene i sommer gjenstår å se, men nyheten er i alle fall en fin anledning til å trekke fram en undervurdert perle fra bandets mangfoldige back-katalog. Her er "The Trees" fra Scott Walker-produserte We Love Life, deres foreløpig siste fremstøt på platefronten fra 2001.
Kristian Matsson alias The Tallest Man on Earth er ute med video til "Love is All" fra The Wild Hunt, hans andre plate som kom tidligere i år. Her er han på sitt mest forlorne, men musikken låter likevel underlig oppstemt og frisk. Du finner både årets plate og debuten Shallow Grave fra 2008, i samlinga vår.
Fjorden Baby! finpusser på sin adre plate, som etter planen skal slippes rett over jul. Nå har de laget video til singelen "Rendezvouz", hvor de ikke legger skjul på inspirasjonskildene sine - låta har en kraftig eim av Madchester anno 1990, og bandmedlemmene lar seg oversprøyte med maling, som et Jackson Pollock-lerret, slik The Stone Roses engang gjorde på forsiden av NME. Bandet sier seg inspirert av musikk med sterke lydlandskaper, og trekker fram Cocteau Twins og Kate Bush som eksempler. Vi venter uansett spent på neste trekk fra Loddefjordingene, debuten var en av fjorårets mest oppløftende.
Fred Frith har startet band igjen, det første på mange år. Flere gamle samarbeidspartnere er med, som Zeena Parkins på tangenter og trekkspill (kjent fra fenomenale Skeleton Crew, hvor Frith også var med) og Carla Kihlstedt på fiolin. Debutplata Ragged Atlas ble spilt inn i 2008, men foreligger først nå. Musikken er som vanlig når Frith er i bildet, vanskelig å klassifisere, men andre har antydet at det minner om alt fra folk og keltisk til moderne kammermusikk, latin, funk, indisk filmmusikk og prog-rock. Døm sjøl, på bakgrunn av dette konsertopptaket fra 2008. Ragged Atlas anbefaler kraftig, og kan lånes hos oss.
Gitarheltinne Marnie Stern slet med skrivesperre etter forrige plate, fenomenale This Is It and I Am It and You Are It and So Is That and He Is It and She Is It and It Is It and That Is That, som kom i 2008. Men nyheten om at ekskjæresten Ash hadde begått selvmord tvang fram låta "For Ash", som var utløsende faktor for et nytt kreativt skred hos Stern. Ash var kjæresten som inspirerte Stern til å jobbe hardt med musikken og utvikle gitarferdighetene. Som du kan høre dreier det seg ikke om noe sørgevise, men et sedvanlig fyrverkeri, slik vi er vant til fra den kanten. Vi slenger med enda en av låtene fra den selvtitulerte plata, som nylig er sluppet, "Transparency Is the New Mystery". Lån begge platene hos oss! Marnie Stern by killrockstars
Follos stolthet burde ikke være fotballaget, men rockebandet Rumble in Rhodos! Tvillingene Anders og David Bratlie & co, er snart klare med oppfølgere til Intentions som kom i 2008. På den sylferske singelen "White Dancing" låter de mer avslepne og strømlinjeformede enn den intrikate hardcore-popen de serverte på forgjengeren, litt av grunnen til det er antakelig at de denne gangen jobber med Montées dynamiske duo Erlend Mokkelbost og Anders Tjore som produsenter. Vi ser fram til denne, og takker for et hyggelig gjenhør med Follos finest.
