Fra vårt ferieeksil bringer vi en helaften med Tom Waits fra en av de siste datoene under årets "Glitter and Doom tour". Her finner du låter som aldri før har blitt spilt live sammen med mer velkjent materiele, alt innspilt på Fox Theater i Atlanta, Georgia 5. juli - rykende ferskt altså! Klikk på linken og skru opp lyden så burde sommerkvelden være reddet.
Christer Falcks herlig ambisiøse Princehyllest, Shockadelica, har funnet veien til samlinga vår i en lekker lilla boks. 5 skiver fullpakket med det meste som kan krype og gå av norske artister viser sin respekt og beundring for den lille mannen i anledning hans 50-årsdag i år (visstnok var det bare Motorpsycho som takket nei av alle som ble spurt, av den legitime grunn at de ikke hadde noe forhold til Prince). Det er det derimot mange som har! Fra Anneli Drecker og Bugge Wesseltoft til Bare Egil Coverband, fra Bjørn Berge til Lene Alexandra, fra Gunnar Andreas Berg til Maja Ratkje, Inger Lise Rypdal, Nils Petter Molvær og Sidsel Endresen, Kaada, Sølvguttene, Surferosa, Ulver og Håkon Kornstad. Totalt er det snakk om 82 spor av nesten like mange artister (Morten Abel har to!) og det skulle være unødvendig å navne at spennet er stort. Faktisk er også kvaliteten overraskende høy (det er vel bare Prince sjøl som ikke er videre imponert). Du kan høre flere medleyer fra plata på Shockadelicas egne MySpace-side. Vi slenger dessuten med et klipp av opriginalen i sin aller beste form: her er "Little red corvette", fra plata 1999 utgitt i 1982.
Det fantes noen få modige sjeler i norsk jazz på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Jan Garbarek og hans kvartett var de mest kjente, men Svein Finnerud og hans trio var enda mer toneangivende og åpne mot nye impulser i sin musikk. Pianist Svein Finnerud, bassist Bjørnar Andresen og trommeslager Espen Rud levde for improvisasjonskunsten (les et fabelaktig intervju med Andresen gjort et par år før han døde som illustrerer dette), og inkorporerte uortodokse klanger i musikken sin (bl.a. lyden av drillbor, lightergnister og orale utbrudd).
Selv om både Finnerud og Andresen døde henholdsvis i 2000 og 2004, låter musikken de etterlot seg like spill levende i dag som for snart 40 år siden. De ga ut flere plater i perioden som enda bare delvis er tilgjengelig på CD, men heldigvis finnes det da noe! NRK ga ut en samling med uutgitt stoff i fjor, mens fantastiske Plastic sun (først utgitt i 1970) nå er å få tak i igjen. På sistnevnte kombinerer trioen egne låter med stoff av frijazzpionéreneAnnette Peacock og Ornette Coleman. Begge disse platene finner du selvsagt i samlinga vår sammen med Travel Pillow som er en senere innspilling med trioen gjort i 1993-94. Her er "Alnafet Street" fra Plastic sun som starter som en åpen utforsking og samler seg om et tight, funky riff spilt av Andresen på hans kontrabass.
Baby Dee er en sjelden blomst i popverdenen. Performanceartisten er også klassisk skolert harpist, kirkeorganist, sirkus- og freakshowartist men har i de senere år figurert stadig mer som låtskriver og utøvende popartist. Hun forteller mørke historier om konkrete og personlige ting, men ofte låter det bemerkelsesverdig oppløftende, som i "Diminishing possibilities" som er henta fra Baby Dees siste album Safe inside the day. Plata er produsert av Will Oldham og Matt Sweeney (som gjorde en plate sammen under aliaset Superwolf for et par år tilbake), og er en av to plater med Baby Dee i samlinga vår. Den andre, The robin's tiny throat, er en samling av hennes to første plater Little window og Love's small song fra 2001 og 2002.
Fleet Foxes har skapt mye begreistring først med EPen Sun giant så den selvtitulerte debutplata som nylig kom ut. Bandet låter som en potent blanding av 60-talls folk, softrock, psykedelia og nyere indiepop, og musikken er akustisk med fokus på melodi og harmonier. Det hele låter luftig og grandiost uten at det bikker over i pompøsitet, og det er en vanskelig balansegang.
"White winter hymnal" finner du på debutplata som sammen med Sun giant er å finne i samlinga vår. Sjekk ut bandets MySpaceside for flere smakebiter.
August Darnell var svært aktiv i New Yorks musikkmiljø på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet, og utga leken og funky musikk i en rekke konstellasjoner under fargerike navn; bl.a. Don Armando's Second Avenue Rhumba Band, Gichy Dan's Beachwood #9, Aural Exiters og ikke minst Kid Creole & The Coconuts. Nå er det beste av Darnells bandprosjekter samla på CDen Going places. Hvis du kjenner igjen refrenget på "Sunshower" utgitt under navnet Dr. Buzzard's Original Savannah Band, kan det være fordi pensjonerte(?)M.I.A. (som en av mange) har sampla det på sin låt med samme navn. Dette er perfekt musikk for late fridager enten du tilbringer dem på terrassen, på fest eller hvor som helst ellers.
Eksilnordtrønderne i No Life Orchestra vært sporadisk aktive i 10 års tid i en mørk krok av Trondheims rockescene, og har flere EP-utgivelser på samvittigheten bl.a. sammen med de musikalsk likesinnede i Ping. Det er på tide at bandet får sin plass i solen når de nå har sluppet sin første fullengder Friday people. Du skal få en smakebit fra plata her: "Leeches". Sjekk også ut No Lifes MySpaceside for mer info, flere låter og video!
Kanadiske Wolf Parade leverte et lovende debutalbum, Apologies to the Queen Mary, for et par år siden, har jobbet mye med sideprosjekter siden (bl.a. keyboardist Spencer Krugs glimrende Sunset Rubdown. Krug var for øvrig medlem av et annet fint kanadisk indieband, Frog Eyes, før han dannet Wolf Parade), men er nå tilbake med oppfølgeren At Mount Zoomer. Det har blitt en flott plate med større variasjon og mer ambisjon enn debuten. Her er ett av mange høydepunkt, "Language city".
Se også videoen til den intense og mer enn en anelse desperate "I'll believe in anything" fra Apologies to the Queen Maryher.
Den mye omtalte feiden mellom Noel Gallagher (se! han har ikke glemt gamle kunster) og Jay-Z i forkant av årets Glastonburyfestival kulminerte under Jay-Zs opptreden på Glastonbury hvor han starta hele showet (liksomklimprende på gitar og med svært halvhjerta synging) med en versjon av Oasis "Wonderwall", hvorpå han gikk rett over i sin egen gitarlåt "99 problems". Hvorvidt budskapet var fredelig sameksistens mellom de to sjangrene eller det dreide seg om direkte utdriting vites ikke (skjønt det er vel mye som tyder på det siste). Morsomt!
Et av de friskeste innslagene på dagens hip-hopscene er brødrene Pusha T og Malice som utgjør Clipse. De fikk hvit middelklasseungdom til å get-their-groove-on i solskinnet under Pitchforks egen musikkfestival i Chicago i fjor med denne forrykende versjonen av "Ride around shining" fra 2006s beste raputgivelse Hell hath no fury.
Mens vi er inne på metall: i den tyngre enden av skalaen finner vi Keep of Kalessin fra Trondheim. De har jobba hardt og målretta i mange år for å nå den posisjonen de har i dag, og nyter stor repekt i metallkretser i inn- og utland. De slapp nylig sin fjerde langspiller Kolossus, hvor "Ascendant" er henta fra - på hjemmesiden deres kan du også få et innblikk i hvordan plata ble til. Du finner dessuten flere av Kalessins plater i samlinga vår.
Det nærmer seg for alvor et av årets definitive høydepunkt på konsertfronten når det bare er knappe 3 uker til selveste Iron Maiden står på scenen på Lerkendal Stadion i Trondheim den 22. juli (de spiller i Oslo også, på Valle Hovin den 24.). Det at bandet er ute med en greatest hits-plate og er på en greatest hits-turné demper vel ikke akkurat forventningene.
Maiden starta opp i 1976, samme år som punken for alvor begynte å gjøre seg gjeldene, og var forgrunnsfigurer innen den såkalte new wave of british heavy metal. De satte opp tempoet, kutta ned på de endeløse gitarsoloene og droppa bluesskalaen som var så dominant hos rockedinosaurer som Led Zeppelin og Black Sabbath, og skapte ny entusiasme for hard rock sammen med likesinnede band som Saxon (se en av Saxons største klassikere "Wheels of steel" i et opptak fra 1980 her) og Diamond Head (begge banda er i likhet med Maiden faktisk aktive i dag). Diamond Head var store inspirasjonskilder for bl.a. Metallica, og deres klassiker "Am I evil" som du ser i en liveutgave fra 1982 under, ble tolket av Metallica på deres Garage days revisited innspilt i 1984 (se en liveutgave fra omtrent samme tid her).
Har du enda ikke skaffet deg billett til Iron Maiden-konserten er det fremdeles håp, har du ikke bestemt deg om du skal gå er kanskje dette nok til å fjerne enhver tvil. Detta blir gøy!
Dr. John alias Mac Rebennack fra New Orleans begynner å bli en eldre distingvert herre (han blir 68 til høsten), stadig fjernere fra den unge mannen som solodebuterte som Dr. John the Night Tripper med det fantastisk snåle og kule voodooinfiserte psykedeliske mesterverket Gris-gris i 1968. I år 2000 begynte han å gi ut plater med jazzrelatert stoff på det legendariske jazzmerket Blue Note, noe som har resultert i en ny vår for hedersmannen. Den foreløpig siste utgivelsen i denne rekka er Mercernary fra 2006. Her tolker han i hovedsak låter av en av tidenes flittigste standardlåtleverandører, Johnny Mercer (det fins nok å ta av, Mercer skrev over 1500 av dem!). Men du må ikke tro at doktoren tafler seg gjennom materialet selv om han har nådd en anselig alder: hør bare på denne spenstige utgaven av "Blues in the night" som du finner på plata. Sjekk for all del også ut Gris-gris og flere Dr. John klassikere i vår samling.
