Otis Jackson Jr, AKA Madlib er en av 2000-tallets mest bejublede hip-hop-produsenter, og en av de mest kreative hodene innen musikk overhodet i dag. På sine egne plater under varierende aliaser rapper og spiller han et bredt utvalg instrumenter også. Et alterego han har gitt ut plater under er Quasimoto. To plater og en EP har det kommet så lang, og her blander Jackson samples fra obskure sci-fi-filmer, blacksploitation-soundtracks, med oppfinnsom scratching og kortere rap-sekvenser. Alt med stort hell, og alltid med surrealistiske overtoner. Her er et spor fra debuten The Unseen fra 2000, "Come on feet", med en urovekkende animert video som akkompagnement.
Ray Davies og hans Kinks har mange trofaste fans som vet at bandet og mannen lagde glimrende musikk langt ut over 60-tallet. På starten av 70-tallet beskjeftiget Davies seg mest med konseptplater av ymse slag og kvalitet, og bandet ble en obskuritet for andre enn den mest innbitte fansen. I 1976 skiftet de plateselskap og kurs, og styrte i retning av et mer radiovennlig, kommersielt musikalsk uttrykk - denne fasen blir ofte referert til som Kinks stadionrock-periode. Den andre plata de gjorde for Arista Records kom i 1978 og bar navnet Misfits. Albumet er spekket med potensielle hits og iørefallende melodier. Noen av sangene ble hits også, f.eks. "A rock 'n' roll fantasy" som ble utgitt som single - en låt om brødrene Davies erfaringer med musikkbransjen, og om ansvaret artister kan føle overfor sitt trofaste publikum (Kinks hadde mange slike) - det hele selvsagt ikke uten den bitende snerten som karakteriserer Davies som tekstforfatter. Vår oppfordring for dagen foruten at du kan låne Misfits hos oss nå får bli: dykk dypere i Kinks-katalogen, forbi "You really got me" og "Waterloo sunset", og du vil bli rikt belønnet!
Den engelske krafttrioen Archie Bronson Outfit har hatt den ypperlige plata Coconut ute siden mars. Psychedelisk, dronete, skitten bluesrock ala Iggy & The Stooges, tidlig PJ Harvey og The Birthday Party. Seneste singel derfra "Hoola", kom nå i juli, og blir ledsaget av en horrofilm-aktig video - like deler nifs og fornøyelig - som bare forsterker låtas klaustrofobiske stemning. Alle låtene på plata akkompagneres for øvrig av hver sin video på en ekstra DVD som følger med - lån den hos oss!
Med denne tar vi farvel med arbeidsuka, men skulle du bli desperat etter mer musikk anbefaler vi å låne ørene til høstlista vår på WiMP - 50 blanke låter som foregriper høstmørket.
Iggy Pop er og har alltid vært en liveartist. Han har begått noen gode studioplater, men har du sett Iggy live, er du ikke i tvil om at det er på scenen han har sin forse. På begynnelsen av 80-tallet hadde han vært gjennom en renessanse ved hjelp av David Bowie, som produsent og medlåtskriver på The Idiot og Lust for life, begge utgitt i 1977. Det året flyttet kameratene til Berlin (den vestlige verdens herion-hovedstad) for å kvitte seg med stadig heftigere narkotikaproblemer. Selv om det gikk så som så med å bli sober, ble altså 1977 et kreativt høydepunkt i begges karrierer (Bowie spilte inn Low, hvor også Iggy bidro, med Brian Eno som produsent). Iggy avslutta tiåret med New Values i 1979, en semi-gjenforening med The Stooges, og en retur til et råere sound, men stort sett for døve ører: en kommersiell fiasko, bortsett fra i Australia hvor plata ble godt mottatt (se en ubetalelig opptreden fra et australsk TV-show i 1979 her). I 1980 var han på bar bakke igjen, blakk og fortsatt misbruker. De to neste soloplatene, Soldier (1980) og Party (1981) solgte heller ikke noe særlig, og Iggy hadde noen magre år før Bowies versjon av "China Girl" (en låt de skrev sammen i Berlin, og som Iggy hadde gjort sin versjon av på The Idiot) ble en kjempehit i 1983 og sikret Iggy finansielt for en lengre periode.
Selv om platene hans på starten av 80-tallet var litt veike, hadde Iggy et solid liveband på den tida, med bl.a. Blondie-trommis Clem Burke og Bowies gitarist Carlos Alomar, som spilte inn en flott liveplate, som også kom på DVD senere, Live in San Fran 1981. Her er en klipp fra den, hvor han gjør "Dum Dum Boys" (ja, det var her et visst Trondheimsband fant inspirasjon til navnet sitt) - en klassiker om tida i The Stooges, opprinnelig utgitt på The Idiot. Her er IP klodens kuleste kis.
Mange med oss er nok glade for at Les Savy Fav er tilbake med ny plate. Deres forrige, Let's stay friends kom tilbake i 2007, og var en oppvisning i eksplosiv, hyperfengende gitarrock. Root for ruin ligger heldigvis ikke mye tilbake for den, og vi som har ventet kan trekke et lettelsens sukk. Singelen "Let's get out of here" er kanskje ikke platas hvasseste 3 minutter, men har en insisterende, messende kvalitet som klistrer seg til hjernen etter gjentatt lytting. Og husk: dette er musikk som gjør seg best på HØYT volum!
Plata kommer ikke før medio september, men du kan høre den både på Spotify og WiMP allerede nå - og du finner den selvsagt i samlinga vår så snart den materialiserer seg.
Vi skal inn i en mørk avkrok av norsk rock og trekke fram et respektert og hyllet, men lite kjent ensemble: Virus. Mørk og mektig tungrock med progressive elementer og god ambiance. Musikken biter seg fast, kryper under huden på lytteren, og blir der, lenge. De er snart klare med ny plate, den første siden knallplata The Black Flux fra 2008. Vi tar med et spor fra sistnevnte, "Shame Eclipse". Dette er et virus du ikke vil vaksineres mot!
Otis Jackson Jr, AKA Madlib er en av 2000-tallets mest bejublede hip-hop-produsenter, og en av de mest kreative hodene innen musikk overhodet i dag. På sine egne plater under varierende aliaser rapper og spiller han et bredt utvalg instrumenter også. Et alterego han har gitt ut plater under er Quasimoto. To plater og en EP har det kommet så lang, og her blander Jackson samples fra obskure sci-fi-filmer, blacksploitation-soundtracks, med oppfinnsom scratching og kortere rap-sekvenser. Alt med stort hell, og alltid med surrealistiske overtoner. Her er et spor fra debuten The Unseen fra 2000, "Come on feet", med en urovekkende animert video som akkompagnement.
